Å flytte fra hverandre med spedbarn

[Gjest lei meg nå :(]

Hei. Kan jeg få spørre om hvilke feil han gjør?

Han gjør ikke feil, jeg ville bare ikke spesifisere noen av problemene våre i eksemplet mitt.

Men problemene våre gjelder:

Han er ikke tilstede for meg som en støttende voksen person. Hans personlighet tilsier at han ikke skal spørre meg spørsmål om noe som helst, mens jeg ikke klarer å åpne meg for noen som aldri spør eller virker interessert. Betror jeg meg til han får jeg ingen respons, da han ikke føler han kan gi noen råd.

Han er umoden emosjonelt sett på mange vis. Han er livredd for å havne "i trøbbel" med noen eller bli stilt til ansvar for noe. For eksempel lyver han på jobben om han har gjort en feil og sjefen lurer på hvem som gjorde det. Han lyver også til meg om jeg spør om motivet bak handlingene hans, fordi han ikke tror sannheten er bra nok. Slik er han med alle. Greit nok, det kan han kanskje forandre når han vokser opp litt, men det forhindrer ennhver rasjonell samtale med potensielle løsninger på forholdet vårt.

Sexlivet er langt fra slik jeg vil ha det og veldig lite nytter. Han misliker forandring (selv om han ønsker han ikke var slik selv og påstår han kan forandre på det) og derfor blir sexen det samme hele tiden. Vi har ikke hatt samleie utenfor senga det siste året. Det nytter ikke om jeg prøver å ta initiativet til mer spennende sexaktiviteter, da lener han seg godt tilbake og forventer at jeg gjør hele jobben. I lange perioder er sexen kun for han, da han rett og slett ikke bruker noe tid på meg. Han påstår han egentlig ønsker å gjøre det, men finner på unnskyldninger (se problemet ovenfor) for hvorfor det ikke ble slik.

Det er nok en del mer også, men orker ikke skrive mer.

[Gjest lei meg nå :(]

Hm, men skjønner han alvoret da, når han svarer sånn?

Jeg vet ikke. Han gjør vel det, men kjenner seg selv dårlig og klarer ikke ha en realistisk framtidsvisjon for seg selv. Han kan si at han virkelig vil at vi skal bruke dagen på å snakke om forholdet, for å så sette seg ved dataen i to timer. Om jeg konfronterer han med det, virker han forvirret og kan ikke svare på hvorfor det var hva han valgte å gjøre.

[Gjest lei meg nå :(]

Det der synes jeg er en utrolig tåpelig uttalelse.

"lei meg nå" sin uttalelse om at "om det er slik at samboer absolutt nekter at jeg skal ha omsorgen, så må han vel nesten bare få den" vitner om en person som er villig til å gi opp ganske mye for at barnet skal få det best mulig.

Hennes mening er at barnet har best av å bo ett sted fast, og det er jeg slett ikke uenig med henne i.

Takk for at du så motivet bak uttalelsen min

[Gjest lei meg nå :(]

Natur.

Din kropp har laget barnet, din kropp har båret barnet fram mot din fødsel, du har ammet (en stund?), du har sannsynligvis en helt annen nærhet og betydning for barnet, barnet er med all sannsynlighet mye mer knyttet til deg enn til noen andre.

Jeg hadde aldri i livet 'delt' en baby. Aldri.

Jeg har ikke ammet, dessverre. Og barnet er nok like knyttet til far angående tiden etter fødselen, da vi har delt ganske likt på mating, bleieskift og omsorg. Barnet er temmelig nyfødt.

[Gjest Elextra]

Natur.

Din kropp har laget barnet, din kropp har båret barnet fram mot din fødsel, du har ammet (en stund?), du har sannsynligvis en helt annen nærhet og betydning for barnet, barnet er med all sannsynlighet mye mer knyttet til deg enn til noen andre.

Jeg hadde aldri i livet 'delt' en baby. Aldri.

