Gå til innhold

jeg er så lei av å gråte


AnonymAkkuratNå
 Del

Anbefalte innlegg

AnonymAkkuratNå

og jeg er så lei av å føle meg elendig! Og jeg er så lei av å være alene om kveldene. Og jege r så lei av å tenke!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Just little me

hva tenker du på da?

jeg tenker også en del, særlig når jeg har lagt meg for kvelden.

Gråter meg ofte i søvn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymAkkuratNå

hva tenker du på da?

jeg tenker også en del, særlig når jeg har lagt meg for kvelden.

Gråter meg ofte i søvn.

Jeg gråter meg også ofte i søvn, for meg er det enten det eller drikke meg i søvn, noe jeg prøver å unngå. Jeg tenker på pappa, at han misbrukte meg, at han slo, at han drakk, at han var ute netsen hele natten og drakk, før han kom hjem og kom inn på rommet mitt. Hva tenker du på...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just little me

Jeg gråter meg også ofte i søvn, for meg er det enten det eller drikke meg i søvn, noe jeg prøver å unngå. Jeg tenker på pappa, at han misbrukte meg, at han slo, at han drakk, at han var ute netsen hele natten og drakk, før han kom hjem og kom inn på rommet mitt. Hva tenker du på...?

jeg har en stefar som er akkurat som pappaen din, bortsett fra at han var ikke full så ofte. Jeg tror han har en veldig stressende jobb og når han blir stressa går det ut over meg. Han er nedverdigene og voldelig.

Har prøvd å glemme alt som har skjedd og det har gått bra i perioder, men det kommer som regel tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymAkkuratNå

jeg har en stefar som er akkurat som pappaen din, bortsett fra at han var ikke full så ofte. Jeg tror han har en veldig stressende jobb og når han blir stressa går det ut over meg. Han er nedverdigene og voldelig.

Har prøvd å glemme alt som har skjedd og det har gått bra i perioder, men det kommer som regel tilbake.

bor du sammen med han enda? jeg har heldigvis klart å komme meg bort fra min pappa. hadde ikke overlevd der særlig lenge tror jeg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Happiness

jeg har en stefar som er akkurat som pappaen din, bortsett fra at han var ikke full så ofte. Jeg tror han har en veldig stressende jobb og når han blir stressa går det ut over meg. Han er nedverdigene og voldelig.

Har prøvd å glemme alt som har skjedd og det har gått bra i perioder, men det kommer som regel tilbake.

Man kan ikke glemme og legge bak seg noe slikt før en får jobbet med det og bearbeidet det i noen grad. Så kan en med tiden legge det mer og mer bak seg. Får du noe hjelp med psykolog kanskje?

Vh

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymAkkuratNå

Man kan ikke glemme og legge bak seg noe slikt før en får jobbet med det og bearbeidet det i noen grad. Så kan en med tiden legge det mer og mer bak seg. Får du noe hjelp med psykolog kanskje?

Vh

Har hatte flere psykologer, men ingen jeg har følt meg særlig komfortabel med. Var hos en ny sist uke, og skla tilbake til uka. håper det går bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just little me

bor du sammen med han enda? jeg har heldigvis klart å komme meg bort fra min pappa. hadde ikke overlevd der særlig lenge tror jeg

Nei, jeg har flyttet ut så treffer han ikke mer nå. Er heller ikke redd for at han skal oppsøke meg, så det går bedre nå egentlig. Enn du? Har du kontakt med pappaen din?

På en måte burde jeg vært glad nå, er jo kvitt han. Men gråter meg fortsatt i søvn på grunn av alle minnene. Pluss at jeg synes det er skikkelig urettferdig at jeg ikke har noen voksne å støtte meg på. Har ikke noe særlig kontakt med moren min heller og faren min bor 50 mil unna meg. Skulle ønske jeg hadde en noen å støtte meg på av og til...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Happiness

Har hatte flere psykologer, men ingen jeg har følt meg særlig komfortabel med. Var hos en ny sist uke, og skla tilbake til uka. håper det går bedre.

Gi disse terapeutene en sjanse. Det tar tid å skape en relasjon. Jeg gikk i to år hos min første psykiater, og det var så hardt for meg når han skulle flytte. Jeg skulle da begynne hos hans kollega og psykiatervenn. Det tok nesten et halvt år før det løsnet. Mange ganger tenkte jeg at det ikke kom til å funke. Og etter det gikk jeg til ham i mange år. Og skulle ønske jeg kunne gått hos ham fortsatt.

Så hvis ikke det er noe alvorlig galt med vedkommende, må du være seig å holde ut. Det er tøft å snakke om det. Men det blir lettere. Og på et merkelig vis ble det også godt å snakke om overgrepene også etterhvert. Godtvondt.

Det hjelper virkelig. Tro meg som har gått denne lange prosessen. Selv om jeg ikke ble utsatt av min pappa, men en voksen leder, venn, sjelesørger i miljøet jeg gikk i.

La dette med å gå i terapi være en viljeshandling. Det er så mye annet å føle på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymAkkuratNå

Nei, jeg har flyttet ut så treffer han ikke mer nå. Er heller ikke redd for at han skal oppsøke meg, så det går bedre nå egentlig. Enn du? Har du kontakt med pappaen din?

