Har medvind igjen - endelig!

[firebird1365380441]

Omsider(!!!!!) går det bedre.

Det gikk jo ikke så bra i jula.Var helt på felgen fram til 2 januar.Det var kjempekjipt fordi jeg hadde "forventet" at jeg skulle klare å holde meg så mye bedre enn hva jeg hadde vært i sommer.Var på et psykehus sørpå hele høsten og fikk veldig mye god hjelp der.Men da jula kom greide jeg ikke å holde på den gode følelsen jeg hadde hatt de 4 mnd jeg var innlagt sørpå.Fikk kjempenedtur og absolutt alt var kølsvart.

Men - i januar kom det jeg har begynt å kalle "redningen".Nå har jeg et prøve prosjekt rundt meg , med to heltidsansatte miljøterapeuter som kommer hjem til meg hver dag, og en som går halv stilling og som organiserer hele greia.Jeg går også til en psykolog som har spesialutdannelse i DBT - dialektisk adferds terapi - en gang i uka og 2 ganger i uka er jeg med på "undervisnings timer i DBT" med alle i prosjektet.

Miljøterapeutene skal være ansatt "hos" meg i minst 6 mnd og når/hvis framgangen kommer trappes samværet med dem ned.Det er meningen at jeg skal være så lite innlagt på psykehus som mulig.

Utrolig nok klarte jeg å være hjemme fra 2 januar til ca 10 februar før jeg fikk en så stor nedtur at jeg måtte legges inn akutt.I løpet av tiden jeg var hjemme var jeg innlagt i tilsammen 48 timer(planlagt for å forebygge kriser) og jeg er faktisk stolt over meg selv for at jeg har greid å komme så langt på så kort tid.Folka i prosjektet mitt er utrolig flotte og flinke ,og jeg har mye å takke de for.

Jeg er ennå innlagt på akutten ,men er frivillig.Håper på å kunne skrive meg ut til uka.Merker at jeg blir sliten og lei og sur av å være innlagt lenge(2-3 uker er kanskje ikke så lenge).

Akkurat nå har jeg perm og har hatt det ofte den siste uka av innleggelsen.Nå går det bare bedre og bedre igjen, heldigvis.

Begynte på Lamictal i løpet av høsten og det er den eneste medisinen som noen gang har gjort meg ordentlig stabil.Så stabil som en med BPD kan bli, i det minste.Trodde liksom aldri helt på at Lamictal kunne hjelpe folk med BPD, ettersom jeg har prøvd diverse andre antiepileptika tidligere, samt ørten ulike SSRI, nevroleptika, benzo og andre medikamenter.

Jeg tror på at kombinasjonen av Lamictal og prosjektet jeg er inne i kan gjøre meg bedre.Kanskje nesten helt frisk med tiden.Hvem vet?Det er lov å håpe.Og det er så uendelig deilig at det omsider virkelig ER lys i den andre siden av tunellen(som har vært lang og mørk i mange år).

Hvis "mitt" prosjekt lykkes vil det forhåpentligvis bli beviliget mer penger til liknende prosjekt for andre pasienter med ulike diagnoser.Jeg skal i hvert fall gjøre mitt for at det skal gå så bra som mulig.Nedturer vil det uansett komme, men nå ser jeg at også de kan takles uten at en gir helt opp.

Lettelse!!!

Med vennlig hilsen

[Gjest anouschka78]

Hei Firebird!

Det høres ut som at du er i gang med lysere dager :-)

Er det borderline eller bipolar du sliter med?

Hvordan har det artet seg for deg? Det høres rimelig tøft ut. Du må være veldig sterk.

God natt!

[firebird1365380441]

Hei Firebird!

Det høres ut som at du er i gang med lysere dager :-)

Er det borderline eller bipolar du sliter med?

Hvordan har det artet seg for deg? Det høres rimelig tøft ut. Du må være veldig sterk.

God natt!

Tror egentlig ikke at jeg er så VELDIG sterk.Tror egentlig at jeg mest av alt har vært veldig heldig som har fått så mange flotte behandlere rundt meg.Ikke minst et sykehus som har sett nytten av dette prosjektet jeg er inne i nå.

Jeg har Borderline,ja.Med andre ord ;Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type impulsiv.Det finnes jo to typer av denne psykdommen.Type Borderline og type impulsiv.Men på tross av forskjellige navn på typene går psykdommen ofte under navnet Borderline.Kan også forkorttes som BPD - borderline personality disorder.

