Trist etter terapi....

[splitting]

Jeg har hatt en forferdelig time i dag! Det er lenge siden jeg har vært så lei meg. Er skikkelig slått ut. Har behov for trygghet og støtte, og så ble det bare kjefting i timen. Bare kaos. Har hatt hodepine siden lørdag. Hadde mange ting på hjertet som jeg ikke fikk sagt. Følte meg overkjørt. Går med en vond klump i magen. Jeg vil helst at vi skal være på bølgelengde, og ikke misforstå hverandre. Det føles lenge til neste time. Lenge å gå med triste tanker om dårlige kommunikasjon i terapien. Lurer på om terapeutene vet hvor mye man knytter seg til dem, og hvor viktig dagsformen deres er for pasienten, og for det å føle seg vel i timen.

[thinkerbell]

Hvis du ønsker fremgang i terapien er slike "situasjoner" nødvendig. Slik er livet, vet du. Vi kan ikke være på bølgelengde med andre mennesker hele tiden. kanskje det kan hjelpe deg å granske hvorfor det gikk som det gikk, hva var det egentlig som skjedde, hvorfor tok samtalen den vendingen? (Men ikke i kveld, ikveld skal du slappe av og spise sjokolade, synes synd på deg selv og forbanne det dumme teapeutmennesket! *helt seriøs*)

I morgen, når hodet er klarere skal du sette deg ned og skrive hva du opplevde at skjedde og hva du tror din behandler opplevde. Jeg håper du vil ta dette med/konforntere beh. neste time.

Prosessen med å bli bedre, og kanskje tilog med frisk er lang og krever mye av deg. Selvsagt er det fint at du føler tillit til din terapeut, men ha alltid i bakhode at dette er hans/hennes yrke. Du betaler vedkommende for å lytte.

[splitting]

Hvis du ønsker fremgang i terapien er slike "situasjoner" nødvendig. Slik er livet, vet du. Vi kan ikke være på bølgelengde med andre mennesker hele tiden. kanskje det kan hjelpe deg å granske hvorfor det gikk som det gikk, hva var det egentlig som skjedde, hvorfor tok samtalen den vendingen? (Men ikke i kveld, ikveld skal du slappe av og spise sjokolade, synes synd på deg selv og forbanne det dumme teapeutmennesket! *helt seriøs*)

I morgen, når hodet er klarere skal du sette deg ned og skrive hva du opplevde at skjedde og hva du tror din behandler opplevde. Jeg håper du vil ta dette med/konforntere beh. neste time.

Prosessen med å bli bedre, og kanskje tilog med frisk er lang og krever mye av deg. Selvsagt er det fint at du føler tillit til din terapeut, men ha alltid i bakhode at dette er hans/hennes yrke. Du betaler vedkommende for å lytte.

Jeg skal finne frem sjokoladen nå!

Jeg vil gjerne ha fremgang. Men jeg er livredd for at det skal skjære seg mellom oss. Har ringt to ganger allerede, for å prøve å finne tilbake til den gode tonen.

Jeg synes det er vanskelig med konflikter. Jeg blir så redd for konsekvensene.

Jeg blir så redd at jeg ikke klarer å huske klart hva som skjedde og hva som ble sagt. Jeg ønsker å ta frem situasjonen nå etterpå og se på den for kanskje å lære litt som du sier. Men jeg er helt blank. Bare kaos og opplevelsen av at det var noe trist.

Men rådet om sjokoladen og det å "forbanne litt" kan jeg jo klare selvom hukommelsen er laber. Takk for omtanken.

[Gjest stueren]

Det der er nesten "dagligdags" for meg etter mine ukentlige timer. Det føles ikke bra en stund etterpå, men det fører til nytenkning og forandring.

[bugge -jenta]

Jeg skal finne frem sjokoladen nå!

Jeg vil gjerne ha fremgang. Men jeg er livredd for at det skal skjære seg mellom oss. Har ringt to ganger allerede, for å prøve å finne tilbake til den gode tonen.

Jeg synes det er vanskelig med konflikter. Jeg blir så redd for konsekvensene.

