Samfunnet vil ikke ha meg i full jobb.

[Gjest Wita]

Men barna er da tydeligvis ikke store nok (ikke alle i hvert fall) til at dere kan være i full jobb (eller mer) begge to, og da har du jo ikke hatt DIN tid hjemme med barna. Du er jo strengt tatt ikke hjemme utelukkende for din egen del, men for barna...

Du kunne ikke fatte hvorfor jeg gadd å jobbe, siden jeg har en så rik mann.

Vel, det var det jeg forsøkte å gi deg et svar på.

Noen trives i jobben sin og jeg er en av dem.

[Gjest Wita]

Enig egentlig. ) Selvfølgelig synes jeg det er supert å være såpass selvsatendig at jeg kan forsørge meg selv og ungene, men hadde jeg hatt muligheten til å jobbe 60% (og hatt 3-4 dagers arbeidsuke) så hadde jeg glatt gjort det selv om det betød at gubben hadde forsørget meg litt!

Jeg jobber hver dag selv med 60%

[Sofline]

Men du har jo muligheten til det. Jo mindre du jobber jo mer må exen din betale i bidrag?

Jeg hadde ikke gjort det altså, men muligheten er jo der.

Det går vel ikke opp i opp, at eksen må betale diferansen mellom full jobb og deltidsjobb?

[Lillemus]

Jeg jobber hver dag selv med 60%

Jeg jobber selv 5-/6-dagers uke med 80%, kunne godt tenkt med å ha 4-/5-dagers uke istedet gitt, men det går ikke på grunn av at vi er så få ansatte på jobben.

[Sofline]

Ser du skriver en annen plass at dere bor i Oslo og at du kjører kollektivt. Dette er jo et valg dere har gjort. Hadde dere bodd litt utenfor Oslo kunne det kanskje vært enklere å fått kabalen til å gå opp.

En kan ikke få i både pose og sekk vet du.

Jeg kan love deg at det ikke bare er de aller største byene som sliter med store rushproblemer.

[Gjest Wita]

Jeg jobber selv 5-/6-dagers uke med 80%, kunne godt tenkt med å ha 4-/5-dagers uke istedet gitt, men det går ikke på grunn av at vi er så få ansatte på jobben.

Jeg ser en er en del som nok skulle vært mer hjemme og ikke skjønner hvorfor det er nødvendig for meg å jobbe.

Jeg tror at de fleste her er småbarnsforeldre, mens jeg føler at livet begynner å roe seg. Jeg er ikke så sliten som jeg var da ungene var mindre.

Jeg føler jeg har tid og overskudd og jeg liker meg veldig godt på jobb.

Men bevares, det er ingen krise for meg og fortsatt jobbe litt redusert. Det blir uansett mer enn det har vært før.

Men åpningstidene ville jeg tro var et problem for mange, men når jeg leser denne tråden så er det ikke slik. De fleste kvinner vil ha tid hjemme.

Trodde flere var avhengig av to fulle inntekter også, men slik er det ikke.

[Bookworm]

Du kunne ikke fatte hvorfor jeg gadd å jobbe, siden jeg har en så rik mann.

Vel, det var det jeg forsøkte å gi deg et svar på.

Noen trives i jobben sin og jeg er en av dem.

Jeg sa ikke at jeg ikke kunne fatte at du GADD å jobbe som har så rik man, men jeg satte spørsmålstegn ved hvorfor det var så viktig å ha FULL jobb når man har små barn, når det gjør situasjonen såpass vanskelig for dere...

[Dorthe]

Det går vel ikke opp i opp, at eksen må betale diferansen mellom full jobb og deltidsjobb?

Exen betaler jo etter konas inntekt i forhold til sin egen så jo mindre hun tjener jo mer bidrag må han betale.

[Gjest Wita]

Jeg sa ikke at jeg ikke kunne fatte at du GADD å jobbe som har så rik man, men jeg satte spørsmålstegn ved hvorfor det var så viktig å ha FULL jobb når man har små barn, når det gjør situasjonen såpass vanskelig for dere...

"Hvis din mann tjener såpass mye og du har en 60% stilling i tillegg? Hvorfor i all verden vil du jobbe mer? "

Dette sa du og det er ikke store forskjellen.

