Hvor mange personlighetsforstyrrelser skal vi lage?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jamen hør her da!

Når man sier "personlighetsforstyrrelser" så ligger det i kortene at det er personligheten som er forstyrret/syk.

Hva FAEN er de deprimertes problem om personligheten deres ikke er syk?

Du har ikke fått med deg definisjonen eller forståelsen av forskjellen på en personlighetsforstyrrelse og en symptomlidelse (alle andre psykdommer enn pf).

Ved en pf er denne personligheten varig og over tid "forstyrret" på samme måten. Forstyrrelsen er ikke begrenset til sykdomsepisoder eller i tilknytnig til store livspåkjenninger.

De deprimerte er forstyrret i sin personlighet når de har sine deprssive episoder, men ikke mellom episodene.

[Gjest Snoopy83]

Du har ikke fått med deg definisjonen eller forståelsen av forskjellen på en personlighetsforstyrrelse og en symptomlidelse (alle andre psykdommer enn pf).

Ved en pf er denne personligheten varig og over tid "forstyrret" på samme måten. Forstyrrelsen er ikke begrenset til sykdomsepisoder eller i tilknytnig til store livspåkjenninger.

De deprimerte er forstyrret i sin personlighet når de har sine deprssive episoder, men ikke mellom episodene.

Takk, det hjalp.

Men jeg syns likevel navnebruken er uheldig, da en lett kan forledes til å tro at det er noe galt med en PF-lidendes personlighet, mens det ikke er noe galt med en depresjonsrammet's personlighet under en sykdomsperiode.

Kanskje dette er en grunn til at mange syns det er så mye bedre å få en "symptomlidelse" enn en PF-lidelse.

For det er ikke alle mennesker som tenker lite god som en utdannet terapeut. Det skulle ikke overaske meg å finne igjen tanker som: "ved symptomlidelser kan man ikke noe for det man gjør, ved pf gjør man alt med vilje".

Det er store fordommer mot personlighetsforstyrrelser i befolkningen generelt, og jeg tror ikke det bare kan forklares ved at pf-lidende er til så mye større plage for omverdenen som andre psykisk lidende.

[cathlin]

Ja, jeg kunne kanskje tenkt meg å lage flere typer personlighetsforstyrrelser. Ta for eksempel emosjonelt ustabil pf der man må ha 5 av 9 kriterier for å oppfylle diagnosen. Tenk på hvor mange ulike typer det blir å generalisere over for de som faller for det.

Jeg syns det er sunt og normalt å reagere på overgrep som misbruk, manipulering, mobbing, kritikk og kontroll, vold osv, og det er ikke rart at man får etter virkninger og endringer i personligheten av å tilpasse seg omgivelser som forstyrrer en. Noen annet ville være rart? Det er viktig å komme seg ut og vekk fra forstyrrede omgivelser.

Jeg skal prøve å tenke som psykiatrien. Hvis de kaller meg personlighetsforstyrret, syns jeg det er viktig å få med at det er ikke hele meg som er forstyrret eller infisert. Det er noen trekk jeg har, tanker,handlinger/mangel på handlinger basert på tankene, fantasiene og følelsene, som ikke passer inn i samspillet med andre. De er uhensiktsmessige. For eksempel overdrevet frykt for kritikk, redd for å ikke bli likt, vansker med tillitt og mistenksomhet, kan kalles ”naturlige” konsekvenser hvis en ser på tidligere erfaringer. Men når man fremdeles er mistenksom, har vansker med tillitt og redd for ikke bli likt i møter med andre mennesker, kan trekkene ses på som forstyrrende på livsutfoldelsen og en sunn utvikling videre. Særlig hvis det gjør mye vanskelig i sosiale sammenhenger, utdanning/jobb, gir meg ubehag og funksjonsnedsettelse og/eller hvis det går ut over andre.

Det kunne vært fint å slippe å gå med en stadig redsel for å bli utnyttet og såret og mobbet og manipulert og kritisert og forlatt, eller hva det skulle være, i (nære) relasjoner med andre når man ikke trenger å være det lengre. Det er slitsomt når slike tanker og følelser får regjere i bevisstheten.

