Ut med frustrasjon

[Gjest Frustret snat mamma til to ????????]

Hei alle mann!

Jeg må bare ut med litt fustrasjon over vårt sosialkontor. Jeg trodde at jeg klarte meg bra under besøkene til sosialkontoret og at jeg sa det rette men etter seks besøk, og skal dit en gang til,tror jeg at de mener at jeg er uengnet til å være mor.

Men jeg syns ikke det selv, og de i rundt meg skjønner det ikke heller.

Sosialkontoret laget store saker av små bagateller og fortalte vi noe posetivt ble det snud og vent på så at man skulle tro det var noe negativt.

Vi fikk på følesen at det ikke var vår fortjeneste at vi har en grei, omgjengelig og snill unge. Det hadde vist barnet greid helt på egen hånd.

Så nå er jeg på grensen til å gi opp, alle andre har to toppen tre samtaler. Så med meg må det være noe helt galt(jeg drikker ikkke, røyker ikke går ikke på noen rusnidler er heller ikke noe voldelig. ) men jeg tar heller ikke meg så høytidelig heller. At jeg tikke tar alt så høytidelig er litt av sakens kjerne.

Jeg elsker mitt barn, og jeg vil ikke skade det på noen måte. Og hadde jeg følt at jeg ikke kunne takle et barn til ville jeg ikke gått i gjenom fire insemasjoner og reist til utlandet for prøverørs forsøk.

Jeg syns at vile de ikke anbefalt oss skulle de stoppet før vi blandet inn første mann. For det er å fortelle at barnet ikke får en lille søster eller lillebror blir ikke lett , Da barnet gleder seg masse. (barnet er så stort at det forstår )

Vi ventet også nesten ti månder før de kontaktet oss.

Så takk for at jeg skrive ut min fustrasjon over sosialkontoret, Det føles litt bedre nå.

[Pietra]

Nå fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg har sutret og klagd på våre 4 måneders venting....

Jeg syns dere -etter 6 besøk kan kreve klare tilbakemeldinger fra barnevernet: Hvorfor de anser det som nødvendig med så mange besøk, Er det noe konkret de har "problemer" med, er det spesielle ting de trenger mer info om, hvor lang tid trenger de for å ta et standpunkt, etc... Tror jeg hadde vært krystallklar på at det er svært belastende at saken haler slik ut og at dere nå forventer en innstilling med det første.

Dere må også ha lov til å stille krav/ ha spørsmål. Slik uvisshet i månedsvis er helt uholdbart og etter 6 besøk bør de ha dannet seg et klart inntrykk og ha plenty grunnlag til sosialrapporten!! Jeg hadde vel også vurdert sterkt å ta en telefon/ saksbehandlers overordnede for å forklare situasjonen fra deres ståsted og få tilbakemelding på normal prosedyre i deres kommune. Tror faktisk at man inngir respekt om man viser litt guts og ikke finner seg i hva som helst, selv om man sitter på den sårbare siden av bordet. Men det er kanskje lurt om formuleringene er veloverveide i denne situasjonen....

Stå på krava!

Lykke til-klem fra

[Gjest Fustret snart mamma til to]

Nå fikk jeg skikkelig dårlig samvittighet for at jeg har sutret og klagd på våre 4 måneders venting....

Jeg syns dere -etter 6 besøk kan kreve klare tilbakemeldinger fra barnevernet: Hvorfor de anser det som nødvendig med så mange besøk, Er det noe konkret de har "problemer" med, er det spesielle ting de trenger mer info om, hvor lang tid trenger de for å ta et standpunkt, etc... Tror jeg hadde vært krystallklar på at det er svært belastende at saken haler slik ut og at dere nå forventer en innstilling med det første.

Dere må også ha lov til å stille krav/ ha spørsmål. Slik uvisshet i månedsvis er helt uholdbart og etter 6 besøk bør de ha dannet seg et klart inntrykk og ha plenty grunnlag til sosialrapporten!! Jeg hadde vel også vurdert sterkt å ta en telefon/ saksbehandlers overordnede for å forklare situasjonen fra deres ståsted og få tilbakemelding på normal prosedyre i deres kommune. Tror faktisk at man inngir respekt om man viser litt guts og ikke finner seg i hva som helst, selv om man sitter på den sårbare siden av bordet. Men det er kanskje lurt om formuleringene er veloverveide i denne situasjonen....

Stå på krava!

Lykke til-klem fra

Sosialkuratoren syntes at jeg svarte for lite og ikke utdypende nok. Og det jeg ikke tok det nok alvolig(fleipet vis for mye ) Jeg kjenner meg ikke igjen i det, og jeg trodde ikke at det hadde noe med hvordan jeg opdrar barn? Men det er falig og være nærvøs og fleipe litt på spørsmålen for da kan vi vis risikere å ikke få adoptere.( Folk i vår adopsjonsforening som kjener meg kjenner heller ikke igjend meg i sosialkontores beskrivelse)

[Bethoven]

Første gangen vi startet prosessen var barnevernet veldig skeptisk til meg som person. Jeg var alt for ivrig i følge dem til å adoptere og derfor ble de meget skeptisk. Jeg ble spurt til veggs om alt mulig.

