Sterke tanker om å gjøre noe... (NHD?)

[Gjest Barbigirl]

Jeg har sterke tanker om å ta noen piller... Hva skal jeg gjøre? Hva skal jeg gjøre nå? Hva skal jeg gjøre hvis jeg tar dem...? Føler meg så fortvilt...

Hjertesukk fra meg

[Gjest Magna]

Skriv litt her om din smerte, Barbigirl, det hjelper og får tankene på andre veier.

Klem fra:

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du kan prøve å finne en mer konstruktiv løsning.

Hva med å ringe en venn, gå en tur i skogen, leie en komedie på video ....?

[Gjest Barbigirl]

Skriv litt her om din smerte, Barbigirl, det hjelper og får tankene på andre veier.

Klem fra:

Jeg vil gjøre det... Jeg orker bar eikke mer. Føler ingen skjønner meg... Ingen tror meg. Har prata med psykologen om det. Men føler ikke ho heller forstår eller tror på det. Jeg vil gjøre det. Men egentlig så vil je gikke dø... Hvor høyt må man egentlig rope for at noe skal skje.......

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jeg vil gjøre det... Jeg orker bar eikke mer. Føler ingen skjønner meg... Ingen tror meg. Har prata med psykologen om det. Men føler ikke ho heller forstår eller tror på det. Jeg vil gjøre det. Men egentlig så vil je gikke dø... Hvor høyt må man egentlig rope for at noe skal skje.......

Hvor høyt må man egentlig rope for at noe skal skje.......

Hva da?

[mally]

Jeg vil gjøre det... Jeg orker bar eikke mer. Føler ingen skjønner meg... Ingen tror meg. Har prata med psykologen om det. Men føler ikke ho heller forstår eller tror på det. Jeg vil gjøre det. Men egentlig så vil je gikke dø... Hvor høyt må man egentlig rope for at noe skal skje.......

Hei!

Så fint at du orker å gå til psykolog. Jeg kjenner noen som ikke orker det en gang. Det viser jo at du vil noe med livet ditt.

Prøv å kjenne på smerten og godta at du har det vondt for tiden. Slapp av med en god film eller noe annet som kan få tankene dine over på noe annet. Klem fra

[Gjest natti]

Hvor høyt må man egentlig rope for at noe skal skje.......

Hva da?

Hvor høyt må man egentlig rope for at noe skal

skje.......

Hva da?

Ja, klarer noen og svare på dette spørsmålet helt til bunns, har vi løst alle verdens problemer.

Det ropes og ropes for tiden fra alle kanter på millioner av vis. Hva roper vi egentlig på? Kommer vi dypt nok, tror jeg det er kun et svar, men jeg kan ikke gi det.

Vi må grave videre sammen.

[thinkerbell]

Hei...lille venn...

Jeg har ikke chattet med deg før...men jeg har sett nicket ditt på dol en stund..

Først av alt vil jeg starte med å gi deg en god og varm klem...hvis jeg får lov...

For det andre...skjønner godt hvordan du har det.. Vi sliter nok med forskjellige problemer men...har nå havnet på samme sted..

Ville bare si at jeg føler med deg. Forstår at du har det helt forferdelig og at du sliter...

Kjære Barbigirl... ikke gi opp!

Om du føler det hjelper så skriv ned tankene dine her inne, -hvor du kan få oppbacking og støtte...

Du skriver -"hvor høyt må man rope for at noe skal skje???"

Vanskelig spørsmål det der..

Men jeg tror jeg forstår hva du mener...og det gjør meg vondt.

Hvis jeg var deg ville jeg sagt dette enda engang til min psykolog. Vær komplett ærlig og åpen... Si i fra om tankene dine. Si at det er vanskelig for deg.. Er du redd og føler du ikke klarer å ta ansvar for dine egne handlinger lenger -at du ikke har kontroll lenger så si det... DA MÅ hun/han lytte...

Løsningen kan da evt. være innleggelse...til du opplever å ha kontroll igjen..

Tenker på deg..

Varm klem fra bella

[thinkerbell]

Hvor høyt må man egentlig rope for at noe skal skje.......

Hva da?

Kan det være å få hjelp til å takle de sterke tankene...?

Kan det være å få hjelp til å bli trygget i et sikkert miljø, hvor man ikke kan gjøre seg noe?

Kan det være å få en bekreftelse på at noen virkelig fatter -hvor vondt det er å være i tvil om man skal velge livet eller døden?

Kan det være at noen tar over kontrollen og ansvaret over deg til du er på "plass nok" i deg selv...? Kan det være at noen virkelig tror deg uten at du trenger å overdrive, men bare si det slik det er...?

Bare noen tanker

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Kan det være å få hjelp til å takle de sterke tankene...?

Kan det være å få hjelp til å bli trygget i et sikkert miljø, hvor man ikke kan gjøre seg noe?