Som jeg sa, så trives jeg veldig godt i jobben min. Jeg ser ingen grunn til å holde seg hjemme BARE fordi man har en mann som tjener bra.

Der er du og jeg veldig forskjellige, skjønner jeg.

Mine barn er 16,13 og 6.

De er ganske spredd i alder og det er vi selvsagt skyld i selv. Jeg har hatt tid med dem i mange år nå. Jeg begynte i vikarbyrå da den eldste var liten. Jobbet fullt i perioder og deltid i andre perioder. Jeg har også vært hjemmeværende i perioder.

Jeg glad for at jeg har hatt mulighet til dette.

Minstemor har hatt korte dager i barnehagen i mange år og jeg har ikke dårlig samvittighet over å jobbe lengre dager nå. Jeg har tid og overskudd til det og minstemor vil glede seg over å få lengre dager i lek på sfo.

Hun synes jeg kom for tidlig og hentet henne da hun gikk i barnehagen.

Livet mitt har forandret seg mye på ganske kort tid synes jeg. Ungene sørger for selv å komme seg til sine aktiviteter. Sønnen vår som har vært syk hele livet, har blitt frisk. De er ikke like avhengig av meg på samme måte.

Jeg har vært vant til å ha et aktivt liv. Ungene har hatt førsteprioritet, men nå har livet blitt roligere. Det er deilig og jeg har faktisk lyst til å bruke mer tid på jobben.

Men jeg forstår mannen min . Det blir umulig for han og dra fra jobben 15.45 hver dag eneste dag.

Ingen arbeidstaker vil ha sivilingeniører som må dra fra jobb 15.45 hver dag og aldri kan ta en jobbreise.

Nå har det seg slik at jeg sikkert kjenner 30 siv-inger og jeg er vant til en helt annen verden enn den dere presenterer her. Ingen, -ABSOLUTT INGEN- har så korte dager.

Konene derimot har ikke full stilling og det var det jeg hadde lyst til å diskutere. Noen ønsker det sikkert slik. Andre har kanskje ikke noe valg.

Du sier jeg skylder på samfunnet. Du får det til å høres så fælt ut.

Det må gå an å engasjere seg litt og sette spørsmåltegn ved ting.

[Bookworm]

"Hvis din mann tjener såpass mye og du har en 60% stilling i tillegg? Hvorfor i all verden vil du jobbe mer? "

Dette sa du og det er ikke store forskjellen.

Som jeg sa, så trives jeg veldig godt i jobben min. Jeg ser ingen grunn til å holde seg hjemme BARE fordi man har en mann som tjener bra.

Der er du og jeg veldig forskjellige, skjønner jeg.

Mine barn er 16,13 og 6.

De er ganske spredd i alder og det er vi selvsagt skyld i selv. Jeg har hatt tid med dem i mange år nå. Jeg begynte i vikarbyrå da den eldste var liten. Jobbet fullt i perioder og deltid i andre perioder. Jeg har også vært hjemmeværende i perioder.

Jeg glad for at jeg har hatt mulighet til dette.

Minstemor har hatt korte dager i barnehagen i mange år og jeg har ikke dårlig samvittighet over å jobbe lengre dager nå. Jeg har tid og overskudd til det og minstemor vil glede seg over å få lengre dager i lek på sfo.

Hun synes jeg kom for tidlig og hentet henne da hun gikk i barnehagen.

Livet mitt har forandret seg mye på ganske kort tid synes jeg. Ungene sørger for selv å komme seg til sine aktiviteter. Sønnen vår som har vært syk hele livet, har blitt frisk. De er ikke like avhengig av meg på samme måte.

Jeg har vært vant til å ha et aktivt liv. Ungene har hatt førsteprioritet, men nå har livet blitt roligere. Det er deilig og jeg har faktisk lyst til å bruke mer tid på jobben.

Men jeg forstår mannen min . Det blir umulig for han og dra fra jobben 15.45 hver dag eneste dag.

Ingen arbeidstaker vil ha sivilingeniører som må dra fra jobb 15.45 hver dag og aldri kan ta en jobbreise.