Jeg blir så redd at jeg ikke klarer å huske klart hva som skjedde og hva som ble sagt. Jeg ønsker å ta frem situasjonen nå etterpå og se på den for kanskje å lære litt som du sier. Men jeg er helt blank. Bare kaos og opplevelsen av at det var noe trist.

Men rådet om sjokoladen og det å "forbanne litt" kan jeg jo klare selvom hukommelsen er laber. Takk for omtanken.

Hei splitting!

Jeg bruker også å glemme ting som ble sagt, selv om jeg gjør det jeg kan for å prøve å huske det.Særlig når det har vært noe som jeg føler er konfliktfylt.Jeg klarer ikke å hente det frem igjen.Sårende ord,setninger som ble sagt...Dette er bare forsvarsmekanismer vi har brukt kanskje i årevis.

Hvis du klarer, så fortell hvordan alt føles/føltes til terapeuten din. Dette som du opplever med terapeuten har garantert skjedd mange ganger i livet ditt på liknende måter, og nå spilles det ut der. Og det er også meningen. Du skriver så tydelig til oss om det. Si det samme til ham neste gang.Av og til har jeg skrevet ting ned på forhånd fordi jeg ikke vil glemme å ta det opp. Fortell at du ikke husker, og så kan terapeuten hjelpe deg med det.Fortell hvordan det opplevdes å gå derfra, og hvordan det har vært siden timen. Det er gjennom slike samtaler en ofte kan få et gradvis gjennombrudd.

Jeg er så enig med deg i at det er fælt å gå fra terapeuten sin og føle seg mer alene enn noen gang. Men jeg tror det av og til er uungåelig og kanskje nødvendig. Men det må sies neste gang en har time. Ofte når jeg leser innlegg her inne tenker jeg på at mange hadde hatt mer utbytte av terapien hvis de snakket mer med terapeuten sin om hvordan terapiforholdet opplevdes. Jeg tok et valg på å gjøre det når jeg begynte i terapi. Jeg hadde gått i terapi før og ikke gjort det.Og visste med meg selv at hvis jeg begynner på igjen i terapi måtte jeg velge å være ærlig med meg selv og terapeuten så langt det lot seg gjøre.Bare på den måten kunne jeg sette terapeuten på prøve også. Jeg er ikke tøff, og hater konflikter, men terapien er til for meg, så da får det bare bære eller briste.I terapirommet lager det usagte som regel mer trøbbel enn det sagte. Jeg har hatt mye igjen for det.

Ønsker deg lykke til med neste time, og håper du har en bedre følelse da.Denne følelsen av å gå ut på gaten, sårbar og sterk på samme tid, fordi en har blitt sett.

Vennlig hilsen bugge.

[splitting]

Hei splitting!

Jeg bruker også å glemme ting som ble sagt, selv om jeg gjør det jeg kan for å prøve å huske det.Særlig når det har vært noe som jeg føler er konfliktfylt.Jeg klarer ikke å hente det frem igjen.Sårende ord,setninger som ble sagt...Dette er bare forsvarsmekanismer vi har brukt kanskje i årevis.

Hvis du klarer, så fortell hvordan alt føles/føltes til terapeuten din. Dette som du opplever med terapeuten har garantert skjedd mange ganger i livet ditt på liknende måter, og nå spilles det ut der. Og det er også meningen. Du skriver så tydelig til oss om det. Si det samme til ham neste gang.Av og til har jeg skrevet ting ned på forhånd fordi jeg ikke vil glemme å ta det opp. Fortell at du ikke husker, og så kan terapeuten hjelpe deg med det.Fortell hvordan det opplevdes å gå derfra, og hvordan det har vært siden timen. Det er gjennom slike samtaler en ofte kan få et gradvis gjennombrudd.

Jeg er så enig med deg i at det er fælt å gå fra terapeuten sin og føle seg mer alene enn noen gang. Men jeg tror det av og til er uungåelig og kanskje nødvendig. Men det må sies neste gang en har time. Ofte når jeg leser innlegg her inne tenker jeg på at mange hadde hatt mer utbytte av terapien hvis de snakket mer med terapeuten sin om hvordan terapiforholdet opplevdes. Jeg tok et valg på å gjøre det når jeg begynte i terapi. Jeg hadde gått i terapi før og ikke gjort det.Og visste med meg selv at hvis jeg begynner på igjen i terapi måtte jeg velge å være ærlig med meg selv og terapeuten så langt det lot seg gjøre.Bare på den måten kunne jeg sette terapeuten på prøve også. Jeg er ikke tøff, og hater konflikter, men terapien er til for meg, så da får det bare bære eller briste.I terapirommet lager det usagte som regel mer trøbbel enn det sagte. Jeg har hatt mye igjen for det.

