NHD/Dette vet sikkert du.

[Gjest bry]

Lurer på om det er sant at noen kan gjøre forferdelige ting,f.eks drepe noen,skade noen,og ikke huske noe av det etterpå?

Er det ingen forvarsler før dette skjer,kan det skje hvem som helst?

Jeg har jo OCD,og da er jeg ofte redd for å skade andre og meg selv,ja ja ikke så ofte da.

Men de som er redd for det,gjør det vel ikke?

Noen ganger om nettene kan jeg til og med tro at jeg har gjort gale ting,"tenk om jeg har gjort det og ikke husker det"..osv.

Men det er jo ikke reelt,har jo ikke gjort noe,og det kommer jeg sikkert ikke til å gjøre heller...eller?

Mener,har jo lest at de som tror de er galne,de er ikke galne,det er de som ikke tror de er galne,som er galne...eller syke da,satt det på spissen nå...

Ergo:er man redd for å gjøre noe "galt" gjør man det vel ikke?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Tenk deg at du i affekt eller med overlegg har gjort en forbrytelse som kan gi deg 15 år i fengsel.

Om du først er i stand til en slik gjerning,er du kanskje i stand til å holde fast ved et hvert utsagn som kan gi deg lavere straff?

"Bevissløs i gjerningsøyebliket" eller "alvorlig sinnslidelse" er omtrent det eneste som kan redde deg om bevisene mot deg er gode.

Med norske dommeres "verdensrekord i naivitet", er dette en fremgangsmåte som lønner seg.

Nei, ikke vær redd for at du vil gjøre det du er redd for i dine tvangstanker :-)

[Gjest gulspurven]

Tenk deg at du i affekt eller med overlegg har gjort en forbrytelse som kan gi deg 15 år i fengsel.

Om du først er i stand til en slik gjerning,er du kanskje i stand til å holde fast ved et hvert utsagn som kan gi deg lavere straff?

"Bevissløs i gjerningsøyebliket" eller "alvorlig sinnslidelse" er omtrent det eneste som kan redde deg om bevisene mot deg er gode.

Med norske dommeres "verdensrekord i naivitet", er dette en fremgangsmåte som lønner seg.

Nei, ikke vær redd for at du vil gjøre det du er redd for i dine tvangstanker :-)

Hmm. Har du svak tillit til det norske rettsvesen i slike saker? Interessant. Kan du utdype dette litt?

[Gjest bry]

Tenk deg at du i affekt eller med overlegg har gjort en forbrytelse som kan gi deg 15 år i fengsel.

Om du først er i stand til en slik gjerning,er du kanskje i stand til å holde fast ved et hvert utsagn som kan gi deg lavere straff?

"Bevissløs i gjerningsøyebliket" eller "alvorlig sinnslidelse" er omtrent det eneste som kan redde deg om bevisene mot deg er gode.

Med norske dommeres "verdensrekord i naivitet", er dette en fremgangsmåte som lønner seg.

Nei, ikke vær redd for at du vil gjøre det du er redd for i dine tvangstanker :-)

Tusen hjertelig,det var godt å høre...=)

Da er det vel bare tull da at de ikke husker det,det er jo skremmendes,har lurt på det,har jo vært en del "sånne" saker i media for tiden.

Har tvilt veldig på at noen kan drepe noen,uten å huske det,blir kvalm av å tenke på det,ja kanskje retts.systemet er for naive.

Men om jeg hadde gjort noe sånt,enten jeg husket det eller ikke,hadde jeg ikke kunnet leve med meg selv.

Forstår ikke at de klarer det,ja ja....

[Gjest gulspurven]

Tenk deg at du i affekt eller med overlegg har gjort en forbrytelse som kan gi deg 15 år i fengsel.

Om du først er i stand til en slik gjerning,er du kanskje i stand til å holde fast ved et hvert utsagn som kan gi deg lavere straff?

"Bevissløs i gjerningsøyebliket" eller "alvorlig sinnslidelse" er omtrent det eneste som kan redde deg om bevisene mot deg er gode.

Med norske dommeres "verdensrekord i naivitet", er dette en fremgangsmåte som lønner seg.

Nei, ikke vær redd for at du vil gjøre det du er redd for i dine tvangstanker :-)

Norske dommeres verdensrekord i naivitet... hmm... må ikke dommerne bruke rettspsykiatrisk sakkyndige da?

[Gjest bry]

Norske dommeres verdensrekord i naivitet... hmm... må ikke dommerne bruke rettspsykiatrisk sakkyndige da?

Har du lest paragraf 3 nå,av Gunnar Lunde?

[PieLill]

Tenk deg at du i affekt eller med overlegg har gjort en forbrytelse som kan gi deg 15 år i fengsel.

Om du først er i stand til en slik gjerning,er du kanskje i stand til å holde fast ved et hvert utsagn som kan gi deg lavere straff?

"Bevissløs i gjerningsøyebliket" eller "alvorlig sinnslidelse" er omtrent det eneste som kan redde deg om bevisene mot deg er gode.

Med norske dommeres "verdensrekord i naivitet", er dette en fremgangsmåte som lønner seg.

Nei, ikke vær redd for at du vil gjøre det du er redd for i dine tvangstanker :-)

De har vel noen spesialister til å hjelpe seg med å opprettholde den verdensrekorden...

:-)

mvh

[Gjest gulspurven]

Har du lest paragraf 3 nå,av Gunnar Lunde?

Takk for at du minnet meg på det igjen.

Nei, jeg var innom en bokhandel, men de sa at Paragraf 3 av Gunnar Lunde var utsolgt fra forlaget. Tror de sa boken var utgitt i 1989 på .... hvilket forlag var det nå igjen..... hmmm...

[Gjest bry]

Takk for at du minnet meg på det igjen.

Nei, jeg var innom en bokhandel, men de sa at Paragraf 3 av Gunnar Lunde var utsolgt fra forlaget. Tror de sa boken var utgitt i 1989 på .... hvilket forlag var det nå igjen..... hmmm...

Det var bare godt ment..=)

J.W Eides Forlag,du kan jo høre på biblioteket.

Jeg har lest boken nå og syns den var knall-god,lo flere ganger,men det er jo sånn det er også da,akuratt som det er.

Tenkte på deg også da jeg leste den,den skulle du lest,vet du hadde kjent deg igjen.

Tenkte på en ting til,du er jo veldig opptatt av det med tvangen du ble utsatt for,og det er veldig forståelig.

Men politiet kom de og hentet deg,sånn uten videre?

Var det ikke noen som bejæret deg innlagt?

Og hvis du skal få "kurert" eller "få hjelp" til å komme over dette,må jo noe skje.

Hadde det vært en ide at du la deg frivillig inn en plass?

Det er ikke vondt ment...=)

Men da hadde du fått en mere "posetiv" opplevelse av det muligens,det er jo ikke så "strengt" da,når man er der frivillig,selv om man må forholde seg til gitte regler.

Syns jeg kan huske du har nevt remer og sånt og......?

Har tenkt på det,må være grusomt,men hvorfor?

Det er vel noe de gjør som "en siste utvei"?

Og tvangsmedisinering,hvorfor gjorde de det?

