Har medvind igjen - endelig!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykiatrien belønner de pasientene som hyler høyest og muligens lærer de sine pasienter at dette er den beste måten å oppnå noe på?

Bruker psykiatrien for mye penger på jenter med personlighetsforstyrrelser sammenlignet med hva som gis til andre pasientgrupper?

Det er vanskelig å forstå at psykiatrien skal være rammet av ressursmangel!

I somatisk medisin er dat også slik at behandlingen av ulike lidelser har ulik kostnad.

Levertransplantasjon er nødvendig for enkelte. Det er en ektremt kostbar behandling.

En mellomørebetennelse koster det langt mindre å behandle.

Slik er det også i psykiatrien. Lidelser har ulik alvorlighetsgrad og kostnad.

Det er ikke de få og dyre tilstandene som spiser opp helsekronene. Det er alle som renner ned legekontorene med forkjølelse og stadige diffuse vondter.

[Gjest også kritisk]

Tror egentlig ikke at jeg er så VELDIG sterk.Tror egentlig at jeg mest av alt har vært veldig heldig som har fått så mange flotte behandlere rundt meg.Ikke minst et sykehus som har sett nytten av dette prosjektet jeg er inne i nå.

Jeg har Borderline,ja.Med andre ord ;Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type impulsiv.Det finnes jo to typer av denne psykdommen.Type Borderline og type impulsiv.Men på tross av forskjellige navn på typene går psykdommen ofte under navnet Borderline.Kan også forkorttes som BPD - borderline personality disorder.

Min BPD er til tider et sant helvete.Det svinger opp og ned rent følelsesmessig.En dag er jeg helt på topp: fikser livet mitt,sover omtrent ikke(har jo ikke tid!),er overstrømmende glad, gjør rein hele leiligheta i løpet av få timer, tar bussen til byen, handler masse mat, bruker masse penger, overtrekker kontoen min uten å tenke på konsekvensene selv ikke når det er 2 uker til neste trygdeutbetaling, er veldig sosial, går mye på byen/fester,går alltid ut og spiser middag,har enorme framtidsplaner, drikker meg drita selv om jeg vet at det ikke er smart når jeg tar den typen medisiner som jeg gjør,...mestrer liksom ALT når jeg har toppene.

Queen of the world!

Når nedturene kommer - og de kan komme helt plutselig og omtrent uten forvarsel - blir jeg kjempe deprimert, ofte suicidal, selvdestruktiv(kutter meg, tar overdoser av alt jeg kommer over, leser felleskatalogen for å finne ut hva som som er farligst å ta), slutter å spise, gråter lett og ofte, ser bare alt(fremtid og nåtid) som kølsvart, uten håp, blir noen ganger aggressiv(sjeldnere det siste halve året)og blir fort sint, blir ekstremt sårbar for kritikk og negative kommentarer, blir trist, sover lite eller ingenting, eller sover mesteparten av døgnet,manipulerer mennesker rundt meg isolerer meg, tar ikke kontakt med behandlere/møter ikke opp på behandlingstimer osv osv....

BPD kan minne mye om bipolar/manisk depressiv lidelse, men jeg er ikke riktig sikker på HVA det egentlig er som skiller BPD og Bipolar.

Kanskje noen andre her, f.eks NHD eller noen andre med bedre peil enn meg kan gi et godt svar.Jeg har ikke lyst til å skrive noe som kanskje er helt feil...

Nå har jeg det, etter mye om og men, mer stabilitet i livet mitt.Jeg ser vel kanskje mer realistisk på tingene.Tenker ikke bare hva som gjelder her og nå.Prøver å ta en dag av gangen og forsøker å være i forkant av kriser.Har en fantastisk(og streng...sukk...) psykolog som jeg kan kontakte via mobiltelefon 24 timer i døgnet.

Hvis jeg f.eks blir ekstremt selvdestruktiv , kan jeg ringe henne.Hvis hun tror jeg må innlegges, har vi greid å få til en avtale med psykehuset om at hvis jeg vil komme frivillig, kan psykologen min legge meg inn.Da slipper jeg å dra om legevakta.Legevakta kan være slitsom - først må en vente i kanskje flere timer, så snakke med en lege som muligens ikke forstår, om du vil inn får du kanskje ikke komme inn( for når du vil er du som regel reflektert i forhold til din egen situasjon og "kan ta deg sammen hvis du vil")Hvis du overhodet ikke vil blir det tvang og av og til politieskorte.Sistnevnte er veldig kjipt, særlig hvis du stritter fysisk i mot.

Men...jeg har altså fått mye orden i det som før var kaos, og der legene på psykehuset lett ga opp.Enkelte av dem ville jo virkelig gjøre noe, men kunne ikke få til et opplegg som fungerte, av ulike grunner.

Dessuten viser forskning at langvarige innleggelser av pasienter med BPD ikke er bra.Tror de aller fleste behandlere er enige i det.

Som BPD pasient finner en i mange tilfeller mye trygghet i psykehuset og klamrer seg omtrent fast i det.