Ønsker deg lykke til med neste time, og håper du har en bedre følelse da.Denne følelsen av å gå ut på gaten, sårbar og sterk på samme tid, fordi en har blitt sett.

Vennlig hilsen bugge.

Bugge! Nå ble jeg glad for at det var svar fra deg! Har tenkt masse denne helgen. Jeg har vært på nippet til å gi opp behandlingen fordi jeg har følt at psykologen har skuffet meg så grundig. Saken er den at jeg i lang tid har hatt tilgang til medisinråd fra en psykiater som jeg har kunne ringe eller sende en sms til når jeg har hatt behov. Dette har jeg ikke misbrukt på noen måte, og psykiateren og jeg har hatt en fin kommunikasjon når jeg har hatt spørsmål. Nå har min psykolog fått det for seg at jeg ikke skal forholde meg til så mange. Hun har tatt kontakt med fastlege og psykiater og kommet frem til at alle hendvendelser om medisiner skal gå til og gjennom fastlegen. Mrk: Jeg er en oppegående, sosial person som ikke har noen som helst problemer med å forholde meg til andre. Jeg fungerer på alle måter godt både en-til-en, såvel som til grupper av mennesker. Nå kan jeg altså ikke lenger sende en sms, eller ta en telefon slik jeg tidligere har gjort. Nå må jeg ringe i telefontiden på legekontoret, bestille time, kanskje vente 14 dager. Bruke masse tid på dagen (jeg studerer og leser på dagtid) for å kjøre ned til legen, finne parkering, betale parkering, vente-vente-vente, for så å få 10 minutter (hvis jeg er heldig) å diskutere medisner på med en som ikke nødvendigvis er så sikker som en spesialist ville være. Jeg har ved flere anledninger stusset over min leges forslag, og psykiateren har stoppet flere av dem. Vel Bugge, dette var forhistorien. Jeg har aldri vært sint på psykologen før, men det er jeg nå. Jeg er skikkelig skuffet over at hun har begrenset mine muligheter til gode, faglige råd. Det burde være i alles interesse at jeg ikke er usikker på hvordan jeg skal bruke medisinene. Når jeg konfronterte henne med alt dette, gikk hun helt opp i en spiss. Hun ropte til meg. Jeg forholdt meg helt, helt rolig for ikke å gjøre situasjonen verre. Det at jeg ikke gikk inn i et munnhuggeri virket kanskje provoserende. At jeg klarte å styre følelsene mine og ikke hun. Jeg ringte henne senere på dagen for å avbestille timene i kommende uke. Da skrek hun i telefonen. Jeg ble helt stum. Jeg vet ikke helt hva som er rett strategi nå, men jeg er nødt til å si at jeg er skuffet. Jeg synes også det er helt urimelig at hun oppfører seg så uhemmet. Hun vet at jeg har opplevd mye uforutsigbart og voldsomt tidligere ilivet, så hun burde begrense sine utbrudd synes jeg. Jeg hadde nå altså bare behov for å fortelle deg litt om dette. Det er en liten bearbeidelses-prosess i seg selv. Jeg blir mer bevisst ettersom jeg skriver, det merker jeg. Takk for at du igjen viser meg engasjement! Det setter jeg pris på!