Pga de trodde du var manisk eller psykotisk?

Har vært på en "sånn plass" jeg og,men det var frivillig.

Alikevel kjente jeg meg igjen i paragraf 3,måtte le av det.

Vet ikke om du kan klare å le av det,eller om du blir enda mere fortvilet,men det må være en måte for deg å få "bearbeidet" dette på.

Rart ikke noen har foreslått noe til deg,du kan jo ikke gå rundt å ha det slik du har det i perioder.

Hvis du hadde fått ordnet det slik at du fikk være der frivillig,og de selvsagt ble opplyst om hva du har gjennomgått tidligere,kunne de kanskje gitt deg en mere posetiv opplevelse av det,og du hadde kanskje fått det bedre,eller hva mener du?

[Dory]

Kjære bry!

Akkurat slik har jeg det og...

Jeg er redd for smitte, og kan tenke... "Enn om jeg gjorde noe jeg ikke husker. Har det også tanker ovenfor å gjørenoe galt mot barn.

Men som nhd sier, det er bare tanker. Folk med tvangstanker gjør ikke det de er redde for..)

I eksponeringsterapi, er det noen psyk som ber personer som er redde for å skade, å holde kniv mot psyken. Psykiatere har sagt at dette hadde de ikke turd å la feks mordere gjøre;))

Pst, hadde ikke du ett barn med ocd? Det står nå en artikkel om barn og ocd på ananke...

Ha en fin søndag!

Mvh,

[Gjest gulspurven]

Det var bare godt ment..=)

J.W Eides Forlag,du kan jo høre på biblioteket.

Jeg har lest boken nå og syns den var knall-god,lo flere ganger,men det er jo sånn det er også da,akuratt som det er.

Tenkte på deg også da jeg leste den,den skulle du lest,vet du hadde kjent deg igjen.

Tenkte på en ting til,du er jo veldig opptatt av det med tvangen du ble utsatt for,og det er veldig forståelig.

Men politiet kom de og hentet deg,sånn uten videre?

Var det ikke noen som bejæret deg innlagt?

Og hvis du skal få "kurert" eller "få hjelp" til å komme over dette,må jo noe skje.

Hadde det vært en ide at du la deg frivillig inn en plass?

Det er ikke vondt ment...=)

Men da hadde du fått en mere "posetiv" opplevelse av det muligens,det er jo ikke så "strengt" da,når man er der frivillig,selv om man må forholde seg til gitte regler.

Syns jeg kan huske du har nevt remer og sånt og......?

Har tenkt på det,må være grusomt,men hvorfor?

Det er vel noe de gjør som "en siste utvei"?

Og tvangsmedisinering,hvorfor gjorde de det?

Pga de trodde du var manisk eller psykotisk?

Har vært på en "sånn plass" jeg og,men det var frivillig.

Alikevel kjente jeg meg igjen i paragraf 3,måtte le av det.

Vet ikke om du kan klare å le av det,eller om du blir enda mere fortvilet,men det må være en måte for deg å få "bearbeidet" dette på.

Rart ikke noen har foreslått noe til deg,du kan jo ikke gå rundt å ha det slik du har det i perioder.

Hvis du hadde fått ordnet det slik at du fikk være der frivillig,og de selvsagt ble opplyst om hva du har gjennomgått tidligere,kunne de kanskje gitt deg en mere posetiv opplevelse av det,og du hadde kanskje fått det bedre,eller hva mener du?

Tusen takk for svaret.

Jeg stoppet politiet selv på gaten. Jeg sa unormale ting til dem. Jeg gikk frivillig med dem da de kom frem med håndjern. Jeg satte frem hendene mine, uten noe som helst protest, tenkte at det var sikkert rutine ved transport av psykiatri, og gjorde ikke noe nummer av å protestere mot det, (og heller ikke mot noe som helst annet som videre skjedde). Da de stoppet ved legevakten, gikk jeg frivillig inn. Legen skrev vel senere at jeg pratet usammenhengende. Ja, riktig det. Jeg gikk frivillig inn i politibilen etterpå. Jeg gikk frivillig inn på lukket avdeling, sa det til og med høyt til politifolkene. Jeg går her FRIvillig. Jeg hadde jo ikke gjort motstand, derfor var det frivillig. Nettopp fordi jeg i de siste årene hadde fått opplyst at loven sa dersom man la seg inn frivillig, så hadde man ikke lov til tvang. To dager senere tror jeg fortsatt at jeg er der frivillig. Det er da inntakssamtalen er. Deretter får jeg presentert et tvungent observasjonsvedtak. Da blir jeg sint. Veldig sint. Og så går det en dag, og så blir jeg presentert for overføring til §3-3a tvang på ubestemt tid, samt tvangsmedisineringsvedtak. Da ble jeg iallefall kjempesint! Og ble sikkert så sint at de følte det truende. Og jeg ble lagt i belter.

Det var starten på oppholdet i høst ja.

Så var det det med frivillig innleggelse. Ja, jeg har tenkt tanken mange ganger. Jeg hadde lagt meg inn på flekken dersom jeg hadde kunnet få en garanti på at de ikke ville bruke medikamenter og heller ikke tvang. Men det kan man dessverre ikke i dagens psykiatri. Man har et lovforbud mot overføring fra frivillig til tvang. Men episoden fra i høst styrker ikke akkurat min tillit til at den lovparagrafen ikke er verdt papiret den er skrevet på. Vil de overføre, så gjør de, de finner alltid en god grunn for det.

Nei, etter mine tre møter med tvangspsykiatrien, så er all min tillit til psykiatrien bortevekk. De bekreftet i høst at den ikke har endret seg en millimeter de siste sju år, på dette feltet iallefall.

Så du gjøre en meget riktig observasjon - frivillig innleggelse ville vært midt i blinken - den ville vært nyttig av to årsaker : 1. Få tillit tilbake til helsevesenet. 2. Få mange timer i døgnet hvor jeg kunne prate ut om det jeg har opplevd, det jeg skriver her og andre steder, istedet for bare en eneste snau time hos psykologen i uken.

Ja, faktisk de to første døgnene i høst , så tenkte jeg ja - jippi nesten - når jeg nå hadde havnet på et sykehus, så kunne jeg jo bruke denne anledningen til nettopp dette..... altså de to nevnte punktene... tenkte tanken også om at jeg faktisk nå ville sette hardt mot hardt andre veien, og bli der til jeg følte meg ferdig med saken, tanken på Juklerød kom da... vel... men så kom da tvungent observasjonsvedtak mot meg!!! Hjelp hvor sint jeg ble! Da skjedde jo nettopp det jeg hadde fryktet. Det jeg hadde skrevet om i seks år etter det som skjedde den gangen....

Åjada, jeg nevnte jo utrolig mange ganger dette med min motstand mot medisiner og tvang.... men de gir meg jo tilogmed under tvang den medikamenttypen jeg holdt på å dø av i 1997 på nytt..... sier at de skal nok fange dette opp før det eventuelt slår ut på nytt... også vennene mine som er på besøk sier jo dette om mitt forhold til medikamenter.... men neida.. de hører jo selvsagt ikke på det... også min psykolog får jeg etterhvert kontakt med... hun ringer til dem.... og ber dem stoppe med den medikamenttypen iallefall.... men neida.... de kjører sitt eget løp.... for noen folk... omsorg? vet de hva omsorg er egentlig? vet de hva psyke er?

tusen takk for tilbakemeldingen, bry.

mener det! tusen takk!!!

