Å flytte fra hverandre med spedbarn

[Gjest lei meg nå :(]

Det er usikkert om jeg og samboeren min kommer til å forbli boende sammen. Om dette skjer, hvordan gjør man det praktisk når man har et spedbarn? Samboer sier han ikke kan tenke seg å ikke se barnet vårt hver dag, men det kan jo ikke jeg heller. Delt omsorg er vel umulig når barnet bare er noen uker/måneder gammelt? Jeg ammer ikke, så det er ikke et argument for at jeg skal ha omsorgen.

Det gjør utrolig vondt at det er dette som er samtaletemaet nå, når vi egentlig skulle være lykkelige over det velskapte, nydelige barnet vi fikk. Men når det nå er slik, så vil jeg ikke krangle om hvem som skal ha omsorgen. Jeg tror ikke jeg er noen bedre forelder enn han, men jeg vil jo veldig gjerne at barnet skal bo hos meg. Akkurat slik som samboer vil at det skal bo hos han...

Det er vel ingen andre som går fra hverandre rett etter en barnefødsel, så å høre andres erfaringer er vel ganske umulig... Men kanskje noen har noen ideèr, eventuelt vet hva som blir anbefalt ang. så små unger?

[Gjest Elextra]

Dette høres tungt ut!

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, ville bare opplyse om at det ikke er helt uvanlig å gå fra hverandre like etter fødsel. Jeg kjenner selv til et par eksempler, men i disse har far ikke gjort krav på mer samvær enn annenhver helg pluss en dag (han ene tror jeg synes selv det var i meste laget).

Lykke til, alle tre.

[Aryane]

Det er nok mange som går fra hverandre like etter fødsel også. Nå vet jo ikke jeg hva som er grunnen til at dere går fra hverandre? Riktignok var våre barn mye større når vi gikk fra hverandre, men vi har klart å beholde vennskapet og bor i nærheten av hverandre, barna bor hos meg men har så og si daglig kontakt med faren.

Jeg skjønner godt at du vil ha barnet hos deg, det er jo naturlig når barnet er så lite,men ta en prat med pappa'en se om dere kan komme til en løsning der dere kan ha daglig kontakt. Si at du er villig til å være venner og at han er velkommen til å besøke dere når han vil, så kan dere heller komme til andre løsninger etterhvert som barnet vokser til. Husk at uansett hva dere føler for hverandre nå, så må dere prøve å sette problemene til side og ta hensyn til det som er best for barnet, og tro meg, det går fint an å være venner selv om man ikke lenger bor sammen. Bare gi det litt tid.

Lykke til!

[Gjest lei meg nå :(]

Dette høres tungt ut!

Jeg har dessverre ingen gode råd til deg, ville bare opplyse om at det ikke er helt uvanlig å gå fra hverandre like etter fødsel. Jeg kjenner selv til et par eksempler, men i disse har far ikke gjort krav på mer samvær enn annenhver helg pluss en dag (han ene tror jeg synes selv det var i meste laget).

Lykke til, alle tre.

Jeg burde være glad for at samboeren vil ha omsorgen like gjerne som meg og det er jeg, men det gjør unektelig ting litt mer komplisert

Takk for medfølelse

[Mandolaika]

Dette hørtes fryktelig trist ut. Hvor lenge er det siden fødselen? Husk at du ikke alltid er "ved dine fulle fem" så kort tid etter en fødsel, det er en utfordring og en belastning for begge å få et barn inn i forholdet. Ting må gå seg til etterhvert.

Har dere prøvd familierådgivning? En del helsestasjoner har også fagfolk som kan komme hjem til folk for hjelp/samtale.

Jeg vet ikke hva som er grunnen til at dere går fra hverandre, så sånn sett kan det hende at svaret mitt er helt på bærtur.

Uansett går jeg ut i fra at dere begge har prøvd så godt dere har kunnet å få det til å fungere?

Ønsker dere lykke til uansett. Ikke la noe være uprøvd!

[Gjest lei meg nå :(]

Det er nok mange som går fra hverandre like etter fødsel også. Nå vet jo ikke jeg hva som er grunnen til at dere går fra hverandre? Riktignok var våre barn mye større når vi gikk fra hverandre, men vi har klart å beholde vennskapet og bor i nærheten av hverandre, barna bor hos meg men har så og si daglig kontakt med faren.

