Urter virker mot depresjon

[Gjest wiggum]

http://www.dagbladet.no/dinside/2005/02/14/423376.html

"Like bra som lykkepiller, mener forskere.

Johannesurt har til alle tider vært kjent som et middel mot depresjon, angst og stress. Urten har blant annet blitt brukt som te. Nå viser en tysk studie at Johannesurt fungerer like bra som enkelte antidepressiva når det brukes av pasienter med lett til moderat depresjon, skriver BBC.

Forskerne sammenliknet effekten av Johannesurt med effekten av antidepressivaet Seroxat hos 244 forsøkspersoner. Resultatet var oppløftende: Halvparten av dem som brukte Johannesurt, følte seg bedre etter en viss tid, mens en tredjedel av dem som fikk medisiner, følte seg bedre. De som brukte Seroxat, opplevde imidlertid flere bivirkninger."

[bugge -jenta]

Jeg er glad for at mange mennesker kan bli hjulpet av johannesurt. Rosenrot er et annet alternativ og kan for noen være bedre enn johannesurt.Dessuten kan mangel på magnesium føre til depresjon. Alt dette er det min psykiater som har fortalt. Likevel går jeg på et SSRI, cipralex.(og magnesium)

MEN artikler som bruker begrepet "lykkepille" blir ikke lest eller tatt seriøst i min stue. Sånn er det bare.

[splitting]

Jeg er glad for at mange mennesker kan bli hjulpet av johannesurt. Rosenrot er et annet alternativ og kan for noen være bedre enn johannesurt.Dessuten kan mangel på magnesium føre til depresjon. Alt dette er det min psykiater som har fortalt. Likevel går jeg på et SSRI, cipralex.(og magnesium)

MEN artikler som bruker begrepet "lykkepille" blir ikke lest eller tatt seriøst i min stue. Sånn er det bare.

Hei igjen Bugge! Håper du har hatt en fin lesedag!

Hvilket merke av rosenrot og magnesium bruker du, og hvor mye tar du daglig?

[thinkerbell]

Men dette har jo vært kjent i flere år.

[bugge -jenta]

Hei igjen Bugge! Håper du har hatt en fin lesedag!

Hvilket merke av rosenrot og magnesium bruker du, og hvor mye tar du daglig?

Hei splitting. Jeg har hatt en grei dag, men det har ikke blitt nok lesing. Sukk. Jeg bruker magnesium, men ikke rosenrot. Jeg vet ikke om man bør blande hverken rosenrot eller johannesurt med antidepressiva. Tror de kan virke i forhold til hverandre på en ugunstig måte. Men magnesiumtilskudd kan en ta.Ha en god kveld videre, og husk at det er sunt å parkere trøblete tanker av og til, hvis en greier det. Da kan ting bli klarere også. Rom ble ikke bygd på en dag.

Vennlig hilsen bugge.

[splitting]

Hei splitting. Jeg har hatt en grei dag, men det har ikke blitt nok lesing. Sukk. Jeg bruker magnesium, men ikke rosenrot. Jeg vet ikke om man bør blande hverken rosenrot eller johannesurt med antidepressiva. Tror de kan virke i forhold til hverandre på en ugunstig måte. Men magnesiumtilskudd kan en ta.Ha en god kveld videre, og husk at det er sunt å parkere trøblete tanker av og til, hvis en greier det. Da kan ting bli klarere også. Rom ble ikke bygd på en dag.

Vennlig hilsen bugge.

Varmer med omtanken din Bugge...ville bare si det. Skal til psyko'n i morgen. Sover litt dårlig nå før vi får ryddet opp. Send en liten tanke i morgen kl 11. Da skal jeg i ilden. Har lest innleggene dine flere ganger. Jeg har av og til litt tro på telepatiske krefter...he,he Sov godt!

[bugge -jenta]

Varmer med omtanken din Bugge...ville bare si det. Skal til psyko'n i morgen. Sover litt dårlig nå før vi får ryddet opp. Send en liten tanke i morgen kl 11. Da skal jeg i ilden. Har lest innleggene dine flere ganger. Jeg har av og til litt tro på telepatiske krefter...he,he Sov godt!

Hei Splitting!

Jeg skal sende en stor og styrkende tanke før og helst litt etter klokka elleve. Man kommer jo aldri inn i tide hos andre enn psykiatere, er nå min erfaring:)

Fortell hjerne hvordan det går, hvis du føler behov for det selv.

Styrkende klem med på veien, hvis du vil ha fra meg.

[bugge -jenta]

Varmer med omtanken din Bugge...ville bare si det. Skal til psyko'n i morgen. Sover litt dårlig nå før vi får ryddet opp. Send en liten tanke i morgen kl 11. Da skal jeg i ilden. Har lest innleggene dine flere ganger. Jeg har av og til litt tro på telepatiske krefter...he,he Sov godt!

Å, hei igjen!