[Gjest gulspurven]

Tusen takk for svaret.

Jeg stoppet politiet selv på gaten. Jeg sa unormale ting til dem. Jeg gikk frivillig med dem da de kom frem med håndjern. Jeg satte frem hendene mine, uten noe som helst protest, tenkte at det var sikkert rutine ved transport av psykiatri, og gjorde ikke noe nummer av å protestere mot det, (og heller ikke mot noe som helst annet som videre skjedde). Da de stoppet ved legevakten, gikk jeg frivillig inn. Legen skrev vel senere at jeg pratet usammenhengende. Ja, riktig det. Jeg gikk frivillig inn i politibilen etterpå. Jeg gikk frivillig inn på lukket avdeling, sa det til og med høyt til politifolkene. Jeg går her FRIvillig. Jeg hadde jo ikke gjort motstand, derfor var det frivillig. Nettopp fordi jeg i de siste årene hadde fått opplyst at loven sa dersom man la seg inn frivillig, så hadde man ikke lov til tvang. To dager senere tror jeg fortsatt at jeg er der frivillig. Det er da inntakssamtalen er. Deretter får jeg presentert et tvungent observasjonsvedtak. Da blir jeg sint. Veldig sint. Og så går det en dag, og så blir jeg presentert for overføring til §3-3a tvang på ubestemt tid, samt tvangsmedisineringsvedtak. Da ble jeg iallefall kjempesint! Og ble sikkert så sint at de følte det truende. Og jeg ble lagt i belter.

Det var starten på oppholdet i høst ja.

Så var det det med frivillig innleggelse. Ja, jeg har tenkt tanken mange ganger. Jeg hadde lagt meg inn på flekken dersom jeg hadde kunnet få en garanti på at de ikke ville bruke medikamenter og heller ikke tvang. Men det kan man dessverre ikke i dagens psykiatri. Man har et lovforbud mot overføring fra frivillig til tvang. Men episoden fra i høst styrker ikke akkurat min tillit til at den lovparagrafen ikke er verdt papiret den er skrevet på. Vil de overføre, så gjør de, de finner alltid en god grunn for det.

Nei, etter mine tre møter med tvangspsykiatrien, så er all min tillit til psykiatrien bortevekk. De bekreftet i høst at den ikke har endret seg en millimeter de siste sju år, på dette feltet iallefall.

Så du gjøre en meget riktig observasjon - frivillig innleggelse ville vært midt i blinken - den ville vært nyttig av to årsaker : 1. Få tillit tilbake til helsevesenet. 2. Få mange timer i døgnet hvor jeg kunne prate ut om det jeg har opplevd, det jeg skriver her og andre steder, istedet for bare en eneste snau time hos psykologen i uken.

Ja, faktisk de to første døgnene i høst , så tenkte jeg ja - jippi nesten - når jeg nå hadde havnet på et sykehus, så kunne jeg jo bruke denne anledningen til nettopp dette..... altså de to nevnte punktene... tenkte tanken også om at jeg faktisk nå ville sette hardt mot hardt andre veien, og bli der til jeg følte meg ferdig med saken, tanken på Juklerød kom da... vel... men så kom da tvungent observasjonsvedtak mot meg!!! Hjelp hvor sint jeg ble! Da skjedde jo nettopp det jeg hadde fryktet. Det jeg hadde skrevet om i seks år etter det som skjedde den gangen....

Åjada, jeg nevnte jo utrolig mange ganger dette med min motstand mot medisiner og tvang.... men de gir meg jo tilogmed under tvang den medikamenttypen jeg holdt på å dø av i 1997 på nytt..... sier at de skal nok fange dette opp før det eventuelt slår ut på nytt... også vennene mine som er på besøk sier jo dette om mitt forhold til medikamenter.... men neida.. de hører jo selvsagt ikke på det... også min psykolog får jeg etterhvert kontakt med... hun ringer til dem.... og ber dem stoppe med den medikamenttypen iallefall.... men neida.... de kjører sitt eget løp.... for noen folk... omsorg? vet de hva omsorg er egentlig? vet de hva psyke er?

tusen takk for tilbakemeldingen, bry.

mener det! tusen takk!!!

Jeg kopierer dette opp til en ny tråd, og ber om NHDs kommentar til det.

[Gjest bry]

Kjære bry!

Akkurat slik har jeg det og...

Jeg er redd for smitte, og kan tenke... "Enn om jeg gjorde noe jeg ikke husker. Har det også tanker ovenfor å gjørenoe galt mot barn.

Men som nhd sier, det er bare tanker. Folk med tvangstanker gjør ikke det de er redde for..)

I eksponeringsterapi, er det noen psyk som ber personer som er redde for å skade, å holde kniv mot psyken. Psykiatere har sagt at dette hadde de ikke turd å la feks mordere gjøre;))

Pst, hadde ikke du ett barn med ocd? Det står nå en artikkel om barn og ocd på ananke...

Ha en fin søndag!

Mvh,

Kjære Dory!

Tusen takk for det du skrev,godt å lese..=)

Jo,har et barn med ocd og,føler skyld fordi han har jo arvet det av meg.

Trist at det ble slik,men men..

En fin søndag til deg også..=)

[Gjest bry]

Tusen takk for svaret.

Jeg stoppet politiet selv på gaten. Jeg sa unormale ting til dem. Jeg gikk frivillig med dem da de kom frem med håndjern. Jeg satte frem hendene mine, uten noe som helst protest, tenkte at det var sikkert rutine ved transport av psykiatri, og gjorde ikke noe nummer av å protestere mot det, (og heller ikke mot noe som helst annet som videre skjedde). Da de stoppet ved legevakten, gikk jeg frivillig inn. Legen skrev vel senere at jeg pratet usammenhengende. Ja, riktig det. Jeg gikk frivillig inn i politibilen etterpå. Jeg gikk frivillig inn på lukket avdeling, sa det til og med høyt til politifolkene. Jeg går her FRIvillig. Jeg hadde jo ikke gjort motstand, derfor var det frivillig. Nettopp fordi jeg i de siste årene hadde fått opplyst at loven sa dersom man la seg inn frivillig, så hadde man ikke lov til tvang. To dager senere tror jeg fortsatt at jeg er der frivillig. Det er da inntakssamtalen er. Deretter får jeg presentert et tvungent observasjonsvedtak. Da blir jeg sint. Veldig sint. Og så går det en dag, og så blir jeg presentert for overføring til §3-3a tvang på ubestemt tid, samt tvangsmedisineringsvedtak. Da ble jeg iallefall kjempesint! Og ble sikkert så sint at de følte det truende. Og jeg ble lagt i belter.

Det var starten på oppholdet i høst ja.