Er faktisk ikke enig med deg at barnet fra naturen nødvendigvis er knyttet til mor. Tror barnet blir knyttet til den som gir det nærhet og omsorg. Ofte får barnet mest nærhet fra mor gjennom amming (og permisjonsordning), men tror ikke det nødvendigvis er slik.

[Gjest lei meg nå :(]

Jeg og min sønns far flyttet fra hverandre da poden var 6 mnd. Barnet ble boende hos meg, og de første månedene foregikk alt samvær hjemme hos meg. Far var der nesten daglig etter jobb. Da benyttet jeg anledingen til å dra på lesesalen (var student den gang). Da poden var ca 2 år gammelt, begynte han å overnatte hos far, mer og mer. I dag har vi såkalt "vanlig samvær", dvs annenhver helg og en dag i uka. Vi har valgt fokusert på at det ikke skal bli så lenge mellom hver gang, og har tirsdag + helg den ene uka og torsdag den andre uka. I tillegg feirer vi fødselsdager, jul, 17. mai og andre høytider sammen, og har flere ganger vært på ferie sammen.

Dette fungerer fint for oss, men tror nøkkelen ligger i en veldig gradvis overgang til dere kommer opp i den fordelingen dere ønsker/mener er riktig for barnet - om det er 50/50 eller noe annet.

Lykke til, og husk å holde fokus på barnets beste. Ikke så lett, det vet jeg, men husk også at det ikke er verdens undergang, verken for dere eller barnet. Lykke til.

Takk for gode råd

[favn]

Er faktisk ikke enig med deg at barnet fra naturen nødvendigvis er knyttet til mor. Tror barnet blir knyttet til den som gir det nærhet og omsorg. Ofte får barnet mest nærhet fra mor gjennom amming (og permisjonsordning), men tror ikke det nødvendigvis er slik.

Selvfølgelig, hvis mor og barn av en eller annen grunn skilles mer eller mindre, vil jo ikke tilknytningen bli like sterk.

Men for de aller, aller fleste av oss, er det så intenst og så inderlig tett, at det fungerer slik.

[favn]

Jeg har ikke ammet, dessverre. Og barnet er nok like knyttet til far angående tiden etter fødselen, da vi har delt ganske likt på mating, bleieskift og omsorg. Barnet er temmelig nyfødt.

Jeg tror at for en nyfødt og bitteliten baby er det særs viktig med én hovedomsorgsperson.

Det høres bare helt vilt ut i mine ører at dere skal frakte og ordne en liten baby fram og tilbake. Det må da gå an å ta det gradvis, dette med økt samvær.

Rådfør deg med helsestasjonen. De er spesialister på babyer. Det er ikke familievernkontoret.

[Gjest lei meg nå :(]

Jeg tror at for en nyfødt og bitteliten baby er det særs viktig med én hovedomsorgsperson.

Det høres bare helt vilt ut i mine ører at dere skal frakte og ordne en liten baby fram og tilbake. Det må da gå an å ta det gradvis, dette med økt samvær.

Rådfør deg med helsestasjonen. De er spesialister på babyer. Det er ikke familievernkontoret.

Skal til helsestasjonen snart, så jeg tar det nok opp, da ja. Men jeg er enig med deg, delt omsorg høres ikke sunt ut for et spedbarn.

[trissie]

Han gjør ikke feil, jeg ville bare ikke spesifisere noen av problemene våre i eksemplet mitt.

Men problemene våre gjelder:

Han er ikke tilstede for meg som en støttende voksen person. Hans personlighet tilsier at han ikke skal spørre meg spørsmål om noe som helst, mens jeg ikke klarer å åpne meg for noen som aldri spør eller virker interessert. Betror jeg meg til han får jeg ingen respons, da han ikke føler han kan gi noen råd.

Han er umoden emosjonelt sett på mange vis. Han er livredd for å havne "i trøbbel" med noen eller bli stilt til ansvar for noe. For eksempel lyver han på jobben om han har gjort en feil og sjefen lurer på hvem som gjorde det. Han lyver også til meg om jeg spør om motivet bak handlingene hans, fordi han ikke tror sannheten er bra nok. Slik er han med alle. Greit nok, det kan han kanskje forandre når han vokser opp litt, men det forhindrer ennhver rasjonell samtale med potensielle løsninger på forholdet vårt.

