Å flytte fra hverandre med spedbarn

[favn]

Skal til helsestasjonen snart, så jeg tar det nok opp, da ja. Men jeg er enig med deg, delt omsorg høres ikke sunt ut for et spedbarn.

Dere finner det forhåpentlig vis ut.

Er babyen urolig? Har du fødselsdepresjon eller noe? Spør fordi det er ekstra trist og uvanlig å skilles med en nyfødt mellom hendene.

Kan dere roe ned og få støtte fra noen slik at forholdet kan gå seg til igjen?

[Gjest lei meg nå :(]

Jeg synes du er flott jeg. Og jeg la ekstra merke til en liten detalj.

Du nevner mange flotte egenskaper og holdninger du og din familie har. Og du innrømmer at du kan ha overkjørt han pga liten erfaring.

Jeg tror dette er hovedsaken.

Jeg vil både tro og påstå at han fra første stund har følt seg underlegen deres fantastiske og åpne selvtillit.

Han har ikke vært vant til det, og utvikler en adferd som er destruktiv.

Hvor ofte har han fått høre hvor glad familien din eller du er for han? Eller virkelig lytte til hans meninger?

Dette er ikke lett å innrømme, men du gjorde en flott start.

Du har aldri tatt deg tid til å virkelig lytte til han og vurdere det han har kommet med.

Hvordan skal han da kunne bli trygg på seg selv?

Du blir sikkert provosert av dette, men tenk ganske lenge, og spør deg om han kanskje har gjort seg fortjent til å bli overkjørt?

Det er ofte slik at ressurs-sterke personer overkjører forholdsvis voksne og oppegående mennesker, slik at de mister all selvtillit.

Det utvikles en uøsnket adferd fordi vi alltid kommer i forkjøpet.

Hva er han flink til og god på?

Joda, det er lett å innrømme. Alle har da sine feil og jeg vet jeg har gjort veldig mange i dette forholdet. Men jeg har vært klar over at jeg må være mer tålmodig med han i lang tid og har nok også vært det. Jeg gir han mye skryt og positiv tilbakemelding når han faktisk sier sin ærlige mening til meg, i tillegg til at jeg ofte oppmuntrer han til samtaler om "viktige" ting (moralske spørsmål, politikk), siden de aldri har diskutert slike ting hjemme hos han eller blant vennene hans.

Men det føles som om jeg stanger mot en vegg vet et punkt, hvor han rett og slett mangler selvinnsikt til å henge med lengere, Uansett hvilken respons han får fra meg, så er forblir det viktigste for han å tilfredstille mine behov og matche mine meninger. Ikke å være tro mot sine egne. Om du forstår?

Jeg føler også at jeg faktisk ikke har krefter til å gjøre mer for forholdet, med mindre vi kommer et stort steg framover veldig raskt. Det føles som om jeg aldri bare får være kjæreste, at han ser på meg som mentor og psykolog også. Jeg trenger noen som kan være sterk for meg også.

Hans gode sider er det mange av, noe som er grunnen til at jeg har blitt så lenge. Han er omsorgsfull ovenfor meg, han er aksepterende og tolerant ovenfor alle mennesker, han er morsom, involvert i vennene og familien min, modig (på sitt eget vis), han er tålmodig, utholdende og fokusert når det kommer til mål han setter seg i livet, aktiv og arbeidsom... Jeg kan sikkert liste opp flere, men må ta meg av barnet

[favn]

Jeg har aldri likt opplegget med delt omsorg, jeg føler det er en ordning som ivaretar foreldrenes behov og ønsker, ikke barnas behov.

Forøvrig, ingen kan pålegge dere delt omsorg.