Psykiatrien behandler det som er sykt. De har fokus på det som er forstyrret. Jeg tror det som skjer med mange er at det å skulle bli kalt personlighetsforstyrret uten å få ordentlige forklaringer på hva det betyr for den enkelte, kan oppleves som en tilleggsbelastning. Det er vondt å bli satt i bås med kriminelle og forbrytere, med samlebetegnelsen personlighetsforstyrret når det er så stor forskjell på folk og ulike måter å reagere på.

Jeg syns det er lettere å forandre meg og få bedre selvfølelse av (selv-) forståelse, og lettere å bygge meg opp med (selv-) respekt og aksept. Det handler vel ikke om å få en personlighet uten lyte, men for eksempel å akseptere seg selv, bli friere til å gjøre det en har lyst til, få bedre funksjon og så videre.

[frosken]

Da kommer det inn et annet spørsmål. Er vår hjernes biokjemi, overføringer av signalstoffer som har foregått siden vår egen opprinnelse ikke med på å forme personligheten i løpet av et langt liv.

Mener du at personlighetsforstyrrelser er unntatt hjernekjemi, mens andre dianoser handler om hjenekjemi, og ikke har noe med personlighetsdannelsen å gjøre?

Kanskje var man voksen før man fikk hjelp av medisiner, og fikk muligheter til å bli mer den man ville være.

Det er et vanskelig område dette her. I hvertfall synes jeg det.

Jeg er enig at mye er vanskelig rundt personlighetsforstyrrelses-diagnosene, og at de ofte kan være lite hensiktsmessige. Jeg tror allikevel det er uhyre viktig at det i begynnelsen av et behandlingsforløp gjøres en "grovsortering". Jeg har to personer i min nærmeste omgangskrets som lenge ble feildiagnostisert i psykiatrien, og som først etter at de ble behandlet med adekvate medisiner for sin bipolare lidelse fikk en sjanse til å fungere normalt. Det er meningsløst å tilby uendelige analyserende samtaler om barndommen dersom det som hjelper er litium... Hvorvidt de i tillegg til litium ønsker samtalebehandling, er individuelt - men sist jeg ble oppdatert mente man fortsatt at samtalebehandling ved bipolar lidelse ikke reduserte antall episoder med sykdomsaktivitet.

[frosken]

Ja, jeg kunne kanskje tenkt meg å lage flere typer personlighetsforstyrrelser. Ta for eksempel emosjonelt ustabil pf der man må ha 5 av 9 kriterier for å oppfylle diagnosen. Tenk på hvor mange ulike typer det blir å generalisere over for de som faller for det.

Jeg syns det er sunt og normalt å reagere på overgrep som misbruk, manipulering, mobbing, kritikk og kontroll, vold osv, og det er ikke rart at man får etter virkninger og endringer i personligheten av å tilpasse seg omgivelser som forstyrrer en. Noen annet ville være rart? Det er viktig å komme seg ut og vekk fra forstyrrede omgivelser.

Jeg skal prøve å tenke som psykiatrien. Hvis de kaller meg personlighetsforstyrret, syns jeg det er viktig å få med at det er ikke hele meg som er forstyrret eller infisert. Det er noen trekk jeg har, tanker,handlinger/mangel på handlinger basert på tankene, fantasiene og følelsene, som ikke passer inn i samspillet med andre. De er uhensiktsmessige. For eksempel overdrevet frykt for kritikk, redd for å ikke bli likt, vansker med tillitt og mistenksomhet, kan kalles ”naturlige” konsekvenser hvis en ser på tidligere erfaringer. Men når man fremdeles er mistenksom, har vansker med tillitt og redd for ikke bli likt i møter med andre mennesker, kan trekkene ses på som forstyrrende på livsutfoldelsen og en sunn utvikling videre. Særlig hvis det gjør mye vanskelig i sosiale sammenhenger, utdanning/jobb, gir meg ubehag og funksjonsnedsettelse og/eller hvis det går ut over andre.