Jeg skjønner godt at du vil ha barnet hos deg, det er jo naturlig når barnet er så lite,men ta en prat med pappa'en se om dere kan komme til en løsning der dere kan ha daglig kontakt. Si at du er villig til å være venner og at han er velkommen til å besøke dere når han vil, så kan dere heller komme til andre løsninger etterhvert som barnet vokser til. Husk at uansett hva dere føler for hverandre nå, så må dere prøve å sette problemene til side og ta hensyn til det som er best for barnet, og tro meg, det går fint an å være venner selv om man ikke lenger bor sammen. Bare gi det litt tid.

Lykke til!

Vi er venner og har ikke kranglet om dette. Problemet er heller at samboer nekter å diskutere løsninger i det hele tatt, siden han mener at vi skal forbli sammen. Jeg har ikke noe ønske om å fortsette å prøve (det har vært veldig vanskelig over lang tid, lenge før graviditeten til og med) og vi har prøvd rådgivning allerede.

Så hva gjør man i en sånn situasjon? Vel, man må vel bare flytte til slutt, om han ikke innser det. Men når vi har et spedbarn som jeg er hjemme med, blir det vanskelig. Skal jeg ta barnet med meg? La det bli og så får faren sykemelde seg mens vi finner ut hva neste skritt er?

Alt jeg vet om samboers meninger angående dette er at han absolutt vil se barnet hver dag. Og det blir veldig vanskelig om vi skal bo hver for oss. Det kan jo være derfor han sier det, også. For at jeg ikke skal kunne flytte ut

[Gjest lei meg nå :(]

Dette hørtes fryktelig trist ut. Hvor lenge er det siden fødselen? Husk at du ikke alltid er "ved dine fulle fem" så kort tid etter en fødsel, det er en utfordring og en belastning for begge å få et barn inn i forholdet. Ting må gå seg til etterhvert.

Har dere prøvd familierådgivning? En del helsestasjoner har også fagfolk som kan komme hjem til folk for hjelp/samtale.

Jeg vet ikke hva som er grunnen til at dere går fra hverandre, så sånn sett kan det hende at svaret mitt er helt på bærtur.

Uansett går jeg ut i fra at dere begge har prøvd så godt dere har kunnet å få det til å fungere?

Ønsker dere lykke til uansett. Ikke la noe være uprøvd!

Takk for fint svar.

Jeg har tenkt på å avslutte forholdet de siste to årene, så det er nok dessverre ikke bare hormoner. Graviditeten var altså ikke helt planlagt. Mens jeg gikk gravid har samboer nevnt barnet hver gang jeg har sagt at _nå_ orker jeg ikke mer, så det fikk meg til å bli en liten stund ekstra. Men jeg er virkelig lei nå. Jeg liker ikke meg selv lengere, jeg klarer ikke å være en ordentlig mor for barnet, er så sliten og sur hele tiden. Og da må det være bedre at vi bor hver for oss.

Problemene vi har er ganske fundamentale, jeg har vel egentlig innsett at samboer har veldig lite av hva jeg ønsker i en partner. Han er en flott person og jeg skjønner hvorfor jeg forelsket meg i han, men jeg ser ingen framtid. Han ønsker tid til å forandre seg, slik at han kan gi meg det jeg ønsker. Men forandringen er usannsynlig slik jeg ser det (han har jo tross alt fått to ekstra år), spesielt siden det vil kreve en grunnleggende annerledes personlighet. Og akkurat det tror jeg ikke man kan forlange av et annet menneske.

Jeg forstår i grunnen at han er såret og lei seg, vi er kjempeglad i hverandre og han er vel fremdeles forelsket i meg. Men det er bedre å splitte opp, slik at man kan komme over hverandre, enn å gå rundt konstant såret og lei seg over flere år. Tror jeg.

Vi har prøvd rådgivning.

[Aryane]

Vi er venner og har ikke kranglet om dette. Problemet er heller at samboer nekter å diskutere løsninger i det hele tatt, siden han mener at vi skal forbli sammen. Jeg har ikke noe ønske om å fortsette å prøve (det har vært veldig vanskelig over lang tid, lenge før graviditeten til og med) og vi har prøvd rådgivning allerede.

Så hva gjør man i en sånn situasjon? Vel, man må vel bare flytte til slutt, om han ikke innser det. Men når vi har et spedbarn som jeg er hjemme med, blir det vanskelig. Skal jeg ta barnet med meg? La det bli og så får faren sykemelde seg mens vi finner ut hva neste skritt er?