[bugge -jenta]

Bugge! Nå ble jeg glad for at det var svar fra deg! Har tenkt masse denne helgen. Jeg har vært på nippet til å gi opp behandlingen fordi jeg har følt at psykologen har skuffet meg så grundig. Saken er den at jeg i lang tid har hatt tilgang til medisinråd fra en psykiater som jeg har kunne ringe eller sende en sms til når jeg har hatt behov. Dette har jeg ikke misbrukt på noen måte, og psykiateren og jeg har hatt en fin kommunikasjon når jeg har hatt spørsmål. Nå har min psykolog fått det for seg at jeg ikke skal forholde meg til så mange. Hun har tatt kontakt med fastlege og psykiater og kommet frem til at alle hendvendelser om medisiner skal gå til og gjennom fastlegen. Mrk: Jeg er en oppegående, sosial person som ikke har noen som helst problemer med å forholde meg til andre. Jeg fungerer på alle måter godt både en-til-en, såvel som til grupper av mennesker. Nå kan jeg altså ikke lenger sende en sms, eller ta en telefon slik jeg tidligere har gjort. Nå må jeg ringe i telefontiden på legekontoret, bestille time, kanskje vente 14 dager. Bruke masse tid på dagen (jeg studerer og leser på dagtid) for å kjøre ned til legen, finne parkering, betale parkering, vente-vente-vente, for så å få 10 minutter (hvis jeg er heldig) å diskutere medisner på med en som ikke nødvendigvis er så sikker som en spesialist ville være. Jeg har ved flere anledninger stusset over min leges forslag, og psykiateren har stoppet flere av dem. Vel Bugge, dette var forhistorien. Jeg har aldri vært sint på psykologen før, men det er jeg nå. Jeg er skikkelig skuffet over at hun har begrenset mine muligheter til gode, faglige råd. Det burde være i alles interesse at jeg ikke er usikker på hvordan jeg skal bruke medisinene. Når jeg konfronterte henne med alt dette, gikk hun helt opp i en spiss. Hun ropte til meg. Jeg forholdt meg helt, helt rolig for ikke å gjøre situasjonen verre. Det at jeg ikke gikk inn i et munnhuggeri virket kanskje provoserende. At jeg klarte å styre følelsene mine og ikke hun. Jeg ringte henne senere på dagen for å avbestille timene i kommende uke. Da skrek hun i telefonen. Jeg ble helt stum. Jeg vet ikke helt hva som er rett strategi nå, men jeg er nødt til å si at jeg er skuffet. Jeg synes også det er helt urimelig at hun oppfører seg så uhemmet. Hun vet at jeg har opplevd mye uforutsigbart og voldsomt tidligere ilivet, så hun burde begrense sine utbrudd synes jeg. Jeg hadde nå altså bare behov for å fortelle deg litt om dette. Det er en liten bearbeidelses-prosess i seg selv. Jeg blir mer bevisst ettersom jeg skriver, det merker jeg. Takk for at du igjen viser meg engasjement! Det setter jeg pris på!

Uff, dette var vanskelig,splitting.Skjønner godt du er frustrert,lei deg og sint. Vil igjen minne deg på at jeg sitter her og gjerne vil gi så gode råd som mulig,men du må alltid tenke godt over alle råd du får fra folk her inne. Ikke kjenner jeg deg så godt som jeg burde heller. Jeg skriver dette for å gardere meg selv litt, men også fordi jeg ikke ser lett på det å gå så inn i din situasjon.Men jeg vil gjerne prøve så godt jeg kan.

Jeg kjenner at jeg også er irritert over psykologen din. Nå kan det ha sammenheng med at jeg går hos en psykiater.(og setter en knapp på dem i tilfeller hvor pasienten trenger å følges opp med medisinering.)Dessverre finnes det for få psykiatere i forhold til behovet. Du hadde imidlertid en ordning med en, og det er bedre enn ingenting, spør du meg. Mye bedre. Du har et godt forhold til din lege, men som du sier er det ikke all medisinering på det "psykiske området" de har så god greie på. Din lege burde visst at han ikke hadde rett til å skrive ut xanor til deg, og har ikke gitt deg gode forklaringer av bruken.Hvordan kan han da vite at det er rett for deg å prøve det ut? Dette betyr ikke at han ikke kan være en god lege for deg på mange måter, men jeg skjønner at det var godt med en psykiater (langt bak) i ryggen. Nå har din psykolog "ryddet" opp i forholdene, men du opplever ikke at det er til ditt beste. Legen din har sikkert vært enig, for det høres jo veldig greit og ryddig ut.og mange leger liker ryddighet. Men etter min mening glemmer de deg(hovedpersonen), tar avgjørelser for deg, og bestemmer hva som er ditt beste. Jeg blir skikkelig opprørt på dine vegne. Det er mulig at det ikke er et perfekt forhold,sms og telefonkontakt. Men du syntes det fungerte, det gav deg trygghet, og faktisk var det en trygghet reelt sett også.