Der var jeg viss litt trøtt. Det er til psykoen du skal! Da tenker jeg dobbelt så hardt, og to styrkende klemmer trengs. Prøv å gå ut av situasjonen og se på dere selv i "fugleperspektiv", og tenk at her er vi faktisk to voksne mennesker som må prøve å greie å kommunisere skikkelig sammen. Analyser rolig og "voksent", og ta opp ting fortløpende. Dette går bra!!! Spør henne om oppførselen hennes om du vil, igjen rolig slik at hun ikke går i forsvar. Dette er det ikke pasienten som egentlig skal gjøre eller har ansvar for, men hvis du greier det....Hun har jo betydd mye og gjør det ennå for deg. Kanskje kan dere sammen finne ut på en god måte en riktig løsning. Det ville jo verdt det beste. Min far fortalte meg tidlig i livet en enkel læresetning; Fortell hvordan det føles, hvordan det oppleves for deg. Ikke fortell andre hvordan de er og hva de gjør. Da går mennesker lett i forsvar og folk slutter å lytte.

Sist jeg virkelig tenkte hardt for noen, dvs sendte en bønn til høyere makter, gikk det i oppfyllelse. Så hvis jeg ikke har brukt opp kvoten, er jeg kanskje inne i en god stim....

Lykke, lykke til,splitting, hvis du skulle lese dette.

[splitting]

Å, hei igjen!

Der var jeg viss litt trøtt. Det er til psykoen du skal! Da tenker jeg dobbelt så hardt, og to styrkende klemmer trengs. Prøv å gå ut av situasjonen og se på dere selv i "fugleperspektiv", og tenk at her er vi faktisk to voksne mennesker som må prøve å greie å kommunisere skikkelig sammen. Analyser rolig og "voksent", og ta opp ting fortløpende. Dette går bra!!! Spør henne om oppførselen hennes om du vil, igjen rolig slik at hun ikke går i forsvar. Dette er det ikke pasienten som egentlig skal gjøre eller har ansvar for, men hvis du greier det....Hun har jo betydd mye og gjør det ennå for deg. Kanskje kan dere sammen finne ut på en god måte en riktig løsning. Det ville jo verdt det beste. Min far fortalte meg tidlig i livet en enkel læresetning; Fortell hvordan det føles, hvordan det oppleves for deg. Ikke fortell andre hvordan de er og hva de gjør. Da går mennesker lett i forsvar og folk slutter å lytte.

Sist jeg virkelig tenkte hardt for noen, dvs sendte en bønn til høyere makter, gikk det i oppfyllelse. Så hvis jeg ikke har brukt opp kvoten, er jeg kanskje inne i en god stim....

Lykke, lykke til,splitting, hvis du skulle lese dette.

Kjære Bugge!!! Kvoten din var ikke brukt opp! Takk for varme, støttende tanker og klemmer!!! Jeg fulgte super-stategien din, og det gikk veldig fint. Vi holdt en god og rolig tone i dag. Fikk snakket om tingene på en måte som jeg kan være med på. Jeg var litt trøtt fordi jeg har sovet dårlig i det siste, men i natt blir nok alt bra! Jeg regner nå med å få en ny henvisning til psykiater av fastlegen, og hvis alt går bra kan jeg gjenoppta den greie kontakten jeg hadde med ham. Som du vet har man jo mange spørsmål når man går på ulike medisiner, og ikke minst er jeg nysgjerrig på om jeg kanskje kan trappe litt ned. Vi får se.

Hvordan har du det? Du sitter kanskje og leser nå? Har du kontor eller sitter du på lesesal? Jeg er kjempeheldig dette semesteret og har fått egen kontorplass (ved vinduet...hurra!). Her er det flere masterstudenter som jeg kan diskutere med og spise matpakken med. Det er mye bra drahjelp i å ha et velfungerende studiemiljø. Skal jobbe litt utover i dag, så det er hyggelig med en liten hilsen...hvis du er innom. God les! Takknemmelig klem fra

[bugge -jenta]

Kjære Bugge!!! Kvoten din var ikke brukt opp! Takk for varme, støttende tanker og klemmer!!! Jeg fulgte super-stategien din, og det gikk veldig fint. Vi holdt en god og rolig tone i dag. Fikk snakket om tingene på en måte som jeg kan være med på. Jeg var litt trøtt fordi jeg har sovet dårlig i det siste, men i natt blir nok alt bra! Jeg regner nå med å få en ny henvisning til psykiater av fastlegen, og hvis alt går bra kan jeg gjenoppta den greie kontakten jeg hadde med ham. Som du vet har man jo mange spørsmål når man går på ulike medisiner, og ikke minst er jeg nysgjerrig på om jeg kanskje kan trappe litt ned. Vi får se.

Hvordan har du det? Du sitter kanskje og leser nå? Har du kontor eller sitter du på lesesal? Jeg er kjempeheldig dette semesteret og har fått egen kontorplass (ved vinduet...hurra!). Her er det flere masterstudenter som jeg kan diskutere med og spise matpakken med. Det er mye bra drahjelp i å ha et velfungerende studiemiljø. Skal jobbe litt utover i dag, så det er hyggelig med en liten hilsen...hvis du er innom. God les! Takknemmelig klem fra

Hei!

Jeg har hatt en litt tung dag i dag, men nå er jeg endelig kommet på lesesalen. Måtte innom på nettet for å se pensumlisten. Vil jo ikke lese feil eller for mye..