Alt jeg vet om samboers meninger angående dette er at han absolutt vil se barnet hver dag. Og det blir veldig vanskelig om vi skal bo hver for oss. Det kan jo være derfor han sier det, også. For at jeg ikke skal kunne flytte ut

Ja det høres ut som han bruker barnet for å få deg til å bli, og det blir jo veldig feil. Kan desverre ikke gi deg noen flere råd, men håper at det ordner seg til slutt. Må være slitsomt å ha det slik når du egentlig bare skulle kose deg med babyen.

Ønsker deg alt godt!

[skorpionfisken]

Skal dere dele på å ha den daglige omsorgen for barnet, så må dere også dele på svangerskapspermisjonen, slik at den som har barnet har permisjonen. Skal dere dele 50/50 så får ingen av dere ekstra barnetrygd, dere får skatteklasse II annethvert år, og ingen av dere får støtte til barnetilsyn eller overgangsstønad når den tid kommer. Dere må da begge betale bidrag til hverandre (I praksis betaler den som har mest inntekt bittelitt til den andre).

Er det sånn at du skal ha svangerskapspermisjonen så må også du ha den daglige omsorgen. Det er ikke sånn at det er din permisjon uansett hvem som har barnet. Permisjonen er til for at barnet skal ha daglig omsorg døgnet rundt det første året.

Om barnet blir hos deg, så får han heller besøke dere daglig den første tida, og så ha barnet annenhver helg. Det vil nok gradvis gå over til at han ikke får tid hver dag, spesielt når han finner en ny kjæreste. Finner du deg ny kjæreste blir det nok brått slutt med de daglige besøkene om du vil ha et privatliv. Da ender dere nok med at dere enten har barnet annenhver uke, etter at permisjonen er slutt, eller at en av dere har omsorgen og den andre har vanlig samvær. (annenhver helg og en gang i uka).

[Gjest lei meg nå :(]

Ja det høres ut som han bruker barnet for å få deg til å bli, og det blir jo veldig feil. Kan desverre ikke gi deg noen flere råd, men håper at det ordner seg til slutt. Må være slitsomt å ha det slik når du egentlig bare skulle kose deg med babyen.

Ønsker deg alt godt!

Takk for det

[Mandolaika]

Takk for fint svar.

Jeg har tenkt på å avslutte forholdet de siste to årene, så det er nok dessverre ikke bare hormoner. Graviditeten var altså ikke helt planlagt. Mens jeg gikk gravid har samboer nevnt barnet hver gang jeg har sagt at _nå_ orker jeg ikke mer, så det fikk meg til å bli en liten stund ekstra. Men jeg er virkelig lei nå. Jeg liker ikke meg selv lengere, jeg klarer ikke å være en ordentlig mor for barnet, er så sliten og sur hele tiden. Og da må det være bedre at vi bor hver for oss.

Problemene vi har er ganske fundamentale, jeg har vel egentlig innsett at samboer har veldig lite av hva jeg ønsker i en partner. Han er en flott person og jeg skjønner hvorfor jeg forelsket meg i han, men jeg ser ingen framtid. Han ønsker tid til å forandre seg, slik at han kan gi meg det jeg ønsker. Men forandringen er usannsynlig slik jeg ser det (han har jo tross alt fått to ekstra år), spesielt siden det vil kreve en grunnleggende annerledes personlighet. Og akkurat det tror jeg ikke man kan forlange av et annet menneske.

Jeg forstår i grunnen at han er såret og lei seg, vi er kjempeglad i hverandre og han er vel fremdeles forelsket i meg. Men det er bedre å splitte opp, slik at man kan komme over hverandre, enn å gå rundt konstant såret og lei seg over flere år. Tror jeg.

Vi har prøvd rådgivning.

Jeg skjønner, dette må være veldig vanskelig for dere begge.

Du ønsker vel ikke innerst inne å forandre hele hans personlighet heller, han trives sikkert best selv hvis han får lov til å være den han er?

Men nå er barnet her og det beste for dere alle 3 på sikt, i deres situasjon slik du beskriver den, må nok være å flytte fra hverandre.

Jeg _tror_ dere begge er nødt til å se bort i fra deres egne ønsker om å se barnet _hver eneste dag_, og heller fokusere på hva som vil være best og mest stabilt for barnet.

Dette blir uansett tøft og det er lett for meg å si at dere ikke trenger å se barnet hver dag, men har dere mulighet til å bo veldig nær hverandre og ha "åpent hus" for hverandre, iallefall i starten når det er som sårest?

[favn]

Det er hårreisende å skille mor og babyer / små barn.

Min mening til Dovre faller.