Nå har det seg slik at jeg sikkert kjenner 30 siv-inger og jeg er vant til en helt annen verden enn den dere presenterer her. Ingen, -ABSOLUTT INGEN- har så korte dager.

Konene derimot har ikke full stilling og det var det jeg hadde lyst til å diskutere. Noen ønsker det sikkert slik. Andre har kanskje ikke noe valg.

Du sier jeg skylder på samfunnet. Du får det til å høres så fælt ut.

Det må gå an å engasjere seg litt og sette spørsmåltegn ved ting.

Vi er ikke så forskjellige som du vil ha det til. Som jeg skrev i et annet innlegg i dette meterlange tråden, så har jeg selv jobbet full tid siden h*n var 2 år. Dette fordi vi er heldige å ha besteforeldre som hjelper oss.

Selvfølgelig er det forskjell på om jeg "ikke skjønner hvorfor du gidder å jobbe når du har så rik mann" og hvorfor du absolutt må jobbe mer enn 60% når dette ikke funker for dere. I et perfekt samfunn så skulle selvfølgelig alle kunne jobbe så mye de vil, men slik er det endog ikke. Hvis du ser på deg og din mann til sammen, så er jeg sikker på at dere jobber 200%? Og da er vi vel egentlig der du vil at dere ønsker være, bare ikke på den måten du ønsker.

Når du har valgt å ikke kreve at mannen din skal ta mer ansvar når det gjelder barn og hjem (som er likestilling i hjemmet), så kan du heller ikke skylde på samfunnet for at du selv ikke kan gå ut i full jobb...

Jeg mener jobb er viktig for selvbildet og følelsen av egenverd, og jeg skjønner absolutt at noen bare _vil_ jobbe fordi de trives i jobben sin (jeg trengte pengene, men jeg stortrivdes - har dessverre måttet slutte nå) på jobb og følte at jeg gjorde nytte for meg der.

Jeg er sikker på at hvis du hadde fått mannen din til å jobbe bare 100% stilling, så kanskje hadde situasjonen sett annerledes ut, men siden du selv (for du innrømmer jo at du har gjort det til et ikke-tema hjemme hos dere) har tatt på deg fulltidsjobben hjemme, så kan du ikke i tillegg klare en fulltidsjobb ute - det blir jo 160% det:-)

Så jeg kritiserer ikke deg for å ville jobbe, men dere har liksom lagt opp til disse problemene selv, og da kan man ikke finne andre syndebukker...

[Sofline]

Exen betaler jo etter konas inntekt i forhold til sin egen så jo mindre hun tjener jo mer bidrag må han betale.

Jo, det vet jeg, men hvis man går 2000 kr ned i lønn, må eksen punge ut med 2000 kr mer i bidra hver måned?

[Gjest Wita]

Vi er ikke så forskjellige som du vil ha det til. Som jeg skrev i et annet innlegg i dette meterlange tråden, så har jeg selv jobbet full tid siden h*n var 2 år. Dette fordi vi er heldige å ha besteforeldre som hjelper oss.

Selvfølgelig er det forskjell på om jeg "ikke skjønner hvorfor du gidder å jobbe når du har så rik mann" og hvorfor du absolutt må jobbe mer enn 60% når dette ikke funker for dere. I et perfekt samfunn så skulle selvfølgelig alle kunne jobbe så mye de vil, men slik er det endog ikke. Hvis du ser på deg og din mann til sammen, så er jeg sikker på at dere jobber 200%? Og da er vi vel egentlig der du vil at dere ønsker være, bare ikke på den måten du ønsker.

Når du har valgt å ikke kreve at mannen din skal ta mer ansvar når det gjelder barn og hjem (som er likestilling i hjemmet), så kan du heller ikke skylde på samfunnet for at du selv ikke kan gå ut i full jobb...

Jeg mener jobb er viktig for selvbildet og følelsen av egenverd, og jeg skjønner absolutt at noen bare _vil_ jobbe fordi de trives i jobben sin (jeg trengte pengene, men jeg stortrivdes - har dessverre måttet slutte nå) på jobb og følte at jeg gjorde nytte for meg der.