Sexlivet er langt fra slik jeg vil ha det og veldig lite nytter. Han misliker forandring (selv om han ønsker han ikke var slik selv og påstår han kan forandre på det) og derfor blir sexen det samme hele tiden. Vi har ikke hatt samleie utenfor senga det siste året. Det nytter ikke om jeg prøver å ta initiativet til mer spennende sexaktiviteter, da lener han seg godt tilbake og forventer at jeg gjør hele jobben. I lange perioder er sexen kun for han, da han rett og slett ikke bruker noe tid på meg. Han påstår han egentlig ønsker å gjøre det, men finner på unnskyldninger (se problemet ovenfor) for hvorfor det ikke ble slik.

Det er nok en del mer også, men orker ikke skrive mer.

Forstår deg, og det må være frustrerende for deg.

Og jeg synes du gjør gode observasjoner og beskrivelser av han.

Du skal heller ikke ta på deg noen rolle som hans oppdrager, støttekontakt eller psykolog.

Det er minst tre gode observasjoner som styrker en teori om svært lav selvtillit.

At han ikke føler han har svar som er verdifulle nok til å komme med.

At han ikke spør om noe. Hvorfor gjør han ikke det tro?

Han har ikke forstått alvoret i truslene dine, siden han kommer med lettvinte svar.

Dette tyder i tillegg på at du har fått en rolle som tryggheten hans.

Det kan også være at det er et intellektuellt sprik mellom der? Utdannelse?

han ser deg i hvertfall mer som en trygghet enn som noe som utfordrer ham.

Hvem av dere har vært den som har det avgjørende ordet i beslutninger?

Bolig, lån, økonomi, ferier, planlegging mm.?

Veldig snille og gode mennesker skyr ofte enhver form for konfrontasjon. Ofte går de heller ikke av veien for nødløgn for å verne om tryggheten.

Klare ikke si nei, klarer ikke ta tak i ting.

De lurer gjerne seg selv til å tro at alt er trygt og godt, selv om de har lurt seg selv rett i den værste klemma.

Og det er ikke av ond hensikt, men fordi noen rundt ofte har puslet de inn i en lullende tilværelse.

Så ender de opp med å gli tilsynelatende glad og fornøyd rundt enhver hindring.

Ansvar er heller ikke noe problem, for adferd avspeiler ofte ikke ressurser.

Dette er adferd, og ikke personlighet. Personligheten kan være a han er både snill, føyelig og hyggelig.

Men adferden kan være resultat av tillærte handlinger utfra resultater han har sett.

Ikke nødvendig for meg å bry meg, hun tar seg av...

Det lir sikkert mye bry hvis jeg gjør eller sier slik. Best jeg holder kjeft. Det er jo nesten sant da.

Men det finnes noen gode råd, som jeg har sett fungert.

[Gjest Ramina]

Ikke rett etter barnafødsel, men minsten min var 3,5 måneder gammel bare.

Barna ble hos meg - selvsakt - noe annet ville for meg være helt uaktuellt så lenge jeg hadde helse og mulighet til å fortsette alene med dem.

Men det er meg.

[Gjest lei meg nå :(]

Forstår deg, og det må være frustrerende for deg.

Og jeg synes du gjør gode observasjoner og beskrivelser av han.

Du skal heller ikke ta på deg noen rolle som hans oppdrager, støttekontakt eller psykolog.

Det er minst tre gode observasjoner som styrker en teori om svært lav selvtillit.

At han ikke føler han har svar som er verdifulle nok til å komme med.

At han ikke spør om noe. Hvorfor gjør han ikke det tro?

Han har ikke forstått alvoret i truslene dine, siden han kommer med lettvinte svar.

Dette tyder i tillegg på at du har fått en rolle som tryggheten hans.

Det kan også være at det er et intellektuellt sprik mellom der? Utdannelse?

han ser deg i hvertfall mer som en trygghet enn som noe som utfordrer ham.