Så var det det med frivillig innleggelse. Ja, jeg har tenkt tanken mange ganger. Jeg hadde lagt meg inn på flekken dersom jeg hadde kunnet få en garanti på at de ikke ville bruke medikamenter og heller ikke tvang. Men det kan man dessverre ikke i dagens psykiatri. Man har et lovforbud mot overføring fra frivillig til tvang. Men episoden fra i høst styrker ikke akkurat min tillit til at den lovparagrafen ikke er verdt papiret den er skrevet på. Vil de overføre, så gjør de, de finner alltid en god grunn for det.

Nei, etter mine tre møter med tvangspsykiatrien, så er all min tillit til psykiatrien bortevekk. De bekreftet i høst at den ikke har endret seg en millimeter de siste sju år, på dette feltet iallefall.

Så du gjøre en meget riktig observasjon - frivillig innleggelse ville vært midt i blinken - den ville vært nyttig av to årsaker : 1. Få tillit tilbake til helsevesenet. 2. Få mange timer i døgnet hvor jeg kunne prate ut om det jeg har opplevd, det jeg skriver her og andre steder, istedet for bare en eneste snau time hos psykologen i uken.

Ja, faktisk de to første døgnene i høst , så tenkte jeg ja - jippi nesten - når jeg nå hadde havnet på et sykehus, så kunne jeg jo bruke denne anledningen til nettopp dette..... altså de to nevnte punktene... tenkte tanken også om at jeg faktisk nå ville sette hardt mot hardt andre veien, og bli der til jeg følte meg ferdig med saken, tanken på Juklerød kom da... vel... men så kom da tvungent observasjonsvedtak mot meg!!! Hjelp hvor sint jeg ble! Da skjedde jo nettopp det jeg hadde fryktet. Det jeg hadde skrevet om i seks år etter det som skjedde den gangen....

Åjada, jeg nevnte jo utrolig mange ganger dette med min motstand mot medisiner og tvang.... men de gir meg jo tilogmed under tvang den medikamenttypen jeg holdt på å dø av i 1997 på nytt..... sier at de skal nok fange dette opp før det eventuelt slår ut på nytt... også vennene mine som er på besøk sier jo dette om mitt forhold til medikamenter.... men neida.. de hører jo selvsagt ikke på det... også min psykolog får jeg etterhvert kontakt med... hun ringer til dem.... og ber dem stoppe med den medikamenttypen iallefall.... men neida.... de kjører sitt eget løp.... for noen folk... omsorg? vet de hva omsorg er egentlig? vet de hva psyke er?

tusen takk for tilbakemeldingen, bry.

mener det! tusen takk!!!

Bra du likte det jeg skrev,for det var bare godt ment,syns synd på deg pga tingene du har opplevd,det er trist...

Har vært redd for det samme selv,tvangsinnleggelse/medisinering,derfor er jeg litt opptatt av hva som skal til,vil jo helst unngå det.

Du sa unormale ting til politiet,som hva?

De har ikke lov å tvinge en som er frivillig innlagt til å ta medikamenter,de maste mye på meg ang piller,men jeg nektet,de kunne ikke tvinge meg,var jo frivillig der.

Så det er "tryggere" å være der frivillig...=)

Og paragraf 3 er jo obervasjons-paragrafen,hvis det var den de brukte på deg,hadde de bare lov å holde deg der i tre uker.

Hvis de skulle holde deg der på ubestemt tid,måtte de overført deg til paragaf 5.

Og hvis de bryter lovene,må du kontakte helsetilsynet,så ordner de opp.

Kan du ikke prøve å legge deg inn frivillig?

Du kan jo få det skriftelig da på forhånd,at det er en avtale at de ikke skal tvinge deg til å ta medikamenter.

Det var akuratt de punktene du skrev opp,jeg også tenkte på at det hadde vært godt for deg å få på plass...=)

Synd at man skal miste troen på psykiatrien,håper du kan få tillit til dem igjen.

Og det er mange flinke og greie folk der,som bare vil oss alt godt,de er vanlige folk som gjør så godt de kan.

Men er jo ofte som i boken paragraf 3 også da,det er ikke bra iallefall.

Håper du gir det en kjangs jeg,som du sier selv,hvis du er innlagt får du mere oppfølging, enn hos en time hos psykolog i ny og ne.

Du fortjener det...=)

[Gjest gulspurven]

Bra du likte det jeg skrev,for det var bare godt ment,syns synd på deg pga tingene du har opplevd,det er trist...

Har vært redd for det samme selv,tvangsinnleggelse/medisinering,derfor er jeg litt opptatt av hva som skal til,vil jo helst unngå det.

Du sa unormale ting til politiet,som hva?

De har ikke lov å tvinge en som er frivillig innlagt til å ta medikamenter,de maste mye på meg ang piller,men jeg nektet,de kunne ikke tvinge meg,var jo frivillig der.

Så det er "tryggere" å være der frivillig...=)

Og paragraf 3 er jo obervasjons-paragrafen,hvis det var den de brukte på deg,hadde de bare lov å holde deg der i tre uker.

Hvis de skulle holde deg der på ubestemt tid,måtte de overført deg til paragaf 5.

Og hvis de bryter lovene,må du kontakte helsetilsynet,så ordner de opp.

Kan du ikke prøve å legge deg inn frivillig?

Du kan jo få det skriftelig da på forhånd,at det er en avtale at de ikke skal tvinge deg til å ta medikamenter.

Det var akuratt de punktene du skrev opp,jeg også tenkte på at det hadde vært godt for deg å få på plass...=)

Synd at man skal miste troen på psykiatrien,håper du kan få tillit til dem igjen.

Og det er mange flinke og greie folk der,som bare vil oss alt godt,de er vanlige folk som gjør så godt de kan.

Men er jo ofte som i boken paragraf 3 også da,det er ikke bra iallefall.

Håper du gir det en kjangs jeg,som du sier selv,hvis du er innlagt får du mere oppfølging, enn hos en time hos psykolog i ny og ne.

Du fortjener det...=)

Takk. Vil bare si at loven av 1961 har blitt endret etter at boken "Paragraf 3" ble skrevet. Lovendringen trådte ikraft i 2001. Observasjonsparagrafen var dengang paragraf 3 og varte i maksimalt tre uker. Nå heter observasjonsparagrafen §3-8 og kan nå bare være maksimalt 10 dager. Men den gang som nå tillates ikke tvangsmedisinering under observasjon.

Daværende paragraf 5 (som er tvang på ubestemt tid) heter nå §3-3a (behandlingskriteriet) og §3-3b (farekriteriet).

Så vil noen si at det hele heter §3-1 og blande inn også andre punkter i §3. Vel.... greit...

Vel det var bare det at loven har fått andre paragrafnumre jeg ville frem til. Og departementet er iferd med å utferdige en ny lov denne våren også. Som vil gjøre det hele enklere å forstå... for loven idag er rotete...

