Å flytte fra hverandre med spedbarn

[Glimtipper]

Kjære deg, det var ikke det jeg sa. Det orker jeg faktisk ikke diskutere med deg heller, hva slags uttalelse er det å komme med?!

I forhold til både jobben min og hans blir det svært vanskelig å dele på permisjonen.

Err.

[Mandolaika]

Kjære deg, det var ikke det jeg sa. Det orker jeg faktisk ikke diskutere med deg heller, hva slags uttalelse er det å komme med?!

I forhold til både jobben min og hans blir det svært vanskelig å dele på permisjonen.

Ja, det var det der jeg lurte på også, hvilken arbeidsgiver er det som er interessert i en sånn ordning?

Men hva med det prust foreslår? Høres ikke så galt ut.

[Gjest lei meg nå :(]

Har forresten et vennepar som gikk fra hverandre. De hadde to små barn.

I begynnelsen hadde de "barnebyttedager" to ganger i uka, fordi ingen av dem ville være uten barna en hel uke av gangen.

Etter noen måneder ble det for mye stress for barna, de klarte ikke å slå seg til ro noe sted, og de innførte derfor bytte en gang i uka, slik at begge barna var hos den ene av dem en hel uke av gangen.

De la ikke skjul på at det var tøft, men de valgte allikevel å legge sine egne følelser tilside når de helt klart så at den nye ordningen fungerte mye bedre for barna.

Jeg tror ikke du blir noen god mor eller noe lykkelig av å fortsette av å bo sammen med ham bare for å unngå bruddet, når dere allerede har slitt med disse problemene lenge før barnet ble født. Jeg kan ikke skjønne at han virkelig ønsker å tvinge deg til å bli ved å "bruke" barnet heller, når han innerst inne vet at du ikke vil bli.

Jeg ønsker dere all mulig lykke til

Han har så sterk tro på at det skal fungere mellom oss veldig snart

[Ørkenvandreren]

Jeg har aldri likt opplegget med delt omsorg, jeg føler det er en ordning som ivaretar foreldrenes behov og ønsker, ikke barnas behov.

Forøvrig, ingen kan pålegge dere delt omsorg.

Når det gjelder spedbarn, synes jeg det er vanskelig å mene noe om hva som er riktig; Mange snakker om bindingen mor/barn når barna er svært små, men så lenge du ikke ammer, synes jeg dette argumentet er mer basert på følelser og ikke rasjonalitet. Jeg synes dere skal gå til foreldremekler (det er dere vel også forpliktet til ved samlivsbrudd) og legge frem de synspunktene dere har, snakk gjerne også med helsestasjonen. En god ting i det hele, er at barnet faktisk har to foreldre som engasjerer seg i det, og vil ta aktivt del i oppdragelse og omsorg.

[Mandolaika]

Han har så sterk tro på at det skal fungere mellom oss veldig snart

Ja, sånn helt plutselig liksom!

[skorpionfisken]

"Det er ikke vanskelig å dele på svangerskapspermisjonen. Det er faktisk flere som gjør det. Jeg vet et par som tok en måned hver hele året igjennom. Hør med trygdekontoret hvordan det gjøres."

Men hvordan i all verden kombinerer man denne ordningen med en jobb?

Man har krav på svangerskapspermisjon etter loven. Om et par velger å ha annenhver måned (eller uke for den saks skyld) så har arbeidsgiver å finne seg i at man er på jobb annenhver måned (eller uke). Det er nok vanskelig for mange arbeidsplasser å få det til, men de må faktisk om foreldrene vil gjøre det på den måten.

Det paret jeg kjenner hadde arbeidsgivere som syntes det var positivt at de ikke ble helt borte over et helt år, men var på jobb annenhver måned. De slapp da å skaffe vikar for ett år, de bare tok unna for dem når de var borte, og lesset ekstra jobb på dem når de var på jobb.

[Gjest lei meg nå :(]

Uff, så leit dette var! Kan dere ikke prøve å snakke med noen - famileterapi, helsestasjonen eller andre.

Det tar ganske lang tid etter en fødsel før en er helt seg selv igjen. Men jeg forstår at forholdet har hanglet en stund.

Jeg hadde IKKE klart å bli skilt fra mine nyfødte barn...

Vet ikke hvordan dere praktisk skal ordne det. Kanskje at han har barnet fra han komer fra jobb til leggetid, evt til morgenen, og så overtar du om dagen?

Det var en god idè! Den skal jeg skrive ned, slik at jeg har noe konkret å foreslå som kan fungere for oss alle tre.

[Gjest lei meg nå :(]

Ja, sånn helt plutselig liksom!

Hehe... Ja, faktisk. "Men jeg har forandret meg nå" sier han. "Åh?" spør jeg, "Du gjorde jo nettopp det som ble helt feil for noen minutter siden". "Jo, jo" mener han, "Men hadde ikke forandret meg ennå, da."

