Gå til innhold

Hva er det med meg egentlig?


Confusia

Anbefalte innlegg

Det er noe med meg, og jeg vet ikke hva. Men dette vet jeg:

Ofte hodepine, vondt i magen og sliten, alltid sliten. Når noe blir ekstra tungt, dunker jeg ofte hodet i vegger eller dører. En gang knuste jeg en glassdør med hodet. Tidligere klorte jeg opp ansiktet, hender og hodebunn. Dette er sjeldnere nå.

Da jeg var liten prøvde jeg å få to nabogutter til å ta på meg i skrittet og på "puppene" Hva var det for noe? Jeg var kanskje åtte-ni år, og burde ikke visst om dette. Men har jeg blitt utsatt for overgrep? Og i så fall, hvorfor husker jeg ikke noe som helst?

Jeg har prøvd å ta mitt liv og lyktes nesten i følge legen. Men det er noen år siden nå, og jeg tror ikke det er fare for gjentakelse. Jeg sier tror, for av og til er jeg veldig langt nede, og det er så vondt å være i min kropp at jeg har lyst til å slippe alt. Men jeg har et barn, og jeg tror kjærligheten til han "redder" meg. Ihvertfall har jeg ikke lyst til å forlate ham.

I tenårene lå jeg med så mange forskjellige at jeg husker ikke navnet på mange av dem. Men ikke fordi det ga meg veldig mye glede. Nå er jeg single, og har ikke hatt sex på to år. Ikke savner jeg det så veldig heller. Det er lettere å være alene. Jeg tilfredsstiller meg selv av og til, men blir alltid veldig skamfull etterpå.

Forresten så er jeg rimelig overbevist om at jeg er en som tolereres, ikke elskes. Jeg tror faktisk ikke mine foreldre er så glad i meg heller. Men de er så snille, så de hjelper meg med alt mulig. Jeg er i tillegg til alt annet galt et økonomisk vrak.

Så, er jeg bare en som ikke klarer å leve? Som ikke klarer å fullføre noe som helst? Er jeg bare en bortskjemt, lat jente? Eller kvinne kanskje, jeg er 38 nå. Eller finnes det en mulighet for et annet, bedre liv? Jeg er så sliten, så sliten. Har noen et råd, eller flere? Jeg var forresten hos psykolog etter selvmordsforsøket. Han skremte vettet av meg, og jeg dro aldri tilbake dit. Han ga meg 350 spørsmål å svare på, blant annet om jeg trodde jeg var Jesus. Og så spurte han meg om underlivet mitt.

Jeg skjønner at jeg sikkert bør ha hjelp uansett hvorfor jeg har det sånn, men jeg vet ikke om jeg tør å gå til psykolog igjen. Rotete innlegg dette, og jeg har i grunnen ikke fortalt alt heller. Men de viktigste trekkene har jeg fått med tror jeg. Har vanskelig for å binde meg til venner, tror egentlig ikke at de liker meg særlig godt. Har heldigvis en god venninne, men heller ikke hun vet sannheten om meg. Ikke alt.

Sånn, ferdig. Eller sånn cirka ihvertfall

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest hoppegunna

på det du skriver virker det som om du har borderline personlighetsforstyrrelse. Da trenger en samtaler med psykolog eller psykiater over lang tid. Men disse 350 spørsmålene er det mange som får, de er del av en utredning for å finne ut hvilket diagnose du har.. det at du sluttet hos psykologen bare fordi han i den forbindelse spurte om du var Jesus, gir en god pekepinn på at du kan lide av borderline eller ustabil personlighetsforstyrrelse som det også heter. Det være god hjelp å få med terapi hos psykolog, har flere venner som har stor hjelp av det :o) Du fortjener å ha det bedre vet du!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

på det du skriver virker det som om du har borderline personlighetsforstyrrelse. Da trenger en samtaler med psykolog eller psykiater over lang tid. Men disse 350 spørsmålene er det mange som får, de er del av en utredning for å finne ut hvilket diagnose du har.. det at du sluttet hos psykologen bare fordi han i den forbindelse spurte om du var Jesus, gir en god pekepinn på at du kan lide av borderline eller ustabil personlighetsforstyrrelse som det også heter. Det være god hjelp å få med terapi hos psykolog, har flere venner som har stor hjelp av det :o) Du fortjener å ha det bedre vet du!

Hei

Takk for svar. Jeg har lest litt om det du sier, og det kan kanskje virke nærliggende å tro at jeg har dette. Men jeg sluttet ikke hos psykologen pga det Jesus spørsmålet, det var bare et eksempel jeg tok med, for jeg synes det var mange tullete spørsmål. Jeg sluttet fordi jeg synes han var ekkel, nærgående og jeg skjønner ikke hvorfor han måtte snakke om underlivsproblemer. Det skjønner jeg fremdeles ikke. Ikke forstår jeg at han kunne slippe taket i meg heller. Her hadde han en som nylig hadde prøvd å ta sitt liv, en person han sa rett ut til at du har store psykiske problemer, og så lurer han ikke på hvorfor jeg ikke dukker opp til neste time. Min konklusjon blir at han enten ikke har peiling, eller så likte han meg faktisk ikke noe særlig. Jada, det høres dumt ut. Og jeg ER faktisk ikke dum, men hvilken annen forklaring kan det være?

Jeg er livredd for å møte en til av samme slaget, derfor kvier jeg meg for å be min lege om henvisning. Samtidig så er jeg så sliten av dette livet, jeg får ikke til noe!

Nå høres dette ut som den sutremeldinga, tok visst av litt. I alle fall; skulle bare si takk for svaret hoppegunna :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hoppegunna

Hei

Takk for svar. Jeg har lest litt om det du sier, og det kan kanskje virke nærliggende å tro at jeg har dette. Men jeg sluttet ikke hos psykologen pga det Jesus spørsmålet, det var bare et eksempel jeg tok med, for jeg synes det var mange tullete spørsmål. Jeg sluttet fordi jeg synes han var ekkel, nærgående og jeg skjønner ikke hvorfor han måtte snakke om underlivsproblemer. Det skjønner jeg fremdeles ikke. Ikke forstår jeg at han kunne slippe taket i meg heller. Her hadde han en som nylig hadde prøvd å ta sitt liv, en person han sa rett ut til at du har store psykiske problemer, og så lurer han ikke på hvorfor jeg ikke dukker opp til neste time. Min konklusjon blir at han enten ikke har peiling, eller så likte han meg faktisk ikke noe særlig. Jada, det høres dumt ut. Og jeg ER faktisk ikke dum, men hvilken annen forklaring kan det være?

Jeg er livredd for å møte en til av samme slaget, derfor kvier jeg meg for å be min lege om henvisning. Samtidig så er jeg så sliten av dette livet, jeg får ikke til noe!

Nå høres dette ut som den sutremeldinga, tok visst av litt. I alle fall; skulle bare si takk for svaret hoppegunna :)

jeg tror ikke, og håper inderlig ikke, at det er vanlig å snakke om underlivet med pasientene...uten videre..

Tror det er trygt med nytt forsøk:-)

Jeg ble spurt en gang om jeg onanerte og syns det var ufyselig ubehagelig...så skjønner deg godt der!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...