Gå til innhold

Sorg når man blir friskere


Gjest skal

Anbefalte innlegg

Vet ikke om det jeg skal skrive nå er det rareste, eller om andre har opplevd lignende.

Jeg har sluttet å overspise! Vet det kan komme tilbakefall, men her og nå er det sånn. Det var ingen beslutning. Ikke engang noe jeg har jobbet veldig med direkte.

Men etter å ha begynt å lære å kjenne etter, fått "kontakt m kroppen" (liker ikke sånne uttrykk, menmen), så funker d plutselig ikke lenger!

Har vært ganske lenge nå, at jeg blir redd&urolig eller trist når jeg før bare ble sulten. Men nå klarer jeg rett og slett ikke å spise så mye. Blir ubehagelig mett, får vondt i magen og blir kvalm og har ikke lyst på noe. Og er livredd for oppkast, så da stopper det. Klarer ikke å slå av de følelsene heller.

Vet at dette er kjempebra! Har jo villet dette. Men kjenner ikke det. Det jeg kjenner er sorg. Føles som jeg har mistet noe viktig. Noe som alltid har vært der. Hodet jubler og hjertet gråter.

Og så kan jeg bli så rasende forbannet. Når angsten bølger og tårene renner og så er den ikke der, den gamle vennen som virket!

Men jeg burde jo være kjempeglad. :-/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Blåbærpiken

Under hypnosen i går, så skulle den delen av meg som røyket tas vare på av den "voksne" jordbærpiken. Den voksne skulle gi den som røyket en klem.

Jeg strittet i mot. Men det er vel fordi røykejordbærpiken er en trist jente som trenger omsorg og trøst og å bli tatt vare på. Røyken har sørget for meg, på en måte. Så jeg må regne med å sørge når jeg slutter. At den delen i meg som trengte trøst og omsorg ikke får det gjennom røyken. Så da må den delen i meg tas vare på liksom...regner med følelser i stort monn. :-)

Ved å slutte å røyke, så slutter jeg ikke bare å røyke, jeg sier farvel til en stor del av meg. En viktig del, som har hatt det vanskelig, som er passiv, som heller vil sitte på nett enn å leve. Jeg trenger ikke den jordbærpiken lenger, men jeg tror det blir trist, å si farvel.

Vet ikke om det ble forståelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Under hypnosen i går, så skulle den delen av meg som røyket tas vare på av den "voksne" jordbærpiken. Den voksne skulle gi den som røyket en klem.

Jeg strittet i mot. Men det er vel fordi røykejordbærpiken er en trist jente som trenger omsorg og trøst og å bli tatt vare på. Røyken har sørget for meg, på en måte. Så jeg må regne med å sørge når jeg slutter. At den delen i meg som trengte trøst og omsorg ikke får det gjennom røyken. Så da må den delen i meg tas vare på liksom...regner med følelser i stort monn. :-)

Ved å slutte å røyke, så slutter jeg ikke bare å røyke, jeg sier farvel til en stor del av meg. En viktig del, som har hatt det vanskelig, som er passiv, som heller vil sitte på nett enn å leve. Jeg trenger ikke den jordbærpiken lenger, men jeg tror det blir trist, å si farvel.

Vet ikke om det ble forståelig?

Jo, tror jeg ken forstå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blåbærpiken

Jo, tror jeg ken forstå!

Det ble ikke helt det samme men...

Jeg mente at, du kanskje har gitt slipp på noe nå? Noe du har trengt, og at det er trist å si farvel til den delen selv om det er bra....? Du er videre, men det er en sorg å gi slipp på noe som har vært så nødvendig for deg?

Vet ikke om jeg er på sporet akk, men...:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ble ikke helt det samme men...

Jeg mente at, du kanskje har gitt slipp på noe nå? Noe du har trengt, og at det er trist å si farvel til den delen selv om det er bra....? Du er videre, men det er en sorg å gi slipp på noe som har vært så nødvendig for deg?

Vet ikke om jeg er på sporet akk, men...:-)

Jo, kanskje. Litt av det vonde er vel og at jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal klare meg uten. Det kom så brått på en måte. Fikk liksom ikke velge og bestemme meg for at nå klarer jeg meg.

Bare mistet det.

Og at det skjer i en lang sommer. Uten sikkerhetsnett.