For ordens skyld vil jeg si at jeg snakker ut i fra egen erfaring her , samt ting jeg har lest om eller hørt fra ulike behandlere.

Endelig LIKER jeg å være hjemme hos meg selv, jeg koser meg skikkelig noen ganger, tar et glass rødvin eller to(ikke 8...) av og til, har mye mindre angst enn før.Det å ha et dyr i huset som er avhengig av meg tror jeg også har hatt mye å si for den positive utviklingen.

Har fremdeles problem med søvnen - enten for lite eller for mye.Og jeg har heller ikke helt kontroll over pengeforbruket.Er også suicidal og selvdestruktiv til tider.Men det vil forhåpentligvis komme i balanse etter hvert.Ting tar tid.

Med fare for å bli oppfattet som innbillsk eller selvopptatt, synes jeg at jeg har en viss grunn til å være stolt av meg selv.

;-D

Mvh,

"Nå har jeg det, etter mye om og men, mer stabilitet i livet mitt.Jeg ser vel kanskje mer realistisk på tingene.Tenker ikke bare hva som gjelder her og nå.Prøver å ta en dag av gangen og forsøker å være i forkant av kriser.Har en fantastisk(og streng...sukk...) psykolog som jeg kan kontakte via mobiltelefon 24 timer i døgnet. Hvis jeg f.eks blir ekstremt selvdestruktiv , kan jeg ringe henne.Hvis hun tror jeg må innlegges, har vi greid å få til en avtale med psykehuset om at hvis jeg vil komme frivillig, kan psykologen min legge meg inn.Da slipper jeg å dra om legevakta.Legevakta kan være slitsom - først må en vente i kanskje flere timer, så snakke med en lege som muligens ikke forstår, om du vil inn får du kanskje ikke komme inn( for når du vil er du som regel reflektert i forhold til din egen situasjon og "kan ta deg sammen hvis du vil")Hvis du overhodet ikke vil blir det tvang og av og til politieskorte.Sistnevnte er veldig kjipt, særlig hvis du stritter fysisk i mot."

Det er jo slik for de fleste, at derom man yter fysisk motstand mot politiet, er konsekvensen ubehagelig.

Du virker forøvrig fullstendig uten skamfølelse for alt styret du lager.

Har du hørt sangen til Odd Børrezen om måker? "Skal haaaa, skal haaaa".

[Gjest også kritisk]

"Utrolig nok klarte jeg å være hjemme fra 2 januar til ca 10 februar før jeg fikk en så stor nedtur at jeg måtte legges inn akutt.I løpet av tiden jeg var hjemme var jeg innlagt i tilsammen 48 timer(planlagt for å forebygge kriser) og jeg er faktisk stolt over meg selv for at jeg har greid å komme så langt på så kort tid."

Kommet så langt??? Kort tid???

Jaja...

[thinkerbell]

Punkt 1.) Du skal glatt overse kommentarer av typen `smålighet` som er skrevt under her. Jeg blir helt kvalm når jeg leser et par av de svarene du har fått.

Punkt 2.) Innsikt, guts, vilje, og fighter-innstinkt fortjener alltid applaus!

Punkt 3.) Ta godt vare på dagene du har nå.

Punkt 4.) Det kan komme til å snu, derfor er det viktig at du fortsetter å jobbe med deg selv og forebygge evt nedturer i så stor grad det er mulig.

Punkt 5.) *klem*

[maire]

Punkt 1.) Du skal glatt overse kommentarer av typen `smålighet` som er skrevt under her. Jeg blir helt kvalm når jeg leser et par av de svarene du har fått.

Punkt 2.) Innsikt, guts, vilje, og fighter-innstinkt fortjener alltid applaus!

Punkt 3.) Ta godt vare på dagene du har nå.

Punkt 4.) Det kan komme til å snu, derfor er det viktig at du fortsetter å jobbe med deg selv og forebygge evt nedturer i så stor grad det er mulig.

Punkt 5.) *klem*

..jeg er vel den eneste som nevner ordet "smålighet" her, men det var ment som støtte til firebird, og ikke omvendt.

[thinkerbell]

..jeg er vel den eneste som nevner ordet "smålighet" her, men det var ment som støtte til firebird, og ikke omvendt.

selvsagt var det ikke ment til deg, maire. vi delte bare en tanke.

[frumusika]

Hei Firebird!

Det er flott å lese at du er på tur opp. Du er en av de menneskene som har forstått og satt deg inn i diagnosen din, og ikke minst godtatt den. Jeg har en søster som har fått diagnosen BPD. Hun har i mange år trillet familie og terapeuter rundt lillefingeren sin. Hun har de samme symptomene som du har beskrevet tidligere, har vært innlagt to ganger, null økonomistyring, ups and downs. Jeg beundrer deg for din selvinnsikt og evne til å se fremover.

Tilslutt: Det er så unødvendig med alle disse usaklige kommentarene. Kom heller med oppbyggende og velmente kommentarer.

Firebird; stå på!