[Mandolaika]

Hehe... Ja, faktisk. "Men jeg har forandret meg nå" sier han. "Åh?" spør jeg, "Du gjorde jo nettopp det som ble helt feil for noen minutter siden". "Jo, jo" mener han, "Men hadde ikke forandret meg ennå, da."

Hm, men skjønner han alvoret da, når han svarer sånn?

[Gjest prust]

Det var en god idè! Den skal jeg skrive ned, slik at jeg har noe konkret å foreslå som kan fungere for oss alle tre.

Hør med ham hva han synes om det. Da får i alle fall han sett barnet like mye som om dere bodde sammen, og du får faktisk et pusterom om ettermiddagen og evt om natta :-)

Men jeg håper jo egentlig at dere klarer å holde sammen!

[skorpionfisken]

Kjære deg, det var ikke det jeg sa. Det orker jeg faktisk ikke diskutere med deg heller, hva slags uttalelse er det å komme med?!

I forhold til både jobben min og hans blir det svært vanskelig å dele på permisjonen.

Jeg satte det på spissen fordi det virket som om du var villig til å gi opp og gi etter for han og hans ønsker kanskje litt på grunn av dårlig samvittighet på grunn av at du er den som vil ha brudd?

Når det er snakk om noe så alvorlig som et brudd er det ikke nødvendigvis sånn at man for husfredens skyld skal velge minste motstands vei. Man må tenke på at man skal leve med dette i maaaange år framover.

Jeg har selv vært igjennom et vanskelig brudd, og jeg ser at man kan ende med å gi etter for å ikke få for mye bråk. Etter mye prøving har vi endt opp med å ha barna annenhver uke, og det virker som barna trives veldig bra med det. Vi trives veldig godt med det selv om det er en uke i slengen hvor vi ikke ser barna.

[trissie]

Hehe... Ja, faktisk. "Men jeg har forandret meg nå" sier han. "Åh?" spør jeg, "Du gjorde jo nettopp det som ble helt feil for noen minutter siden". "Jo, jo" mener han, "Men hadde ikke forandret meg ennå, da."

Hei. Kan jeg få spørre om hvilke feil han gjør?

[cya1365380900]

Hei, jeg føler veldig med deg slik du har det nå.Jeg var omtrent i samme situasjon for snart 11 år siden. Vårt barn var ca 10 uker da bruddet skjedde.(vi hadde et barn på 18 mnd i tillegg) Vi hadde og prøvd lenge før den siste graviditeten. Enkelte ganger går det ikke ann å planlegge graviditet. Vi prøvde og prøvde for barna skyld men tilslutt var det bedre at vi bodde hver for seg. Det var ikke snakk om da hvem som ville ha barna for det ville jo begge, men vi måtte kun tenke på hva som var best for barna og gjort det siden. Barna bodde hos meg, moren. Han kom og hadde barna hos meg noen timer to ganger uke den de første månedene til den siste ble såpass stor at de kunne være sammen med han alene en helg. Da begynte han de første annenhver helgene å være hos meg mens jeg dro et annet sted, så barna fikk være hjemme i sitt vante hjem. Så da minsten var nærmere et år hadde han dem hjemme hos seg. Denne fartingen for barna er slitsom spes når de er så små. Husker det og var en slitsom tid for oss foreldre, men følte at de var viktig for dem at vi gjorde det slik i starten. Størstemann fulgte minstemann fordi vi følte at det var riktig. Grunnen til at vi sendte annenhver helg da minsten var ca 1 år er at minstemann hadde jo størstemann med seg og sammen var de vante med å være. Så det ble trygt for de begge.

Nå er de 11 og 12,5 år og ser tilbake på at det fungerte men de sier og at de syntes det var slitsomt å reise så mye. Vi bodde og etterhvert en times kjøring unna siden faren flyttet til sin hjemby.

Vi har i dag et godt forhold til barna begge to, og for oss ser vi at dette ble en god løsning selvom vi den tiden ikke visste hvordan dette skulle bli for ungene.

Det er bedre og ha to lykkelige foreldre fra hverandre enn to ulykkelige sammen, synes vi. Uansett er dette en tøff tid for en som er i en slik situasjon, men kommunikasjon og å sette barna i sentrum hele tiden er viktig!

I dag er jeg gift på 8 året, med verdens snilleste mann som jeg traff da minsten var nesten 2 år. Så en god farsfigur hjemme har de itillegg. Vi har og suplert med en prins til som snart er 5 år.Alle går veldig bra sammen.

Lykke til i denne tøffe tiden.Dette er vondt! Er vel enig i at barnet bør bo stabilt hos mor ihvertfall i lang tid enda.

klemmer fra

[Mandolaika]

Hei. Kan jeg få spørre om hvilke feil han gjør?

Har sett noen innlegg og gode råd fra deg her tidligere.

Har du tenkt på å starte opp ditt eget firma? Trissies familierådgivning AS?

[trissie]

Har sett noen innlegg og gode råd fra deg her tidligere.

Har du tenkt på å starte opp ditt eget firma? Trissies familierådgivning AS?

:-) kanskje det?