Jeg har to voksne barn fra før og de er to oppegående personer som klarer seg meget bra.

Den eneste grunnen til at jeg var så ivrig var at jeg viste at prosessen tok så lang tid og jeg blir ikke yngre med årene. Jeg blir 47 til jul.

Da vi omsider fikk rapporten ble jeg fremstilt som en meget hissig person, noe som verken mannen min eller vennene mine forsto noe av. Jeg kan bli sint jeg også, men er ingen hissigpropp. Da vi prøvde å gjøre dem oppmerksom på dette ble konsulenten meget sur og ville ikke endre på noe i rapporten. Vi ble nå heldigvis godkjent som foreldre til slutt.

Denne gangen har det ikke vært noe negativt og "gullet" vårt fra Kina blir rost opp i skyene om hvor flink hun er.

Ta kontakt med barnevernet og krev at de må prioritere dere og be om en forklaring på hvorfor det tar så lang tid. Jeg vet at det kan være vanskelig å spørre dem, vi er jo så sårbare når det gjelder oss selv.

Lykke til.

Klem fra meg

[Gjest malun]

Sosialkuratoren syntes at jeg svarte for lite og ikke utdypende nok. Og det jeg ikke tok det nok alvolig(fleipet vis for mye ) Jeg kjenner meg ikke igjen i det, og jeg trodde ikke at det hadde noe med hvordan jeg opdrar barn? Men det er falig og være nærvøs og fleipe litt på spørsmålen for da kan vi vis risikere å ikke få adoptere.( Folk i vår adopsjonsforening som kjener meg kjenner heller ikke igjend meg i sosialkontores beskrivelse)

Oisann, hvis det er negativt å fleipe kommer vi (og kanskje særlig mannen min) til å ligge syltynt an om vi skal adoptere.

Da jeg fødte guttungen, var jordmødre og sykepleiere lett sjokkerte over hvor mye vi fleipet med allt, selv etter en lang og jævlig fødsel.

Men nok om det: Jeg er enig med pietra i at du bør kunne kreve litt mer av tilbakemeldinger fra sosialkontoret.

Lykke til!

[snø]

Oisann, hvis det er negativt å fleipe kommer vi (og kanskje særlig mannen min) til å ligge syltynt an om vi skal adoptere.

Da jeg fødte guttungen, var jordmødre og sykepleiere lett sjokkerte over hvor mye vi fleipet med allt, selv etter en lang og jævlig fødsel.

Men nok om det: Jeg er enig med pietra i at du bør kunne kreve litt mer av tilbakemeldinger fra sosialkontoret.

Lykke til!

Hihihi, vi var heldigvis advart på forhånd om at vår sosialrapportdame hadde liten utviklet sans for fleip og humor (takk GIN!!), så vi begrenset fleipingen så godt vi kunne.

Hvis ikke hadde vi nok også lagt rimelig dårlig ann ;o)

Og jeg er også enig i at du bør kunne kreve tilbakemelding fra sosialkontoret mht hva de reagerer på, slik at du kan få en sjanse til å "forsvare" deg og forklare hva de misforstår.

Uansett har du rett til å få en sosialrapport, selv om abefalingen er negativ. Og da tror jeg også du har rett/mulighet til å skrive et brev som legges ved saken når den går til BUF-etat, der du kan forklare hva du er uenig med sosialkontoret om. Det finnes familier med negativ anbefaling som får adoptere likevel.

Lykke til!

Beste hilsen fra

[jonia]

Hva om dere skriver til sosialkontoret?

Da er de nødt til å svare dere skriftlig.

Et brev kan da holdes i en hyggelig (men ikke fleipete) tone.

Det er sikkert lurt å stile brevet til saksbehandlerens overodnede.

Jeg regner med at det har vært mer enn en person inne i denne saken, og ikke en enslig saksbehandler?

Sosialkontoret er uansett pliktig til å skrive rapporten for deg/dere. De skal konkludere rapporten sin, men det er ikke den kommunale sosialkontoret som godkjenner. Det er det BUFA (eller hva det heter nå for tiden) som gjør.

[ahg]

Sosialkuratoren syntes at jeg svarte for lite og ikke utdypende nok. Og det jeg ikke tok det nok alvolig(fleipet vis for mye ) Jeg kjenner meg ikke igjen i det, og jeg trodde ikke at det hadde noe med hvordan jeg opdrar barn? Men det er falig og være nærvøs og fleipe litt på spørsmålen for da kan vi vis risikere å ikke få adoptere.( Folk i vår adopsjonsforening som kjener meg kjenner heller ikke igjend meg i sosialkontores beskrivelse)

Ut fra hva du skriver forstår jeg det slik at du kan bli litt fleipete når du er nervøs. Hva med rett og slett å fortelle det til saksbehandleren? Du er ikke alene her i verden om å ha det på den måten. Og det betyr jo absolutt ikke at du mangler en seriøs side!