Min BPD er til tider et sant helvete.Det svinger opp og ned rent følelsesmessig.En dag er jeg helt på topp: fikser livet mitt,sover omtrent ikke(har jo ikke tid!),er overstrømmende glad, gjør rein hele leiligheta i løpet av få timer, tar bussen til byen, handler masse mat, bruker masse penger, overtrekker kontoen min uten å tenke på konsekvensene selv ikke når det er 2 uker til neste trygdeutbetaling, er veldig sosial, går mye på byen/fester,går alltid ut og spiser middag,har enorme framtidsplaner, drikker meg drita selv om jeg vet at det ikke er smart når jeg tar den typen medisiner som jeg gjør,...mestrer liksom ALT når jeg har toppene.

Queen of the world!

Når nedturene kommer - og de kan komme helt plutselig og omtrent uten forvarsel - blir jeg kjempe deprimert, ofte suicidal, selvdestruktiv(kutter meg, tar overdoser av alt jeg kommer over, leser felleskatalogen for å finne ut hva som som er farligst å ta), slutter å spise, gråter lett og ofte, ser bare alt(fremtid og nåtid) som kølsvart, uten håp, blir noen ganger aggressiv(sjeldnere det siste halve året)og blir fort sint, blir ekstremt sårbar for kritikk og negative kommentarer, blir trist, sover lite eller ingenting, eller sover mesteparten av døgnet,manipulerer mennesker rundt meg isolerer meg, tar ikke kontakt med behandlere/møter ikke opp på behandlingstimer osv osv....

BPD kan minne mye om bipolar/manisk depressiv lidelse, men jeg er ikke riktig sikker på HVA det egentlig er som skiller BPD og Bipolar.

Kanskje noen andre her, f.eks NHD eller noen andre med bedre peil enn meg kan gi et godt svar.Jeg har ikke lyst til å skrive noe som kanskje er helt feil...

Nå har jeg det, etter mye om og men, mer stabilitet i livet mitt.Jeg ser vel kanskje mer realistisk på tingene.Tenker ikke bare hva som gjelder her og nå.Prøver å ta en dag av gangen og forsøker å være i forkant av kriser.Har en fantastisk(og streng...sukk...) psykolog som jeg kan kontakte via mobiltelefon 24 timer i døgnet.

Hvis jeg f.eks blir ekstremt selvdestruktiv , kan jeg ringe henne.Hvis hun tror jeg må innlegges, har vi greid å få til en avtale med psykehuset om at hvis jeg vil komme frivillig, kan psykologen min legge meg inn.Da slipper jeg å dra om legevakta.Legevakta kan være slitsom - først må en vente i kanskje flere timer, så snakke med en lege som muligens ikke forstår, om du vil inn får du kanskje ikke komme inn( for når du vil er du som regel reflektert i forhold til din egen situasjon og "kan ta deg sammen hvis du vil")Hvis du overhodet ikke vil blir det tvang og av og til politieskorte.Sistnevnte er veldig kjipt, særlig hvis du stritter fysisk i mot.

Men...jeg har altså fått mye orden i det som før var kaos, og der legene på psykehuset lett ga opp.Enkelte av dem ville jo virkelig gjøre noe, men kunne ikke få til et opplegg som fungerte, av ulike grunner.

Dessuten viser forskning at langvarige innleggelser av pasienter med BPD ikke er bra.Tror de aller fleste behandlere er enige i det.

Som BPD pasient finner en i mange tilfeller mye trygghet i psykehuset og klamrer seg omtrent fast i det.

For ordens skyld vil jeg si at jeg snakker ut i fra egen erfaring her , samt ting jeg har lest om eller hørt fra ulike behandlere.

Endelig LIKER jeg å være hjemme hos meg selv, jeg koser meg skikkelig noen ganger, tar et glass rødvin eller to(ikke 8...) av og til, har mye mindre angst enn før.Det å ha et dyr i huset som er avhengig av meg tror jeg også har hatt mye å si for den positive utviklingen.

Har fremdeles problem med søvnen - enten for lite eller for mye.Og jeg har heller ikke helt kontroll over pengeforbruket.Er også suicidal og selvdestruktiv til tider.Men det vil forhåpentligvis komme i balanse etter hvert.Ting tar tid.

Med fare for å bli oppfattet som innbillsk eller selvopptatt, synes jeg at jeg har en viss grunn til å være stolt av meg selv.