På en måte burde jeg vært glad nå, er jo kvitt han. Men gråter meg fortsatt i søvn på grunn av alle minnene. Pluss at jeg synes det er skikkelig urettferdig at jeg ikke har noen voksne å støtte meg på. Har ikke noe særlig kontakt med moren min heller og faren min bor 50 mil unna meg. Skulle ønske jeg hadde en noen å støtte meg på av og til...

jeg har også flyttet. Flyttet til en annen by, for å komme meg bort. Har litt kontakt med han, men det aller meste foregår over tlf. Mamma bor på samme plass som han, og henne har jeg et godt forhold til, så jeg kan ikke unngå å møte på han av og til, samme hvor mye jeg prøver. men jeg er aldri alene med han, og det skal jeg heller aldri være igjen. Jeg savner også veldig noen å prate med, har prøvd å snakke med flere psykologer, men føler ikke at noen av de kan hjelpe meg. jeg gir dem kanskje ikke sjansen til det heller. har fått en ny behandler nå, har bestemt meg for at jeg skal gu han en sjanse. og har bestemt meg for at det er OK at han ser meg grine, og at det er OK at jeg er litt "svak".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymAkkuratNå

Gi disse terapeutene en sjanse. Det tar tid å skape en relasjon. Jeg gikk i to år hos min første psykiater, og det var så hardt for meg når han skulle flytte. Jeg skulle da begynne hos hans kollega og psykiatervenn. Det tok nesten et halvt år før det løsnet. Mange ganger tenkte jeg at det ikke kom til å funke. Og etter det gikk jeg til ham i mange år. Og skulle ønske jeg kunne gått hos ham fortsatt.

Så hvis ikke det er noe alvorlig galt med vedkommende, må du være seig å holde ut. Det er tøft å snakke om det. Men det blir lettere. Og på et merkelig vis ble det også godt å snakke om overgrepene også etterhvert. Godtvondt.

Det hjelper virkelig. Tro meg som har gått denne lange prosessen. Selv om jeg ikke ble utsatt av min pappa, men en voksen leder, venn, sjelesørger i miljøet jeg gikk i.

La dette med å gå i terapi være en viljeshandling. Det er så mye annet å føle på.

Tusen takk for svar Happiness. Hvis du ser det siste svaret jeg ga til Just little me, ser du at jeg på en måte har svart på ditt innlegg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just little me

jeg har også flyttet. Flyttet til en annen by, for å komme meg bort. Har litt kontakt med han, men det aller meste foregår over tlf. Mamma bor på samme plass som han, og henne har jeg et godt forhold til, så jeg kan ikke unngå å møte på han av og til, samme hvor mye jeg prøver. men jeg er aldri alene med han, og det skal jeg heller aldri være igjen. Jeg savner også veldig noen å prate med, har prøvd å snakke med flere psykologer, men føler ikke at noen av de kan hjelpe meg. jeg gir dem kanskje ikke sjansen til det heller. har fått en ny behandler nå, har bestemt meg for at jeg skal gu han en sjanse. og har bestemt meg for at det er OK at han ser meg grine, og at det er OK at jeg er litt "svak".

jeg har aldri gått til noe psykolog eller noe. har bare vært hos helsesøster på skolen. sleit en del i starten med at jeg ikke ville la henne få vite noe, det ble altså ikke noen dype samtaler på en måte. Men jeg jobber med saken og det går litt bedre nå. Det domme er at jeg går siste året på skolen nå, så neste gang til helsesøstra er aller siste. Jeg synes det er skikkelig trist.

Jeg gråter ikke foran folk, klarer det ikke. Vil ikke være svak på en måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymAkkuratNå

jeg har aldri gått til noe psykolog eller noe. har bare vært hos helsesøster på skolen. sleit en del i starten med at jeg ikke ville la henne få vite noe, det ble altså ikke noen dype samtaler på en måte. Men jeg jobber med saken og det går litt bedre nå. Det domme er at jeg går siste året på skolen nå, så neste gang til helsesøstra er aller siste. Jeg synes det er skikkelig trist.

Jeg gråter ikke foran folk, klarer det ikke. Vil ikke være svak på en måte.

Det er det som er problemet mitt også. Jeg vil ikke at de skla se hvor svak jeg er, derfor gir jeg opp hvis ting blir vanskelig. Kanskje du skal be helsesøstra på skolen din henvise deg til en psykolog? Det er jo greit å få snakket litt, og kanskje etterhvert få litt hjelp til å takle vanskelige ting. Jeg vet i alle fall at jeg trenger hjelp, jeg klarer meg ikke alene

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Happiness

Tusen takk for svar Happiness. Hvis du ser det siste svaret jeg ga til Just little me, ser du at jeg på en måte har svart på ditt innlegg også.

Når jeg var på din alder, litt yngre, var jeg også til flere psykologer o.l. Hadde svært lite utbytte av det.

Så når jeg bestemte meg for å begynne skikkelig når jeg nærmet meg tretti, bestemte jeg meg for at nå skulle det bli annerledes.