Og så kjenner jeg meg så utrolig idiotisk, fordi det egentlig er bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fortsatt..Happiness:o)

Ja dette er kompliserte greier. Kropp, skam, døyving, konturer, angst. Har også følt en sorg ved de periodene hvor jeg slutter å overspise. For meg har det mye med konturer og tydelighet å gjøre. Når jeg vandrer opp og ned er jeg i en slags evig oppløsing og forandring. Når man får litt tid på seg til å være en stund uten den stadige bevegelsen, velter sorgen inn. Man får ro til å kjenne på kroppen. Litt det samme som når jeg stortuter på treningssenteret når jeg trener apparattrening de første gangene. Her var visst kroppen min... Og den er min. Den er forlatt. Den er tydelig. Den er ensom, sveket, utsatt. Der er hud. Der er varme, svette. Den er levende. Den er ikke en død masse, døyvet og" drept" av en evig strøm av mat.

Sorry at jeg er diffus. Vi blir visst det mange av oss når det kommer til dette området. Kanskje kjenner du deg ikke igjen i en døyt av mine springende tanker og opplevelser rundt dette.

Psykiateren min kjøpte vekt. Fordi når jeg hadde vært en stund på et vektnivå, begynte angsten og sorgen og komme. Og han ville jeg skulle bli værende der og kjenne på den. Det er skummelt som fy. Etter en stund vil jeg flyte ut igjen i uformeligheten.

Å kjenne på sin egen kvinnelighet---konturer. Der er det også noe. I hvert fall for meg. Fordi det springer inn i det seksuelle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Blåbærpiken

Jo, kanskje. Litt av det vonde er vel og at jeg ikke er sikker på hvordan jeg skal klare meg uten. Det kom så brått på en måte. Fikk liksom ikke velge og bestemme meg for at nå klarer jeg meg.

Bare mistet det.

Og at det skjer i en lang sommer. Uten sikkerhetsnett.

Og så kjenner jeg meg så utrolig idiotisk, fordi det egentlig er bra.

Ah, sånn ja :-)

Da skjønte jeg.

Jeg tror at når slike ting bare "skjer", så er man klar for det. Det behøves ikke lenger. Når man er sterk nok til å klare seg uten. Så er det skummelt, fordi man beveger seg ut i det ukjente.

Jeg tror det går fint jeg! Men det er lett for meg å sitte her og si det.... ;-)

Uansett vil jeg si; gratulerer! Det er jo supert (sånn egentlig....) :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja dette er kompliserte greier. Kropp, skam, døyving, konturer, angst. Har også følt en sorg ved de periodene hvor jeg slutter å overspise. For meg har det mye med konturer og tydelighet å gjøre. Når jeg vandrer opp og ned er jeg i en slags evig oppløsing og forandring. Når man får litt tid på seg til å være en stund uten den stadige bevegelsen, velter sorgen inn. Man får ro til å kjenne på kroppen. Litt det samme som når jeg stortuter på treningssenteret når jeg trener apparattrening de første gangene. Her var visst kroppen min... Og den er min. Den er forlatt. Den er tydelig. Den er ensom, sveket, utsatt. Der er hud. Der er varme, svette. Den er levende. Den er ikke en død masse, døyvet og" drept" av en evig strøm av mat.

Sorry at jeg er diffus. Vi blir visst det mange av oss når det kommer til dette området. Kanskje kjenner du deg ikke igjen i en døyt av mine springende tanker og opplevelser rundt dette.

Psykiateren min kjøpte vekt. Fordi når jeg hadde vært en stund på et vektnivå, begynte angsten og sorgen og komme. Og han ville jeg skulle bli værende der og kjenne på den. Det er skummelt som fy. Etter en stund vil jeg flyte ut igjen i uformeligheten.

Å kjenne på sin egen kvinnelighet---konturer. Der er det også noe. I hvert fall for meg. Fordi det springer inn i det seksuelle.

Ja....... Som jeg hater de ordene!!! Kvinnelig. Og Seksuell. Er ikke klar for sånt!!!!!!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, sånn ja :-)

Da skjønte jeg.

Jeg tror at når slike ting bare "skjer", så er man klar for det. Det behøves ikke lenger. Når man er sterk nok til å klare seg uten. Så er det skummelt, fordi man beveger seg ut i det ukjente.

Jeg tror det går fint jeg! Men det er lett for meg å sitte her og si det.... ;-)

Uansett vil jeg si; gratulerer! Det er jo supert (sånn egentlig....) :-)

Takk.. Kanskje er jeg det. Vet ikke. Hvis ikke, så må jeg vel finne en måte å bli det på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja dette er kompliserte greier. Kropp, skam, døyving, konturer, angst. Har også følt en sorg ved de periodene hvor jeg slutter å overspise. For meg har det mye med konturer og tydelighet å gjøre. Når jeg vandrer opp og ned er jeg i en slags evig oppløsing og forandring. Når man får litt tid på seg til å være en stund uten den stadige bevegelsen, velter sorgen inn. Man får ro til å kjenne på kroppen. Litt det samme som når jeg stortuter på treningssenteret når jeg trener apparattrening de første gangene. Her var visst kroppen min... Og den er min. Den er forlatt. Den er tydelig. Den er ensom, sveket, utsatt. Der er hud. Der er varme, svette. Den er levende. Den er ikke en død masse, døyvet og" drept" av en evig strøm av mat.

