Å gi av seg selv

[Cherika]

Jeg har gitt og gitt i alle år, først til familie, så til mann, så til barn.

Elsker mine barn, og har holdt ut mye fra x`n, pappan deres, fordi jeg har villet at de skal ha kontakt med begge.

Hver gang det har skjedd noe, han ikke har møtt på tilsteldninger i barnehage og skole så har jeg bortforklart med mye jobb osv. Jeg har lappet og ordnet og det har gått til gode til far hver gang, og selvsakt mine elskede barn.

Barna har vokst seg til god kontakt med far, de er vant til at han har tid når han har, og at han er oppslukt i nye damer når han får dem, at han aldri kjøper noe utenom bursdager og jul, han betaler jo barnebidrag osv. osv.

Barna er glade i sin far og svært harmoniske hjemme hos meg.

De er svært "vellykkede" barn blitt selv om de bare har vokst opp med meg. Vellykkede på den måten at de er trygge, har mye venner, alt fungerer greit i forhold til skole, fritidssysler osv.

Jeg har gått hjemme så mye jeg har kunnet for dem, jeg har kjempet meg gjennom sykdommer og harde tider for dem, jeg har spist tørt brød med smør og sukker for at de skulle ha mat, jeg har ikke kjøpt meg noe selv for at de skal ha kunnet få mer.

Så gikk jeg ut i full jobb, det igjen for å kunne ha stabil økonomi til å følge opp i den aldreren de nå er i.

Selv kunne jeg klart meg meg 60 prosent, for jeg er sliten.

Nå er jeg oppgitt. Barnas far har blitt vant til mitt snille vesen, og han respekterer mindre og mindre mitt liv, han avtaler med barna om hentinger osv. uten å høre med meg i forhold til tider osv om det passer.

Han driver med ting og tang privat, ikke noe ulovlig men noe svært egoistisk, og barna skjønner ikke feilen i det han gjør. Og jeg forklarer selvsakt ikke, bare småmurrer for meg selv.

Alle er liksom så fornøyde, alle får det som de vil, og jeg sitter igjen og føler meg så lite verdt.

Min største vinst er at barna har blitt så selvstendige, de er glade i både sin mor og far, de vet ikke alt elende.

Jeg har selvsakt mange detaljer og ting jeg kunne fortalt men jeg kan ikke det her.

Men jeg føler meg sliten nå, tappet for livsgnist og tanker om egetliv. Barna er såpass store at de klarer seg selv ganske bra. Pappan deres lever sitt liv til beste for seg selv, uansett hvordan det har å si på barna, barna ser ikke feiliene, og godt er vel det.

Men det gjør meg litt matt og trist, alt jeg har gitt i så mange år, alt jeg har foråsaket til det beste for barna, og nå føler jeg som at alle har vunnet, bare ikke meg.

Ikke misforstå, jeg er evig takknemmelig for at barna har det bra i hverddagen, og i livet, og ingen ting vil bli anneledes i fare for at det skal slå skår, men hvor er jeg oppi det hele?

Har en ny mann, vi har vært sammen noen år. Alt er bra, men det er også her ting jeg har gjort og forårsaket til beste for ham, og dem.

Min mann er en snill og god sjel, jeg håper å leve resten av livet med ham.

Men jeg føler meg altså så tom.

Jeg har kun en venninde, og henne har jeg mistet mye av kontakten med fordi livet er så hektisk med familie og jobb. Hun er der, men kontakter er så mye mindre nå enn før.

Jeg prøver å finne ting jeg brenner for, ting jeg har lyst på, positive ting for å gi mitt liv, mitt eget liv, noen mening. Alle andre er jo så fornøyde og har det så bra.

Men alle drømmer jeg hadde er borte, ting jeg før lystet på har falmet. Drømmene er der ikke lenger.

Jeg har funnet ut at det eneste jeg vet og kan er å være mor, å gi alt av meg selv, å elske betingelsesløst.

Men livet må da være mer enn det?

For hvis ikke, hvor er grunnen til å leve da?

Jeg har ikke energi til å gjøre noen store forandringer i livet mitt, har ikke energi eller tid. Er ikke hjemme før godt utpå eftermiddagen og da er det middag og hussysler.