;-D

Mvh,

[dette er mitt nick]

Tror egentlig ikke at jeg er så VELDIG sterk.Tror egentlig at jeg mest av alt har vært veldig heldig som har fått så mange flotte behandlere rundt meg.Ikke minst et sykehus som har sett nytten av dette prosjektet jeg er inne i nå.

Jeg har Borderline,ja.Med andre ord ;Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type impulsiv.Det finnes jo to typer av denne psykdommen.Type Borderline og type impulsiv.Men på tross av forskjellige navn på typene går psykdommen ofte under navnet Borderline.Kan også forkorttes som BPD - borderline personality disorder.

Min BPD er til tider et sant helvete.Det svinger opp og ned rent følelsesmessig.En dag er jeg helt på topp: fikser livet mitt,sover omtrent ikke(har jo ikke tid!),er overstrømmende glad, gjør rein hele leiligheta i løpet av få timer, tar bussen til byen, handler masse mat, bruker masse penger, overtrekker kontoen min uten å tenke på konsekvensene selv ikke når det er 2 uker til neste trygdeutbetaling, er veldig sosial, går mye på byen/fester,går alltid ut og spiser middag,har enorme framtidsplaner, drikker meg drita selv om jeg vet at det ikke er smart når jeg tar den typen medisiner som jeg gjør,...mestrer liksom ALT når jeg har toppene.

Queen of the world!

Når nedturene kommer - og de kan komme helt plutselig og omtrent uten forvarsel - blir jeg kjempe deprimert, ofte suicidal, selvdestruktiv(kutter meg, tar overdoser av alt jeg kommer over, leser felleskatalogen for å finne ut hva som som er farligst å ta), slutter å spise, gråter lett og ofte, ser bare alt(fremtid og nåtid) som kølsvart, uten håp, blir noen ganger aggressiv(sjeldnere det siste halve året)og blir fort sint, blir ekstremt sårbar for kritikk og negative kommentarer, blir trist, sover lite eller ingenting, eller sover mesteparten av døgnet,manipulerer mennesker rundt meg isolerer meg, tar ikke kontakt med behandlere/møter ikke opp på behandlingstimer osv osv....

BPD kan minne mye om bipolar/manisk depressiv lidelse, men jeg er ikke riktig sikker på HVA det egentlig er som skiller BPD og Bipolar.

Kanskje noen andre her, f.eks NHD eller noen andre med bedre peil enn meg kan gi et godt svar.Jeg har ikke lyst til å skrive noe som kanskje er helt feil...

Nå har jeg det, etter mye om og men, mer stabilitet i livet mitt.Jeg ser vel kanskje mer realistisk på tingene.Tenker ikke bare hva som gjelder her og nå.Prøver å ta en dag av gangen og forsøker å være i forkant av kriser.Har en fantastisk(og streng...sukk...) psykolog som jeg kan kontakte via mobiltelefon 24 timer i døgnet.

Hvis jeg f.eks blir ekstremt selvdestruktiv , kan jeg ringe henne.Hvis hun tror jeg må innlegges, har vi greid å få til en avtale med psykehuset om at hvis jeg vil komme frivillig, kan psykologen min legge meg inn.Da slipper jeg å dra om legevakta.Legevakta kan være slitsom - først må en vente i kanskje flere timer, så snakke med en lege som muligens ikke forstår, om du vil inn får du kanskje ikke komme inn( for når du vil er du som regel reflektert i forhold til din egen situasjon og "kan ta deg sammen hvis du vil")Hvis du overhodet ikke vil blir det tvang og av og til politieskorte.Sistnevnte er veldig kjipt, særlig hvis du stritter fysisk i mot.

Men...jeg har altså fått mye orden i det som før var kaos, og der legene på psykehuset lett ga opp.Enkelte av dem ville jo virkelig gjøre noe, men kunne ikke få til et opplegg som fungerte, av ulike grunner.

Dessuten viser forskning at langvarige innleggelser av pasienter med BPD ikke er bra.Tror de aller fleste behandlere er enige i det.

Som BPD pasient finner en i mange tilfeller mye trygghet i psykehuset og klamrer seg omtrent fast i det.

For ordens skyld vil jeg si at jeg snakker ut i fra egen erfaring her , samt ting jeg har lest om eller hørt fra ulike behandlere.

Endelig LIKER jeg å være hjemme hos meg selv, jeg koser meg skikkelig noen ganger, tar et glass rødvin eller to(ikke 8...) av og til, har mye mindre angst enn før.Det å ha et dyr i huset som er avhengig av meg tror jeg også har hatt mye å si for den positive utviklingen.