Det er etter min mening en verdifull egenskap å kunne fleipe litt og ikke ta alt så høytidelig. Men hver ting til sin tid. Det høres ut som saksbehandleren trenger å se at du også har en seriøs side (innleggene dine her i dag viser jo at du har det). Og saksbehandleren vil gjerne at du gir mer utdypende svar. Flott - da vet du jo hva som trengs. Legg bort fleipen og svar seriøst og utdypende på spørsmålene du får. Det klarer du sikkert fint hvis du bare vil.

Skulle det ikke gå så bra likevel, finnes det andre muligheter også. En av de andre har allerede nevnt at du kan skrive et brev som legges ved sosialrapporten. Jeg vet også om et par som skaffet seg en uavhengig skriftlig uttalelse fra en psykolog, pluss skriftlige uttalelser fra venner og familie. (De ble ikke anbefalt for adopsjon av barnevernet, men ble godkjent av Bufa uten problemer. Og barn fikk de!)

Lykke til videre.

[GIN]

Sosialkuratoren syntes at jeg svarte for lite og ikke utdypende nok. Og det jeg ikke tok det nok alvolig(fleipet vis for mye ) Jeg kjenner meg ikke igjen i det, og jeg trodde ikke at det hadde noe med hvordan jeg opdrar barn? Men det er falig og være nærvøs og fleipe litt på spørsmålen for da kan vi vis risikere å ikke få adoptere.( Folk i vår adopsjonsforening som kjener meg kjenner heller ikke igjend meg i sosialkontores beskrivelse)

Kjenner meg litt igjen....dog jeg tror ikke det var fare for at vi ikke ble godkjent, men det tok en god del lengre tid enn normalt å skrive rapporten.

Ikke svarte jeg visst "riktig", heller ikke utfyllende nok, og jeg innrømmer gjerne at jeg tok veldig lett på det siden dette var adopsjon nr 2. Noe som da ble helt feil i forhold til vår sosialdame. Ting jeg sa som ble sagt med humor og litt på kanten, tok dama rett og slett ikke, eller vridde det helt feil.

Vår rapport gikk gjennom til slutt, og nå sitter vi her med den nydeligste lillesøster.

Stå på, evt få en annen sosialarbeider med på en siste samtale - det kan hjlepe å få en annens syn på det også.

Uansett har dere jo krav på en rapport!!

Lykke til!!

[rao]

Huff- føler virkelig med dere !! Det er jo ikke så enkelt å sitte å KREVE noe som helst i en slik situasjon. Man føler seg jo nokså prisgitt den som skal skrive rapporten. Hva med å få en prat med sosialsjefen, og få forklart din side av saken, og evnt høre om det er mulig å få opprettet en ny saksbehandler for dere, og så få starte på nytt med blanke ark ? Selvsagt frustrerende, men hvis det kan medvirke til en anbefaling, og at ting får litt fortgang, så kanskje det er verdt det ?? Bare noen tanker fra meg.

Lykke til videre.

Stor klem fra

[Gjest snart mamma til to]

Takk til alle for støtten .

Dette hjalp virkelig, nå ser jeg lysere på adopsjonen.

Varm hilsen fra ikke frustret

[carla1365380461]

Takk til alle for støtten .

Dette hjalp virkelig, nå ser jeg lysere på adopsjonen.

Varm hilsen fra ikke frustret

Lykke til - håper det går orden i saken nå!!

Klem

[Gjest Linn fra Stavanger]

Hei,

Jeg skjønner utolmodigheten din. Men; jeg tror ikke situasjonen din blir bedre om du har en utblåsning til barnevernet.

I fare for å høres litt teit ut: La oss snu situasjonen på hodet: La oss si du er saksbehandler, DU føler deg usikker på en person som ønsker å adoptere. Du klarer ikke å lese personen. Kanskje prøver du å presse litt i samtalene for å se reaksjonsmønster osv. Jobben til barnevernet er å se om dere er egnet. Dersom personen som sitter foran deg tar denne ekstra påkjenningen rolig og avbalansert vil dette tale til hans/hennes fordel.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å ikke stritte i mot. La deg drive med, vær avslappet og ærlig, si at du er redd for at dere ikke skal finne tonen og at det skal gå ut over søknaden din, vis rolig hvem du er.Om du må til samtale flere ganger enn gjennomsnittet, så blås i det! Ikke tell gangene. Dette er klart en psykisk påkjenning, men hvis du setter det hele i perspektiv: Hva gjør vel egentlig det når målet ditt er så fantastisk, nemlig et lite barn, som venter nettopp på DEG som mamma!?!!

PS! væh, håper jeg psyket deg opp nå, istedet for å gjøre deg sinna:).