Jeg synes du beskriver en psykolog i ubalanse. Hvis du ikke er spesielt var av deg(noe jeg ikke har grunn til å tro)og opplever bestemt/høylytt tale som skriking, så er det ikke "normalt" for en psykolog å skrike eller miste beherskelsen på denne måten, uten og i det minste ta det opp med pasienten etterpå. Da har denne psykologen problemer som gjør at vedkommende trenger hjelp selv, og ikke er den som skal gi hjelp.Jeg vet ikke om liknende ting har skjedd før,men jeg synes du skal fortelle dette til din fastlege snarest. Bestill time(si det haster), og fortell grundig hva du har opplevd. Skriv ned på forhånd og saumfar følelser og tanker for å gi et mest mulig riktig bilde av situasjonen. Ikke legg til, ikke trekk fra.Dette er viktig fordi vi så gjerne instinktivt gjør alt vi kan for å bli hørt.Så vær bevisst på det.( Ofte kan det være fordi vi dessverre har måttet jobbe så hardt for å bli hørt mange ganger tidligere). Han bør ta en samtale med din psykolog. Som din primærlege har han tatt på seg deg som sin primærpasient. (Jeg vet ikke om det er et ord, men jeg liker det.)Når du sitter foran ham og har bestilt time er du hans primærpasient,og han har en plikt til å finne ut om psykologen primærpasienten hans går med er oppegående og frisk. Om ikke han har det "formelt/juridisk har han det ihvertfall moralsk. Og samtidig ta opp med ham at du vil ha tilbake ordningen med psykiateren.At du føler deg overkjørt må komme frem.

Husk at det er gjennom fastlegen din "alt går." Psykiateren bøyer seg for ham hvis fastlegen tar kontakt med ham og sier at du ikke skal ha den form for kontakt med psykiateren som du har hatt. Så det er ham du må appellere til.Ellers ville jeg tatt meg en lite terapipause til du får snakket med fastlegen din. Det kan godt være at du bør skifte terapeut. Alle vibbene mine sier meg det, siden vedkommende i utgangspunktet lager ordninger for deg over ditt "hode", og bestemmer for deg, ikke i samråd med deg. Det sistnevnte hadde vært nok for meg, for uten respekt kan det sjelden bli noe bra resultat av en terapi, om aldri. Men for å være rasjonell, ville jeg startet med primærlegen. Så kan dere ta det derfra, om psykologen etterhvert skal få "sparken".(Det hadde jo vært interessant å få en tilbakemelding på hva terapeuten din sier om de samme episodene du beskriver...Det vil jo fortelle en del.)

vennlig hilsen bugge.Håper det var noe her du kunne bruke:)

[splitting]

Uff, dette var vanskelig,splitting.Skjønner godt du er frustrert,lei deg og sint. Vil igjen minne deg på at jeg sitter her og gjerne vil gi så gode råd som mulig,men du må alltid tenke godt over alle råd du får fra folk her inne. Ikke kjenner jeg deg så godt som jeg burde heller. Jeg skriver dette for å gardere meg selv litt, men også fordi jeg ikke ser lett på det å gå så inn i din situasjon.Men jeg vil gjerne prøve så godt jeg kan.

Jeg kjenner at jeg også er irritert over psykologen din. Nå kan det ha sammenheng med at jeg går hos en psykiater.(og setter en knapp på dem i tilfeller hvor pasienten trenger å følges opp med medisinering.)Dessverre finnes det for få psykiatere i forhold til behovet. Du hadde imidlertid en ordning med en, og det er bedre enn ingenting, spør du meg. Mye bedre. Du har et godt forhold til din lege, men som du sier er det ikke all medisinering på det "psykiske området" de har så god greie på. Din lege burde visst at han ikke hadde rett til å skrive ut xanor til deg, og har ikke gitt deg gode forklaringer av bruken.Hvordan kan han da vite at det er rett for deg å prøve det ut? Dette betyr ikke at han ikke kan være en god lege for deg på mange måter, men jeg skjønner at det var godt med en psykiater (langt bak) i ryggen. Nå har din psykolog "ryddet" opp i forholdene, men du opplever ikke at det er til ditt beste. Legen din har sikkert vært enig, for det høres jo veldig greit og ryddig ut.og mange leger liker ryddighet. Men etter min mening glemmer de deg(hovedpersonen), tar avgjørelser for deg, og bestemmer hva som er ditt beste. Jeg blir skikkelig opprørt på dine vegne. Det er mulig at det ikke er et perfekt forhold,sms og telefonkontakt. Men du syntes det fungerte, det gav deg trygghet, og faktisk var det en trygghet reelt sett også.