Har fremdeles problem med søvnen - enten for lite eller for mye.Og jeg har heller ikke helt kontroll over pengeforbruket.Er også suicidal og selvdestruktiv til tider.Men det vil forhåpentligvis komme i balanse etter hvert.Ting tar tid.

Med fare for å bli oppfattet som innbillsk eller selvopptatt, synes jeg at jeg har en viss grunn til å være stolt av meg selv.

;-D

Mvh,

Har du noen gang blitt vurdert som bipolar? Jeg bare lurer, for det du beskriver som "på topp" høres helt ut som mine hypomane episoder.

[huufsa]

Tror egentlig ikke at jeg er så VELDIG sterk.Tror egentlig at jeg mest av alt har vært veldig heldig som har fått så mange flotte behandlere rundt meg.Ikke minst et sykehus som har sett nytten av dette prosjektet jeg er inne i nå.

Jeg har Borderline,ja.Med andre ord ;Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type impulsiv.Det finnes jo to typer av denne psykdommen.Type Borderline og type impulsiv.Men på tross av forskjellige navn på typene går psykdommen ofte under navnet Borderline.Kan også forkorttes som BPD - borderline personality disorder.

Min BPD er til tider et sant helvete.Det svinger opp og ned rent følelsesmessig.En dag er jeg helt på topp: fikser livet mitt,sover omtrent ikke(har jo ikke tid!),er overstrømmende glad, gjør rein hele leiligheta i løpet av få timer, tar bussen til byen, handler masse mat, bruker masse penger, overtrekker kontoen min uten å tenke på konsekvensene selv ikke når det er 2 uker til neste trygdeutbetaling, er veldig sosial, går mye på byen/fester,går alltid ut og spiser middag,har enorme framtidsplaner, drikker meg drita selv om jeg vet at det ikke er smart når jeg tar den typen medisiner som jeg gjør,...mestrer liksom ALT når jeg har toppene.

Queen of the world!

Når nedturene kommer - og de kan komme helt plutselig og omtrent uten forvarsel - blir jeg kjempe deprimert, ofte suicidal, selvdestruktiv(kutter meg, tar overdoser av alt jeg kommer over, leser felleskatalogen for å finne ut hva som som er farligst å ta), slutter å spise, gråter lett og ofte, ser bare alt(fremtid og nåtid) som kølsvart, uten håp, blir noen ganger aggressiv(sjeldnere det siste halve året)og blir fort sint, blir ekstremt sårbar for kritikk og negative kommentarer, blir trist, sover lite eller ingenting, eller sover mesteparten av døgnet,manipulerer mennesker rundt meg isolerer meg, tar ikke kontakt med behandlere/møter ikke opp på behandlingstimer osv osv....

BPD kan minne mye om bipolar/manisk depressiv lidelse, men jeg er ikke riktig sikker på HVA det egentlig er som skiller BPD og Bipolar.

Kanskje noen andre her, f.eks NHD eller noen andre med bedre peil enn meg kan gi et godt svar.Jeg har ikke lyst til å skrive noe som kanskje er helt feil...

Nå har jeg det, etter mye om og men, mer stabilitet i livet mitt.Jeg ser vel kanskje mer realistisk på tingene.Tenker ikke bare hva som gjelder her og nå.Prøver å ta en dag av gangen og forsøker å være i forkant av kriser.Har en fantastisk(og streng...sukk...) psykolog som jeg kan kontakte via mobiltelefon 24 timer i døgnet.

Hvis jeg f.eks blir ekstremt selvdestruktiv , kan jeg ringe henne.Hvis hun tror jeg må innlegges, har vi greid å få til en avtale med psykehuset om at hvis jeg vil komme frivillig, kan psykologen min legge meg inn.Da slipper jeg å dra om legevakta.Legevakta kan være slitsom - først må en vente i kanskje flere timer, så snakke med en lege som muligens ikke forstår, om du vil inn får du kanskje ikke komme inn( for når du vil er du som regel reflektert i forhold til din egen situasjon og "kan ta deg sammen hvis du vil")Hvis du overhodet ikke vil blir det tvang og av og til politieskorte.Sistnevnte er veldig kjipt, særlig hvis du stritter fysisk i mot.

Men...jeg har altså fått mye orden i det som før var kaos, og der legene på psykehuset lett ga opp.Enkelte av dem ville jo virkelig gjøre noe, men kunne ikke få til et opplegg som fungerte, av ulike grunner.