Jeg er sikker på at hvis du hadde fått mannen din til å jobbe bare 100% stilling, så kanskje hadde situasjonen sett annerledes ut, men siden du selv (for du innrømmer jo at du har gjort det til et ikke-tema hjemme hos dere) har tatt på deg fulltidsjobben hjemme, så kan du ikke i tillegg klare en fulltidsjobb ute - det blir jo 160% det:-)

Så jeg kritiserer ikke deg for å ville jobbe, men dere har liksom lagt opp til disse problemene selv, og da kan man ikke finne andre syndebukker...

"Jeg er sikker på at hvis du hadde fått mannen din til å jobbe bare 100% stilling, så kanskje hadde situasjonen sett annerledes ut, men siden du selv (for du innrømmer jo at du har gjort det til et ikke-tema hjemme hos dere) har tatt på deg fulltidsjobben hjemme, så kan du ikke i tillegg klare en fulltidsjobb ute - det blir jo 160% det:-)"

Hvorfor skulle jeg ikke klare en fulltidsjobb ute? Jeg sier at jeg vil greie det og du sier at jeg ikke vil greie det. Merkelig at du skulle vite mer om det enn meg? Når det gjelder jobben til mannen min, tror jeg at jeg må forklare dette litt nærmere siden du misforstår så mye.

Han er siv.ing og fant ut for noen år siden at han ville starte for seg selv.

Han driver med flere ting i det firmaet. En av de tingene er jobbe som siv.ing gjennom et konsulentbyrå som igjen leier han ut til et annet firma.Det er i den jobben han har halvannen mill. i lønn.

Men han har også gjort andre ting. Eiendomsutvikling. Der har han også tjent penger, selv om det ikke er noe fast hvert år. Intektene kommer når hus selges.

Jeg kunne ha jobbet livet av meg for å stoppe han. Jeg har diskutert masse rundt disse tingene, men har innsett at jeg da vil ødelegge for et menneske som faktisk har store evner til å få til ting. Jeg har innsett at dette er selve livet for han.

Det betyr veldig mye for han å drive på med disse tingene og vi ville ikke fått det bra sammen om jeg stoppet han.

For meg betyr ikke jobben så mye tross alt. For meg er det et sted jeg trives og hvor jeg har det sosialt og hvor jeg tjener penger og hvor jeg lærer noe. For han er jobben en lidenskap.

Og når det gjelder åpningstidene i sfo, så synes jeg det var et interesant tema i forhold målet jeg vet rejeringa har. Det var ikke bare for min egen del.

[Bookworm]

"Jeg er sikker på at hvis du hadde fått mannen din til å jobbe bare 100% stilling, så kanskje hadde situasjonen sett annerledes ut, men siden du selv (for du innrømmer jo at du har gjort det til et ikke-tema hjemme hos dere) har tatt på deg fulltidsjobben hjemme, så kan du ikke i tillegg klare en fulltidsjobb ute - det blir jo 160% det:-)"

Hvorfor skulle jeg ikke klare en fulltidsjobb ute? Jeg sier at jeg vil greie det og du sier at jeg ikke vil greie det. Merkelig at du skulle vite mer om det enn meg? Når det gjelder jobben til mannen min, tror jeg at jeg må forklare dette litt nærmere siden du misforstår så mye.

Han er siv.ing og fant ut for noen år siden at han ville starte for seg selv.

Han driver med flere ting i det firmaet. En av de tingene er jobbe som siv.ing gjennom et konsulentbyrå som igjen leier han ut til et annet firma.Det er i den jobben han har halvannen mill. i lønn.

Men han har også gjort andre ting. Eiendomsutvikling. Der har han også tjent penger, selv om det ikke er noe fast hvert år. Intektene kommer når hus selges.

Jeg kunne ha jobbet livet av meg for å stoppe han. Jeg har diskutert masse rundt disse tingene, men har innsett at jeg da vil ødelegge for et menneske som faktisk har store evner til å få til ting. Jeg har innsett at dette er selve livet for han.

Det betyr veldig mye for han å drive på med disse tingene og vi ville ikke fått det bra sammen om jeg stoppet han.