Kan det være å få en bekreftelse på at noen virkelig fatter -hvor vondt det er å være i tvil om man skal velge livet eller døden?

Kan det være at noen tar over kontrollen og ansvaret over deg til du er på "plass nok" i deg selv...? Kan det være at noen virkelig tror deg uten at du trenger å overdrive, men bare si det slik det er...?

Bare noen tanker

Jeg klipper fra et tidligere innlegg vedrørende samme tema:

Vanskelig å bli sett og hørt og ikke minst trodd

Grunnen til at jeg stilte deg dette spørsmålet er følgende:

Jeg har opplevd mange ganger at folk opplever at de ikke blir forstått av partneren, venner, familie, behandleren osv.

Når jeg da stiller dem det spørsmålet som jeg stilte deg, får jeg alltid det svaret du ga meg: de vet ikke.

Når du ikke vet hva du skal ta som tegn på å bli forstått (sett, hørt, trodd), kan du heller ikke vite om du blir forstått.

For å ta det litt for banalt: hvordan vet jeg at noen vil snakke med meg i telefonen? Jo, jeg tar det at den ringer som tegn på at noen vil snakke med meg. Hvis jeg ikke visste det, ville jeg bare undre meg over lyden, men ikke løfte av røret.

Derfor tror jeg det vil være lurt av deg å tenke på mitt første spørsmål. Hva vil du ta som tegn på at noen ser deg? hører deg? tror på deg?

Lykke til :-)

[thinkerbell]

Jeg klipper fra et tidligere innlegg vedrørende samme tema:

Vanskelig å bli sett og hørt og ikke minst trodd

Grunnen til at jeg stilte deg dette spørsmålet er følgende:

Jeg har opplevd mange ganger at folk opplever at de ikke blir forstått av partneren, venner, familie, behandleren osv.

Når jeg da stiller dem det spørsmålet som jeg stilte deg, får jeg alltid det svaret du ga meg: de vet ikke.

Når du ikke vet hva du skal ta som tegn på å bli forstått (sett, hørt, trodd), kan du heller ikke vite om du blir forstått.

For å ta det litt for banalt: hvordan vet jeg at noen vil snakke med meg i telefonen? Jo, jeg tar det at den ringer som tegn på at noen vil snakke med meg. Hvis jeg ikke visste det, ville jeg bare undre meg over lyden, men ikke løfte av røret.

Derfor tror jeg det vil være lurt av deg å tenke på mitt første spørsmål. Hva vil du ta som tegn på at noen ser deg? hører deg? tror på deg?

Lykke til :-)

Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv jeg NHD...

Men altså... la meg ta et eksempel..i avdelingen har jeg en primær og en sekundaær pleier..

Når jeg prater med min primær får jeg sterk følelse av at hun forstår, at hun "ser" meg.. -- --Hvorfor?

Jo fordi:

1.) Hun møter meg med en overveldende ydmykhet.. Hun gir meg hele tiden bekreftelse på at det jeg går igjennom er vondt og at jeg sliter...

2.) Hun leser kroppsspråket mitt. Jeg kan si at jeg har det helt ok, mens kroppen min utstråler det stikk motsatte.. Da trekker hun meg tilside og vil vite mer. Hun er sta som et helvete, men ære være henne for det.

3.) Hun er opptatt av å finne frem til privatpersonen "thinkerbell", og ikke bare pasienten.

4.) Jeg slipper å måtte føle at jeg må overbevise henne om hvor vondt panikkanfallene og tankene er. Det er en smerte hun selv ikke kan se, men stoler på meg. "Den gylne regel" for henne er setningen: -"pain is whatever the patient says it is, and exists when he says it does"

Det er faktisk smertelindring å bli trodd.

5.) Hun leser mellom linjene. Jeg sier ikke mye, men hun leser også det jeg ikke sier.

6.) Hun er opptatt av å vite hvor stor/liten kontrollfølelse jeg har i forhold til selvmord. Hun er hele tiden direkte med meg og trygger meg på at hun vil overta kontrollen og ansvaret over meg dersom jeg ikke mestrer det selv.. Slik som forrige helg da jeg ble sendt på lukket.. Jeg var der til jeg fikk tilbake en liten følelse av å ha kontroll..

Dette er i motsetning til min sekundær som har en lidenskapelig trang til å dytte i sine pasienter en håndfull beroligende og to håndfuller med sovemedisin

.. Jeg kan si til henne at -" i kveld er jeg redd..redd for å gjøre meg noe" Hvorpå hun svarer -"jaja, men se her har du noe beroligende....og ellers har du det helt ok?"

Det har, nylig, godt opp for meg at dette ikke er så vanskelig som man skulle tro.. Jeg tror vi mennesker har en lei tendens til å komplisere ting som egentlig er ganske enkelt..