Dessuten viser forskning at langvarige innleggelser av pasienter med BPD ikke er bra.Tror de aller fleste behandlere er enige i det.

Som BPD pasient finner en i mange tilfeller mye trygghet i psykehuset og klamrer seg omtrent fast i det.

For ordens skyld vil jeg si at jeg snakker ut i fra egen erfaring her , samt ting jeg har lest om eller hørt fra ulike behandlere.

Endelig LIKER jeg å være hjemme hos meg selv, jeg koser meg skikkelig noen ganger, tar et glass rødvin eller to(ikke 8...) av og til, har mye mindre angst enn før.Det å ha et dyr i huset som er avhengig av meg tror jeg også har hatt mye å si for den positive utviklingen.

Har fremdeles problem med søvnen - enten for lite eller for mye.Og jeg har heller ikke helt kontroll over pengeforbruket.Er også suicidal og selvdestruktiv til tider.Men det vil forhåpentligvis komme i balanse etter hvert.Ting tar tid.

Med fare for å bli oppfattet som innbillsk eller selvopptatt, synes jeg at jeg har en viss grunn til å være stolt av meg selv.

;-D

Mvh,

Vær absolutt stolt av deg selv firebird. Det har du all grunn til!

*go'klem*

[firebird1365380441]

Vær absolutt stolt av deg selv firebird. Det har du all grunn til!

*go'klem*

Tusen takk,huufsa!

Og jeg som var så langt nedi kjellern for noen mnd siden.....

Håper det går den rette veien med deg også!

Klemmer(hvis jeg får lov..?)

[firebird1365380441]

Vær absolutt stolt av deg selv firebird. Det har du all grunn til!

*go'klem*

Tusen takk,huufsa!

Og jeg som var så langt nedi kjellern for noen mnd siden.....

Håper det går den rette veien med deg også!

Klemmer(hvis jeg får lov..?)

[Gjest izzabell]

Tror egentlig ikke at jeg er så VELDIG sterk.Tror egentlig at jeg mest av alt har vært veldig heldig som har fått så mange flotte behandlere rundt meg.Ikke minst et sykehus som har sett nytten av dette prosjektet jeg er inne i nå.

Jeg har Borderline,ja.Med andre ord ;Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type impulsiv.Det finnes jo to typer av denne psykdommen.Type Borderline og type impulsiv.Men på tross av forskjellige navn på typene går psykdommen ofte under navnet Borderline.Kan også forkorttes som BPD - borderline personality disorder.

Min BPD er til tider et sant helvete.Det svinger opp og ned rent følelsesmessig.En dag er jeg helt på topp: fikser livet mitt,sover omtrent ikke(har jo ikke tid!),er overstrømmende glad, gjør rein hele leiligheta i løpet av få timer, tar bussen til byen, handler masse mat, bruker masse penger, overtrekker kontoen min uten å tenke på konsekvensene selv ikke når det er 2 uker til neste trygdeutbetaling, er veldig sosial, går mye på byen/fester,går alltid ut og spiser middag,har enorme framtidsplaner, drikker meg drita selv om jeg vet at det ikke er smart når jeg tar den typen medisiner som jeg gjør,...mestrer liksom ALT når jeg har toppene.

Queen of the world!

Når nedturene kommer - og de kan komme helt plutselig og omtrent uten forvarsel - blir jeg kjempe deprimert, ofte suicidal, selvdestruktiv(kutter meg, tar overdoser av alt jeg kommer over, leser felleskatalogen for å finne ut hva som som er farligst å ta), slutter å spise, gråter lett og ofte, ser bare alt(fremtid og nåtid) som kølsvart, uten håp, blir noen ganger aggressiv(sjeldnere det siste halve året)og blir fort sint, blir ekstremt sårbar for kritikk og negative kommentarer, blir trist, sover lite eller ingenting, eller sover mesteparten av døgnet,manipulerer mennesker rundt meg isolerer meg, tar ikke kontakt med behandlere/møter ikke opp på behandlingstimer osv osv....

BPD kan minne mye om bipolar/manisk depressiv lidelse, men jeg er ikke riktig sikker på HVA det egentlig er som skiller BPD og Bipolar.

Kanskje noen andre her, f.eks NHD eller noen andre med bedre peil enn meg kan gi et godt svar.Jeg har ikke lyst til å skrive noe som kanskje er helt feil...