Det kunne vært fint å slippe å gå med en stadig redsel for å bli utnyttet og såret og mobbet og manipulert og kritisert og forlatt, eller hva det skulle være, i (nære) relasjoner med andre når man ikke trenger å være det lengre. Det er slitsomt når slike tanker og følelser får regjere i bevisstheten.

Psykiatrien behandler det som er sykt. De har fokus på det som er forstyrret. Jeg tror det som skjer med mange er at det å skulle bli kalt personlighetsforstyrret uten å få ordentlige forklaringer på hva det betyr for den enkelte, kan oppleves som en tilleggsbelastning. Det er vondt å bli satt i bås med kriminelle og forbrytere, med samlebetegnelsen personlighetsforstyrret når det er så stor forskjell på folk og ulike måter å reagere på.

Jeg syns det er lettere å forandre meg og få bedre selvfølelse av (selv-) forståelse, og lettere å bygge meg opp med (selv-) respekt og aksept. Det handler vel ikke om å få en personlighet uten lyte, men for eksempel å akseptere seg selv, bli friere til å gjøre det en har lyst til, få bedre funksjon og så videre.

Bra innlegg:-)

Håper du har det godt for tiden.

[Gjest pf her og der]

Takk, det hjalp.

Men jeg syns likevel navnebruken er uheldig, da en lett kan forledes til å tro at det er noe galt med en PF-lidendes personlighet, mens det ikke er noe galt med en depresjonsrammet's personlighet under en sykdomsperiode.

Kanskje dette er en grunn til at mange syns det er så mye bedre å få en "symptomlidelse" enn en PF-lidelse.

For det er ikke alle mennesker som tenker lite god som en utdannet terapeut. Det skulle ikke overaske meg å finne igjen tanker som: "ved symptomlidelser kan man ikke noe for det man gjør, ved pf gjør man alt med vilje".

Det er store fordommer mot personlighetsforstyrrelser i befolkningen generelt, og jeg tror ikke det bare kan forklares ved at pf-lidende er til så mye større plage for omverdenen som andre psykisk lidende.

"Men jeg syns likevel navnebruken er uheldig, da en lett kan forledes til å tro at det er noe galt med en PF-lidendes personlighet, mens det ikke er noe galt med en depresjonsrammet's personlighet under en sykdomsperiode."

Jammen, det er jo slik det er! Man er forstyrra når man har pf, og ikke bare i perioder men stort sett hele tida. Man blir fortere vippet av pinnen av dagligdagse motganger som en med en sunn personlighet ville takle på strak arm.

Det er bare å innse og forsone seg med. Det positive er at man kan jobbe seg ut av en pf til en viss grad ..hvis en vil. Men det er hard jobbing.

En schizofren eller bipolar har derimot har ikke effekt av terapi på samme måte. Hos han/hun er det kjemiske forandringer i hjernen som må medisineres i dårlige perioder.

Er det så problematisk å ta innover seg da? Det er da ikke noen sin feil at de har en pf, mer en en som har bipolar lidelse f.eks.

Man er ikke ansvarlig for å ha fått pf, men man har ansvar for å gjøre noe med situasjonen.

[Gjest Snoopy83]

"Men jeg syns likevel navnebruken er uheldig, da en lett kan forledes til å tro at det er noe galt med en PF-lidendes personlighet, mens det ikke er noe galt med en depresjonsrammet's personlighet under en sykdomsperiode."

Jammen, det er jo slik det er! Man er forstyrra når man har pf, og ikke bare i perioder men stort sett hele tida. Man blir fortere vippet av pinnen av dagligdagse motganger som en med en sunn personlighet ville takle på strak arm.

Det er bare å innse og forsone seg med. Det positive er at man kan jobbe seg ut av en pf til en viss grad ..hvis en vil. Men det er hard jobbing.

En schizofren eller bipolar har derimot har ikke effekt av terapi på samme måte. Hos han/hun er det kjemiske forandringer i hjernen som må medisineres i dårlige perioder.

Er det så problematisk å ta innover seg da? Det er da ikke noen sin feil at de har en pf, mer en en som har bipolar lidelse f.eks.