Eneste jeg tenker litt på er at jeg ønsker meg hest, hest gav meg mye trøst og glede i barndommen, og jeg savner å kjenne tryggheten og varmen dette dyret gir. Men jeg har ikke tid, jeg har ikke energi til å følge opp et dyr i dette hektiske livet.

Har ingen interesser jeg har lyst til å ta opp, ingen gamle venner jeg har ork eller tid til å ta opp kontakten med, ingen glede av å handle nye møbler, ingen glede av å handle meg klær.

Jeg er ung, jeg er frisk, jeg er en vellykket mor, og en ganske så bra husmor og kone.

Men hvor er jeg i denne verdenen?

Slik jeg ser meg selv nå så sitter jeg der en gang i fremtiden, barna er ute nesten døgnet rundt, de forguder sin far fordi jeg har lært dem til det, livet går videre for alle, men ikke meg, hva har jeg gjort bare for meg selv?

Dette er nok et merkelig innlegg, mange av dere skjønner nok ikke hva jeg snakker om, men kanskje er det noen mødre her inne som vet akkurat hva jeg føler, som kanskje kan gi meg noen ord til ettertanke.

Jeg har gitt barna alt, jeg har gitt min nåværende mann alt, jeg har gitt pappan til barna alt, selv om han ikke har fortjent det, men hva har jeg gitt meg selv.

Hvem er jeg, og hvor i verden er jeg?

[Idéfix]

Forstår du føler at du har gitt masse, men tenk på alt du har fått igjen. Du har barn som er trygge og glade, du har gitt trygghet i forhold til far, når han ikke var i stand til det selv.

Du har rett og slett gjort noe utrolig mange ikke klarer. Fokuser mer på den siden av saken. Du har masse av tid til å "få noe igjen" til deg selv.

[Cherika]

Forstår du føler at du har gitt masse, men tenk på alt du har fått igjen. Du har barn som er trygge og glade, du har gitt trygghet i forhold til far, når han ikke var i stand til det selv.

Du har rett og slett gjort noe utrolig mange ikke klarer. Fokuser mer på den siden av saken. Du har masse av tid til å "få noe igjen" til deg selv.

Takk Idèfix.

Jeg er stolt, jeg føler jeg har gjort det rette som mor, å være mor er jo akkurat det, å gi av hele seg, gi hele seg, for at barna skal ha det bra.

Men jeg begynner jo å bli redd, alle mine lyster, drømmer og håp for meg selv har jo forsvunnet på vegen.

Jeg klarer ikke kjenne glede ved å håpe på, ønske, ville ting som gav meg håp og lengsel før.

Det er som om ingen ting har verdi lenger.

Nå er barna så store at de ikke trenger meg hele døgnet, de har utviklet sin egen personlighet, og de har kommet til det stadie at mamma ikke skjønner alt, ikke skal være med på alt, vite alt, altså et helt naturlig, sundt og gledelig stadie i livet.

Har jo vært mitt mål også, at de skal vokse opp som trygge selvstendige unge mennesker, med tro på seg selv, livslyst, og ikke føle at de må være hjemme hos mamma for at hun ikke skal være alene.

Men når jeg ser pappan deres ture frem som han gjør, og så fort jeg blir litt sint så er alle gangene han har ringt til meg for hjelp glemt, de gangene han har fått penger er glemt, den gangen han ringte og gråt fordi det var slutt mellom han og hans daværende kjæreste er glemt.

Og barna drar til pappan sin og alt er fryd og gammen.

Vanskelig å forklare hvordan jeg føler. Men jeg føler meg tom.

Ville ikke hatt ting anneledes om dette hadde betydd at barna hadde hatt det værre, men jeg lurer på når jeg selv skal finne noe som gir meg noe, noe til bare meg.

Når alle drømmene, lystene og planene er borte.

Kommer de tilbake, eller vil jeg ende opp som en trist og grå mor og kvinne som etter å ha gitt alt i alle år ikke skjønner hvordan gi seg selv noe.

Jeg er så nedfor, sliten og tom, hva skal jeg finne på som kan gi meg min "egoistiske livsgnist" tilbake igjen?