For meg betyr ikke jobben så mye tross alt. For meg er det et sted jeg trives og hvor jeg har det sosialt og hvor jeg tjener penger og hvor jeg lærer noe. For han er jobben en lidenskap.

Og når det gjelder åpningstidene i sfo, så synes jeg det var et interesant tema i forhold målet jeg vet rejeringa har. Det var ikke bare for min egen del.

Nå er det du som velger å misforstå meg, og du har tydeligvis også bestemt deg for at jeg kritiserer deg for dine ønsker.

Jeg sier ikke at du personlig (energimessig) ville ha klart en full jobb ute, men den praktiske biten er vanskelig å få i hop. Det var jo det innlegget ditt handlet om i utgangspunktet, og som var ditt problem. Ergo så går det ikke hos dere.

Du trekker hele tiden fram regjeringens mål, men at ufrivillig deltidsarbeidende mødre skal kunne gå ut i full jobb hvis de ønsker, men samtidig så er det også et mål for den samme regjeringen at far skal ta mer ansvar for hus og barn. Siden dette altså ikke er et alternativ for dere, så blir det vanskeligere (men jeg sier da ikke umulig)...

At din mann ser på jobben sin som en lidenskap er greit nok det, men ikke en unnskyldning for at du skal sette sine ønsker og behov til side, men du sier samtidig at jobben din ikke er så viktig for deg som hans er, så du har valgt å la ham fortsette med dette. Og da, så lenge det praktisk sett ikke fungerer for deg å være i full jobb per i dag, så ok...så må du utsette det litt.

Det eneste jeg som sagt reagerer på her, er din formulering om at "samfunnet vil ikke ha meg i full jobb". Mange har det (mor og far), så da er det ikke samfunnet, men deres egne prioriteringer som setter en stopper for dette hos dere.

[Dorthe]

Jo, det vet jeg, men hvis man går 2000 kr ned i lønn, må eksen punge ut med 2000 kr mer i bidra hver måned?

Det kommer vel an på exens inntekt. Det er en viss grense for hvor mange prosent de kan ta og hvor mye han selv skal ha igjen får å leve.

[Gjest Wita]

Nå er det du som velger å misforstå meg, og du har tydeligvis også bestemt deg for at jeg kritiserer deg for dine ønsker.

Jeg sier ikke at du personlig (energimessig) ville ha klart en full jobb ute, men den praktiske biten er vanskelig å få i hop. Det var jo det innlegget ditt handlet om i utgangspunktet, og som var ditt problem. Ergo så går det ikke hos dere.

Du trekker hele tiden fram regjeringens mål, men at ufrivillig deltidsarbeidende mødre skal kunne gå ut i full jobb hvis de ønsker, men samtidig så er det også et mål for den samme regjeringen at far skal ta mer ansvar for hus og barn. Siden dette altså ikke er et alternativ for dere, så blir det vanskeligere (men jeg sier da ikke umulig)...

At din mann ser på jobben sin som en lidenskap er greit nok det, men ikke en unnskyldning for at du skal sette sine ønsker og behov til side, men du sier samtidig at jobben din ikke er så viktig for deg som hans er, så du har valgt å la ham fortsette med dette. Og da, så lenge det praktisk sett ikke fungerer for deg å være i full jobb per i dag, så ok...så må du utsette det litt.

Det eneste jeg som sagt reagerer på her, er din formulering om at "samfunnet vil ikke ha meg i full jobb". Mange har det (mor og far), så da er det ikke samfunnet, men deres egne prioriteringer som setter en stopper for dette hos dere.

"Det eneste jeg som sagt reagerer på her, er din formulering om at "samfunnet vil ikke ha meg i full jobb". Mange har det (mor og far), så da er det ikke samfunnet, men deres egne prioriteringer som setter en stopper for dette hos dere"

Ja, jeg sa jo at jeg satte det på spissen. Jeg var klar for en diskusjon og vet av erfaring at en litt sensajonspreget overskrift setter fart i debatten:)

Men det er jo noe i det.

Som Pielill sa lenger ned her. Karita vil piske vestkantfruene ut i jobb, har hun sagt.