Så måtte jeg se etter hvordan det hadde gått med deg. Jeg har virkelig tenkt på hvordan det skulle gå i dag, og har hatt en god følelse. Så bra at den stemte. Nå skal jeg få meg en kopp kaffe, et par hodepinetabletter og begynne å lese. Vi snakkes.(kanskje jeg kommer innom i kveld for å "klage og sutre" litt..)

VH Bugge.

[splitting]

Hei!

Jeg har hatt en litt tung dag i dag, men nå er jeg endelig kommet på lesesalen. Måtte innom på nettet for å se pensumlisten. Vil jo ikke lese feil eller for mye..

Så måtte jeg se etter hvordan det hadde gått med deg. Jeg har virkelig tenkt på hvordan det skulle gå i dag, og har hatt en god følelse. Så bra at den stemte. Nå skal jeg få meg en kopp kaffe, et par hodepinetabletter og begynne å lese. Vi snakkes.(kanskje jeg kommer innom i kveld for å "klage og sutre" litt..)

VH Bugge.

Kjære Bugge! Hvorfor har du hatt en tung dag i dag? Vet du hvorfor du har fått hodepine? Håper du finner roen på lesesalen og at du klarer å konse! Pleier du kanskje å lese best senere på dagen? Når jeg har gått på Trilafon og Nozinan sammen pluss kanskje litt Tolvon har det vært helt umulig å holde seg våken igjennom en hel dag. Når jeg ser tilbake på årene som er gått, fatter jeg ikke at jeg har klart det så lenge. Medisinene jeg tar nå er ikke ille på den måten, og godt er det. Håper å bli ferdig med oppgaveskrivingen på normert tid. Er du på universitet eller høyskole? Jeg er på univ.

Stikker innom senere i kveld.

[bugge -jenta]

Kjære Bugge! Hvorfor har du hatt en tung dag i dag? Vet du hvorfor du har fått hodepine? Håper du finner roen på lesesalen og at du klarer å konse! Pleier du kanskje å lese best senere på dagen? Når jeg har gått på Trilafon og Nozinan sammen pluss kanskje litt Tolvon har det vært helt umulig å holde seg våken igjennom en hel dag. Når jeg ser tilbake på årene som er gått, fatter jeg ikke at jeg har klart det så lenge. Medisinene jeg tar nå er ikke ille på den måten, og godt er det. Håper å bli ferdig med oppgaveskrivingen på normert tid. Er du på universitet eller høyskole? Jeg er på univ.

Stikker innom senere i kveld.

Kjære splitting!

Jeg har koblet av det vonde, og klarer ikke få hull på byllen. Har tatt noe beroligende, etter å ha hatt forferdelig angst i hele dag. Det er deprimerende at det eneste jeg greier er å prøve å svare andre mennesker, men så stopper det opp når jeg skal åpne på mitt eget.En stor tung, men merkverdig tom stein i magen.Jeg vet litt hva det handler om, men jeg tror jeg bare skal ta en stilnoct og legge meg.(kanskje jeg klarer en annen dag..) Alle dager er heldigvis ikke slik som denne.

God natt splitting, hvis du er der ute. Er så glad det gikk bra for deg i dag.

Godnattklem fra meg.

(På torsdag har jeg dobbelttime med psykiateren, heldigvis.)

[splitting]

Kjære splitting!

Jeg har koblet av det vonde, og klarer ikke få hull på byllen. Har tatt noe beroligende, etter å ha hatt forferdelig angst i hele dag. Det er deprimerende at det eneste jeg greier er å prøve å svare andre mennesker, men så stopper det opp når jeg skal åpne på mitt eget.En stor tung, men merkverdig tom stein i magen.Jeg vet litt hva det handler om, men jeg tror jeg bare skal ta en stilnoct og legge meg.(kanskje jeg klarer en annen dag..) Alle dager er heldigvis ikke slik som denne.

God natt splitting, hvis du er der ute. Er så glad det gikk bra for deg i dag.

Godnattklem fra meg.

(På torsdag har jeg dobbelttime med psykiateren, heldigvis.)

Kjære Bugge!

Jeg har vondt av deg nå. Jeg har ofte tenkt at du nettopp er et slikt menneske som strekker deg en del for andre mennesker. Du gir mye i dine svar, og er kanskje et veldig generøst menneske. Det er vondt når du ikke har det bra, og når angsten tar overhånd har man ikke så mye å stille opp med. Jeg skulle ønske at jeg kunne bidra med noe. Det jeg kan gjøre er å tenke på deg, og å bruke litt varme i det jeg skriver. Jeg ser mellom linjene i det du skriver at du har erfart en god del som du videreformidler til oss andre. Det er en fin måte å bearbeide vonde ting på. Jeg tenker at du kanskje er en sånn som skal prøve å gjøre andre glade, at du kanskje er opptatt av å skape harmoni og velbehag for dine omgivelser. Det ser ialle fall slik ut når jeg tenker litt analytisk over dine svar. Jeg har i alle fall blitt glad når det har vært svar fra deg!

Godt å vite at du er i gode hender! Godt å vite at du har en psykiater som du er på nett med, og som følger deg opp så grundig. Fint at du nå har en dobbelt-time foran deg. Jeg håper du får brukt den tiden godt og effektivt i forhold til det du trenger. Det er nemlig ikke alltid så lett å bruke tiden riktig når man går i terapi. Det er i allefall min erfaring.