Sorry at jeg er diffus. Vi blir visst det mange av oss når det kommer til dette området. Kanskje kjenner du deg ikke igjen i en døyt av mine springende tanker og opplevelser rundt dette.

Psykiateren min kjøpte vekt. Fordi når jeg hadde vært en stund på et vektnivå, begynte angsten og sorgen og komme. Og han ville jeg skulle bli værende der og kjenne på den. Det er skummelt som fy. Etter en stund vil jeg flyte ut igjen i uformeligheten.

Å kjenne på sin egen kvinnelighet---konturer. Der er det også noe. I hvert fall for meg. Fordi det springer inn i det seksuelle.

Sorry, takk for at du svarte altså, bare.. Er bare liten og redd og lei meg i kveld!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Blåbærpiken

Takk.. Kanskje er jeg det. Vet ikke. Hvis ikke, så må jeg vel finne en måte å bli det på.

Skal....vil...ønske...Du er jo en skal. Og en vil.

Du finner en måte, det gjør du :)

Vondt og godt. Hånd i hånd.

Det er jo egentlig utrolig flott, at du kan kjenne på følelsene dine uten å døyve det med mat! Og det er, du som styrer det, selv om en del av deg ikke vil, så må det være en stor del som faktisk vil dette, akkurat nå, siden det skjer.

Egentlig er det fantastisk!!

(Litt av en støtte jeg ga deg på at det er trist...ikke mye støtte nei....jeg synes jo det er helt utrolig bra.)

Skjønner at det er fælt også da, trist, og skummelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

fortsatt..Happiness:o)

Sorry, takk for at du svarte altså, bare.. Er bare liten og redd og lei meg i kveld!

Vet. Jeg kjenner også sorgen. Spesielt nå når det blir strødd ekstra salt i disse sårene mine ved utroskapen og samlivsbruddet mitt. En salig vev.

Mye sorg i dette.

Og sinne.

God natt, skal.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet. Jeg kjenner også sorgen. Spesielt nå når det blir strødd ekstra salt i disse sårene mine ved utroskapen og samlivsbruddet mitt. En salig vev.

Mye sorg i dette.

Og sinne.

God natt, skal.

Takk, god natt du og!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Blåbærpiken

Takk.. Kanskje er jeg det. Vet ikke. Hvis ikke, så må jeg vel finne en måte å bli det på.

Uff, det var ikke mye til støtte det der. Fikk det visst ikke helt til i dag.

Jaja.

Håper du får sove i natt da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, det var ikke mye til støtte det der. Fikk det visst ikke helt til i dag.

Jaja.

Håper du får sove i natt da.

Vet jo at det er bra. Bare kjenner d ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest familietrøbbel

Jeg fikk en uventet sorgreaksjon da jeg ble mye friskere på ganske kort tid. Den sykdommen og elendigheten jeg mistet ga et stort tomrom i livet mitt. Det var kjemperart, for jeg trodde ikke man kunne sørge over å miste noe så altoppslukende vondt. Man sørget vel bare når man hadde mistet noe(n) man var glad i trodde jeg.

Utfordringen var å erstatte tankevirksomhet og døgnets timer med friske, normale ting. Det var uvant ganske lenge, men jammen så ble jeg vant til det også til slutt.

Ja, det er en stor utfordring å takle å bli friskere. Men jeg tror og håper du venner deg til det. Ønsker lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Jente31

Det er ganske merkelig det der.. Jeg føler det litt likedan jeg også. Det har vel preget livet i stor grad, tatt mye "plass", og plutselig - når det er borte, så blir det et stort tomrom.. Og så føles det vondt, når det egentlig skulle føltes godt.

Ble kansje litt teit svart dette, vanskelig å sette ord på men.. håper du skjønner hva jeg mener.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske merkelig det der.. Jeg føler det litt likedan jeg også. Det har vel preget livet i stor grad, tatt mye "plass", og plutselig - når det er borte, så blir det et stort tomrom.. Og så føles det vondt, når det egentlig skulle føltes godt.

Ble kansje litt teit svart dette, vanskelig å sette ord på men.. håper du skjønner hva jeg mener.

Takk! Godt det ikke bare er meg. Kjennes så utakknemlig å skulle kjenne sånn. Men er vel bare sånn det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Innholdet ditt inneholder uttrykk som vi ikke tillater. Vennligst endre innholdet ditt slik at det ikke lenger inneholder de markerte ordene nedenfor.
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...
×
×
  • Opprett ny...