Stemmer

[Gjest MariaC]

Jeg har et problem. Et ganske stort problem som jeg ikke kan snakke med noen andre om. Jeg lurte på om dette var normalt:

Jeg har tre stemmer i hodet. stemme 1, stemme 2 og min egen stemme. Stemme 1 kommer i form av folk jeg kjenner som snakker til meg. Det skifter fra gang til gang hvem som snakker. Grunnen til at jeg kaller det stemme 1 er fordi at denne formen alltid forteller meg hvor grusomt alt er. Alt jeg gjør galt. Stemme 1 forvrir alt til noe ondt. Etter jeg f.eks har snakket med psykologen forvrir stemme 1 samtalen om til noe helt annet. Får det til å høres ut som psykologen sier f.eks "Det tror jeg ikke på", "du overdriver", "dette klarer du aldri". Ofte skriker stemme 1 til meg. Sier skikkelig vonde ting som får meg til å gråte. Når noen ser at jeg gråter bruker jeg å si at "det er kaos inni hodet", men de skjønner ikke hva det egentlig er. På den måten føler jeg meg ofte misforstått. Stemme 1 sier til meg at: "hvis du ikke gjør det så sender jeg han til deg". "Han" er en mann som forgrep seg på meg en gang for lenge siden. Også kommer han inn i tankene og jeg opplever hele overgrepet på nytt på en måte (høres kanskje sprøtt ut).

Stemme 2 prøver å roe ned Stemme 1. Sier at den må slutte å plage meg. Prøver å trøste meg av og til. Stemme 2 kommer også i form av folk jeg kjenner. Sier at det ikke er sant det stemme 1 sier. Men noen ganger vender stemme 2 seg i mot meg også og blir på Stemme 1's sitt parti. Da ler de og skriker til meg sammen. Stemme 2 får meg ofte til å føle meg roligere.

Min egen stemme er vel egentlig ikke en stemme. Mer en tanke. Roper inni meg at de må slutte. Roper på stemme 2 når stemme 1 er for brutal.

Det er ikke slik at de snakker til meg bestandig. Når jeg gjør noe forsvinner de som regel. Men noen ganger kan stemme 1 komme midt i en samtale med noen og da blir jeg helt satt ut. Klarer så vidt å høre hva andre sier. Bare bryter med det som er virkelig og fokuserer på det som er innvendig. For meg er dette veldig vanskelig, for jeg er redd for hvordan jeg oppfattes. Derfor trekker jeg meg raskt tilbake ved å låse meg inne på do eller sette meg på rommet mitt. Jeg er innlagt på en ungdomsavdeling så det er alltid folk rundt meg.

Når det blir ekstra vanskelig for meg bruker jeg å skade meg. Da dunker jeg hodet i veggen, slår meg selv med harde gjenstander, klorer meg, eller kutter meg dypt med barberblader. Dette hjelper meg med en gang og gjør at jeg kan fungere "normalt" igjen. Problemet her er at jeg ofte glemmer av at jeg har skadet meg og kan gå flere timer rundt med åpne sår som burde vært sydd. Når folk spør meg hvorfor jeg har gjort det svarer jeg som regel bare at "det ble for vanskelig". Jeg vet liksom aldri hva annet jeg kan si.

Jeg sliter også veldig med mat og spising. Kan ikke huske forrige gang jeg spiste normalt. Mat styrer livet mitt. Har kastet opp hver eneste dag (ofte mange ganger for dagen) i flere år nå. Jeg har behov for å overspise hver dag bare for å få kastet opp. Når jeg spiser blir jeg ikke plaget av det innvendige. Problemet er at jeg får stemmene tilbake igjen når jeg veier meg og ser hvor feit jeg er. Det er godt å spise, men det er et helvete når jeg ser resultatet av det.

Mitt tredje problem er med søvnen. Jeg får minimalt med søvn til tider. Har ofte mareritt som er så virkelige at de skremmer meg. Ofte gruer meg meg til å legge meg fordi jeg vet hvordan det blir. Jeg våkner om natta og skader meg selv bare for å bli rolig nok til å sove igjen. Dette hjelper, men det er ikke sånn jeg vil ha det. Kan ikke huske forrige gang jeg ikke spente alle musklene mine i løpet av natta. Der kommer også et problem: Jeg er anspent 24 timer i døgnet.

Det er egentlig ingen som vet hvordan jeg har det. Har aldri klart å fortelle om hvordan det står til inni meg. De vet at jeg sliter med selvkading og spiseproblemer, men de vet ikke om disse stemmene. De vet også at jeg har problemer med å sove om natta men vet ikke om de vet hvor utrolig slitsomt det er. Fikk tilbud om sovemedisiner (og det har vært det eneste som har hjulpet) da jeg var innlagt på akuttavdeling, men det får jeg ikke nå.