Nå har jeg det, etter mye om og men, mer stabilitet i livet mitt.Jeg ser vel kanskje mer realistisk på tingene.Tenker ikke bare hva som gjelder her og nå.Prøver å ta en dag av gangen og forsøker å være i forkant av kriser.Har en fantastisk(og streng...sukk...) psykolog som jeg kan kontakte via mobiltelefon 24 timer i døgnet.

Hvis jeg f.eks blir ekstremt selvdestruktiv , kan jeg ringe henne.Hvis hun tror jeg må innlegges, har vi greid å få til en avtale med psykehuset om at hvis jeg vil komme frivillig, kan psykologen min legge meg inn.Da slipper jeg å dra om legevakta.Legevakta kan være slitsom - først må en vente i kanskje flere timer, så snakke med en lege som muligens ikke forstår, om du vil inn får du kanskje ikke komme inn( for når du vil er du som regel reflektert i forhold til din egen situasjon og "kan ta deg sammen hvis du vil")Hvis du overhodet ikke vil blir det tvang og av og til politieskorte.Sistnevnte er veldig kjipt, særlig hvis du stritter fysisk i mot.

Men...jeg har altså fått mye orden i det som før var kaos, og der legene på psykehuset lett ga opp.Enkelte av dem ville jo virkelig gjøre noe, men kunne ikke få til et opplegg som fungerte, av ulike grunner.

Dessuten viser forskning at langvarige innleggelser av pasienter med BPD ikke er bra.Tror de aller fleste behandlere er enige i det.

Som BPD pasient finner en i mange tilfeller mye trygghet i psykehuset og klamrer seg omtrent fast i det.

For ordens skyld vil jeg si at jeg snakker ut i fra egen erfaring her , samt ting jeg har lest om eller hørt fra ulike behandlere.

Endelig LIKER jeg å være hjemme hos meg selv, jeg koser meg skikkelig noen ganger, tar et glass rødvin eller to(ikke 8...) av og til, har mye mindre angst enn før.Det å ha et dyr i huset som er avhengig av meg tror jeg også har hatt mye å si for den positive utviklingen.

Har fremdeles problem med søvnen - enten for lite eller for mye.Og jeg har heller ikke helt kontroll over pengeforbruket.Er også suicidal og selvdestruktiv til tider.Men det vil forhåpentligvis komme i balanse etter hvert.Ting tar tid.

Med fare for å bli oppfattet som innbillsk eller selvopptatt, synes jeg at jeg har en viss grunn til å være stolt av meg selv.

;-D

Mvh,

Høres VIRKELIG ut som du er bipolar...! Vet ikke noe om borderline, men har diagnosen bipolar og kjente meg igjen i opp og nedturene, Ikke det andre da.

[firebird1365380441]

Har du noen gang blitt vurdert som bipolar? Jeg bare lurer, for det du beskriver som "på topp" høres helt ut som mine hypomane episoder.

Tror ikke at jeg har blitt vurdert som bipolar, men sikker er jeg heller ikke.Har lest eller hørt at BPD, impulsiv type har mange likhetstrekk med maniske episoder/topper hos bipolare.

Kan det være en sammenheng der?

Du kan jo spørre NHD?

Han er nok den beste til å svare på likheten mellom BPD og Bipolar.

Ehhh...kom nok litt bort fra det som var det egentlige spørsmålet ditt.Beklager.Er litt trøtt...

Ha en fin dag!

[dette er mitt nick]

Tror ikke at jeg har blitt vurdert som bipolar, men sikker er jeg heller ikke.Har lest eller hørt at BPD, impulsiv type har mange likhetstrekk med maniske episoder/topper hos bipolare.

Kan det være en sammenheng der?

Du kan jo spørre NHD?

Han er nok den beste til å svare på likheten mellom BPD og Bipolar.

Ehhh...kom nok litt bort fra det som var det egentlige spørsmålet ditt.Beklager.Er litt trøtt...

Ha en fin dag!

Jeg har også borderline diagnose, så det er litt vanskelig og skille noen ganger. Sikkert derfor jeg kjenner meg igjen. Fint at du føler deg bedre forresten:)

[Gjest jøssenam da]

Det var da voldsomt til ressurser de har satt inn til deg da. Trodde det var mangel på penger i psykiatrien. Hvis alle psykiatriske pasienter skulle fått så mye hjelp skjønner jeg godt at vi andre som trenger hjelp ikke får det vi trenger.

Hipp hurra for psykiatrien som har så mye ressurser til pasientene. Nå er det på tide at andre pasienter også får hjelp.