I dag mottok jeg en henvisning fra min fastlege til psykiater. Det betyr at jeg ta fatt der jeg slapp. Har selvsagt mange ting jeg vil spørre om. Særlig vil jeg vite om jeg kan trappe ned på noe. I tillegg har jeg noen bekymringer i forhold til avhengighet som jeg gjerne vil få diskutere.

Jeg håper du får en god natt Bugge. Fint at du har noen kjemiske remedier tilgjengelig og vet hvordan de skal brukes. Jeg skal snart ta kvelden selv. Ha det godt så lenge.

Klem fra meg!

[splitting]

Kjære splitting!

Jeg har koblet av det vonde, og klarer ikke få hull på byllen. Har tatt noe beroligende, etter å ha hatt forferdelig angst i hele dag. Det er deprimerende at det eneste jeg greier er å prøve å svare andre mennesker, men så stopper det opp når jeg skal åpne på mitt eget.En stor tung, men merkverdig tom stein i magen.Jeg vet litt hva det handler om, men jeg tror jeg bare skal ta en stilnoct og legge meg.(kanskje jeg klarer en annen dag..) Alle dager er heldigvis ikke slik som denne.

God natt splitting, hvis du er der ute. Er så glad det gikk bra for deg i dag.

Godnattklem fra meg.

(På torsdag har jeg dobbelttime med psykiateren, heldigvis.)

Hvis du klarer å si noe om hva det er som tynger deg, så er jeg klar for å lytte!

[splitting]

Kjære splitting!

Jeg har koblet av det vonde, og klarer ikke få hull på byllen. Har tatt noe beroligende, etter å ha hatt forferdelig angst i hele dag. Det er deprimerende at det eneste jeg greier er å prøve å svare andre mennesker, men så stopper det opp når jeg skal åpne på mitt eget.En stor tung, men merkverdig tom stein i magen.Jeg vet litt hva det handler om, men jeg tror jeg bare skal ta en stilnoct og legge meg.(kanskje jeg klarer en annen dag..) Alle dager er heldigvis ikke slik som denne.

God natt splitting, hvis du er der ute. Er så glad det gikk bra for deg i dag.

Godnattklem fra meg.

(På torsdag har jeg dobbelttime med psykiateren, heldigvis.)

En ny dag er her, og jeg håper du har fått sove godt Bugge. Håper noe av angsten har sluppet taket i løpet av natten, og at du ikke har vært plaget med ubehagelige drømmer. Håper du etterhvert klarer å ta tak i den vanskelige tråden sammen med behandleren din. Jeg håper du klarer å mobilisere nye krefter til å ta fatt på onsdagen. Sender deg i allefall en klem.

Varme hilsner fra meg;)

[bugge -jenta]

En ny dag er her, og jeg håper du har fått sove godt Bugge. Håper noe av angsten har sluppet taket i løpet av natten, og at du ikke har vært plaget med ubehagelige drømmer. Håper du etterhvert klarer å ta tak i den vanskelige tråden sammen med behandleren din. Jeg håper du klarer å mobilisere nye krefter til å ta fatt på onsdagen. Sender deg i allefall en klem.

Varme hilsner fra meg;)

Tusen takk, splitting!

Tusen, tusen takk.

Din omtanke varmer spesielt godt i dag, når jeg føler meg som en usynlig,tung sorg. Jeg tar med meg tankene dine, siden jeg i dag skal sitte å lese helt alene uten å kjenne noen. Jeg, dine varme tanker og en sobril.(psykiateren min satt på "skuldera" mi i morges når jeg våknet gråtende, og ba meg ta en sobril og dra for å lese, ikke bli liggende.)

Bugge.

[splitting]

Tusen takk, splitting!

Tusen, tusen takk.

Din omtanke varmer spesielt godt i dag, når jeg føler meg som en usynlig,tung sorg. Jeg tar med meg tankene dine, siden jeg i dag skal sitte å lese helt alene uten å kjenne noen. Jeg, dine varme tanker og en sobril.(psykiateren min satt på "skuldera" mi i morges når jeg våknet gråtende, og ba meg ta en sobril og dra for å lese, ikke bli liggende.)

Bugge.

Så godt at du har en liten stedfortreder for din psykater som hvisker deg gode ting i øret! Det er viktig på slike dager. Jeg sier ofte til psykologen min at hun er som en liten fugl (en liten klok ravn) som sitter på skulderen min og hvisker meg fornuftige ting i øret når jeg er lei meg eller rådvill. Koselig at vi begge bruker det bildet på det vi opplever som en hjelper. Jeg håper dagen din i dag har gitt deg noen gode opplevelser som gjør at tristheten har blitt mindre plagsom. Håper du får til å gjøre noe hyggelig i kveld og at du får sove godt. Det er jo så viktig med den søvnen for å prestere konsentrasjonskrevende arbeid. Ha en rolig kveld Bugge!