Når det gjelder spedbarn, synes jeg det er vanskelig å mene noe om hva som er riktig; Mange snakker om bindingen mor/barn når barna er svært små, men så lenge du ikke ammer, synes jeg dette argumentet er mer basert på følelser og ikke rasjonalitet. Jeg synes dere skal gå til foreldremekler (det er dere vel også forpliktet til ved samlivsbrudd) og legge frem de synspunktene dere har, snakk gjerne også med helsestasjonen. En god ting i det hele, er at barnet faktisk har to foreldre som engasjerer seg i det, og vil ta aktivt del i oppdragelse og omsorg.

'mer basert på følelser og ikke rasjonalitet.'

Finnes ikke mye rasjonalitet i en nyfødtsituasjon... Selvsagt er følelsene viktige her.

[Gjest lei meg nå :(]

Dere finner det forhåpentlig vis ut.

Er babyen urolig? Har du fødselsdepresjon eller noe? Spør fordi det er ekstra trist og uvanlig å skilles med en nyfødt mellom hendene.

Kan dere roe ned og få støtte fra noen slik at forholdet kan gå seg til igjen?

Nei, ikke fødselsdepresjon og verdens snilleste barn. Jeg har villet gå siden før jeg ble gravid, men man håper jo i det lengste... Håper jo litt fremdeles, også da...

[favn]

Nei, ikke fødselsdepresjon og verdens snilleste barn. Jeg har villet gå siden før jeg ble gravid, men man håper jo i det lengste... Håper jo litt fremdeles, også da...

Sier du det? Du kan lære deg å elske ham, vet du. Kjærligheten vokser seg større og sterkere og nå har dere jo verdens beste og fineste anledning til å møte hverandre og gro sammen inn i fremtiden.

Tenke så fint, en gang, at dere i alle fall delte et år eller to eller tre eller... sammen med barnet deres.

Det ble noen klisjeer her, men det er uunngåelig når man snakker om de store tingene i livet.

[trissie]

Joda, det er lett å innrømme. Alle har da sine feil og jeg vet jeg har gjort veldig mange i dette forholdet. Men jeg har vært klar over at jeg må være mer tålmodig med han i lang tid og har nok også vært det. Jeg gir han mye skryt og positiv tilbakemelding når han faktisk sier sin ærlige mening til meg, i tillegg til at jeg ofte oppmuntrer han til samtaler om "viktige" ting (moralske spørsmål, politikk), siden de aldri har diskutert slike ting hjemme hos han eller blant vennene hans.

Men det føles som om jeg stanger mot en vegg vet et punkt, hvor han rett og slett mangler selvinnsikt til å henge med lengere, Uansett hvilken respons han får fra meg, så er forblir det viktigste for han å tilfredstille mine behov og matche mine meninger. Ikke å være tro mot sine egne. Om du forstår?

Jeg føler også at jeg faktisk ikke har krefter til å gjøre mer for forholdet, med mindre vi kommer et stort steg framover veldig raskt. Det føles som om jeg aldri bare får være kjæreste, at han ser på meg som mentor og psykolog også. Jeg trenger noen som kan være sterk for meg også.

Hans gode sider er det mange av, noe som er grunnen til at jeg har blitt så lenge. Han er omsorgsfull ovenfor meg, han er aksepterende og tolerant ovenfor alle mennesker, han er morsom, involvert i vennene og familien min, modig (på sitt eget vis), han er tålmodig, utholdende og fokusert når det kommer til mål han setter seg i livet, aktiv og arbeidsom... Jeg kan sikkert liste opp flere, men må ta meg av barnet

Nå skal jeg være litt slem :-) men siden jeg forstår at du er både klok og kommunikativ, tar jeg sjansen.

Du hadde så mye pent å si om han at jeg gjerne provoserer deg litt.

La oss si at jeg er lei...

Hvis jeg ikke kan forandre mannen min til å bli slik jeg vil, så dump han?

Både mannen min og jeg har vært i krig med hverandre fordi vi ikke tålte forskjellene.

Dette er absolutt ikke noe annet enn å si at "jeg er litt flau over at partneren min ikke er like oppdatert og dannet som meg".

Han spør og er åpen om sin dårlige kunnskaper, er råflink på sine områder, men henger ikke med i samme ting som meg.