Det er kanskje ikke lett å vite om gode råd er "gode"?

Tror nok mange også blir provosert, til de forstår at meningen er å trekk fram flere sider i enhver sak :-)

Det finnes alltid flere løsninger enn de jeg ser selv, og de som kommer på bakgrunn av min (den ene partens) fremstilling.

[Gjest lei meg nå :(]

Jeg satte det på spissen fordi det virket som om du var villig til å gi opp og gi etter for han og hans ønsker kanskje litt på grunn av dårlig samvittighet på grunn av at du er den som vil ha brudd?

Når det er snakk om noe så alvorlig som et brudd er det ikke nødvendigvis sånn at man for husfredens skyld skal velge minste motstands vei. Man må tenke på at man skal leve med dette i maaaange år framover.

Jeg har selv vært igjennom et vanskelig brudd, og jeg ser at man kan ende med å gi etter for å ikke få for mye bråk. Etter mye prøving har vi endt opp med å ha barna annenhver uke, og det virker som barna trives veldig bra med det. Vi trives veldig godt med det selv om det er en uke i slengen hvor vi ikke ser barna.

Ok, skjønner hva du prøvde å gjøre, men kanskje litt feil tidspunkt å gjøre det på.

Det er litt slik at jeg har dårlig samvittighet fordi han er lykkelig i forholdet, mens jeg ikke er det. Og at det derfor er min skyld at vi ikke kan være sammen. Derfor føles det ekstra ille om jeg skal "ta fra han" barnet hans også. Men jeg mener ærlig og oppriktig at barnet vil være like lykkelig sammen med han, som sammen med meg.

Det skal ikke være slik i mange år framover, kun til barnet er gammelt nok til å bo to steder. Uansett så skal barnet ha to veldig aktivt involverte foreldre som det ser ofte.

[Mandolaika]

:-) kanskje det?

Det er kanskje ikke lett å vite om gode råd er "gode"?

Tror nok mange også blir provosert, til de forstår at meningen er å trekk fram flere sider i enhver sak :-)

Det finnes alltid flere løsninger enn de jeg ser selv, og de som kommer på bakgrunn av min (den ene partens) fremstilling.

Veldig enig, selv om jeg også skjønner at man kan bli provosert, iallefall i begynnelsen.

[Gjest vet hvordan du har det]

Jeg og min sønns far flyttet fra hverandre da poden var 6 mnd. Barnet ble boende hos meg, og de første månedene foregikk alt samvær hjemme hos meg. Far var der nesten daglig etter jobb. Da benyttet jeg anledingen til å dra på lesesalen (var student den gang). Da poden var ca 2 år gammelt, begynte han å overnatte hos far, mer og mer. I dag har vi såkalt "vanlig samvær", dvs annenhver helg og en dag i uka. Vi har valgt fokusert på at det ikke skal bli så lenge mellom hver gang, og har tirsdag + helg den ene uka og torsdag den andre uka. I tillegg feirer vi fødselsdager, jul, 17. mai og andre høytider sammen, og har flere ganger vært på ferie sammen.

Dette fungerer fint for oss, men tror nøkkelen ligger i en veldig gradvis overgang til dere kommer opp i den fordelingen dere ønsker/mener er riktig for barnet - om det er 50/50 eller noe annet.

Lykke til, og husk å holde fokus på barnets beste. Ikke så lett, det vet jeg, men husk også at det ikke er verdens undergang, verken for dere eller barnet. Lykke til.

[favn]

Hvorfor er det verre enn å skille far og barn? Hvis du har noen gode argumenter vil jeg svært gjerne bruke de Jeg ammer altså ikke... I tillegg er samboer svært omsorgsfull, tålmodig og kjærlig. Det er ingen åpenbar grunn til at barnet har det bedre sammen med meg.

Natur.

Din kropp har laget barnet, din kropp har båret barnet fram mot din fødsel, du har ammet (en stund?), du har sannsynligvis en helt annen nærhet og betydning for barnet, barnet er med all sannsynlighet mye mer knyttet til deg enn til noen andre.

Jeg hadde aldri i livet 'delt' en baby. Aldri.

[mumitrollet]

Så om han sier at du får ikke ha barnet så sier du ok sånn helt uten videre?

Ja da er det vel best at han får ha den daglige omsorgen da, siden han er den som er mest knyttet til barnet og minst innstilt på å ikke ha daglig kontakt.

Det er ikke vanskelig å dele på svangerskapspermisjonen. Det er faktisk flere som gjør det. Jeg vet et par som tok en måned hver hele året igjennom. Hør med trygdekontoret hvordan det gjøres.

Det der synes jeg er en utrolig tåpelig uttalelse.

"lei meg nå" sin uttalelse om at "om det er slik at samboer absolutt nekter at jeg skal ha omsorgen, så må han vel nesten bare få den" vitner om en person som er villig til å gi opp ganske mye for at barnet skal få det best mulig.

Hennes mening er at barnet har best av å bo ett sted fast, og det er jeg slett ikke uenig med henne i.