Man går til terapi for sin egen skyld. Jukser en går det ut over en selv.

Så jeg bestemte meg for så mye ærlighet som kunne oppdrives. Jeg bestemte meg for å prøve å finne de mest mulig riktige ordene.

Jeg bestemte meg for at når jeg ikke brukte de rette ordene, skulle jeg ved neste anledning ta opp dette med psykiateren og si dem. Og gjerne snakke litt om hvorfor jeg fant andre ord, eller løyg, kall det hva du vil.

Jeg bestemte meg for å snakke om de tingene jeg absolutt ikke hadde lyst å si. Av og til fortalte jeg ham at jeg hadde noe jen måtte snakke om, men at jeg ikke var helt klar ennå.

Jeg var ærlig når vi snakket om den relasjonen som er mellom en pasient og en terapeut.

Det viktigst rådet jeg har å gi er å innse at terpien er ditt ansvar. Du skal bruke terapeuten som ditt redskap. Enkelte terapeuter funker så bra at en ikke trenger å gjøre stort, for de er så lett tilgjengelige redskaper. Andre ganger må en som pasient ta ansvar for å få fremdrift. Du må kreve av din terapeut. (Spesielt hvis du har en som lytter og lytter...).Da begynner det å bli spennende. Men det siste, å utfordre terapeuten mer og mer, gjorde jeg vel ikke kanskje helt i begynnelsen:o)

Lykke til med terapien, gi den ikke opp.

Jeg skulle ønske at jeg hadde fått skikkelig hjelp når jeg var 18 år. Jeg ventet så lenge, og da hadde det bare ballet mer på seg.

Det er nemlig slik at hvis du ikke får noe hjelp nå, må du kanskje møte helsevesenet sterkere igjen senere i livet. Ikke kast bort årene dine. Grip sjansen nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Just little me

Det er det som er problemet mitt også. Jeg vil ikke at de skla se hvor svak jeg er, derfor gir jeg opp hvis ting blir vanskelig. Kanskje du skal be helsesøstra på skolen din henvise deg til en psykolog? Det er jo greit å få snakket litt, og kanskje etterhvert få litt hjelp til å takle vanskelige ting. Jeg vet i alle fall at jeg trenger hjelp, jeg klarer meg ikke alene

Hun sier hun har lyst til å sende meg videre til noen andre, men jeg klarer ikke la henne gjøre det, ikke helt ennå. jeg er redd på en måte, det er så mange ting som har skjedd og på en måte så har jeg blitt redd for å være alene med voksne. Men kanskje jeg vil til psykolog litt senere, bare ikke helt enda

Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymAkkuratNå

Hun sier hun har lyst til å sende meg videre til noen andre, men jeg klarer ikke la henne gjøre det, ikke helt ennå. jeg er redd på en måte, det er så mange ting som har skjedd og på en måte så har jeg blitt redd for å være alene med voksne. Men kanskje jeg vil til psykolog litt senere, bare ikke helt enda

åh, du minner meg om meg. så rart. Hvor gammel er du?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Happiness

jeg har aldri gått til noe psykolog eller noe. har bare vært hos helsesøster på skolen. sleit en del i starten med at jeg ikke ville la henne få vite noe, det ble altså ikke noen dype samtaler på en måte. Men jeg jobber med saken og det går litt bedre nå. Det domme er at jeg går siste året på skolen nå, så neste gang til helsesøstra er aller siste. Jeg synes det er skikkelig trist.

Jeg gråter ikke foran folk, klarer det ikke. Vil ikke være svak på en måte.

Hva er styrke? Hva er svakhet?

Å gråte er ikke å være svak.

Å føle seg svak er ikke å være svak.

Å ta ansvar for livet sitt når man trenger hjelp er ikke å være svak.

Jeg var 14 år når jeg sa til min mor at hun måtte hjlpe meg til en psykolog. Det er over tyve år siden, og enda vet jeg med stolthet at det ikke var noe svakt øyeblikk i mitt liv. Jeg er stolt av den 14 årige jenta.

Svakt--sterkt-- Vel verdt å filosofere litt over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Happiness

Det er det som er problemet mitt også. Jeg vil ikke at de skla se hvor svak jeg er, derfor gir jeg opp hvis ting blir vanskelig. Kanskje du skal be helsesøstra på skolen din henvise deg til en psykolog? Det er jo greit å få snakket litt, og kanskje etterhvert få litt hjelp til å takle vanskelige ting. Jeg vet i alle fall at jeg trenger hjelp, jeg klarer meg ikke alene

Hva er styrke? Hva er svakhet?

Å gråte er ikke å være svak.

Å føle seg svak er ikke å være svak.

Å ta ansvar for livet sitt når man trenger hjelp er ikke å være svak.

Jeg var 14 år når jeg sa til min mor at hun måtte hjelpe meg til en psykolog. Det er over tyve år siden, og enda vet jeg med stolthet at det ikke var noe svakt øyeblikk i mitt liv. Jeg er stolt av den 14 årige jenta.

Svakt--sterkt-- Vel verdt å filosofere litt over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
 Del

×
×
  • Opprett ny...