Hakking og kritikk på løgnene kan være motiverende, tror du?

Det er klart han må motiveres til å kommunisere på en annen måte enn å lyve og vri seg unna..

Dess mer du snakker "over hodet på han" i stedet for å prøve å trekke han med på en måte han forstår, dess mer vil han bruke det språket han kjenner.

Har du hrøt teoriene til Maslow om "kommunikasjonstrappen"?

Tenk deg at du er på et høyere nivå kommunikasjonsmessig, dvs. står et eller to trappetrinn over...

Du snakker, og det går over hodet hans. Han skjønner det ikke, og når han svarer/snakker er det på et nivå som slår deg i mageneller bare føles litt uvel.

Dette er velkjent for de fleste som har interesse for kommunikasjon og motivasjon.

Det er om å gjøre å hjelpe hverandre opp disse trappetrinnene. Ikke dytte de nedover og dumpe.

Verdien av et menneske består av summen, ikke detaljene.

Det er ikke rart kjærligheten blir skjør...

og dette er grunnleggende mennskeforståelse og en av de viktigste ting vi har for å få et godt liv.

Nysgjerrighet på hva kommunikasjon er :-)

Mange av oss kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Mange av oss snakker i hjel forholdet i stedet for å være litt lur og tilrettelegge for at han skal ha lyst til å prate.

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Han vet instinktivt, at når du begynner å prate, henger han ikke med og alt vil føles som en anklage. Og han trekker seg tilbake, og da blir du fortvilet og pusher enda mer på med prat for å kompensere.

Ok, du når ikke inn, og må prøve enda litt sterkere…

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller. Man må "leve" bort problemene i handlinger og holdninger.

[Gjest litt håpefull nå :)]

Nå skal jeg være litt slem :-) men siden jeg forstår at du er både klok og kommunikativ, tar jeg sjansen.

Du hadde så mye pent å si om han at jeg gjerne provoserer deg litt.

La oss si at jeg er lei...

Hvis jeg ikke kan forandre mannen min til å bli slik jeg vil, så dump han?

Både mannen min og jeg har vært i krig med hverandre fordi vi ikke tålte forskjellene.

Dette er absolutt ikke noe annet enn å si at "jeg er litt flau over at partneren min ikke er like oppdatert og dannet som meg".

Han spør og er åpen om sin dårlige kunnskaper, er råflink på sine områder, men henger ikke med i samme ting som meg.

Hakking og kritikk på løgnene kan være motiverende, tror du?

Det er klart han må motiveres til å kommunisere på en annen måte enn å lyve og vri seg unna..

Dess mer du snakker "over hodet på han" i stedet for å prøve å trekke han med på en måte han forstår, dess mer vil han bruke det språket han kjenner.

Har du hrøt teoriene til Maslow om "kommunikasjonstrappen"?

Tenk deg at du er på et høyere nivå kommunikasjonsmessig, dvs. står et eller to trappetrinn over...

Du snakker, og det går over hodet hans. Han skjønner det ikke, og når han svarer/snakker er det på et nivå som slår deg i mageneller bare føles litt uvel.

Dette er velkjent for de fleste som har interesse for kommunikasjon og motivasjon.

Det er om å gjøre å hjelpe hverandre opp disse trappetrinnene. Ikke dytte de nedover og dumpe.

Verdien av et menneske består av summen, ikke detaljene.

Det er ikke rart kjærligheten blir skjør...

og dette er grunnleggende mennskeforståelse og en av de viktigste ting vi har for å få et godt liv.

Nysgjerrighet på hva kommunikasjon er :-)

Mange av oss kvinner har veldig vanskelig for å gi uttrykk for at vi trenger han, søke trøst hos han, få han til å føle seg betydningsfull for oss J

Mange av oss snakker i hjel forholdet i stedet for å være litt lur og tilrettelegge for at han skal ha lyst til å prate.