[bugge -jenta]

Så godt at du har en liten stedfortreder for din psykater som hvisker deg gode ting i øret! Det er viktig på slike dager. Jeg sier ofte til psykologen min at hun er som en liten fugl (en liten klok ravn) som sitter på skulderen min og hvisker meg fornuftige ting i øret når jeg er lei meg eller rådvill. Koselig at vi begge bruker det bildet på det vi opplever som en hjelper. Jeg håper dagen din i dag har gitt deg noen gode opplevelser som gjør at tristheten har blitt mindre plagsom. Håper du får til å gjøre noe hyggelig i kveld og at du får sove godt. Det er jo så viktig med den søvnen for å prestere konsentrasjonskrevende arbeid. Ha en rolig kveld Bugge!

Hei Splitting.Takk så mye for omtanken. Det varmer i et fra før ganske kaldt hjerte. Det har gått litt bedre utover dagen, med litt hjelp av medisiner. I morgen tror jeg at jeg klarer å lese uten.

Du har rett i at det er et koselig bilde, men sier vi det til rette person hadde vi helt sikkert fått en ny diagnose... Dessverre har jeg noen andre demoner jeg skulle kvittet meg med på den andre skulderen. Sliter litt med det, men for hvert år i terapi viskes de mer og mer ut. Av og til skjer det noe som gjør at de kommer tilbake med stor styrke.

Det er nok litt det som har skjedd de siste dagene. Jeg er litt redd for å gi slipp, og velte alt ut. Jeg har så mye jeg skulle gjort, og lest, og greid. Jeg har vært hjemme i ganske mange år og det er tøft å studere igjen. Mye gammel prestasjonsangst som kommer tilbake. Jeg tror ikke jeg vet om noen jeg kjenner som har en så ekstren prestasjonsangst som jeg. Den går helt ut av proposjoner, og har sammenheng med ting i min barndom. Det er slik en ensom angst, for den kan ikke deles med noen.

Det er en merkelig kortslutning hos meg en plass. Jeg har aldri mislykkes, men fått til skoler og studier greit, tross sykdom og mye angst og depresjoner.Ja, bedre enn greit. Likevel har jeg denne lammende følelsen av at neste gang en utfordring står for døren, eksamen, oppgave eller små filleting, så ligger jeg gjerne våken netter i måneder i forveien og ser for meg at jeg kommer til å mislykkes.Jeg vet at jeg vil mislykkes. Bare å skrive om det her gjør at jeg føler meg uutålelig. Mannen min sier det går alltid bra, så hvordan skal jeg da få bukt med denne angsten. Å snakke om andre kolleger og studenter vil jo virke uspiselig.Ja jeg føler meg så uspiselig nå.

Så åpnet jeg da denne boken i studiet som jeg forbinder med den dypeste angst, og som er det eneste faget jeg mislyktes i gjennom hele skoletiden. Et fag jeg forbinder med mye vondt av flere grunner. Jeg fikk mitt først alvorlige panikkanfall på ungdomsskolen. Jeg springer ut, hyperventilerer og sitter i et hjørne for meg selv og er 13 år.

Veggene er grå, og teppet grønt, og ingen kommer etter meg. Jeg er alene, og forblir alene,hver gang det skjer og i angstanfall som kommer i andre situasjoner, i årevis alene. Som lærer kan jeg ikke fatte at ingen gjorde noe. Så treffer jeg han som forstår, men som vil ha en "betaling" jeg ikke ser rekkeviden. av. I årevis.

Når jeg er 14 år spør jeg foreldrene mine om de vil hjelpe meg til en psykolog. Jeg kan ikke snakke med dem. Jeg får noen timer, blir sendt litt rundt. Det var det. Det er også vanskelig å forstå.

Senere måtte jeg ha faget i min studie. Jeg klarte ikke være til stede på forelesningene. Jeg vurderte å droppe ut, men det er ikke meg. Så jeg begynte å lese for meg selv et par mnd før eksamen. Angsten for å stryke ,ble verre enn angsten for faget.Det gikk fint.

En del av meg er grunnleggende sikker på at jeg er dum. Det er helt reelt for meg, og i ti år kunne jeg ikke være med på noen form for kunnskapsspill. Nå klarer jeg det av og til hvis mannen min er på parti. Jeg får angst av kunnskapsspill på tv og må slå av. Jeg er ikke mest redd for å ikke være flink. Jeg er redd for å stryke.For at folk skal se hvor dum jeg egentlig er. Jeg burde vel kanskje ha opplevd det, så fikk jeg se at verden ikke gikk under. Jeg tror jeg er et håpløst tilfelle. Og for meg er det blodig reelt. Sier jeg det høyt kan jo ikke folk ta meg alvorlig. De blir irriterte. Utakknemlig sutring.Jeg må ha det for meg selv.

Jeg skal skrive en artikkel om to år. Enkelte kvelder ligger jeg og tenker på den til jeg blir kvalm.

Jeg vet nå hvorfor det ble så vondt. Det var med dette alt "startet".Som en vond milepæl.Mitt første panikkanfall.Det kom tilbake til meg med denne fagboken, og jeg var litt for sårbar.Det visste jeg ikke så klart før jeg begynte å skrive.

All ensomheten. Jeg var 14 -15 år og leste Kringlen sin psykiatribok, og forsøkte å finne ut av angsten min, men ingen hjalp meg,og jeg var aldri en tenåring. Jeg hadde aldri en plakat på en vegg,og drømte om popstjerner og idoler.