[Idéfix]

Takk Idèfix.

Jeg er stolt, jeg føler jeg har gjort det rette som mor, å være mor er jo akkurat det, å gi av hele seg, gi hele seg, for at barna skal ha det bra.

Men jeg begynner jo å bli redd, alle mine lyster, drømmer og håp for meg selv har jo forsvunnet på vegen.

Jeg klarer ikke kjenne glede ved å håpe på, ønske, ville ting som gav meg håp og lengsel før.

Det er som om ingen ting har verdi lenger.

Nå er barna så store at de ikke trenger meg hele døgnet, de har utviklet sin egen personlighet, og de har kommet til det stadie at mamma ikke skjønner alt, ikke skal være med på alt, vite alt, altså et helt naturlig, sundt og gledelig stadie i livet.

Har jo vært mitt mål også, at de skal vokse opp som trygge selvstendige unge mennesker, med tro på seg selv, livslyst, og ikke føle at de må være hjemme hos mamma for at hun ikke skal være alene.

Men når jeg ser pappan deres ture frem som han gjør, og så fort jeg blir litt sint så er alle gangene han har ringt til meg for hjelp glemt, de gangene han har fått penger er glemt, den gangen han ringte og gråt fordi det var slutt mellom han og hans daværende kjæreste er glemt.

Og barna drar til pappan sin og alt er fryd og gammen.

Vanskelig å forklare hvordan jeg føler. Men jeg føler meg tom.

Ville ikke hatt ting anneledes om dette hadde betydd at barna hadde hatt det værre, men jeg lurer på når jeg selv skal finne noe som gir meg noe, noe til bare meg.

Når alle drømmene, lystene og planene er borte.

Kommer de tilbake, eller vil jeg ende opp som en trist og grå mor og kvinne som etter å ha gitt alt i alle år ikke skjønner hvordan gi seg selv noe.

Jeg er så nedfor, sliten og tom, hva skal jeg finne på som kan gi meg min "egoistiske livsgnist" tilbake igjen?

Når de blir store nok ser de nok sin far som han er. Men da er de allerede glad i ham... Og du har masse tid til å oppfylle dine drømmer.

Tror det er viktig at du ikke blir bitter på grunn av dette. Det vil plage deg mer enn noen år med offer - det tror jeg.

[Gjest keemelian]

Det er godt å høre at noen tar morsrollen så seriøst som du gjør. Er selv alenemor og vet hvor slitsomt det kan være. Men den beste investeringen man kan gjøre, er å være tilstede for barna sine og gi dem en trygg og god oppvekst.Det vil du selv få igjen for også.

Men selvfølgelig, er det lett å glemme seg selv opp i alt dette.

Kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt. Men det er en utrolig god følelse at en har klart å fostre opp noen fantastiske barn, til tross for forholdene. Bare det er veldig tilfredstillende synes jeg. Det er ikke lett å oppdra barn, og ekstra vanskelig når man er alene.

All ære til deg. Du høres ut som en super mor. Dine barn er heldige. Nå er det dags for å gjøre noe for seg selv, eller?

[Gjest skal]

Takk Idèfix.

Jeg er stolt, jeg føler jeg har gjort det rette som mor, å være mor er jo akkurat det, å gi av hele seg, gi hele seg, for at barna skal ha det bra.

Men jeg begynner jo å bli redd, alle mine lyster, drømmer og håp for meg selv har jo forsvunnet på vegen.

Jeg klarer ikke kjenne glede ved å håpe på, ønske, ville ting som gav meg håp og lengsel før.

Det er som om ingen ting har verdi lenger.

Nå er barna så store at de ikke trenger meg hele døgnet, de har utviklet sin egen personlighet, og de har kommet til det stadie at mamma ikke skjønner alt, ikke skal være med på alt, vite alt, altså et helt naturlig, sundt og gledelig stadie i livet.

Har jo vært mitt mål også, at de skal vokse opp som trygge selvstendige unge mennesker, med tro på seg selv, livslyst, og ikke føle at de må være hjemme hos mamma for at hun ikke skal være alene.