Så til det du sier om min situasjon.. du sier jeg kan få det skriftelig på forhånd ... ja.... det er jo nettopp dette en forhåndserklæring er .... men dette støttes ikke juridisk i lovverket..... og en ting kan jeg garantere... at under et slikt frivillig opphold, så vil en ting skje.. og det er at jeg kommer til å få et enormt følelsesmessig utbrudd.... mot systemet... når jeg prater med en eller annen lege.... dette vil vedkommende kunne komme til å oppfatte som så sykt... at han vil gjøre tvungen observasjon... det kan jeg nesten garantere.. samtidig som jeg her og nå kan si at jeg vil ha kontroll og at selv om de oppfatter det som truende i verste fall... så vet jeg at jeg har kontroll.... men psykiatrien har ikke så god tid... de vil ikke tillate det... de er ikke vandt til å la følelser få utløp... uten å håndtere det med tvang.... som en psykiater sa på en konferanse.... vi er redde på begge sider av bordet.... vel... man må ta seg tid.... jeg er jo der frivillig.. men de vil tro at jeg vil kunne skrive meg ut og gå rett ut å skade meg eller noe..... for - uansett hvor mye man forsikrer på forhånd, så er det slik at psykiatrien er basert på føre-var prinsippet..... de bruker tvang heller engang for mye enn en gang for lite.... man får ikke det inntrykk i media... men vel.... jeg har mine erfaringer....

så jeg skjønner intensjonene dine... men den forsikringen på forhånd du nevner, den er ikke mulig etter loven å få... men så står det som du sier at man ikke kan medisiner under frivillighet.. og det står også at man ikke kan overføre fra frivillighet til tvang.... så på papiret kan det virke sikkert.... jeg har lagt merke til § 2-3 "Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern" de siste dagene... den er veldig sikker juridisk... men det har tatt meg så mange år å se den.... så kanskje vil jeg tørre..... men ikke ennå.... dessuten foreslår departementet en endring av denne nå, et unntak for mistanke om fare.... det tyder på en ting... at dette brukes i praksis i dag.... for - dersom de observerer mistanke om fare....så bryter de selvsagt loven.... og med rette kan man si.... men - dersom den faregrunnen er uberettiget.... hvor lett er det da å komme tilbake til frivillig.... da er jeg satt i klemmen igjen....

Så - jeg tenkte dette på samme tid ifjor å legge meg inn frivillig..... men er det lurt å utfordre sjebnen? Ja, det er kanskje det.... det var jo det jeg gjorde i høst også... for å få tillit til politiet.... det er det jeg gjør når jeg skriver her....

så §2-3 er meget klar: den sier: "Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår."

Men vil jeg tørre å slippe ut følelsene der... ja kanskje vil jeg det.... merker det i magen nå... men det kommmer til å bli et rabalder uten like fra min side.... bare verbalt men jeg kommer også til å dukke stolen i gulvet.... slå knyttneven i bordet.... i min protesttale mot det psykiatrien har gjort.... i enerom med en psykiater... er det riktig overfor ham å gjøre det? Det er så mye kraft inni meg at ingen aner det.... Det er systemet jeg er mot.... skal jeg utsette en enkeltpsykiater for dette? Det vil gå meget sterkt inn på ham.... han er bare et menneske.... og sannsynligvis kan jeg ikke regne med å få en av dem jeg har hatt før... så han vil jo være helt "uskyldig" også.... men den egentlige grunnen til at jeg gjør det... er ikke egentlig kritikken.... det er for å kunne gå frivillig ut igjen etterpå..... det er jo av frykt for å bli holdt tilbake og tvangsmedisinert jeg har alt dette inni meg..... fordi jeg har holdt på å dø av medikamentene.... det vil bli høylydt rabalder.... ikke bare i en samtale... det kan pågå over flere uker..... har systemet psykiatere som vil tillate det? det er et annet spm? vil det kunne bli et nederlag at de kaster meg ut? For - det er viktig at også avslutningen foregår på mine premisser at jeg får selv si fra når jeg er ferdigbearbeidet.... hva vil skje hvis de sier at ok.... du er ikke farlig... men sånn oppførsel kan vi ikke ha her... da vil jeg komme ut av sykehuset i en enorm affekt... jeg vil sannsynligvis da kontakte en journalist.... for den dagen er det slutt... da VIL jeg ha en lovendring... for det er det må ende opp med tilslutt... for det som har skjedd var feil og det vil forbli feil også dersom innleggelsen avsluttes på mine premisser... vel psykiateren vil måtte forstå at jeg ALDRI må behandles med tvangsmedisinering i fremtiden. og heller ikke tvang uten om i faresituasjon..... det er det endelige målet.....

men oppnås ikke det.. vel så vil jeg iallefall ha fått ut en hel del .... min tillit vil ikek være gjenopprettet.... men det vil ha økt...

så vel....

tusen takk bry....

...og vioola

og alle dere andre....

kanskje vil jeg ta mot til meg....

men da vil jeg repetere for annenhver setning konverteringsforbudet §2-3.

Men det kommer til å bli høylydt noe så grusomt høylydt kommer det til å bli.

TUSEN TAKK!

Og så til slutt. Ikke syns synd på meg. Ikke si at det er trist det med meg.... jeg har ikke behov for medfølelse... vel greit at dere sier det... men jeg klarer meg .... jeg er sterk...

Og - det kanskje verste ved å skulle innlegge meg... er at jeg ikke kommer til å utskrive meg igjen.... før lovendringen er på plass.... lovendringen som sikrer at jeg ikke blir tvangsinnlagt etter observasjon eller behandlingskriteriet... og heller ikke vil jeg tillate tvangsmed under evt farekriteriet, utenom i nødrett, med det er jo helt kritisk situasjon da man handler instiktivt og på første innfall metoden som apparat, det må man for å redde liv.

vel.... Juklerød nummer 2... jeg vil ikke ha noe telt... jeg vil nekte å gå ut.... og jeg vil nekte å flytte fra den posten jeg er... fra det rommet jeg har .... inntil lovendringen er på plass...

det er dette det kan ende opp med.

så dypt stikker dette,.,

for nå begynner jeg å få nok.

men tusen takk for at du fikk meg på tanken igjen...

det er det helt rette å gjøre.

Tusen takk!

[Gjest bry]

Takk. Vil bare si at loven av 1961 har blitt endret etter at boken "Paragraf 3" ble skrevet. Lovendringen trådte ikraft i 2001. Observasjonsparagrafen var dengang paragraf 3 og varte i maksimalt tre uker. Nå heter observasjonsparagrafen §3-8 og kan nå bare være maksimalt 10 dager. Men den gang som nå tillates ikke tvangsmedisinering under observasjon.

Daværende paragraf 5 (som er tvang på ubestemt tid) heter nå §3-3a (behandlingskriteriet) og §3-3b (farekriteriet).

Så vil noen si at det hele heter §3-1 og blande inn også andre punkter i §3. Vel.... greit...

Vel det var bare det at loven har fått andre paragrafnumre jeg ville frem til. Og departementet er iferd med å utferdige en ny lov denne våren også. Som vil gjøre det hele enklere å forstå... for loven idag er rotete...