Jeg presset meg og presset meg i årevis til jeg ble fysisk syk. Og angsten ble gradvis til en slags spiseforstyrrelse. 15 år tok det før jeg fikk hjelp. Men nå er det nok syting. Jeg skammer meg over slik syting fra meg selv. Dette ble sikkert merkelig og rotete.Beklager. Jeg kan ikke begripe at jeg faktisk skriver dette. men her får du det, splitting.

Hilsen meg.

[splitting]

Hei Splitting.Takk så mye for omtanken. Det varmer i et fra før ganske kaldt hjerte. Det har gått litt bedre utover dagen, med litt hjelp av medisiner. I morgen tror jeg at jeg klarer å lese uten.

Du har rett i at det er et koselig bilde, men sier vi det til rette person hadde vi helt sikkert fått en ny diagnose... Dessverre har jeg noen andre demoner jeg skulle kvittet meg med på den andre skulderen. Sliter litt med det, men for hvert år i terapi viskes de mer og mer ut. Av og til skjer det noe som gjør at de kommer tilbake med stor styrke.

Det er nok litt det som har skjedd de siste dagene. Jeg er litt redd for å gi slipp, og velte alt ut. Jeg har så mye jeg skulle gjort, og lest, og greid. Jeg har vært hjemme i ganske mange år og det er tøft å studere igjen. Mye gammel prestasjonsangst som kommer tilbake. Jeg tror ikke jeg vet om noen jeg kjenner som har en så ekstren prestasjonsangst som jeg. Den går helt ut av proposjoner, og har sammenheng med ting i min barndom. Det er slik en ensom angst, for den kan ikke deles med noen.

Det er en merkelig kortslutning hos meg en plass. Jeg har aldri mislykkes, men fått til skoler og studier greit, tross sykdom og mye angst og depresjoner.Ja, bedre enn greit. Likevel har jeg denne lammende følelsen av at neste gang en utfordring står for døren, eksamen, oppgave eller små filleting, så ligger jeg gjerne våken netter i måneder i forveien og ser for meg at jeg kommer til å mislykkes.Jeg vet at jeg vil mislykkes. Bare å skrive om det her gjør at jeg føler meg uutålelig. Mannen min sier det går alltid bra, så hvordan skal jeg da få bukt med denne angsten. Å snakke om andre kolleger og studenter vil jo virke uspiselig.Ja jeg føler meg så uspiselig nå.

Så åpnet jeg da denne boken i studiet som jeg forbinder med den dypeste angst, og som er det eneste faget jeg mislyktes i gjennom hele skoletiden. Et fag jeg forbinder med mye vondt av flere grunner. Jeg fikk mitt først alvorlige panikkanfall på ungdomsskolen. Jeg springer ut, hyperventilerer og sitter i et hjørne for meg selv og er 13 år.

Veggene er grå, og teppet grønt, og ingen kommer etter meg. Jeg er alene, og forblir alene,hver gang det skjer og i angstanfall som kommer i andre situasjoner, i årevis alene. Som lærer kan jeg ikke fatte at ingen gjorde noe. Så treffer jeg han som forstår, men som vil ha en "betaling" jeg ikke ser rekkeviden. av. I årevis.

Når jeg er 14 år spør jeg foreldrene mine om de vil hjelpe meg til en psykolog. Jeg kan ikke snakke med dem. Jeg får noen timer, blir sendt litt rundt. Det var det. Det er også vanskelig å forstå.

Senere måtte jeg ha faget i min studie. Jeg klarte ikke være til stede på forelesningene. Jeg vurderte å droppe ut, men det er ikke meg. Så jeg begynte å lese for meg selv et par mnd før eksamen. Angsten for å stryke ,ble verre enn angsten for faget.Det gikk fint.

En del av meg er grunnleggende sikker på at jeg er dum. Det er helt reelt for meg, og i ti år kunne jeg ikke være med på noen form for kunnskapsspill. Nå klarer jeg det av og til hvis mannen min er på parti. Jeg får angst av kunnskapsspill på tv og må slå av. Jeg er ikke mest redd for å ikke være flink. Jeg er redd for å stryke.For at folk skal se hvor dum jeg egentlig er. Jeg burde vel kanskje ha opplevd det, så fikk jeg se at verden ikke gikk under. Jeg tror jeg er et håpløst tilfelle. Og for meg er det blodig reelt. Sier jeg det høyt kan jo ikke folk ta meg alvorlig. De blir irriterte. Utakknemlig sutring.Jeg må ha det for meg selv.

Jeg skal skrive en artikkel om to år. Enkelte kvelder ligger jeg og tenker på den til jeg blir kvalm.

Jeg vet nå hvorfor det ble så vondt. Det var med dette alt "startet".Som en vond milepæl.Mitt første panikkanfall.Det kom tilbake til meg med denne fagboken, og jeg var litt for sårbar.Det visste jeg ikke så klart før jeg begynte å skrive.

All ensomheten. Jeg var 14 -15 år og leste Kringlen sin psykiatribok, og forsøkte å finne ut av angsten min, men ingen hjalp meg,og jeg var aldri en tenåring. Jeg hadde aldri en plakat på en vegg,og drømte om popstjerner og idoler.

