Gå til innhold

Hjelp ! Hva skjer med barna ?


Gjest injun strike

Anbefalte innlegg

Gjest injun strike

Jeg har tidligere vært inne på "samliv"-sidene .... jeg har store problemer i mitt ekteskap , uten at mannen min er "unormal" , voldelig , drikkfeldig , han er helt normal . Det er bare ett eller annet med hans personlighet som ikke er forenelig med min personlighet , jeg vet ikke andre måter å forklare det på uten at blir en veldig lang avhandlig . Jeg har ALDRI vært i nærheten av å føle en sånn motvilje og frustrasjon som det jeg føler mot mannen min . Vi har vært gift i 10 år . Vi har to barn , 7 og 11 år . Den eldste er ikke hans biologiske barn .

De siste 6 årene har jeg ikke kunnet ha sex eller annen nærkontakt med min mann , vi har heller ikke delt soverom på disse årene . Mannen min sier at han er glad i meg , det er jeg som ikke kan la han komme nær meg . Jeg har ingen gode følelser for han lenger , når det ikke fungere på det andre planet får jeg heller ikke til å ha sex eller fysisk kontakt med han .

Men det som nå gjøre med så inderlig fortvilet er at jeg ser mer og mer at barna lider. Det er så vanskelig å gjøre dette kort , men jeg skal prøve å referere så kort som mulig en episode som hendte nettopp . Det var noe av det verste jeg har opplevd i hele mitt liv .

Det begynte med at jeg ble sint og opprørt over at jeg følte meg urettferdig behandlet av min mann . Fordi jeg har hatt det vondt inni meg så lenge ( har i mange år vurdert skilmisse , men ikke hatt mot , redd for å miste/skade barna) skal jeg innrømme at jeg har kort lunte . Jeg var ganske høyrøstet , men bevarte kontrollen . Barna likte ikke situasjonen , selvfølgelig , og jeg beklaget at jeg hadde blitt så sint . Litt senere , mens jenta satt i badekaret og jeg ved siden av , kom mannen min inn og ville ta rundt meg . Stiv som en stokk lot jeg han gjøre det . Datteren vår ble så glad , og sa at det er ikke ofte dere er god med hverandre... Hun lente seg over til meg og hvisket "kos med pappa" , og jeg strøk forsiktig på han . Hun hvisket på nyy " gi pappa en klem" og jeg gjorde det , for hennes skyld . Jeg følte meg død som stein , kald som is. Så hvisket hun til meg " si til pappa at du elsker han".... Jeg kunne ikke få de ordene ut av min munn , selv for hennes skyld . Det ville vært en stor løgn , og jeg greide rett og slett ikke å si det .

Hun begynte å gråte og sa at hvis jeg ikke elsker pappaen hennes så elsker hun ikke meg heller , vil aldri gjøre det . Selv om jeg vet hun er glad i meg er det ikke godt å høre på . Jeg sa at det må hun bestemme selv , men uansett vil jeg alltid elske henne . Hun roet seg ned etterhvert .

Litt senere , etter at hun hadde sovnet , prøvde min mann på nytt å holde rundt meg , dette skjer alltid når han har gjort meg sint eller såret . Det er jo bra , men problemet er at jeg utstår ikke tanken på at han skal ta i meg , spesielt ikke etter en sånn situasjon . Jeg sprang unna , han kom etter og jeg ble desperat , mistet kontrollen og tok tak en stol og sa at hvis han våget og nærme seg ville jeg kaste den mot han . Det hadde jeg sikkert også gjort hvis han ikke hadde stoppet . Den eldste gutten kom opp å så det hele . Herregud , hvor fæl jeg følte meg ! Jeg prøvde å trøste og beklage , sa at jeg hadde mistet kontrollen et øyeblikk .

Jeg fulgte han til sengs , pratet en god stund med han til han ble rolig . Etterpå begynte jeg å gråte helt uhemmet , det var så vondt å se hva jeg gjorde mot barna mine... Jenta våknet av det og ble redd , hun gråt , jeg gråt , gutten forsøkte å trøste...

Herregud , er jeg blitt gal ? Hva er det jeg utsetter mine barn for ? Hvor mange slike episoder vil de oppleve hvis jeg prøver å holde ut i ekteskapet for deres skyld ? Hva vil dette gjøre med dem ? Vil jeg skade dem mest ved å bli , med slike gjentatte episoder , eller ved å be om skilsmisse ?

Jeg skjønner at det ikke finnes fasit-svar...

Jeg har aldri før tvilt på min mentale helse , men etter dette begynner jeg å lure på om mannen min har rett , at det er JEG som er problemet ? Jeg har hele tiden hevdet at det er VI som har et problem , men siden det er JEG som ikke er glad i han og bare JEG som har følt at det har vært problemer har det etterhvert blitt MITT problem .

Nå begynner jeg å lure , og holder på å miste siste rest av selvtillitt og selvrespekt.

Er det noen som har følt noe lignende , er det noen fagpersoner som har noen formening om hva jeg kan gjøre for ikke å ødelegge mine barn ? Det er det siste jeg ønsker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest injun strike

Å herregud som jeg kjenner meg igjen... Ville bare si det. Jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre.

Hei !

Jeg kan ikke akkurat si at det er godt å høre at andre opplever det samme.. Men det som gjør godt er at jeg tenker at jeg kanskje ikke er så "unormal" som jeg etterhvert har begynt å lure på om jeg er..