Men når jeg ser pappan deres ture frem som han gjør, og så fort jeg blir litt sint så er alle gangene han har ringt til meg for hjelp glemt, de gangene han har fått penger er glemt, den gangen han ringte og gråt fordi det var slutt mellom han og hans daværende kjæreste er glemt.

Og barna drar til pappan sin og alt er fryd og gammen.

Vanskelig å forklare hvordan jeg føler. Men jeg føler meg tom.

Ville ikke hatt ting anneledes om dette hadde betydd at barna hadde hatt det værre, men jeg lurer på når jeg selv skal finne noe som gir meg noe, noe til bare meg.

Når alle drømmene, lystene og planene er borte.

Kommer de tilbake, eller vil jeg ende opp som en trist og grå mor og kvinne som etter å ha gitt alt i alle år ikke skjønner hvordan gi seg selv noe.

Jeg er så nedfor, sliten og tom, hva skal jeg finne på som kan gi meg min "egoistiske livsgnist" tilbake igjen?

Har du mulighet til å ri et sted i nærheten selvom du ikke kan ha hest selv? Som en start? Eller dra på en rideferie?

Eller kanskje du bare må bruke litt tid å krefter til å finne ut av det - hva du har lyst til å gjøre. Prøve ut.

Lykke til!

[Cherika]

Det er godt å høre at noen tar morsrollen så seriøst som du gjør. Er selv alenemor og vet hvor slitsomt det kan være. Men den beste investeringen man kan gjøre, er å være tilstede for barna sine og gi dem en trygg og god oppvekst.Det vil du selv få igjen for også.

Men selvfølgelig, er det lett å glemme seg selv opp i alt dette.

Kjenner meg veldig igjen i innlegget ditt. Men det er en utrolig god følelse at en har klart å fostre opp noen fantastiske barn, til tross for forholdene. Bare det er veldig tilfredstillende synes jeg. Det er ikke lett å oppdra barn, og ekstra vanskelig når man er alene.

All ære til deg. Du høres ut som en super mor. Dine barn er heldige. Nå er det dags for å gjøre noe for seg selv, eller?

Tusen takk for et hjertegodt svar.

Ja, jeg har hatt suksess i rollen som mor, det er ikke alle som er så heldige å ha barn det aldri er problemer med, som er godt likt over alt, som klarer seg bra, som er vokst opp til å bli så gode, romslige og rolige mennesker.

Det er på tide nå å tenke litt på meg selv, ikke være mindre eller dårligere mor, men å oppleve at livet også er mer enn å være en "perfekt mor".

Problemet mitt er jo at alle mine drømmer, håp og lengsler har svunnet hen på vegen.

Jeg vet ikke lenger hva jeg har lyst til, hva jeg ønsker meg, hva jeg har lyst til å gi meg selv som menneske.

Jeg bare sitter her og er tafatt fordi jeg ikke har barn som er så små at all min energi, min vilje, min styrke og mitt liv er til for å trygge dem og gi dem et liv så mye tryggere og bedre enn det jeg hadde.

Jeg er jo så stolt av dem, så fornøyd med utviklingen, det har jo gått slik jeg har håpet på, slik jeg har jobbet så hardt for, men dessto mindre skjønner jeg min tomhet i dag.

Jeg har skjønt at det eneste jeg har gjort i mange år er å være mor, med hele meg. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare annet.

[Cherika]

Når de blir store nok ser de nok sin far som han er. Men da er de allerede glad i ham... Og du har masse tid til å oppfylle dine drømmer.

Tror det er viktig at du ikke blir bitter på grunn av dette. Det vil plage deg mer enn noen år med offer - det tror jeg.

Jeg har tid nå til å oppfylle en del drømmer, men lysten og drømmene er jo borte.

Jeg er ikke bitter, litt på barnas far, men ikke generellt, jeg ville gitt like mye igjen, det står ikke på det.

Jeg har bare skjønt at det er på tide å se litt på seg selv nå, ta litt vare på bare meg også, og da er det fortvilelsen kommer frem når jeg finner ut at alle mine drømmer er borte.

Jeg ser ikke annet, eller klarer ikke annet enn å være mor med absorlutt hele meg.