Så til det du sier om min situasjon.. du sier jeg kan få det skriftelig på forhånd ... ja.... det er jo nettopp dette en forhåndserklæring er .... men dette støttes ikke juridisk i lovverket..... og en ting kan jeg garantere... at under et slikt frivillig opphold, så vil en ting skje.. og det er at jeg kommer til å få et enormt følelsesmessig utbrudd.... mot systemet... når jeg prater med en eller annen lege.... dette vil vedkommende kunne komme til å oppfatte som så sykt... at han vil gjøre tvungen observasjon... det kan jeg nesten garantere.. samtidig som jeg her og nå kan si at jeg vil ha kontroll og at selv om de oppfatter det som truende i verste fall... så vet jeg at jeg har kontroll.... men psykiatrien har ikke så god tid... de vil ikke tillate det... de er ikke vandt til å la følelser få utløp... uten å håndtere det med tvang.... som en psykiater sa på en konferanse.... vi er redde på begge sider av bordet.... vel... man må ta seg tid.... jeg er jo der frivillig.. men de vil tro at jeg vil kunne skrive meg ut og gå rett ut å skade meg eller noe..... for - uansett hvor mye man forsikrer på forhånd, så er det slik at psykiatrien er basert på føre-var prinsippet..... de bruker tvang heller engang for mye enn en gang for lite.... man får ikke det inntrykk i media... men vel.... jeg har mine erfaringer....

så jeg skjønner intensjonene dine... men den forsikringen på forhånd du nevner, den er ikke mulig etter loven å få... men så står det som du sier at man ikke kan medisiner under frivillighet.. og det står også at man ikke kan overføre fra frivillighet til tvang.... så på papiret kan det virke sikkert.... jeg har lagt merke til § 2-3 "Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern" de siste dagene... den er veldig sikker juridisk... men det har tatt meg så mange år å se den.... så kanskje vil jeg tørre..... men ikke ennå.... dessuten foreslår departementet en endring av denne nå, et unntak for mistanke om fare.... det tyder på en ting... at dette brukes i praksis i dag.... for - dersom de observerer mistanke om fare....så bryter de selvsagt loven.... og med rette kan man si.... men - dersom den faregrunnen er uberettiget.... hvor lett er det da å komme tilbake til frivillig.... da er jeg satt i klemmen igjen....

Så - jeg tenkte dette på samme tid ifjor å legge meg inn frivillig..... men er det lurt å utfordre sjebnen? Ja, det er kanskje det.... det var jo det jeg gjorde i høst også... for å få tillit til politiet.... det er det jeg gjør når jeg skriver her....

så §2-3 er meget klar: den sier: "Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår."

Men vil jeg tørre å slippe ut følelsene der... ja kanskje vil jeg det.... merker det i magen nå... men det kommmer til å bli et rabalder uten like fra min side.... bare verbalt men jeg kommer også til å dukke stolen i gulvet.... slå knyttneven i bordet.... i min protesttale mot det psykiatrien har gjort.... i enerom med en psykiater... er det riktig overfor ham å gjøre det? Det er så mye kraft inni meg at ingen aner det.... Det er systemet jeg er mot.... skal jeg utsette en enkeltpsykiater for dette? Det vil gå meget sterkt inn på ham.... han er bare et menneske.... og sannsynligvis kan jeg ikke regne med å få en av dem jeg har hatt før... så han vil jo være helt "uskyldig" også.... men den egentlige grunnen til at jeg gjør det... er ikke egentlig kritikken.... det er for å kunne gå frivillig ut igjen etterpå..... det er jo av frykt for å bli holdt tilbake og tvangsmedisinert jeg har alt dette inni meg..... fordi jeg har holdt på å dø av medikamentene.... det vil bli høylydt rabalder.... ikke bare i en samtale... det kan pågå over flere uker..... har systemet psykiatere som vil tillate det? det er et annet spm? vil det kunne bli et nederlag at de kaster meg ut? For - det er viktig at også avslutningen foregår på mine premisser at jeg får selv si fra når jeg er ferdigbearbeidet.... hva vil skje hvis de sier at ok.... du er ikke farlig... men sånn oppførsel kan vi ikke ha her... da vil jeg komme ut av sykehuset i en enorm affekt... jeg vil sannsynligvis da kontakte en journalist.... for den dagen er det slutt... da VIL jeg ha en lovendring... for det er det må ende opp med tilslutt... for det som har skjedd var feil og det vil forbli feil også dersom innleggelsen avsluttes på mine premisser... vel psykiateren vil måtte forstå at jeg ALDRI må behandles med tvangsmedisinering i fremtiden. og heller ikke tvang uten om i faresituasjon..... det er det endelige målet.....

men oppnås ikke det.. vel så vil jeg iallefall ha fått ut en hel del .... min tillit vil ikek være gjenopprettet.... men det vil ha økt...

så vel....

tusen takk bry....

...og vioola

og alle dere andre....

kanskje vil jeg ta mot til meg....

men da vil jeg repetere for annenhver setning konverteringsforbudet §2-3.

Men det kommer til å bli høylydt noe så grusomt høylydt kommer det til å bli.

TUSEN TAKK!

Og så til slutt. Ikke syns synd på meg. Ikke si at det er trist det med meg.... jeg har ikke behov for medfølelse... vel greit at dere sier det... men jeg klarer meg .... jeg er sterk...

Og - det kanskje verste ved å skulle innlegge meg... er at jeg ikke kommer til å utskrive meg igjen.... før lovendringen er på plass.... lovendringen som sikrer at jeg ikke blir tvangsinnlagt etter observasjon eller behandlingskriteriet... og heller ikke vil jeg tillate tvangsmed under evt farekriteriet, utenom i nødrett, med det er jo helt kritisk situasjon da man handler instiktivt og på første innfall metoden som apparat, det må man for å redde liv.

vel.... Juklerød nummer 2... jeg vil ikke ha noe telt... jeg vil nekte å gå ut.... og jeg vil nekte å flytte fra den posten jeg er... fra det rommet jeg har .... inntil lovendringen er på plass...

det er dette det kan ende opp med.

så dypt stikker dette,.,

for nå begynner jeg å få nok.

men tusen takk for at du fikk meg på tanken igjen...

det er det helt rette å gjøre.

Tusen takk!

Er ikke så inne på det med lover jeg,bare sa det jeg trodde var rett,for å hjelpe.

Ok,skal huske det,å ikke synest synd på deg...=)

Men tenk på en ting:Du lever!!!

Fikk nettopp lese et brev fra statens helsetilsyn,det ang en som ikke lever,er sint jeg også,så nå er vi to.

Litt sint også pga at hvis de hadde brukt så mye energi på han som på deg,så hadde han kanskje levd i dag.

Vær glad for at noen i det hele tatt bryr seg,det er ikke en selvfølge.

Og om du har planer om å rasere sykehuset i sinne,vel...hadde jeg vært pleier der da,hadde jeg blitt redd,da må de vel gi deg noe for at du skal roe deg da.

Hvis du mister besinnelsen,kan jo det være skummelt for dem rundt,de er jo bare vanlige folk de også.

Ikke vil du ha sympati heller,hva da..forståelse?

Prøver å forstå deg,det er sant,men du vrir og vender på det,det er forvirrende.

Jeg tror ikke en person kan forandre de lovene du prater om,og hvis det redder EN person,er de lovene verdt det.