Jeg synes du beskriver en psykolog i ubalanse. Hvis du ikke er spesielt var av deg(noe jeg ikke har grunn til å tro)og opplever bestemt/høylytt tale som skriking, så er det ikke "normalt" for en psykolog å skrike eller miste beherskelsen på denne måten, uten og i det minste ta det opp med pasienten etterpå. Da har denne psykologen problemer som gjør at vedkommende trenger hjelp selv, og ikke er den som skal gi hjelp.Jeg vet ikke om liknende ting har skjedd før,men jeg synes du skal fortelle dette til din fastlege snarest. Bestill time(si det haster), og fortell grundig hva du har opplevd. Skriv ned på forhånd og saumfar følelser og tanker for å gi et mest mulig riktig bilde av situasjonen. Ikke legg til, ikke trekk fra.Dette er viktig fordi vi så gjerne instinktivt gjør alt vi kan for å bli hørt.Så vær bevisst på det.( Ofte kan det være fordi vi dessverre har måttet jobbe så hardt for å bli hørt mange ganger tidligere). Han bør ta en samtale med din psykolog. Som din primærlege har han tatt på seg deg som sin primærpasient. (Jeg vet ikke om det er et ord, men jeg liker det.)Når du sitter foran ham og har bestilt time er du hans primærpasient,og han har en plikt til å finne ut om psykologen primærpasienten hans går med er oppegående og frisk. Om ikke han har det "formelt/juridisk har han det ihvertfall moralsk. Og samtidig ta opp med ham at du vil ha tilbake ordningen med psykiateren.At du føler deg overkjørt må komme frem.

Husk at det er gjennom fastlegen din "alt går." Psykiateren bøyer seg for ham hvis fastlegen tar kontakt med ham og sier at du ikke skal ha den form for kontakt med psykiateren som du har hatt. Så det er ham du må appellere til.Ellers ville jeg tatt meg en lite terapipause til du får snakket med fastlegen din. Det kan godt være at du bør skifte terapeut. Alle vibbene mine sier meg det, siden vedkommende i utgangspunktet lager ordninger for deg over ditt "hode", og bestemmer for deg, ikke i samråd med deg. Det sistnevnte hadde vært nok for meg, for uten respekt kan det sjelden bli noe bra resultat av en terapi, om aldri. Men for å være rasjonell, ville jeg startet med primærlegen. Så kan dere ta det derfra, om psykologen etterhvert skal få "sparken".(Det hadde jo vært interessant å få en tilbakemelding på hva terapeuten din sier om de samme episodene du beskriver...Det vil jo fortelle en del.)

vennlig hilsen bugge.Håper det var noe her du kunne bruke:)

Tusen takk Bugge for mange kreative, gjennomtenkte innspill! Jeg skal nå printe ut svaret ditt og lese det gjennom noen ganger. Jeg tror det kan være nyttig å se på disse tankene og jobbe grundig med prosessen innvendig. Hele situasjonen har tatt min konsentrasjon og tankevirksomhet. Det er midt på svarte natten hvor jeg vanligvis sover, men p.g.a mange tanker omkring denne situasjonen er jeg lys våken og opprørt (og redd). Som du vet fra tidligere kommunikasjon mellom oss to, har jeg gått hos terapeuten min lenge. Dette er en vesentlig grunn til at jeg må tenke mye. Det er liksom ikke bare å kutte kontakten.