Problemet er bare at Karita ALDRI får vestkantherrer med høye lønninger til å redusere stillingene sine. Karita må se realiteten i øynene. Jeg tror mange(langt i fra alle, men veldig mange) vestkantherrer er en egen rase. De bor på vest-kanten fordi de har råd til det og de er ikke interesert i gå noe ned i lønn. Jobbene deres fungerer gjerne ikke slik heller.

Det er ikke helt akseptert heller at de skal jobbe redusert. Det er fremdeles slik at det er mer akseptert at kvinner med bra utdannelse jobber redusert.

Så hva vil Karita gjøre med dette for å få det som hun vil?

Jeg vil jobbe og mitt problem ville være løst med en åpningstid i sfo som var forenlig med en fulltidsjobb.

Dette er noe å tenke over. Nå er det selvfølgelig slik at noen vestkantfruer helst vil gå hjemme, selv om de ikke lenger har barn og det får vi ikke gjort noe med.

[Bookworm]

"Det eneste jeg som sagt reagerer på her, er din formulering om at "samfunnet vil ikke ha meg i full jobb". Mange har det (mor og far), så da er det ikke samfunnet, men deres egne prioriteringer som setter en stopper for dette hos dere"

Ja, jeg sa jo at jeg satte det på spissen. Jeg var klar for en diskusjon og vet av erfaring at en litt sensajonspreget overskrift setter fart i debatten:)

Men det er jo noe i det.

Som Pielill sa lenger ned her. Karita vil piske vestkantfruene ut i jobb, har hun sagt.

Problemet er bare at Karita ALDRI får vestkantherrer med høye lønninger til å redusere stillingene sine. Karita må se realiteten i øynene. Jeg tror mange(langt i fra alle, men veldig mange) vestkantherrer er en egen rase. De bor på vest-kanten fordi de har råd til det og de er ikke interesert i gå noe ned i lønn. Jobbene deres fungerer gjerne ikke slik heller.

Det er ikke helt akseptert heller at de skal jobbe redusert. Det er fremdeles slik at det er mer akseptert at kvinner med bra utdannelse jobber redusert.

Så hva vil Karita gjøre med dette for å få det som hun vil?

Jeg vil jobbe og mitt problem ville være løst med en åpningstid i sfo som var forenlig med en fulltidsjobb.

Dette er noe å tenke over. Nå er det selvfølgelig slik at noen vestkantfruer helst vil gå hjemme, selv om de ikke lenger har barn og det får vi ikke gjort noe med.

Altså, hvis nå diskusjonen dreier over på hva Karita vil gjøre for å få vestkantfruene ut i arbeid, så har ikke jeg lenger noen forutsetning for å være med i den diskusjonen. Det er en verden som er så langt unna min, at jeg ikke føler meg i stand til å kommentere det. Det eneste jeg ganske sikkert kan si, er at vestkantfruene neppe vil ut i noen jobb, uavhengig av hva mennene deres ønsker.

Jeg kommenterte din situasjon, men hvis det er en diskusjon på generelt grunnlag så stiller det seg temmelig annerledes.

MEN - at mennene skal kunne bestemme hva de vil gjøre, og konene må rette seg etter det, så er det et likestillingsproblem som ikke engang regjeringen kan sette inn lover og regler mot altså...

[Gjest Enina]

Men hva med barnets beste her? Er det ingen som tenker på det? Dette barnet som skal være på denne SFO er jo kun 6 (!) år. Skal h*n virkelig være på skole/SFO fra 07-17 hver ukedag??? Stakker liten sier jeg! Det synes jeg var lenge

[Gjest Wita]

Altså, hvis nå diskusjonen dreier over på hva Karita vil gjøre for å få vestkantfruene ut i arbeid, så har ikke jeg lenger noen forutsetning for å være med i den diskusjonen. Det er en verden som er så langt unna min, at jeg ikke føler meg i stand til å kommentere det. Det eneste jeg ganske sikkert kan si, er at vestkantfruene neppe vil ut i noen jobb, uavhengig av hva mennene deres ønsker.

Jeg kommenterte din situasjon, men hvis det er en diskusjon på generelt grunnlag så stiller det seg temmelig annerledes.

