Er jeg også en??

[Gjest I dag er jeg anonym]

Jeg er mor til et bokstavbarn. Og jeg har oppfattet at dette er arvelig. Men umiddelbart ser jeg ikke noen likhetstrekk med andre i familien, slv om opptil flere kan karakteriseres som spesielle, distré o.l.

Men nå begynner jeg å lure litt på meg selv.

Jeg klarer ikke å konsentrere meg om kjedelig lesestoff med mindre jeg blir truet med kniv(nesten)

Jeg utsetter vanskelige/kjedelige ting på jobben og hjemme til det nesten er krise. Og så får jeg et himla hastverk når jeg først setter i gang.

Jeg kan glemme ting fullstendig. Det nytter ikke å spørre seg selv: har jeg husket alt nå. Er det ute av hodet, så er det ute av hodet.

Samtidig kan jeg være så konsentrert om lystbetonte saker at jeg ikke hører at folk snakker til meg.

Men i barndommen var jeg svært skoleflink, absolutt ingen problemer på skolen før videregående. Men jeg syntes jo alltid det var så moro å gå på skolen, og hadde et godt utviklet konkurranseinstinkt. Så jeg ville være best,- helst i alt.

Men når jeg tenker etter, så var det endel stiler som ble skrevet siste natta før innlevering, prøver som ble lest til i siste friminutt osv.

Og jeg har alltid vært og er fortsatt sjenert, med et ustabilt humør. En venninne sa at det var allttid så spennende å se hva slags humør jeg var i da jeg kom på skolen. Og slik er det fortsatt. Enkelte dager får jeg ikke gjort noe, mens jeg andre dager er rene tornadoen,- kjempeeffektiv.

Dette skaper ganske store problemer for meg, spesielt på jobb. Det er jo som det er digre murer rundt de kjedelige oppgavene som jeg må klatre over for å få begynt.

Er det vanlig å ha det sånn eller er jeg den som har videreført disse bokstavene til barnet mitt?

[ott]

Håper du ikke er det, for ellers er jeg også en.

[Gjest Du høres normal ut.]

Håper du ikke er det, for ellers er jeg også en.

Tenkte på det samme.

Ihvertfall da jeg var litt yngre.

[Gjest bebba]

Nei du har ikke fått det i voksen alder, men du beskriver en mor som er sliten. En som kanskje går på reserven og har gjort det en stund. Din beskrivelse kan passe for depresjon, angst, fibromyalgi og mange andre fenomener som mange moderne mennesker sliter med.

[Gjest I dag er jeg anonym]

Nei du har ikke fått det i voksen alder, men du beskriver en mor som er sliten. En som kanskje går på reserven og har gjort det en stund. Din beskrivelse kan passe for depresjon, angst, fibromyalgi og mange andre fenomener som mange moderne mennesker sliter med.

Jeg uttrykte meg kanskje litt ullent, men jeg mente altså ikke at disse problemene var nye. Uttalelser fra forskjellige venninner gjennom barndom, ungdom og studietid tyder på at jeg ble oppfattet som veldig vimsete og distré helt siden jeg var liten.

Men på en eller annen måte har jeg lært meg å leve med det. Har lært meg strategier for å kompensere for min glemsomhet og igangsettingsproblemer. Jeg har vel det som kalles "et godt hode", og det har gjort at det ikke var nødvendig med så mye jobbing på skolen.

Så jeg fløt igjennom uten å gjøre så forferdelig mye. Men når man blir voksen og forpliktelsene øker, så blir det mer og mer kaos. Jeg strever virkelig med å huske det jeg skal gjøre og det familien skal være med på. ALT må skrives ned, ellers er det borte.

Men du har rett i at det kan være at jeg rett og slett er sliten, deprimert(kanskje) eller noe annet. Det er bare det at når barnet mitt har denne diagnosen, og man vet at det er arvelig,og jeg strever med endel av det samme, så er det lett å tenke at det kanskje er meg h*n har fått det fra.

[Gjest bebba]

Jeg uttrykte meg kanskje litt ullent, men jeg mente altså ikke at disse problemene var nye. Uttalelser fra forskjellige venninner gjennom barndom, ungdom og studietid tyder på at jeg ble oppfattet som veldig vimsete og distré helt siden jeg var liten.

Men på en eller annen måte har jeg lært meg å leve med det. Har lært meg strategier for å kompensere for min glemsomhet og igangsettingsproblemer. Jeg har vel det som kalles "et godt hode", og det har gjort at det ikke var nødvendig med så mye jobbing på skolen.

Så jeg fløt igjennom uten å gjøre så forferdelig mye. Men når man blir voksen og forpliktelsene øker, så blir det mer og mer kaos. Jeg strever virkelig med å huske det jeg skal gjøre og det familien skal være med på. ALT må skrives ned, ellers er det borte.

Men du har rett i at det kan være at jeg rett og slett er sliten, deprimert(kanskje) eller noe annet. Det er bare det at når barnet mitt har denne diagnosen, og man vet at det er arvelig,og jeg strever med endel av det samme, så er det lett å tenke at det kanskje er meg h*n har fått det fra.

Det kan godt være en sammenheng imellom det du sliter med, og det som barnet ditt har. Men husk at det forskes mye på disse tingene i dag, og om noen år vet vi mye mer. Din beskrivelse nå minner kanskje om ADD, men jeg fastslår ingenting. Depresjon kommer ofte som følge av mange andre ting, og det er ikke alltid lett å vite hva kommer først høna eller egget. Alt har sirkulære årsakssammenhenger, ikke linære som vi har tendens til å oppfatte dem.

[Gjest I dag er jeg anonym]

Det kan godt være en sammenheng imellom det du sliter med, og det som barnet ditt har. Men husk at det forskes mye på disse tingene i dag, og om noen år vet vi mye mer. Din beskrivelse nå minner kanskje om ADD, men jeg fastslår ingenting. Depresjon kommer ofte som følge av mange andre ting, og det er ikke alltid lett å vite hva kommer først høna eller egget. Alt har sirkulære årsakssammenhenger, ikke linære som vi har tendens til å oppfatte dem.

Det med sirkulære årsakssammenhenger er et viktig poeng.

Hva som kom først av høna eller egget er heller ikke alltid så godt å si.

Takk for svarene dine.