Man er ikke ansvarlig for å ha fått pf, men man har ansvar for å gjøre noe med situasjonen.

"Er det så problematisk å ta innover seg da?"

Ja. Det er noe som ikke stemmer med den historien alle går rundt å forteller.

Det er tungt å ha analytiske evner utover det normale.

[bugge -jenta]

Jeg er enig at mye er vanskelig rundt personlighetsforstyrrelses-diagnosene, og at de ofte kan være lite hensiktsmessige. Jeg tror allikevel det er uhyre viktig at det i begynnelsen av et behandlingsforløp gjøres en "grovsortering". Jeg har to personer i min nærmeste omgangskrets som lenge ble feildiagnostisert i psykiatrien, og som først etter at de ble behandlet med adekvate medisiner for sin bipolare lidelse fikk en sjanse til å fungere normalt. Det er meningsløst å tilby uendelige analyserende samtaler om barndommen dersom det som hjelper er litium... Hvorvidt de i tillegg til litium ønsker samtalebehandling, er individuelt - men sist jeg ble oppdatert mente man fortsatt at samtalebehandling ved bipolar lidelse ikke reduserte antall episoder med sykdomsaktivitet.

Jeg er enig med deg i at en grovsortering er nødvendig når man skal bli kjent med en pasient, og jeg synes også det er meningsløst å snakke om barndom som et utgangspunkt, hvis ikke pasienten selv kjenner det på hele seg at mye av elendigheten kommer der. Ved å gi et kort omriss av livet, og fokusere mest på her og nå tror jeg man fort finner en ende å jobbe med.

Problemet er hvis man starter med finsortering som deles ut av kanskje mer eller mindre kompetente mennesker og som skal tas hånd om av kanskje enda mindre kompetente mennesker, eller en ikke gies et tilbud i det hele tatt. Da blir det lett bare stigmatisering, forvirring og fragmentering av mennesket. Og man sitter med en pf som en ikke helt hva en skal gjøre med. For en ting er sikkert, er pf vedvarende mønstre og karaktertrekk i personligheten, trenges det gjerne tid hos en terapeut, mye tid som mange ikke får. Min psykiater sier at han har sett så mange mennesker bli stigmatisert av mennesker i helsevesenet nettopp av PF. Dessverre.

Fordi folk har ikke nok kunnskap og ikke kommer til å få det.

NHD skriver at jeg/man ikke har en personlighetsforstyrrelse mellom depresjonsperioder, men i,men jeg føler meg ikke personlighetsforstyrret når jeg har en depressiv periode.Jeg har etterhvert så god trening i å ta i mot dem at jeg takler dem på en helt annen måte enn før.

Nå går jeg på medisin som hjelper, men slutter jeg med dem, blir jeg personlighetsforstyrret da?

Mye av dette bunner nok ned i at man kanskje har et litt ulikt syn på hva en personlighet egentlig er.

Jeg skjønner hva NHD skriver, og cathlin sitt innlegg er godt, så nå har jeg litt å tenke på. Jeg kunne gjort det enkelt. Bare godta det psykiatriske synet, men etter at jeg ble student har jeg valgt å problematisere selv de enkleste ting. I dag har jeg migrene(tatt medisin) men innlegget mitt er kanskje temmelig rotet. jaja. Omtrent som å filosofere halvbrisen kanskje?

bugge

[frosken]

Jeg er enig med deg i at en grovsortering er nødvendig når man skal bli kjent med en pasient, og jeg synes også det er meningsløst å snakke om barndom som et utgangspunkt, hvis ikke pasienten selv kjenner det på hele seg at mye av elendigheten kommer der. Ved å gi et kort omriss av livet, og fokusere mest på her og nå tror jeg man fort finner en ende å jobbe med.

Problemet er hvis man starter med finsortering som deles ut av kanskje mer eller mindre kompetente mennesker og som skal tas hånd om av kanskje enda mindre kompetente mennesker, eller en ikke gies et tilbud i det hele tatt. Da blir det lett bare stigmatisering, forvirring og fragmentering av mennesket. Og man sitter med en pf som en ikke helt hva en skal gjøre med. For en ting er sikkert, er pf vedvarende mønstre og karaktertrekk i personligheten, trenges det gjerne tid hos en terapeut, mye tid som mange ikke får. Min psykiater sier at han har sett så mange mennesker bli stigmatisert av mennesker i helsevesenet nettopp av PF. Dessverre.