Er bare så redd for at noen skal tro jeg er alvorlig gal. Jeg vil bare være normal. Jeg er så lei av å føle meg så alene at jeg bare vil ta livet mitt. Har samler opp av medisinene jeg går på (går på lamictal) og har for tiden 5,75 gram av disse. Venter bare på den dagen jeg klikker fullstendig slik at jeg kan ta dem. Vil bare ha fred, men jeg får det aldri!

Hva feiler det meg? Hva gjør jeg?

beklager for et rotete innlegg, men jeg trenger et svar.

[Åsemor]

Jeg syns du bør skrive ut dette innlegget og vise til behandlerne dine.

[Gjest MariaC]

Jeg syns du bør skrive ut dette innlegget og vise til behandlerne dine.

Men jeg tør ikke. De kommer uansett til å lure på hvorfor jeg aldri sa det.

[fyrlykt]

Men jeg tør ikke. De kommer uansett til å lure på hvorfor jeg aldri sa det.

De er nok veldig vant til at folk ikke tør å si alt som det er med en gang.

[Mihra]

De er nok veldig vant til at folk ikke tør å si alt som det er med en gang.

Jeg synes også du burde skrive ut innlegget ditt å gi til dem. De kan ikke hjelpe deg hvis du ikke tør å være ærlig med dem. Jeg skjønner godt at det ikke er noe du har så lyst til, men jeg tror ikke du har noe valg hvis du vil bli bedre. Stemmene i hodet er en psykose, noe som Lamictal ikke hjelper mot. (det var det du fikk ja? ). Det finnes masse gode antipsykotikum som nok kan hjelpe deg mye bedre. Jeg håper virkelig at du tør å ta skrittet å fortelle dem hvordan ting egentlig er. Det beste ligger foran! :-)

[Gjest elinemarie]

For det første så er du IKKE gal. Og for det andre så vil behandlerne dine blir kjempeglade om du forteller dem dette-Eller helst skriver ut innlegget og lar dem lese det, siden det er kjempebra skrevet. Vanskelig å få riktig hjelp når de ikke vet alt...Men de blir ikke sure, tror de skjønner godt at visse ting klarer man ikke fortelle med en gang. Det viktigste er jo at de får vite det nå. Og igjen du er IKKE gal. Du skriver klart og fornuftig og man forstår deg godt.

[Gjest MariaC]

Jeg synes også du burde skrive ut innlegget ditt å gi til dem. De kan ikke hjelpe deg hvis du ikke tør å være ærlig med dem. Jeg skjønner godt at det ikke er noe du har så lyst til, men jeg tror ikke du har noe valg hvis du vil bli bedre. Stemmene i hodet er en psykose, noe som Lamictal ikke hjelper mot. (det var det du fikk ja? ). Det finnes masse gode antipsykotikum som nok kan hjelpe deg mye bedre. Jeg håper virkelig at du tør å ta skrittet å fortelle dem hvordan ting egentlig er. Det beste ligger foran! :-)

takk alle så masse

Har liksom gått i terapi i mange år nå, men har aldri klart å sagt noe. Må bare spørre: Hvis dere var behandleren min og leste dette, ville dere trodd meg?

Så det er altså medisiner som kan fjerne dem?

[PREETI]

takk alle så masse

Har liksom gått i terapi i mange år nå, men har aldri klart å sagt noe. Må bare spørre: Hvis dere var behandleren min og leste dette, ville dere trodd meg?

Så det er altså medisiner som kan fjerne dem?

Hei.

Jeg tok dette opp med min behandler, og hun mente det kom av posttraumatisk stresslidelse... stemmene, marerittene osv...

Kanskje det samme gjelder deg?

Mvh,

[Gjest elinemarie]

takk alle så masse

Har liksom gått i terapi i mange år nå, men har aldri klart å sagt noe. Må bare spørre: Hvis dere var behandleren min og leste dette, ville dere trodd meg?

Så det er altså medisiner som kan fjerne dem?

Det er ikke alltid det er medisiner som kan hjelpe mot å høre stemmer. Noen gang må en jobbe med det. Kanskje kommer stemmene i situasjoner der du ikke har det bra, og da er det å gjenkjenne hvordan du føler deg når de kommer så vil gjøre at de forsvinner.

[Gjest BroBroBrille]

Jeg råder deg til det samme som de andre her: Print ut dette innlegget og gi det til behandlerne dine.

Det er ingen grunn til at de ikke skal tro deg, for det er en veldig god og detaljert beskrivelse av hvordan du har det, og hva du syns er de største problemene. Jeg tror også de vil forstå at det er veldig vanskelig å forklare/snakke om for deg, så det er ikke rart du ikke har klart det før. Print ut svarene du får her også, da vel.

Jeg tror de vil bli glad for at du har skrevet dette, det vil hjelpe dem til å hjelpe deg.