[Gjest bry]

Takk. Vil bare si at loven av 1961 har blitt endret etter at boken "Paragraf 3" ble skrevet. Lovendringen trådte ikraft i 2001. Observasjonsparagrafen var dengang paragraf 3 og varte i maksimalt tre uker. Nå heter observasjonsparagrafen §3-8 og kan nå bare være maksimalt 10 dager. Men den gang som nå tillates ikke tvangsmedisinering under observasjon.

Daværende paragraf 5 (som er tvang på ubestemt tid) heter nå §3-3a (behandlingskriteriet) og §3-3b (farekriteriet).

Så vil noen si at det hele heter §3-1 og blande inn også andre punkter i §3. Vel.... greit...

Vel det var bare det at loven har fått andre paragrafnumre jeg ville frem til. Og departementet er iferd med å utferdige en ny lov denne våren også. Som vil gjøre det hele enklere å forstå... for loven idag er rotete...

Så til det du sier om min situasjon.. du sier jeg kan få det skriftelig på forhånd ... ja.... det er jo nettopp dette en forhåndserklæring er .... men dette støttes ikke juridisk i lovverket..... og en ting kan jeg garantere... at under et slikt frivillig opphold, så vil en ting skje.. og det er at jeg kommer til å få et enormt følelsesmessig utbrudd.... mot systemet... når jeg prater med en eller annen lege.... dette vil vedkommende kunne komme til å oppfatte som så sykt... at han vil gjøre tvungen observasjon... det kan jeg nesten garantere.. samtidig som jeg her og nå kan si at jeg vil ha kontroll og at selv om de oppfatter det som truende i verste fall... så vet jeg at jeg har kontroll.... men psykiatrien har ikke så god tid... de vil ikke tillate det... de er ikke vandt til å la følelser få utløp... uten å håndtere det med tvang.... som en psykiater sa på en konferanse.... vi er redde på begge sider av bordet.... vel... man må ta seg tid.... jeg er jo der frivillig.. men de vil tro at jeg vil kunne skrive meg ut og gå rett ut å skade meg eller noe..... for - uansett hvor mye man forsikrer på forhånd, så er det slik at psykiatrien er basert på føre-var prinsippet..... de bruker tvang heller engang for mye enn en gang for lite.... man får ikke det inntrykk i media... men vel.... jeg har mine erfaringer....

så jeg skjønner intensjonene dine... men den forsikringen på forhånd du nevner, den er ikke mulig etter loven å få... men så står det som du sier at man ikke kan medisiner under frivillighet.. og det står også at man ikke kan overføre fra frivillighet til tvang.... så på papiret kan det virke sikkert.... jeg har lagt merke til § 2-3 "Forbud mot overføring fra frivillig til tvungent psykisk helsevern" de siste dagene... den er veldig sikker juridisk... men det har tatt meg så mange år å se den.... så kanskje vil jeg tørre..... men ikke ennå.... dessuten foreslår departementet en endring av denne nå, et unntak for mistanke om fare.... det tyder på en ting... at dette brukes i praksis i dag.... for - dersom de observerer mistanke om fare....så bryter de selvsagt loven.... og med rette kan man si.... men - dersom den faregrunnen er uberettiget.... hvor lett er det da å komme tilbake til frivillig.... da er jeg satt i klemmen igjen....

Så - jeg tenkte dette på samme tid ifjor å legge meg inn frivillig..... men er det lurt å utfordre sjebnen? Ja, det er kanskje det.... det var jo det jeg gjorde i høst også... for å få tillit til politiet.... det er det jeg gjør når jeg skriver her....

så §2-3 er meget klar: den sier: "Ingen som er under psykisk helsevern etter eget samtykke kan overføres til tvungent psykisk helsevern mens det frivillige vernet pågår."

Men vil jeg tørre å slippe ut følelsene der... ja kanskje vil jeg det.... merker det i magen nå... men det kommmer til å bli et rabalder uten like fra min side.... bare verbalt men jeg kommer også til å dukke stolen i gulvet.... slå knyttneven i bordet.... i min protesttale mot det psykiatrien har gjort.... i enerom med en psykiater... er det riktig overfor ham å gjøre det? Det er så mye kraft inni meg at ingen aner det.... Det er systemet jeg er mot.... skal jeg utsette en enkeltpsykiater for dette? Det vil gå meget sterkt inn på ham.... han er bare et menneske.... og sannsynligvis kan jeg ikke regne med å få en av dem jeg har hatt før... så han vil jo være helt "uskyldig" også.... men den egentlige grunnen til at jeg gjør det... er ikke egentlig kritikken.... det er for å kunne gå frivillig ut igjen etterpå..... det er jo av frykt for å bli holdt tilbake og tvangsmedisinert jeg har alt dette inni meg..... fordi jeg har holdt på å dø av medikamentene.... det vil bli høylydt rabalder.... ikke bare i en samtale... det kan pågå over flere uker..... har systemet psykiatere som vil tillate det? det er et annet spm? vil det kunne bli et nederlag at de kaster meg ut? For - det er viktig at også avslutningen foregår på mine premisser at jeg får selv si fra når jeg er ferdigbearbeidet.... hva vil skje hvis de sier at ok.... du er ikke farlig... men sånn oppførsel kan vi ikke ha her... da vil jeg komme ut av sykehuset i en enorm affekt... jeg vil sannsynligvis da kontakte en journalist.... for den dagen er det slutt... da VIL jeg ha en lovendring... for det er det må ende opp med tilslutt... for det som har skjedd var feil og det vil forbli feil også dersom innleggelsen avsluttes på mine premisser... vel psykiateren vil måtte forstå at jeg ALDRI må behandles med tvangsmedisinering i fremtiden. og heller ikke tvang uten om i faresituasjon..... det er det endelige målet.....

men oppnås ikke det.. vel så vil jeg iallefall ha fått ut en hel del .... min tillit vil ikek være gjenopprettet.... men det vil ha økt...

så vel....

tusen takk bry....

...og vioola

og alle dere andre....

kanskje vil jeg ta mot til meg....

men da vil jeg repetere for annenhver setning konverteringsforbudet §2-3.

Men det kommer til å bli høylydt noe så grusomt høylydt kommer det til å bli.

TUSEN TAKK!

Og så til slutt. Ikke syns synd på meg. Ikke si at det er trist det med meg.... jeg har ikke behov for medfølelse... vel greit at dere sier det... men jeg klarer meg .... jeg er sterk...

Og - det kanskje verste ved å skulle innlegge meg... er at jeg ikke kommer til å utskrive meg igjen.... før lovendringen er på plass.... lovendringen som sikrer at jeg ikke blir tvangsinnlagt etter observasjon eller behandlingskriteriet... og heller ikke vil jeg tillate tvangsmed under evt farekriteriet, utenom i nødrett, med det er jo helt kritisk situasjon da man handler instiktivt og på første innfall metoden som apparat, det må man for å redde liv.

vel.... Juklerød nummer 2... jeg vil ikke ha noe telt... jeg vil nekte å gå ut.... og jeg vil nekte å flytte fra den posten jeg er... fra det rommet jeg har .... inntil lovendringen er på plass...

det er dette det kan ende opp med.

så dypt stikker dette,.,

for nå begynner jeg å få nok.

men tusen takk for at du fikk meg på tanken igjen...

det er det helt rette å gjøre.