Jeg presset meg og presset meg i årevis til jeg ble fysisk syk. Og angsten ble gradvis til en slags spiseforstyrrelse. 15 år tok det før jeg fikk hjelp. Men nå er det nok syting. Jeg skammer meg over slik syting fra meg selv. Dette ble sikkert merkelig og rotete.Beklager. Jeg kan ikke begripe at jeg faktisk skriver dette. men her får du det, splitting.

Hilsen meg.

Takk for at du ville dele disse tankene. Det er viktig å få tingene ned på papiret. Virkelig viktig. Og, det å gjenta ting har en virkningsfull effekt i seg selv. For hver gang kommer kanskje nye, ubearbeidede fragmenter frem til overflaten. Det å skrive setter i gang prosesser. Det har jeg virkelig tro på. Forfattere og andre påpeker jo nettopp det terapeutiske ved slik aktivitet. Selv synes jeg det er viktig at noen leser det jeg har skrevet. Det er viktig med en mottager. Dette for ikke å forsterke ensomhetsfølelsen som man kanskje sliter med nettopp når man tar frem vanskelig tankegods slik du nå har gjort. Del med andre! Det er sundt! Men vanskelig. Noen problemer er ekstra vanskelige enten fordi de kan være skambelagte eller de kan skape misforståelser. Du antyder at dine studieomgivelser ville tro at du kokketerte hvis du virkelig la ut om din prestasjonsangst. Det tror er en korrekt slutning. Når vi flinke, vellykkede jenter viser innsiden, kan det lett oppstå motstand og uforståelighet i omgivelsene. Kanskje vil de heller ikke forstå. Husk; det er mer behagelig for alle å kjenne en "Bugge" som klarer alt. Kanskje har vi forvendt andre med at vi er der for dem. At vi ikke har behov? Fallhøyden er jo også blitt stor når man har vært så sabla flink så altfor lenge. Da blir det jo skikkelig skummelt å stryke eller oppnå elendige resultater. Jeg skjønner at du har "høydeskrekk" og det er ubehagelig. Lammende. Sitte på lesesalen og få et sløret blikk av ren engstelse. Dunking bak øyelokkene og klamme hender. Hva kan gjøres for å bøte på slik tenkning?

I høst da jeg vær svært nær ved å gi opp mine studier (jeg er inne i siste år av hovedfaget - ny utdannelse på attføring), begynte jeg med noe som ga litt effekt. Jeg hadde en notatbok hvor jeg på psykologens oppfordring skulle skrive ned alle de nedrakkende tankene jeg hadde om meg selv. Side opp og side ned om hvor uintelligent, stygg, ekkel, falsk, uelskverdig og håpløs jeg var. Jeg skrev og skrev. Etterhvert fikk jeg selv lyst til å skrive noe til motvekt. Jeg begynte å se på alt jeg faktisk klarte i løpet av en dag. Jeg så på min egen studieprogresjon i et større perspektiv. Utviklingen som hadde funnet sted fra den gang jeg ikke turte å sitte på noen lesesal, til nå hvor jeg trives og klarer å konse om det jeg leser. Jeg listet opp navnelister på alle vennene mine, på alle jeg betydde noe for, alle som betyr noe for meg. Alle mine egenskaper, startet med enkle ting som at jeg jo kan skrive, lage god mat, er analytisk osv. osv. Etterhvert kunne jeg gå tilbake i boken på dager der jeg trengte et utvidet perspektiv og lese hva jeg selv hadde skrevet. Sagte men sikkert klarte jeg å blekne noen av de repetative uttalelsene fra demonene på den andre skulderen! Dette har nok hjulpet meg en del. Jeg prøver i større grad å skape motvekter til de selvnedrakkende og destruktive tankene som popper opp og forstyrrer min bevissthet. Så, da jeg nå før jul fikk den første virkelig dårlige karakteren i mitt liv, klarte jeg å unngå katastrofe. Jeg fokuserte alt jeg kunne på alle de fine karakterene jeg faktisk har på samvittigheten. Jeg tenker også på at psykiateren min også har strøket i medisinsk statistikk, og han er skarp, oppegående og svært likanes!

Det er en på treningen som har en t-skjorte med påskriften: "Success is a mind-game". Jeg bruker dette sitatet når jeg har overskudd til det. Da tar jeg det frem i bevisstheten og forsøker å inspirere meg selv.

Når alt dette er sagt er jeg smertelig klar over de skumle krefter som drar oss i motsatt retning. Forhistoriske hendelser som har kreert uhensiktsmessige kognitive baner i vår bevissthet.

Jeg håper du sakte men sikkert får hjelp til å stoppe slike tankermønstre før de tar deg helt. Det krever mye disipling og tålmodighet. Og, det krever også overskudd, det vet jeg. Nå tenker jeg at du nettopp bør samle litt overskudd. Håper du får en god natts søvn, og at du våkner med ro innvendig og mot på en ny dag. Jeg "stikker innom" her i løpet av lesedagen i morgen, så hvis du har noe på hjertet er det en mottager for deg. Sov godt!