[Cherika]

Har du mulighet til å ri et sted i nærheten selvom du ikke kan ha hest selv? Som en start? Eller dra på en rideferie?

Eller kanskje du bare må bruke litt tid å krefter til å finne ut av det - hva du har lyst til å gjøre. Prøve ut.

Lykke til!

Takk.

Tid og krefter er nok noen nøkkelord her.

Antagelig skulle jeg vært på en ukes ferie helt alene et sted med mye natur og ingen mennesker.

Bare fjell, vann og en hest som selskap.

Kanskje kunne jeg da fått tid til å tenke, og å føle, slik at jeg fant igjen meg selv.

For det er på tide nå, å finne seg selv igjen som person, før jeg helt mister livsgnist og blir trist og grå.

[Gjest keemelian]

Tusen takk for et hjertegodt svar.

Ja, jeg har hatt suksess i rollen som mor, det er ikke alle som er så heldige å ha barn det aldri er problemer med, som er godt likt over alt, som klarer seg bra, som er vokst opp til å bli så gode, romslige og rolige mennesker.

Det er på tide nå å tenke litt på meg selv, ikke være mindre eller dårligere mor, men å oppleve at livet også er mer enn å være en "perfekt mor".

Problemet mitt er jo at alle mine drømmer, håp og lengsler har svunnet hen på vegen.

Jeg vet ikke lenger hva jeg har lyst til, hva jeg ønsker meg, hva jeg har lyst til å gi meg selv som menneske.

Jeg bare sitter her og er tafatt fordi jeg ikke har barn som er så små at all min energi, min vilje, min styrke og mitt liv er til for å trygge dem og gi dem et liv så mye tryggere og bedre enn det jeg hadde.

Jeg er jo så stolt av dem, så fornøyd med utviklingen, det har jo gått slik jeg har håpet på, slik jeg har jobbet så hardt for, men dessto mindre skjønner jeg min tomhet i dag.

Jeg har skjønt at det eneste jeg har gjort i mange år er å være mor, med hele meg. Nå vet jeg ikke hvordan jeg skal klare annet.

hva med å sette av en dag i måneden til å gå ut å spise med kjæresten din? Gjøre noe bare dere to? Det trenger dere nok. Gå på kino, sjekk inn på hotell, nyt å være kjærester (uten barn). Sett av tid til bare dere to

[Gjest gydrun]

Du høres ut som moren min. Desverre. En mor er jo en man ser opp til, en man vil bli som (i alle fall når man er veldig liten). Min mor var og er som du. En dørmatte. Hun var snill mot alt og alle, og gjorde aldri noe for seg selv. Hadde ingen interesser eller noe hun brant for. Dette endte i at ingen respekterte henne.

Mine søsken "driter" rett og slett i hva hun mener, de gjør som de vil. Jeg ser ned på moren min fordi hun har latt seg behandle sånn som hun har gjort, og aldri stått opp for seg selv.

Så våkn opp! Det er ikke bra å ta imot hva som helst av eks-mannen din sånn at han får det som han vil. Når barna dine skjønner at du ikke alltid var enig med ham, men likevel fulgte hans vilje vil de lure på hvorfor. Stå opp for deg selv, og gjør ting du ønsker. Du trenger ikke alltid følge andres vilje. Inngå kompromiss.

Begynn å tren, gå på kulturarrangementer, hva som helst. Vis at du er -noen-.

[Idéfix]

Jeg har tid nå til å oppfylle en del drømmer, men lysten og drømmene er jo borte.

Jeg er ikke bitter, litt på barnas far, men ikke generellt, jeg ville gitt like mye igjen, det står ikke på det.

Jeg har bare skjønt at det er på tide å se litt på seg selv nå, ta litt vare på bare meg også, og da er det fortvilelsen kommer frem når jeg finner ut at alle mine drømmer er borte.

Jeg ser ikke annet, eller klarer ikke annet enn å være mor med absorlutt hele meg.

Jeg er sikker på at drømmene kommer tilbake! Du er bare inne i en tung perode. Du har fått nok. Plutselig våkner du en dag og tenker; DET, hadde vært hyggelig å gjøre/lære/finne på! - Og så er du i gang.

Jeg håper det i alle fall.