[Gjest ja jøje meg]

Det var da voldsomt til ressurser de har satt inn til deg da. Trodde det var mangel på penger i psykiatrien. Hvis alle psykiatriske pasienter skulle fått så mye hjelp skjønner jeg godt at vi andre som trenger hjelp ikke får det vi trenger.

Hipp hurra for psykiatrien som har så mye ressurser til pasientene. Nå er det på tide at andre pasienter også får hjelp.

Der var du igjen ja, med ditt sedvanlige "kommentarnick" og din fantastisk empatiske måte å si fra om meningene dine på.

[Gjest kritiker]

Psykiatrien belønner de pasientene som hyler høyest og muligens lærer de sine pasienter at dette er den beste måten å oppnå noe på?

Bruker psykiatrien for mye penger på jenter med personlighetsforstyrrelser sammenlignet med hva som gis til andre pasientgrupper?

Det er vanskelig å forstå at psykiatrien skal være rammet av ressursmangel!

[maire]

Det var da voldsomt til ressurser de har satt inn til deg da. Trodde det var mangel på penger i psykiatrien. Hvis alle psykiatriske pasienter skulle fått så mye hjelp skjønner jeg godt at vi andre som trenger hjelp ikke får det vi trenger.

Hipp hurra for psykiatrien som har så mye ressurser til pasientene. Nå er det på tide at andre pasienter også får hjelp.

Ja, alle ressurser burde settes inn på å bekjempe smålighet syns jeg.

[Gjest afterglow]

Ja, alle ressurser burde settes inn på å bekjempe smålighet syns jeg.

Er det ikke lov å stille spørsmål ved denne type ressursbruk?

[Gjest afterglow]

Tror egentlig ikke at jeg er så VELDIG sterk.Tror egentlig at jeg mest av alt har vært veldig heldig som har fått så mange flotte behandlere rundt meg.Ikke minst et sykehus som har sett nytten av dette prosjektet jeg er inne i nå.

Jeg har Borderline,ja.Med andre ord ;Emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, type impulsiv.Det finnes jo to typer av denne psykdommen.Type Borderline og type impulsiv.Men på tross av forskjellige navn på typene går psykdommen ofte under navnet Borderline.Kan også forkorttes som BPD - borderline personality disorder.

Min BPD er til tider et sant helvete.Det svinger opp og ned rent følelsesmessig.En dag er jeg helt på topp: fikser livet mitt,sover omtrent ikke(har jo ikke tid!),er overstrømmende glad, gjør rein hele leiligheta i løpet av få timer, tar bussen til byen, handler masse mat, bruker masse penger, overtrekker kontoen min uten å tenke på konsekvensene selv ikke når det er 2 uker til neste trygdeutbetaling, er veldig sosial, går mye på byen/fester,går alltid ut og spiser middag,har enorme framtidsplaner, drikker meg drita selv om jeg vet at det ikke er smart når jeg tar den typen medisiner som jeg gjør,...mestrer liksom ALT når jeg har toppene.

Queen of the world!

Når nedturene kommer - og de kan komme helt plutselig og omtrent uten forvarsel - blir jeg kjempe deprimert, ofte suicidal, selvdestruktiv(kutter meg, tar overdoser av alt jeg kommer over, leser felleskatalogen for å finne ut hva som som er farligst å ta), slutter å spise, gråter lett og ofte, ser bare alt(fremtid og nåtid) som kølsvart, uten håp, blir noen ganger aggressiv(sjeldnere det siste halve året)og blir fort sint, blir ekstremt sårbar for kritikk og negative kommentarer, blir trist, sover lite eller ingenting, eller sover mesteparten av døgnet,manipulerer mennesker rundt meg isolerer meg, tar ikke kontakt med behandlere/møter ikke opp på behandlingstimer osv osv....

BPD kan minne mye om bipolar/manisk depressiv lidelse, men jeg er ikke riktig sikker på HVA det egentlig er som skiller BPD og Bipolar.

Kanskje noen andre her, f.eks NHD eller noen andre med bedre peil enn meg kan gi et godt svar.Jeg har ikke lyst til å skrive noe som kanskje er helt feil...

Nå har jeg det, etter mye om og men, mer stabilitet i livet mitt.Jeg ser vel kanskje mer realistisk på tingene.Tenker ikke bare hva som gjelder her og nå.Prøver å ta en dag av gangen og forsøker å være i forkant av kriser.Har en fantastisk(og streng...sukk...) psykolog som jeg kan kontakte via mobiltelefon 24 timer i døgnet.