MEN - at mennene skal kunne bestemme hva de vil gjøre, og konene må rette seg etter det, så er det et likestillingsproblem som ikke engang regjeringen kan sette inn lover og regler mot altså...

"Altså, hvis nå diskusjonen dreier over på hva Karita vil gjøre for å få vestkantfruene ut i arbeid, så har ikke jeg lenger noen forutsetning for å være med i den diskusjonen"

Dreier over? Du bør lese hovedinnlgegget en gang til. Deretter bør du lese litt nedover i tråden her.

[Gjest fridalida]

"Hvis din mann tjener såpass mye og du har en 60% stilling i tillegg? Hvorfor i all verden vil du jobbe mer? "

Dette sa du og det er ikke store forskjellen.

Som jeg sa, så trives jeg veldig godt i jobben min. Jeg ser ingen grunn til å holde seg hjemme BARE fordi man har en mann som tjener bra.

Der er du og jeg veldig forskjellige, skjønner jeg.

Mine barn er 16,13 og 6.

De er ganske spredd i alder og det er vi selvsagt skyld i selv. Jeg har hatt tid med dem i mange år nå. Jeg begynte i vikarbyrå da den eldste var liten. Jobbet fullt i perioder og deltid i andre perioder. Jeg har også vært hjemmeværende i perioder.

Jeg glad for at jeg har hatt mulighet til dette.

Minstemor har hatt korte dager i barnehagen i mange år og jeg har ikke dårlig samvittighet over å jobbe lengre dager nå. Jeg har tid og overskudd til det og minstemor vil glede seg over å få lengre dager i lek på sfo.

Hun synes jeg kom for tidlig og hentet henne da hun gikk i barnehagen.

Livet mitt har forandret seg mye på ganske kort tid synes jeg. Ungene sørger for selv å komme seg til sine aktiviteter. Sønnen vår som har vært syk hele livet, har blitt frisk. De er ikke like avhengig av meg på samme måte.

Jeg har vært vant til å ha et aktivt liv. Ungene har hatt førsteprioritet, men nå har livet blitt roligere. Det er deilig og jeg har faktisk lyst til å bruke mer tid på jobben.

Men jeg forstår mannen min . Det blir umulig for han og dra fra jobben 15.45 hver dag eneste dag.

Ingen arbeidstaker vil ha sivilingeniører som må dra fra jobb 15.45 hver dag og aldri kan ta en jobbreise.

Nå har det seg slik at jeg sikkert kjenner 30 siv-inger og jeg er vant til en helt annen verden enn den dere presenterer her. Ingen, -ABSOLUTT INGEN- har så korte dager.

Konene derimot har ikke full stilling og det var det jeg hadde lyst til å diskutere. Noen ønsker det sikkert slik. Andre har kanskje ikke noe valg.

Du sier jeg skylder på samfunnet. Du får det til å høres så fælt ut.

Det må gå an å engasjere seg litt og sette spørsmåltegn ved ting.

Unnskyld meg, men jeg har to brødre som er siv inger - den ene er tom administrerende direktør i en stor bedrift. De har begge tatt sine økter med levering og henting - de reiser tidlig på jobb hvis de skal hente, og jobber en del hjemme på kvelden. De jobber absolutt ikke korte dager, men de jobber fleksibelt. Jeg kjenner ingen ingeniører eller økonomer som ikke har fleksitid - det gjelder både i privat og offentlig sektor.

Jeg har jobbet i en typisk ingeniør-bedrift selv i maaaange år, og det er helt uvanlig at mennene ikke tar sin tørn hjemme. Det finnes faktisk en del siv ing - jenter også - jeg er en siv øk jente selv, og det ville vært uaktuelt om slike jobber ikke kunne kombineres med barn.

Du må nok stramme opp mannen din, gitt

[Gjest Wita]

Nei, det betyr ikke noe så lenge de ikke tar ungen din og sender den i fosterhjem. Men du er gift og ikke utsatt for barnevernets argusøyne.

Jeg mener å huske at du har nevnt noe om dette, men har ikke skjønt at det gikk så langt.

Er det virkelig mulig?