Fordi folk har ikke nok kunnskap og ikke kommer til å få det.

NHD skriver at jeg/man ikke har en personlighetsforstyrrelse mellom depresjonsperioder, men i,men jeg føler meg ikke personlighetsforstyrret når jeg har en depressiv periode.Jeg har etterhvert så god trening i å ta i mot dem at jeg takler dem på en helt annen måte enn før.

Nå går jeg på medisin som hjelper, men slutter jeg med dem, blir jeg personlighetsforstyrret da?

Mye av dette bunner nok ned i at man kanskje har et litt ulikt syn på hva en personlighet egentlig er.

Jeg skjønner hva NHD skriver, og cathlin sitt innlegg er godt, så nå har jeg litt å tenke på. Jeg kunne gjort det enkelt. Bare godta det psykiatriske synet, men etter at jeg ble student har jeg valgt å problematisere selv de enkleste ting. I dag har jeg migrene(tatt medisin) men innlegget mitt er kanskje temmelig rotet. jaja. Omtrent som å filosofere halvbrisen kanskje?

bugge

Du kan godt skrive med migrene; og det er bra for din studenthjerne å problematisere det meste!

Jeg tror vi er ganske enige i det meste her. Stigmatiseringen av mennesker med pf-diagnoser er i ferd med å bli enorm, kanskje særlig i helsevesenet. Derfor velger ofte kloke terapeuter å være noe avventende med å dele ut disse merkelappene (men de foretar uansett grovsorteringen i hodet sitt først hvis de er kompetente!).

[cathlin]

Du har ikke fått med deg definisjonen eller forståelsen av forskjellen på en personlighetsforstyrrelse og en symptomlidelse (alle andre psykdommer enn pf).

Ved en pf er denne personligheten varig og over tid "forstyrret" på samme måten. Forstyrrelsen er ikke begrenset til sykdomsepisoder eller i tilknytnig til store livspåkjenninger.

De deprimerte er forstyrret i sin personlighet når de har sine deprssive episoder, men ikke mellom episodene.

"De deprimerte er forstyrret i sin personlighet når de har sine deprssive episoder, men ikke mellom episodene. "

Hva med GAD? Kaller du det en ren symptomlidelse?

[Gjest elinapetrina]

Såklart det er forskjeller. Med det er likevel noe fundamentalt likt, tror jeg.

Jeg ser bare ikke argumentet ditt med at en med PF også har problemer med andre, ikke bare seg selv.

En schizofren som går rundt å blir sint på folk fordi han tror de er onde ellerno har jo ganske store problemer med andre, da =)

suk...en med pf har problemer med andre pga personlighetstrekk, en schizofren pga sviktende hjernefunksjoner.

så klart har alle med pf sin egen personlighet også...men de har mange trekk som skaper problemer. Og er det nok til å diagnostiseres som en pf, så er det faktisk det...

[Gjest Snoopy83]

suk...en med pf har problemer med andre pga personlighetstrekk, en schizofren pga sviktende hjernefunksjoner.

så klart har alle med pf sin egen personlighet også...men de har mange trekk som skaper problemer. Og er det nok til å diagnostiseres som en pf, så er det faktisk det...

Så kan man begynne å lure på om ikke problemer i personligheten egentlig er det samme som sviktende hjernefunksjoner, akkurat som ved schizofreni. Og omvendt.

For personligheten, eller sjelen om du vil, er ingenting som kan lokaliseres i hjernen. Det er et kunstig begrep.

Psyken vår bestemmes utifra hvordan hjernen fungerer kjemisk.

Og da blir det litt meningsløst å snakke om at den ene sykdommen som påvirker personligheten er en personlighetsforstyrrelse, mens den andre sykdommen som påvirker personligheten er en symptomlidelse.