Hvis jeg f.eks blir ekstremt selvdestruktiv , kan jeg ringe henne.Hvis hun tror jeg må innlegges, har vi greid å få til en avtale med psykehuset om at hvis jeg vil komme frivillig, kan psykologen min legge meg inn.Da slipper jeg å dra om legevakta.Legevakta kan være slitsom - først må en vente i kanskje flere timer, så snakke med en lege som muligens ikke forstår, om du vil inn får du kanskje ikke komme inn( for når du vil er du som regel reflektert i forhold til din egen situasjon og "kan ta deg sammen hvis du vil")Hvis du overhodet ikke vil blir det tvang og av og til politieskorte.Sistnevnte er veldig kjipt, særlig hvis du stritter fysisk i mot.

Men...jeg har altså fått mye orden i det som før var kaos, og der legene på psykehuset lett ga opp.Enkelte av dem ville jo virkelig gjøre noe, men kunne ikke få til et opplegg som fungerte, av ulike grunner.

Dessuten viser forskning at langvarige innleggelser av pasienter med BPD ikke er bra.Tror de aller fleste behandlere er enige i det.

Som BPD pasient finner en i mange tilfeller mye trygghet i psykehuset og klamrer seg omtrent fast i det.

For ordens skyld vil jeg si at jeg snakker ut i fra egen erfaring her , samt ting jeg har lest om eller hørt fra ulike behandlere.

Endelig LIKER jeg å være hjemme hos meg selv, jeg koser meg skikkelig noen ganger, tar et glass rødvin eller to(ikke 8...) av og til, har mye mindre angst enn før.Det å ha et dyr i huset som er avhengig av meg tror jeg også har hatt mye å si for den positive utviklingen.

Har fremdeles problem med søvnen - enten for lite eller for mye.Og jeg har heller ikke helt kontroll over pengeforbruket.Er også suicidal og selvdestruktiv til tider.Men det vil forhåpentligvis komme i balanse etter hvert.Ting tar tid.

Med fare for å bli oppfattet som innbillsk eller selvopptatt, synes jeg at jeg har en viss grunn til å være stolt av meg selv.

;-D

Mvh,

Jeg klarer ikke helt å se hvorfor du mener du har grunn til å være stolt av deg selv. Leser man gjennom alle innleggene du har skrevet her de siste årene, så ser vi at du er positiv hver gang du får vilja di, men det varer aldri lenge. Får håpe at det kommer noe bra ut av denne voldsomme ressursbruken siden det tydeligvis er liten grunn til å tro at du løser noe selv.

[maire]

Er det ikke lov å stille spørsmål ved denne type ressursbruk?

Selvfølgelig, men det er vel ikke til firebird spørsmålet eventuelt skulle stilles? Det er ikke hun som forvalter ressursene i psykiatrien.

[Gjest jøssenam da]

Selvfølgelig, men det er vel ikke til firebird spørsmålet eventuelt skulle stilles? Det er ikke hun som forvalter ressursene i psykiatrien.

Det er på tide at psykiatrien overfører penger til andre trengende pasientgrupper.

[Gjest svaksterk]

Det er på tide at psykiatrien overfører penger til andre trengende pasientgrupper.

Hva vet du om hvorfor firebird får den hjelpen hun får? hvordan kan du stille spørsmål ved ressursbruken i dette tilfellet? du har nokså tynnt grunnlag å bygge på i dette tilfellet. Jeg synes du burde holde deg for god til å rette dette mot en person.

[Gjest d62]

Psykiatrien belønner de pasientene som hyler høyest og muligens lærer de sine pasienter at dette er den beste måten å oppnå noe på?

Bruker psykiatrien for mye penger på jenter med personlighetsforstyrrelser sammenlignet med hva som gis til andre pasientgrupper?

Det er vanskelig å forstå at psykiatrien skal være rammet av ressursmangel!

Det er dessverre slik helsenorge er i dag, uavhengig av psykiatri eller ikke.

Den som roper høyest er den som får hjelp.

Må understreke at dette ikke er noen kritikk til de som har klart å få hjelp, men det burde på ingen måte være slik det fungerer.

Når du er syk, burde en være sånet for å måtte kjempe en kamp for det en har rett på.

En annen ting er at hadde tiltak vært satt inn på et tidligere tidspunkt, kunne de ofte vært mindre omfattende.