Dette ligger litt i mannens natur, de er genetisk skapt slik. Beskytter instinkt og forfører instinkt slår til for fullt, og du får etter hvert se den spennende mannen han er.

Gjør et lite forsøk, så skal du se!

DU er vant til hans reaksjoner og væremåte, og han er vant til deg på samme måte. Det vil si at når du sier og gjør en ting, vet du ganske nøyaktig hva hans reaksjoner blir. Og det samme vet han om deg.

Han vet instinktivt, at når du begynner å prate, henger han ikke med og alt vil føles som en anklage. Og han trekker seg tilbake, og da blir du fortvilet og pusher enda mer på med prat for å kompensere.

Ok, du når ikke inn, og må prøve enda litt sterkere…

Det er fordi dere begge har prøvd å tilpasse den andre til å bli litt lik den andre, men mislykket. Da lever man i kompromisset i stedet for å leve for spenning og forskjeller. Man må "leve" bort problemene i handlinger og holdninger.

Jeg synes ikke det var slemt, det er faktisk noe av det smarteste jeg har hørt ang. problemer i forholdet vårt på lenge, inkludert alt det jeg selv har kommet opp med (og det sier ganske mye ).

Så tror du at om jeg kommuniserer et hakk over han, sikkert mer på grunn av bakgrunn enn EQ eller IQ, så vil det påvirke hele forholdet vårt fordi han alltid vil føle seg underlegen (bevisst eller ubevisst)? At om jeg trenger at han opptrer som den sterke eller initiativtakeren eller ideskaperen, så vil dette bli mye vanskeligere for han, fordi jeg alltid "styrer" kommunikasjonen?

[trissie]

Jeg synes ikke det var slemt, det er faktisk noe av det smarteste jeg har hørt ang. problemer i forholdet vårt på lenge, inkludert alt det jeg selv har kommet opp med (og det sier ganske mye ).

Så tror du at om jeg kommuniserer et hakk over han, sikkert mer på grunn av bakgrunn enn EQ eller IQ, så vil det påvirke hele forholdet vårt fordi han alltid vil føle seg underlegen (bevisst eller ubevisst)? At om jeg trenger at han opptrer som den sterke eller initiativtakeren eller ideskaperen, så vil dette bli mye vanskeligere for han, fordi jeg alltid "styrer" kommunikasjonen?

Imponert :-)

Det bare viser hvor fint menneske du er, som er i stand til å møte et problem slik!

Tror bare det er å si, lykke til!

For i en slik sak, er det som regel bare å trigge noen nye tanker.

Psst!

Det er slike som deg som får ting til å gro her i landet.

Og det er slike ting som gjør at jeg er eitrandes irritert på alle råd som øker redselen og fortvilelsen i stedet for å skape trygghet.

[Gjest litt håpefull nå :)]

Imponert :-)

Det bare viser hvor fint menneske du er, som er i stand til å møte et problem slik!

Tror bare det er å si, lykke til!

For i en slik sak, er det som regel bare å trigge noen nye tanker.

Psst!

Det er slike som deg som får ting til å gro her i landet.

Og det er slike ting som gjør at jeg er eitrandes irritert på alle råd som øker redselen og fortvilelsen i stedet for å skape trygghet.

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å snakke med meg

Nå må jeg tenke hvordan jeg kan bruke denne nye kunnskapen, da... Men om vi ikke kommer noen vei selv, så går det jo ann å ta nye tre timer med rådgivning på familiekontoret, basert på denne viten.

[trissie]

Tusen takk for at du har tatt deg tid til å snakke med meg

Nå må jeg tenke hvordan jeg kan bruke denne nye kunnskapen, da... Men om vi ikke kommer noen vei selv, så går det jo ann å ta nye tre timer med rådgivning på familiekontoret, basert på denne viten.

Hei, kanskje begynne enkelt?