Det er nok fornuftig som du skriver til meg å formulere seg godt på papiret innen man tar dette opp med fastlegen. Psykologen og fastlegen kjenner hverandre godt, og det er derfor vanskelig å snakke fritt om den ene til den andre hvis du forsår hva jeg mener. De er selvsagt veldig lojale ovenfor hverandre, og det er på mange måter greit nok, men i denne situasjonen er jeg som du skriver jo faktisk "hovedpersonen". Eller som du så flott uttrykker det: Primærpasient! Jeg vil forøvrig anbefale deg å samle alle dine gode uttrykk og gi ut samlingen: "Bugges beste - ordbok for DOLere".

Det har også slått meg at terapeuten min kanskje tenger et avbrekk fra meg. Når situasjoner som denne blir så tilspisset, er det grunn til å tenke i de baner. Og, nettopp da burde jeg hatt den gode kontakten med psykiateren tilgjengelig. Han har vært så fantastisk generøs med sin tilgjengelighet, og er veldig, veldig fornuftig og klar.

Nå skal jeg forsøke å sove litt igjen. Har tatt en Vival for å få ro på systemt. Skal helst være opplagt til lesing i morgen.

Igjen takk for ditt engasjement Bugge. Jeg vil lese innspillet ditt igjennom en gang til før jeg legger meg, og så får underbevisstheten jobbe litt med saken til mandagen ser dagen lys. Håper du sover godt selv nå.

[bugge -jenta]

Tusen takk Bugge for mange kreative, gjennomtenkte innspill! Jeg skal nå printe ut svaret ditt og lese det gjennom noen ganger. Jeg tror det kan være nyttig å se på disse tankene og jobbe grundig med prosessen innvendig. Hele situasjonen har tatt min konsentrasjon og tankevirksomhet. Det er midt på svarte natten hvor jeg vanligvis sover, men p.g.a mange tanker omkring denne situasjonen er jeg lys våken og opprørt (og redd). Som du vet fra tidligere kommunikasjon mellom oss to, har jeg gått hos terapeuten min lenge. Dette er en vesentlig grunn til at jeg må tenke mye. Det er liksom ikke bare å kutte kontakten.

Det er nok fornuftig som du skriver til meg å formulere seg godt på papiret innen man tar dette opp med fastlegen. Psykologen og fastlegen kjenner hverandre godt, og det er derfor vanskelig å snakke fritt om den ene til den andre hvis du forsår hva jeg mener. De er selvsagt veldig lojale ovenfor hverandre, og det er på mange måter greit nok, men i denne situasjonen er jeg som du skriver jo faktisk "hovedpersonen". Eller som du så flott uttrykker det: Primærpasient! Jeg vil forøvrig anbefale deg å samle alle dine gode uttrykk og gi ut samlingen: "Bugges beste - ordbok for DOLere".

Det har også slått meg at terapeuten min kanskje tenger et avbrekk fra meg. Når situasjoner som denne blir så tilspisset, er det grunn til å tenke i de baner. Og, nettopp da burde jeg hatt den gode kontakten med psykiateren tilgjengelig. Han har vært så fantastisk generøs med sin tilgjengelighet, og er veldig, veldig fornuftig og klar.

Nå skal jeg forsøke å sove litt igjen. Har tatt en Vival for å få ro på systemt. Skal helst være opplagt til lesing i morgen.

Igjen takk for ditt engasjement Bugge. Jeg vil lese innspillet ditt igjennom en gang til før jeg legger meg, og så får underbevisstheten jobbe litt med saken til mandagen ser dagen lys. Håper du sover godt selv nå.

Ja,splitting, tenk deg godt om. At primærlegen din og psykologen din har et godt forhold, gjør ingenting. Kanskje er det bra. Ja,jeg tror det kan være bra. Kanskje har psykologen din det tøft nå for tiden, og reaksjonene hennes er et uttrykk for det. Kanskje trenger hun at nettopp en forståelsesfull lege som hun kjenner kan ta dette opp med henne. Psykologer kan av og til trenge seg en sykemelding de også . Eller hjelp for ting som de sliter med. Og det går an at dere kan skilles på en god måte, ved at du nå føler deg klar for en ny terapeut, hvis du tror det kunne vært verd et forsøk. Du er ikke ute etter å ta rotta på noen, men du må få den behandlingen du trenger, og mennesker i systemet må ikke overkjøre deg til ditt "eget beste." (Jeg sier ikke at det ikke finnes situasjoner i psykiatrien da man av og til må ta avgjørelser for andre. Du vet, hvis folk er psykotiske,trenger tvansinnleggelse osv, men dette er IKKE en slik situasjon.)