[Gjest elinapetrina]

Så kan man begynne å lure på om ikke problemer i personligheten egentlig er det samme som sviktende hjernefunksjoner, akkurat som ved schizofreni. Og omvendt.

For personligheten, eller sjelen om du vil, er ingenting som kan lokaliseres i hjernen. Det er et kunstig begrep.

Psyken vår bestemmes utifra hvordan hjernen fungerer kjemisk.

Og da blir det litt meningsløst å snakke om at den ene sykdommen som påvirker personligheten er en personlighetsforstyrrelse, mens den andre sykdommen som påvirker personligheten er en symptomlidelse.

alt blir til syvende og sist kjemi uansett. men nå er det personlighetstrekk som skaper problemer. Er ikke nok å ha snakket med noen som har det. En merker trekkene først når en har det i nær familie, bor sammen med, eller er nær venn med og henger sammen hver dag.

Du vil finne personer med bipolar som overhodet ikke minner om en borderliner. Og omvendt

MEN mange med bipolare lidelser kan utvikler symptomer på bpd, pga vanskelighetene en udiagnostisert/feildiagnostisert bipolar lidelse gir. Akkurat som grunner til at andre får bpd, som uheldig barndom,oppvekst,familieforhold, miljø osv. Og hjernekjemien er der ja. Det er den alltid:)

En med symptomlidelse kan ha den og den personligheten når en er frisk/friske perioder/behandlet/før en ble syk.

PF er varige trekk fra ung alder til gammel? Det mest konstruktive om en får en pf-diagnose er nå enten å avkrefte den om den er feil, eller jobbe med seg selv om den er riktig. Men kjemi er der alltid. Og medisiner kan være tilleggshjelp for mange.

Men personlighetsforstyrrelser ER en reell virkelighet... Og de skal som nhd sier, diagnostisers kun når de skaper betydelige vansker!

Og, ja, så klart kan det være vondt å få en slik diagnose. Og kanskje burde mange som får den, ikke få den. Iallfall ikke før symptomlidelsen er behandlet. Pf vanskeliggjør ofte behandling av symptomlidelser også.

Jeg har sett nok av verden til å vite at pf er reellt.

[Gjest Snoopy83]

alt blir til syvende og sist kjemi uansett. men nå er det personlighetstrekk som skaper problemer. Er ikke nok å ha snakket med noen som har det. En merker trekkene først når en har det i nær familie, bor sammen med, eller er nær venn med og henger sammen hver dag.

Du vil finne personer med bipolar som overhodet ikke minner om en borderliner. Og omvendt

MEN mange med bipolare lidelser kan utvikler symptomer på bpd, pga vanskelighetene en udiagnostisert/feildiagnostisert bipolar lidelse gir. Akkurat som grunner til at andre får bpd, som uheldig barndom,oppvekst,familieforhold, miljø osv. Og hjernekjemien er der ja. Det er den alltid:)

En med symptomlidelse kan ha den og den personligheten når en er frisk/friske perioder/behandlet/før en ble syk.

PF er varige trekk fra ung alder til gammel? Det mest konstruktive om en får en pf-diagnose er nå enten å avkrefte den om den er feil, eller jobbe med seg selv om den er riktig. Men kjemi er der alltid. Og medisiner kan være tilleggshjelp for mange.

Men personlighetsforstyrrelser ER en reell virkelighet... Og de skal som nhd sier, diagnostisers kun når de skaper betydelige vansker!

Og, ja, så klart kan det være vondt å få en slik diagnose. Og kanskje burde mange som får den, ikke få den. Iallfall ikke før symptomlidelsen er behandlet. Pf vanskeliggjør ofte behandling av symptomlidelser også.

Jeg har sett nok av verden til å vite at pf er reellt.

Tror jeg ser hva de mener nå.

Ved PF er det uheldige karaktertrekk som fører til plager. Ved symptomlidelser er det plager som fører til uheldige karaktertrekk.

Det kan nok i mange tilfeller være vanskelig å vite hva som kom først av høna eller egget. Men jeg skjønner at man kan se det over tid.