[Gjest lei meg nå :(]

Skal dere dele på å ha den daglige omsorgen for barnet, så må dere også dele på svangerskapspermisjonen, slik at den som har barnet har permisjonen. Skal dere dele 50/50 så får ingen av dere ekstra barnetrygd, dere får skatteklasse II annethvert år, og ingen av dere får støtte til barnetilsyn eller overgangsstønad når den tid kommer. Dere må da begge betale bidrag til hverandre (I praksis betaler den som har mest inntekt bittelitt til den andre).

Er det sånn at du skal ha svangerskapspermisjonen så må også du ha den daglige omsorgen. Det er ikke sånn at det er din permisjon uansett hvem som har barnet. Permisjonen er til for at barnet skal ha daglig omsorg døgnet rundt det første året.

Om barnet blir hos deg, så får han heller besøke dere daglig den første tida, og så ha barnet annenhver helg. Det vil nok gradvis gå over til at han ikke får tid hver dag, spesielt når han finner en ny kjæreste. Finner du deg ny kjæreste blir det nok brått slutt med de daglige besøkene om du vil ha et privatliv. Da ender dere nok med at dere enten har barnet annenhver uke, etter at permisjonen er slutt, eller at en av dere har omsorgen og den andre har vanlig samvær. (annenhver helg og en gang i uka).

Å dele på permisjonen blir vel ganske vanskelig. Problemet mitt er at det er ikke et argument at jeg har permisjonen, for han kan like godt få den.

Jeg ser heller ikke for meg at delt omsorg er noen god ordning for et spedbarn, det blir vel mest for foreldrene sin skyld. Om det er slik at samboer absolutt nekter at jeg skal ha omsorgen, så må han vel nesten bare få den. Men det virker som en dum situasjon. Hele greia er en dum situasjon...

At han besøker meg/oss hver dag er vel heller ingen ønskesituasjon. Men jeg vet virkelig ikke hva som er best.

Takk for råd.

[Gjest lei meg nå :(]

Jeg skjønner, dette må være veldig vanskelig for dere begge.

Du ønsker vel ikke innerst inne å forandre hele hans personlighet heller, han trives sikkert best selv hvis han får lov til å være den han er?

Men nå er barnet her og det beste for dere alle 3 på sikt, i deres situasjon slik du beskriver den, må nok være å flytte fra hverandre.

Jeg _tror_ dere begge er nødt til å se bort i fra deres egne ønsker om å se barnet _hver eneste dag_, og heller fokusere på hva som vil være best og mest stabilt for barnet.

Dette blir uansett tøft og det er lett for meg å si at dere ikke trenger å se barnet hver dag, men har dere mulighet til å bo veldig nær hverandre og ha "åpent hus" for hverandre, iallefall i starten når det er som sårest?

Nei, nettopp, har ikke lyst til at han skal forandre hele seg for min skyld. Jeg vil ikke forandre noen, jeg. Jeg vil bare ha friheten til å finne en som passer meg bedre.

Det du skisserer høres ut som en fin løsning. Jeg håper virkelig at han vil være villig til å snakke med meg om det snart, særlig om jeg presenterer det slik. Jeg vil ikke kjempe for omsorgen med nebb og klør, og jeg har vel egentlig ingen gode argumenter for at barnet ikke skal bo hos han. Men bare tanken på å være uten barnet gjør at jeg vurderer å trekke meg fra hele bruddet. Jeg må vel bare være tøff og tenke på hva som er best i det lange løp, for oss alle tre. Men kanskje spesielt for barnet.

[Gjest lei meg nå :(]

Det er hårreisende å skille mor og babyer / små barn.

Min mening til Dovre faller.

Hvorfor er det verre enn å skille far og barn? Hvis du har noen gode argumenter vil jeg svært gjerne bruke de Jeg ammer altså ikke... I tillegg er samboer svært omsorgsfull, tålmodig og kjærlig. Det er ingen åpenbar grunn til at barnet har det bedre sammen med meg.

[Mandolaika]

Nei, nettopp, har ikke lyst til at han skal forandre hele seg for min skyld. Jeg vil ikke forandre noen, jeg. Jeg vil bare ha friheten til å finne en som passer meg bedre.