Hvem av dere har vært den som har det avgjørende ordet i beslutninger?

Bolig, lån, økonomi, ferier, planlegging mm.?

Veldig snille og gode mennesker skyr ofte enhver form for konfrontasjon. Ofte går de heller ikke av veien for nødløgn for å verne om tryggheten.

Klare ikke si nei, klarer ikke ta tak i ting.

De lurer gjerne seg selv til å tro at alt er trygt og godt, selv om de har lurt seg selv rett i den værste klemma.

Og det er ikke av ond hensikt, men fordi noen rundt ofte har puslet de inn i en lullende tilværelse.

Så ender de opp med å gli tilsynelatende glad og fornøyd rundt enhver hindring.

Ansvar er heller ikke noe problem, for adferd avspeiler ofte ikke ressurser.

Dette er adferd, og ikke personlighet. Personligheten kan være a han er både snill, føyelig og hyggelig.

Men adferden kan være resultat av tillærte handlinger utfra resultater han har sett.

Ikke nødvendig for meg å bry meg, hun tar seg av...

Det lir sikkert mye bry hvis jeg gjør eller sier slik. Best jeg holder kjeft. Det er jo nesten sant da.

Men det finnes noen gode råd, som jeg har sett fungert.

Ja, det er den personlighetstypen han er. Hva er det du har sett har fungert før?

[trissie]

Ja, det er den personlighetstypen han er. Hva er det du har sett har fungert før?

Hei. Var minst like interessert i å høre hvordan du oppfattet din egen rolle?

Stemte noe av dette?

[PieLill]

Veldig mange par får problemer etter barnefødsel. Det er en stor påkjenneing selv om det også er en lykke å få barn. Mange brudd kommer i kjølvannet.

Tror du at dere kan berge forholdet og få det godt sammen om dere har litt is i magen og gir dere selv et år til å jobbe med forholdet?

mvh

[Gjest lei meg nå :(]

Hei. Var minst like interessert i å høre hvordan du oppfattet din egen rolle?

Stemte noe av dette?

Jeg forsto ikke helt hva du trodde var min rolle og hva han har tatt med seg fra tidligere, Men slik jeg ser det:

Jeg er vel det motsatte av han. Jeg er svært selvstendig, spesielt i mine meninger. Jeg er uvant å forholde meg til konfliktsky personer, i min familie er man ærlige før noe annet og ingen er redd for en diskusjon. på grunn av manglende erfaring tar jeg nok ikke mye hensyn til at han kan ha vansker med å uttale seg om hva han tenker like raskt og bastant som meg.

Selv trenger jeg ikke mye tilbakemelding av andre på om den jeg er og det jeg gjør er bra nok, jeg synes jeg er den beste til å bedømme det. Om jeg ønsker komplimenter, så ber jeg om det. Siden samboer er motsatt av meg på det, så blir det han får av tilbakemeldinger veldig viktig for han og mine ord blir lov. Det er mulig for meg å gi mer ros, men samtidig vil jeg mye heller at han blir litt mer uavhengig av mine meninger om alt mulig.

Da jeg er vant til å ordne opp i ting selv, lage planer, tenke ut løsninger og generelt organisere, så tar jeg nok over mange av dageliglivets problemer. Også i forholdet har jeg vært den som kommer opp med forskjellige løsninger, tar opp viktige samtaleemner og setter dagsordenen. Jeg er lei, men føler at om jeg ikke gjør det, så skjer det ikke.

[trissie]

Jeg forsto ikke helt hva du trodde var min rolle og hva han har tatt med seg fra tidligere, Men slik jeg ser det:

Jeg er vel det motsatte av han. Jeg er svært selvstendig, spesielt i mine meninger. Jeg er uvant å forholde meg til konfliktsky personer, i min familie er man ærlige før noe annet og ingen er redd for en diskusjon. på grunn av manglende erfaring tar jeg nok ikke mye hensyn til at han kan ha vansker med å uttale seg om hva han tenker like raskt og bastant som meg.