En ting er vi sikkert enige om , det er grusomt vondt å ha det sånn , å se at barna lider , i tillegg å føle seg skyldig ... Jeg vil så gjerne gi barna mine en trygg og god oppvekst , men jeg føler at jeg vil påføre dem så mye smerte enten jeg blir eller skiller meg fra min mann . Det er sannelig ikke godt å vite hvilket av to onder man bør velge... Hadde jeg maktet å oppføre meg "normalt" og være fornøyd i ekteskapet hadde vel det vært best for barna , men det ser ikke ut til at jeg er i stand til det... Har prøvd i mange år nå... Det hjelper lite hva hodet vil når hjertet , sjela og kroppen ikke er med..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei !

Jeg kan ikke akkurat si at det er godt å høre at andre opplever det samme.. Men det som gjør godt er at jeg tenker at jeg kanskje ikke er så "unormal" som jeg etterhvert har begynt å lure på om jeg er..

En ting er vi sikkert enige om , det er grusomt vondt å ha det sånn , å se at barna lider , i tillegg å føle seg skyldig ... Jeg vil så gjerne gi barna mine en trygg og god oppvekst , men jeg føler at jeg vil påføre dem så mye smerte enten jeg blir eller skiller meg fra min mann . Det er sannelig ikke godt å vite hvilket av to onder man bør velge... Hadde jeg maktet å oppføre meg "normalt" og være fornøyd i ekteskapet hadde vel det vært best for barna , men det ser ikke ut til at jeg er i stand til det... Har prøvd i mange år nå... Det hjelper lite hva hodet vil når hjertet , sjela og kroppen ikke er med..

Har dere vært til familierådgivning? Hvis ikke så dra dit.

Jeg er ikke tilhenger av at ekteskap skal holdes sammen pga. barna.

Det går ikke ann å leve på en god måte i en situasjon med et menneske som du ikke bryr deg om. Det er mer skadelig enn bra for barna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er bra at du bekymrer deg over hva dette gjør med barna dine.

Du og din mann må kunne finne bedre løsninger og måter å forholde dere på enn det du beskriver. Hvis dere ikke har prøvd familierådgivning, ville jeg ha bestilt time snarest. Synes også at du evt. bør snakke med legen din om hvordan du reagerer - og evt. vudere å få henvisning til å snakke med en terapeut noen timer for å få sortert tankene dine litt. Jeg blir alltid lei meg over å høre om barn som vokser opp med slike konflikter hengende over seg i hverdagen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest injun strike

Jeg synes det er bra at du bekymrer deg over hva dette gjør med barna dine.

Du og din mann må kunne finne bedre løsninger og måter å forholde dere på enn det du beskriver. Hvis dere ikke har prøvd familierådgivning, ville jeg ha bestilt time snarest. Synes også at du evt. bør snakke med legen din om hvordan du reagerer - og evt. vudere å få henvisning til å snakke med en terapeut noen timer for å få sortert tankene dine litt. Jeg blir alltid lei meg over å høre om barn som vokser opp med slike konflikter hengende over seg i hverdagen...

Joda , vi har vært flere ganger til familierådgivning de siste 5-6 årene.

Vi er akkurat i gang med en ny runde . Jeg tok kontakt fordi jeg vurderer sterkt å be om skilsmisse , for alle sin del . Barna lider , han lider , jeg lider . Selv om jeg sier at jeg ikke har noen gode følelser for han lenger betyr ikke det at jeg ønsker at han skal ha det vondt . Men som sagt så er det barna som virkelig bekymrer meg , jeg har så vondt av dem . Og det er skremmende hvordan jeg selv har blitt det siste året , jeg kjenner meg nesten ikke igjen selv .

Jeg trodde kanskje vi ville komme litt lenger den første timen hos familierådgiveren , men han sier at han er glad i meg og ønsker slett ikke skilsmisse . Så får vi se , om jeg er sterk nok . Noen ganger føler jeg at jeg bare må , for alles del , andre ganger griper panikken meg , jeg er så redd for å miste barna hvis det er jeg som velger å gå . Jeg kjenner mannen min så godt at jeg er ganske sikker på at han vil bruke dette mot meg for å sette datteren vår opp mot meg .

Jeg føler meg feig , men det er sannelig ikke lett .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Nils Håvard Dahl, psykiater

Spørsmålet ditt er langt og omfattende, og du har allerede fått en del gode svar.

Jeg tar først dte med barna og skillsmisse.

Det er påvist i flere studier at barn som har opplevd sk har noe høyere grad av problemer enn de som ikke har opplevd det. Dette kan ha minst tre årsaker:

1. Samlivsbruddet i seg selv.

2. Den negative atmosfære i hjemmet før, under og etter samlivsbruddet. Par som går fra hverandre, har vanligvis før dette hatt en lang periode med ufred i hjemmet med de følger det har for barna.

3. Blant de som går fra hverandre finnes det en overrespresentasjon av personer som pga. psykiske problemer verken takler å være partnere eller foreldre.

Nyere forskning har vel etterhvert gitt mere tyngde til punkt 2 enn til punkt 1.

Som ellers i livet er folk forskjellig sårbare. Sannsynligvis er det på nytt slik at de barna som har problemer fra før, blir enda verre ved samlivsbrudd, mens de som er friske også tåler bruddet ganske godt.

Så til deg:

Jeg kan ikke råde deg til å bli eller gå. Men jeg må bestemt råde deg til dette: Søk hjelp for din egen del. Både individuelt og parterapi. Dere har begge et ansvar for å prøve å få forholdet bedre dersom dere tenker å fortsette å bo sammen.

Dersom du likevel velger å gå til slutt, vil det være lettere når du vet at du ikke har latt noe uprøvd.

Til slutt og uten reservasjon: Ja, det er svært skadelig for barna når foreldrene har impulsgjennombrudd slik du beskriver det med sinne og kasting av servise og annet innbo. At du ikke kaster på barna skulle bare mangle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...