Det du skisserer høres ut som en fin løsning. Jeg håper virkelig at han vil være villig til å snakke med meg om det snart, særlig om jeg presenterer det slik. Jeg vil ikke kjempe for omsorgen med nebb og klør, og jeg har vel egentlig ingen gode argumenter for at barnet ikke skal bo hos han. Men bare tanken på å være uten barnet gjør at jeg vurderer å trekke meg fra hele bruddet. Jeg må vel bare være tøff og tenke på hva som er best i det lange løp, for oss alle tre. Men kanskje spesielt for barnet.

Har forresten et vennepar som gikk fra hverandre. De hadde to små barn.

I begynnelsen hadde de "barnebyttedager" to ganger i uka, fordi ingen av dem ville være uten barna en hel uke av gangen.

Etter noen måneder ble det for mye stress for barna, de klarte ikke å slå seg til ro noe sted, og de innførte derfor bytte en gang i uka, slik at begge barna var hos den ene av dem en hel uke av gangen.

De la ikke skjul på at det var tøft, men de valgte allikevel å legge sine egne følelser tilside når de helt klart så at den nye ordningen fungerte mye bedre for barna.

Jeg tror ikke du blir noen god mor eller noe lykkelig av å fortsette av å bo sammen med ham bare for å unngå bruddet, når dere allerede har slitt med disse problemene lenge før barnet ble født. Jeg kan ikke skjønne at han virkelig ønsker å tvinge deg til å bli ved å "bruke" barnet heller, når han innerst inne vet at du ikke vil bli.

Jeg ønsker dere all mulig lykke til

[skorpionfisken]

Å dele på permisjonen blir vel ganske vanskelig. Problemet mitt er at det er ikke et argument at jeg har permisjonen, for han kan like godt få den.

Jeg ser heller ikke for meg at delt omsorg er noen god ordning for et spedbarn, det blir vel mest for foreldrene sin skyld. Om det er slik at samboer absolutt nekter at jeg skal ha omsorgen, så må han vel nesten bare få den. Men det virker som en dum situasjon. Hele greia er en dum situasjon...

At han besøker meg/oss hver dag er vel heller ingen ønskesituasjon. Men jeg vet virkelig ikke hva som er best.

Takk for råd.

Så om han sier at du får ikke ha barnet så sier du ok sånn helt uten videre?

Ja da er det vel best at han får ha den daglige omsorgen da, siden han er den som er mest knyttet til barnet og minst innstilt på å ikke ha daglig kontakt.

Det er ikke vanskelig å dele på svangerskapspermisjonen. Det er faktisk flere som gjør det. Jeg vet et par som tok en måned hver hele året igjennom. Hør med trygdekontoret hvordan det gjøres.

[Glimtipper]

Så om han sier at du får ikke ha barnet så sier du ok sånn helt uten videre?

Ja da er det vel best at han får ha den daglige omsorgen da, siden han er den som er mest knyttet til barnet og minst innstilt på å ikke ha daglig kontakt.

Det er ikke vanskelig å dele på svangerskapspermisjonen. Det er faktisk flere som gjør det. Jeg vet et par som tok en måned hver hele året igjennom. Hør med trygdekontoret hvordan det gjøres.

Kjære deg, det var ikke det jeg sa. Det orker jeg faktisk ikke diskutere med deg heller, hva slags uttalelse er det å komme med?!

I forhold til både jobben min og hans blir det svært vanskelig å dele på permisjonen.

[Gjest prust]

Uff, så leit dette var! Kan dere ikke prøve å snakke med noen - famileterapi, helsestasjonen eller andre.

Det tar ganske lang tid etter en fødsel før en er helt seg selv igjen. Men jeg forstår at forholdet har hanglet en stund.

Jeg hadde IKKE klart å bli skilt fra mine nyfødte barn...

Vet ikke hvordan dere praktisk skal ordne det. Kanskje at han har barnet fra han komer fra jobb til leggetid, evt til morgenen, og så overtar du om dagen?

[Mandolaika]

Så om han sier at du får ikke ha barnet så sier du ok sånn helt uten videre?

Ja da er det vel best at han får ha den daglige omsorgen da, siden han er den som er mest knyttet til barnet og minst innstilt på å ikke ha daglig kontakt.

Det er ikke vanskelig å dele på svangerskapspermisjonen. Det er faktisk flere som gjør det. Jeg vet et par som tok en måned hver hele året igjennom. Hør med trygdekontoret hvordan det gjøres.

"Det er ikke vanskelig å dele på svangerskapspermisjonen. Det er faktisk flere som gjør det. Jeg vet et par som tok en måned hver hele året igjennom. Hør med trygdekontoret hvordan det gjøres."

Men hvordan i all verden kombinerer man denne ordningen med en jobb?