Selv trenger jeg ikke mye tilbakemelding av andre på om den jeg er og det jeg gjør er bra nok, jeg synes jeg er den beste til å bedømme det. Om jeg ønsker komplimenter, så ber jeg om det. Siden samboer er motsatt av meg på det, så blir det han får av tilbakemeldinger veldig viktig for han og mine ord blir lov. Det er mulig for meg å gi mer ros, men samtidig vil jeg mye heller at han blir litt mer uavhengig av mine meninger om alt mulig.

Da jeg er vant til å ordne opp i ting selv, lage planer, tenke ut løsninger og generelt organisere, så tar jeg nok over mange av dageliglivets problemer. Også i forholdet har jeg vært den som kommer opp med forskjellige løsninger, tar opp viktige samtaleemner og setter dagsordenen. Jeg er lei, men føler at om jeg ikke gjør det, så skjer det ikke.

Jeg synes du er flott jeg. Og jeg la ekstra merke til en liten detalj.

Du nevner mange flotte egenskaper og holdninger du og din familie har. Og du innrømmer at du kan ha overkjørt han pga liten erfaring.

Jeg tror dette er hovedsaken.

Jeg vil både tro og påstå at han fra første stund har følt seg underlegen deres fantastiske og åpne selvtillit.

Han har ikke vært vant til det, og utvikler en adferd som er destruktiv.

Hvor ofte har han fått høre hvor glad familien din eller du er for han? Eller virkelig lytte til hans meninger?

Dette er ikke lett å innrømme, men du gjorde en flott start.

Du har aldri tatt deg tid til å virkelig lytte til han og vurdere det han har kommet med.

Hvordan skal han da kunne bli trygg på seg selv?

Du blir sikkert provosert av dette, men tenk ganske lenge, og spør deg om han kanskje har gjort seg fortjent til å bli overkjørt?

Det er ofte slik at ressurs-sterke personer overkjører forholdsvis voksne og oppegående mennesker, slik at de mister all selvtillit.

Det utvikles en uøsnket adferd fordi vi alltid kommer i forkjøpet.

Hva er han flink til og god på?

[Dorthe]

Jeg ble alene med to unger da dattera mi var seks uker. Da hev jeg han på dør. Det gikk helt greit det, faren fikk lov å komme og hilse på men det skle ut og siden har han ikke sett dem.

[Gjest Hildegard B.]

Det er hårreisende å skille mor og babyer / små barn.

Min mening til Dovre faller.

Signerer. Med begge hender.

[Dorthe]

Jeg har aldri likt opplegget med delt omsorg, jeg føler det er en ordning som ivaretar foreldrenes behov og ønsker, ikke barnas behov.

Forøvrig, ingen kan pålegge dere delt omsorg.

Når det gjelder spedbarn, synes jeg det er vanskelig å mene noe om hva som er riktig; Mange snakker om bindingen mor/barn når barna er svært små, men så lenge du ikke ammer, synes jeg dette argumentet er mer basert på følelser og ikke rasjonalitet. Jeg synes dere skal gå til foreldremekler (det er dere vel også forpliktet til ved samlivsbrudd) og legge frem de synspunktene dere har, snakk gjerne også med helsestasjonen. En god ting i det hele, er at barnet faktisk har to foreldre som engasjerer seg i det, og vil ta aktivt del i oppdragelse og omsorg.

Jeg tror ikke du har skjønt at når ungene er så små så er de faktisk endel av mora fremdeles. Det blir som å kutte av deg armen eller beinet. Det er sprøtt men slik er det. Heldigvis går det over etterhvert som ungen blir større.

[Dorthe]

Hvorfor er det verre enn å skille far og barn? Hvis du har noen gode argumenter vil jeg svært gjerne bruke de Jeg ammer altså ikke... I tillegg er samboer svært omsorgsfull, tålmodig og kjærlig. Det er ingen åpenbar grunn til at barnet har det bedre sammen med meg.

Fordi faren har ikke hatt babyen i magen, så enkelt er det. Han har ikke møtt spebarnet før det kom ut. Mora har allerede hatt det som endel av seg selv i ni mnd.