Tusen takk!

En annen ide for deg,er jo å skrive testement til psykiatrien,det går det nemlig.

Du kan skrive at du aldri mere vil ha hjelp fra dem,da slipper du jo det helvete som psykiatrien innebærer,sant?

Og husk å få med deg en advokat,de har jo greie på lover også de....=)

[Gjest gulspurven]

Er ikke så inne på det med lover jeg,bare sa det jeg trodde var rett,for å hjelpe.

Ok,skal huske det,å ikke synest synd på deg...=)

Men tenk på en ting:Du lever!!!

Fikk nettopp lese et brev fra statens helsetilsyn,det ang en som ikke lever,er sint jeg også,så nå er vi to.

Litt sint også pga at hvis de hadde brukt så mye energi på han som på deg,så hadde han kanskje levd i dag.

Vær glad for at noen i det hele tatt bryr seg,det er ikke en selvfølge.

Og om du har planer om å rasere sykehuset i sinne,vel...hadde jeg vært pleier der da,hadde jeg blitt redd,da må de vel gi deg noe for at du skal roe deg da.

Hvis du mister besinnelsen,kan jo det være skummelt for dem rundt,de er jo bare vanlige folk de også.

Ikke vil du ha sympati heller,hva da..forståelse?

Prøver å forstå deg,det er sant,men du vrir og vender på det,det er forvirrende.

Jeg tror ikke en person kan forandre de lovene du prater om,og hvis det redder EN person,er de lovene verdt det.

Du skriver at hvis de hadde brukt så mye energi på ham som de har brukt på meg.... hmmm... hvem er det som bruker energi på meg?

Du skriver at jeg vil rasere sykehuset fra innsiden.... det har jeg da aldri sagt eller ønsket... jeg snakket kun om å dunke knyttneven i bordet og stille seg bak stolen og dunke den i gulvet og smelle døren igjen... de er jo kun de tre tingene... det er jo slikt man gjør når den på det systemet (psykiatrien) som har ødelagt en og som sitter på andre siden av bordet ikke forstår en ...

Jeg mister ikke besinnelsen eller kontrollen.... heldigvis.. det er det beste med alt jeg har vært gjennom at jeg faktisk har klart å bevare kontrollen over mine egne handlinger innenfor akseptable rammer...

Du har rett.... jeg vil ikke ha sympati nei... jeg lengter etter forståelse ja... du har helt rett.

Jeg vrir og vender på det, fordi skal man klare å komme seg ut av et slikt traume etter frihetsberøvelse, så er det nødvendig å gå de rette trådene, de rette rutene i labyrinten... kun hjernen selv vet veien ut... det er som å følge en tråd i en labyrint... men man kan ikke se den på en måte.. så må en korrigere når man kommer bort fra den...

Du har rett... en eneste person kan ikke endre de lovene.... men vi er flere som ønsker dette. Jeg er ikke alene, selv om jeg ikke har noen fysisk fellesskap med de andre. Jeg har ikke kommet meg så langt ennå. De andre opererer i grupper rundtforbi, men jeg har ikke kommet meg dit ennå.

En lov har både kostnadssider og nyttesider. Det er på tide å få lover som er individorientert og ikke systemorientert... da vil lovene redde enda flere... for man kan gå til grunne av at loven blir brukt mot en også.

Og - så var det trist å høre om det brevet du sa du hadde lest. Uff.. men samtidig så må jeg skrive det jeg gjør. For det er jo en internettkanal dette. Jeg ser deg jo ikke, om du skjønner. Ønsker deg alt mulig godt videre, og at du klarer å komme videre etter det som stod i brevet!

[Gjest gulspurven]

En annen ide for deg,er jo å skrive testement til psykiatrien,det går det nemlig.

Du kan skrive at du aldri mere vil ha hjelp fra dem,da slipper du jo det helvete som psykiatrien innebærer,sant?

Og husk å få med deg en advokat,de har jo greie på lover også de....=)

Det er nettopp det jeg ønsker å gjøre, å levere et sånt testamente.

Problemet er at loven ikke tillater det.

Det har ingen juridisk gyldighet.

Det er den lovendringen jeg maser om hele tiden. Det å gjøre testamenter juridisk bindende.

Idag kan psykiatrien overse dem, ifølge §3-12 i loven, har man kun uttalerett som pasient. Det vil si at man kan uttale hva som helst gjennom et testamente eller whatever... men psykiatrien trenger ikke bry seg om det.

Det er dette jeg ønkser å endre, slik at det pasienter uttaler om behandling på forhånd, i frisk tilstand altså gjennom et testamente, blir juridisk bindende for sykehuset, det vil jo da stå ting de IKKE har lov til å gjøre.

[Gjest bry]

Du skriver at hvis de hadde brukt så mye energi på ham som de har brukt på meg.... hmmm... hvem er det som bruker energi på meg?

Du skriver at jeg vil rasere sykehuset fra innsiden.... det har jeg da aldri sagt eller ønsket... jeg snakket kun om å dunke knyttneven i bordet og stille seg bak stolen og dunke den i gulvet og smelle døren igjen... de er jo kun de tre tingene... det er jo slikt man gjør når den på det systemet (psykiatrien) som har ødelagt en og som sitter på andre siden av bordet ikke forstår en ...

Jeg mister ikke besinnelsen eller kontrollen.... heldigvis.. det er det beste med alt jeg har vært gjennom at jeg faktisk har klart å bevare kontrollen over mine egne handlinger innenfor akseptable rammer...

Du har rett.... jeg vil ikke ha sympati nei... jeg lengter etter forståelse ja... du har helt rett.

Jeg vrir og vender på det, fordi skal man klare å komme seg ut av et slikt traume etter frihetsberøvelse, så er det nødvendig å gå de rette trådene, de rette rutene i labyrinten... kun hjernen selv vet veien ut... det er som å følge en tråd i en labyrint... men man kan ikke se den på en måte.. så må en korrigere når man kommer bort fra den...

Du har rett... en eneste person kan ikke endre de lovene.... men vi er flere som ønsker dette. Jeg er ikke alene, selv om jeg ikke har noen fysisk fellesskap med de andre. Jeg har ikke kommet meg så langt ennå. De andre opererer i grupper rundtforbi, men jeg har ikke kommet meg dit ennå.

En lov har både kostnadssider og nyttesider. Det er på tide å få lover som er individorientert og ikke systemorientert... da vil lovene redde enda flere... for man kan gå til grunne av at loven blir brukt mot en også.

Og - så var det trist å høre om det brevet du sa du hadde lest. Uff.. men samtidig så må jeg skrive det jeg gjør. For det er jo en internettkanal dette. Jeg ser deg jo ikke, om du skjønner. Ønsker deg alt mulig godt videre, og at du klarer å komme videre etter det som stod i brevet!

Og du..beklager om jeg missforstår deg..=)

Har lyst å gi opp snart nå,får se....lei av å kjempe.

Vet ikke hva jeg mente med det,er bare så sliten.