Å skifte psykiater var så fryktelig for meg i begynnelsen. Jeg hadde gått hos ham i to år, og han var et fantastisk menneske og terapeut.Så skulle han flytte. Akkurat når jeg begynte å bli litt trygg. Jeg fikk flere måneder på å venne meg til tanken, og visste jeg skulle begynne hos en kollega med samme terapeutiske bakgrunn, men jeg sørget og var full i angst. Det gikk ikke knirkefritt i begynnelsen. Det første halve året følte jeg at han ikke kunne se meg på samme måten som han forrige. Nå har jeg gått lengre hos sistnevnte. De har gitt meg forskjellige ting. Jeg tror at det ble en berikelse(litt snodig ord) når alt kom til alt. Derfor kan et bytte av terapeut etter en stund være sunt tror jeg, så lenge en ikke hopper rundt fra den ene til den andre på en slik måte at en aldri kommer i gang med en prosess.

Håper du klarer å lese i dag. Skal selv også lese. God lesing, og parker tankene utenfor lesesalen:)

VH bugge.

[splitting]

Ja,splitting, tenk deg godt om. At primærlegen din og psykologen din har et godt forhold, gjør ingenting. Kanskje er det bra. Ja,jeg tror det kan være bra. Kanskje har psykologen din det tøft nå for tiden, og reaksjonene hennes er et uttrykk for det. Kanskje trenger hun at nettopp en forståelsesfull lege som hun kjenner kan ta dette opp med henne. Psykologer kan av og til trenge seg en sykemelding de også . Eller hjelp for ting som de sliter med. Og det går an at dere kan skilles på en god måte, ved at du nå føler deg klar for en ny terapeut, hvis du tror det kunne vært verd et forsøk. Du er ikke ute etter å ta rotta på noen, men du må få den behandlingen du trenger, og mennesker i systemet må ikke overkjøre deg til ditt "eget beste." (Jeg sier ikke at det ikke finnes situasjoner i psykiatrien da man av og til må ta avgjørelser for andre. Du vet, hvis folk er psykotiske,trenger tvansinnleggelse osv, men dette er IKKE en slik situasjon.)

Å skifte psykiater var så fryktelig for meg i begynnelsen. Jeg hadde gått hos ham i to år, og han var et fantastisk menneske og terapeut.Så skulle han flytte. Akkurat når jeg begynte å bli litt trygg. Jeg fikk flere måneder på å venne meg til tanken, og visste jeg skulle begynne hos en kollega med samme terapeutiske bakgrunn, men jeg sørget og var full i angst. Det gikk ikke knirkefritt i begynnelsen. Det første halve året følte jeg at han ikke kunne se meg på samme måten som han forrige. Nå har jeg gått lengre hos sistnevnte. De har gitt meg forskjellige ting. Jeg tror at det ble en berikelse(litt snodig ord) når alt kom til alt. Derfor kan et bytte av terapeut etter en stund være sunt tror jeg, så lenge en ikke hopper rundt fra den ene til den andre på en slik måte at en aldri kommer i gang med en prosess.

Håper du klarer å lese i dag. Skal selv også lese. God lesing, og parker tankene utenfor lesesalen:)

VH bugge.

Takk gode Bugge, for omtanke og refleksjoner. Jeg ser at du forstår hvordan man kan knytte seg så veldig til en behandler. De kan utvikle seg til å bli den viktigste i livet for en periode - "den signifikante andre". Mellom klient og behandler kan det også oppstå manger rare mekanismer. Du som er inne i den psykoanalytiske tradisjonen vet sikkert mer enn de fleste om overføringer og motoverføringer. Jeg tror det er litt av den slags i mitt forhold til psykologen min, som jeg jo også setter veldig pris på.

Nå gjør jeg som du sier, jeg parkerer disse tankene for en stund, og kaster meg over noen faglige artikler som har ligge og samlet litt støv i påvente av et motivert blikk!

Ha en god dag selv, og lykke til med lesingen du også!