Gjør et lite forsøk for eksempel i kveld, gjør noe uventet positivt der han instinktivt vil forvente en lunken eller likegyldig holdning fordi du heller vil prate ut ting. Det er ikke sikkert du får en positiv reaksjon med en gang, men etter hvert vekker du nysgjerrigheten hans.

Først når han spør, kan du fortelle han at du har fått en god følelse av at det går an å vekke til live et litt mer spennende liv med han i stedet for å leve på vane.

Så legg bort pratesjuken litt, og gjør noen andre tiltak.

[cec5]

Dere er nok ikke de første som går fra hverandre når ungen er så liten. Hvis det kan være til trøst...

Jeg kan godt forstå at ingen av dere vil være uten ungen. Men nå handler det om barnets beste. Og delt omsorg tviler jeg sterkt på er til barnets beste. Iallefall ikke nå som han/hun er så liten. Det viktigste for barnet er en fast trygg havn. Så får den andre forelderen komme regelmessig på besøk.

Hvis dere ikke blir enige er det nok lurt å ordne time på familievernkontoret.

Lykke til:-)

[mumitrollet]

Fordi faren har ikke hatt babyen i magen, så enkelt er det. Han har ikke møtt spebarnet før det kom ut. Mora har allerede hatt det som endel av seg selv i ni mnd.

Men når barnet er ute, og amming og det der er over, hvilke argumenter står da igjen? Vet barnet at det har ligget i magen til mor? Så fremt begge foreldrene bruker tid på barnet, altså.

Her er det viktig å ha BARNET i fokus, ikke foreldrene.

[Dorthe]

Men når barnet er ute, og amming og det der er over, hvilke argumenter står da igjen? Vet barnet at det har ligget i magen til mor? Så fremt begge foreldrene bruker tid på barnet, altså.

Her er det viktig å ha BARNET i fokus, ikke foreldrene.

Den følelsen jeg snakker om går over. Den varer jo kun noen mnd, toppen et år. Jeg tviler ikke på at en far kan være like glad i barnet sitt som mor men ikke i starten før han blir kjent med det.

[Maggi]

Det er en veldig stor belastning for et forhold å få et barn, uansett hvor velskapt og flott barnet er. Jeg håper ikke dere gjør noe overilt mht forholdet nå mens alt bare står på hodet for dere og dere kanskje ikke er helt dere selv på alle måter? Kanskje dere klarer å legge det på is et halvt år, og så igjen vurdere om det er grunnlag for samslivsbrudd?

Du spurte ikke om slike råd, men jeg har sett, og selv følt på kroppen, de store omveltningene, og vil gjerne formidle disse tanker til dere.

Uansett, så føler jeg med dere. Lykke til!

Mvh

[Gjest litt håpefull nå :)]

Det er en veldig stor belastning for et forhold å få et barn, uansett hvor velskapt og flott barnet er. Jeg håper ikke dere gjør noe overilt mht forholdet nå mens alt bare står på hodet for dere og dere kanskje ikke er helt dere selv på alle måter? Kanskje dere klarer å legge det på is et halvt år, og så igjen vurdere om det er grunnlag for samslivsbrudd?

Du spurte ikke om slike råd, men jeg har sett, og selv følt på kroppen, de store omveltningene, og vil gjerne formidle disse tanker til dere.

Uansett, så føler jeg med dere. Lykke til!

Mvh

Det har nok ingenting med barnet å gjøre. Vi har om noe vært mer samstemte etter at barnet kom, uten at jeg har følt det er nok.

Men nå ser det ut som om jeg venter en stund med avgjørelsen, etter gode råd fra trissie

[Gjest prust]

Det har nok ingenting med barnet å gjøre. Vi har om noe vært mer samstemte etter at barnet kom, uten at jeg har følt det er nok.

Men nå ser det ut som om jeg venter en stund med avgjørelsen, etter gode råd fra trissie

Har lest gjennom dialogen din med trissie. Hun skrev mye klokt der. Håper dere lærer å forstå hverandre på nye måter!

Lykke til!