[splitting]

Hei Splitting.Takk så mye for omtanken. Det varmer i et fra før ganske kaldt hjerte. Det har gått litt bedre utover dagen, med litt hjelp av medisiner. I morgen tror jeg at jeg klarer å lese uten.

Du har rett i at det er et koselig bilde, men sier vi det til rette person hadde vi helt sikkert fått en ny diagnose... Dessverre har jeg noen andre demoner jeg skulle kvittet meg med på den andre skulderen. Sliter litt med det, men for hvert år i terapi viskes de mer og mer ut. Av og til skjer det noe som gjør at de kommer tilbake med stor styrke.

Det er nok litt det som har skjedd de siste dagene. Jeg er litt redd for å gi slipp, og velte alt ut. Jeg har så mye jeg skulle gjort, og lest, og greid. Jeg har vært hjemme i ganske mange år og det er tøft å studere igjen. Mye gammel prestasjonsangst som kommer tilbake. Jeg tror ikke jeg vet om noen jeg kjenner som har en så ekstren prestasjonsangst som jeg. Den går helt ut av proposjoner, og har sammenheng med ting i min barndom. Det er slik en ensom angst, for den kan ikke deles med noen.

Det er en merkelig kortslutning hos meg en plass. Jeg har aldri mislykkes, men fått til skoler og studier greit, tross sykdom og mye angst og depresjoner.Ja, bedre enn greit. Likevel har jeg denne lammende følelsen av at neste gang en utfordring står for døren, eksamen, oppgave eller små filleting, så ligger jeg gjerne våken netter i måneder i forveien og ser for meg at jeg kommer til å mislykkes.Jeg vet at jeg vil mislykkes. Bare å skrive om det her gjør at jeg føler meg uutålelig. Mannen min sier det går alltid bra, så hvordan skal jeg da få bukt med denne angsten. Å snakke om andre kolleger og studenter vil jo virke uspiselig.Ja jeg føler meg så uspiselig nå.

Så åpnet jeg da denne boken i studiet som jeg forbinder med den dypeste angst, og som er det eneste faget jeg mislyktes i gjennom hele skoletiden. Et fag jeg forbinder med mye vondt av flere grunner. Jeg fikk mitt først alvorlige panikkanfall på ungdomsskolen. Jeg springer ut, hyperventilerer og sitter i et hjørne for meg selv og er 13 år.

Veggene er grå, og teppet grønt, og ingen kommer etter meg. Jeg er alene, og forblir alene,hver gang det skjer og i angstanfall som kommer i andre situasjoner, i årevis alene. Som lærer kan jeg ikke fatte at ingen gjorde noe. Så treffer jeg han som forstår, men som vil ha en "betaling" jeg ikke ser rekkeviden. av. I årevis.

Når jeg er 14 år spør jeg foreldrene mine om de vil hjelpe meg til en psykolog. Jeg kan ikke snakke med dem. Jeg får noen timer, blir sendt litt rundt. Det var det. Det er også vanskelig å forstå.

Senere måtte jeg ha faget i min studie. Jeg klarte ikke være til stede på forelesningene. Jeg vurderte å droppe ut, men det er ikke meg. Så jeg begynte å lese for meg selv et par mnd før eksamen. Angsten for å stryke ,ble verre enn angsten for faget.Det gikk fint.

En del av meg er grunnleggende sikker på at jeg er dum. Det er helt reelt for meg, og i ti år kunne jeg ikke være med på noen form for kunnskapsspill. Nå klarer jeg det av og til hvis mannen min er på parti. Jeg får angst av kunnskapsspill på tv og må slå av. Jeg er ikke mest redd for å ikke være flink. Jeg er redd for å stryke.For at folk skal se hvor dum jeg egentlig er. Jeg burde vel kanskje ha opplevd det, så fikk jeg se at verden ikke gikk under. Jeg tror jeg er et håpløst tilfelle. Og for meg er det blodig reelt. Sier jeg det høyt kan jo ikke folk ta meg alvorlig. De blir irriterte. Utakknemlig sutring.Jeg må ha det for meg selv.

Jeg skal skrive en artikkel om to år. Enkelte kvelder ligger jeg og tenker på den til jeg blir kvalm.

Jeg vet nå hvorfor det ble så vondt. Det var med dette alt "startet".Som en vond milepæl.Mitt første panikkanfall.Det kom tilbake til meg med denne fagboken, og jeg var litt for sårbar.Det visste jeg ikke så klart før jeg begynte å skrive.

All ensomheten. Jeg var 14 -15 år og leste Kringlen sin psykiatribok, og forsøkte å finne ut av angsten min, men ingen hjalp meg,og jeg var aldri en tenåring. Jeg hadde aldri en plakat på en vegg,og drømte om popstjerner og idoler.

Jeg presset meg og presset meg i årevis til jeg ble fysisk syk. Og angsten ble gradvis til en slags spiseforstyrrelse. 15 år tok det før jeg fikk hjelp. Men nå er det nok syting. Jeg skammer meg over slik syting fra meg selv. Dette ble sikkert merkelig og rotete.Beklager. Jeg kan ikke begripe at jeg faktisk skriver dette. men her får du det, splitting.

Hilsen meg.

PS: Hvis du vil ta kontakt utenfor DOL er du velkommen til å bruke: [email protected]

Hei så lenge!