Tanketømming - alt for langt til å leses!

[Persille1365381127]

Dere får bære over med at dette innlegget er postet på Åpent og ikke på Psykiatri - jeg føler jeg tråkker over en strek jeg ikke vil over riktig ennå med å poste det der.

Jeg skjønner vel at det hører hjemme der - men er ikke helt klar til å akseptere det ennå. På samme måte som legen synes jeg burde akseptere piller, antidepressiva jeg ikke helt vet hva er - men at jeg ikke vil det heller. Jeg er full av fordommer (og innrømmer det), og vil ikke dit. Jeg er ikke sånn - ennå.

Og jeg innser at ingen av dere kan gjøre noe for meg - jeg trenger bare rett og slett å tømme hodet litt, og det holder ikke helt med å sende en mail til meg selv Mao, dere trenger ikke svare, jeg skriver mer for egen del enn deres del denne gangen.

For første gang har jeg kommet til et punkt hvor jeg faktisk opplever at jeg er fullstendig ubrukelig, og at jeg ikke får til noe som helst. Tidligere har det alltid vært sånn at det er noe jeg har fått til, noe som har gjort at jeg har tenkt at jeg er god på noe - men nå er det ingenting igjen.

Jeg har lenge tenkt at det ville vært langt enklere for mange om jeg faktisk ikke var her, mange ville fått færre bekymringer av det. Kanskje spesielt de som i utgangspunktet står meg nærmest? Men, samtidig tør jeg ikke si det til noen, ikke engang til legen - fordi jeg skjønner konsekvensen av det. Da vil jeg etter all sannsynlighet få et stempel jeg ikke vil ha. Og jeg er redd for å miste barnet mitt. En ting er at jeg vurderer å forlate henne selv, men det er ikke det samme som om noen tar henne fra meg.

Mange av dere har jo vært med meg gjennom noen år nå, og kjenner litt til meg - og de tingene jeg har drevet med. Og flere av dere har jo også påpekt at det ikke ser ut til at jeg mestrer dem særlig bra - noe jeg selv også har sett klarere og klarere de siste månedene. Intensjonene er gode - men jeg får det ikke til likevel.

Jeg har jobbet for et firma i åtte år, og byttet til et mye mindre firma i høst. Det er en stilling med litt mer ansvar - og andre utfordringer. Jeg skjønte kjapt at det var en bomtur, og har i lang tid forsøkt å få tak i gamle sjefen min, uten han verken svarer på telefon - eller ringer tilbake. Han vet at jeg vil tilbake, for jeg har snakket med andre tidligere kolleger - så jeg skjønner hvorfor han ikke svarer, det er jo ensbetydende om at han ikke vil det.

Jeg har trodd de var fornøyde med meg og at jeg gjorde en god jobb - men iom at de ikke vil ha meg tilbake nå, og ikke vil snakke med meg engang - så må jeg jo ha tatt feil. Det verste er egentlig at jeg ikke vet om jeg er dårlig på alt, eller bare noe - så jeg tør ikke søke nye jobber heller, i frykt for å overselge meg. Jeg klarer ikke sitte på et intervju og fortelle hvor god jeg er, vel vitende om at det antagelig er helt feil - iom at den forrige jobben er uenige. Og jeg er ikke eldre enn at jeg har rukket å gjøre noe annet når jeg har brukt så mye tid på ett sted.

Og dere vet jo også hva min holdning til å lyve på intervju er - det er uaktuelt. Samtidig orker jeg ikke nederlaget ved å selge meg inn, og så mislykkes fordi jeg ikke er god nok. Ikke en gang til - denne runden er ille nok.

Ikke tjener jeg nok til å få kjøpt meg noe eget heller. Skal jeg flytte fra huset til mamma - så må Billa og jeg inn på 30m2, og det orker jeg ikke. Det er ikke noe tilbud til en fem-åring. Så jeg klarer faktisk ikke forsørge oss skikkelig heller. Hadde jeg hatt mye penger kunne jeg fått en jobb der jeg ikke måtte jobbe så hardt kanskje, som ville gitt lavere inntekt og mindre prestisje - men jeg trenger jo pengene.

Kjæresten vet dere vel det meste om... Han var her på torsdag, dro til en kamerat for å spille poker kl 18, og kom hjem 04.45. Jeg hadde ikke hørt noe fra ham på hele kvelden, jeg mener han kunne sendt meg en mld og gitt beskjed om at han var sen - han mener jeg kunne sendt ham en mld og sagt at middagsgjestene mine var gått hjem (han var selvfølgelig invitert til å bli).

Han kom lillejuleaften, på ettermiddagen – og ble til juleaften morgen. Jeg er for kravstor igjen, og det hele endte med at jeg sov på sofaen. Orker ikke fortelle hele historien…

Vi snakket sammen i dag, og han sa han ikke ville ha meg med i familieselskapet i kveld. Fordi han ikke ville at jeg skulle "sitte der og skule på ham".

Vel er jeg langt nede, og tenker at verden ville vært langt bedre uten meg for tiden - men jeg skulle klart å være blid i to timer for å vise at jeg prøver! Jeg har kanskje mer troen på mitt eget ytre enn det virkeligheten tilsier.

Familien vet dere jo at ikke fungerer. Søstrene har jeg lite kontakt med, og faren min er alkoholiker. Jeg vet ikke om han tenker at det er min eller hans skyld at det ikke ble noen julemiddag på ham i går - men etter all sannsynlighet tenker han at det er min. Jeg tror han var edru da han var her til grøt, han var så syk (abstinenser) da jeg kjørte ham hjem kl fire at jeg var alvorlig bekymret for at skulle knekke i to på parkeringen. Det gir seg utslag i at han skjelver, ikke klarer å kontrollere kroppen sin - og ikke klarer å snakke ordentlig. Og jeg har dårlig samvittighet for det! Man skal jo ta vare på de som er syke, på familien - og om det ikke er mitt ansvar, hvem sitt ansvar er det da?

Jeg kjenner masse mennesker, men jeg har kun én virkelig venn. De andre er der, og vi hilser osv - men det er alltid bare meg som initerer kontakt. De ringer aldri, de inviterer meg aldri på noe, og er det noe som er mer moro enn det jeg initierer eller inviterer til - så har samtlige ingen skrupler med å takke nei til meg, og dra på noe annet i stedet. Sånn er det hver gang jeg initierer noe. Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner det er meg det er noe galt med, problemet er bare at jeg ikke skjønner hva?

Jeg klarer ikke være så mye annet enn meg selv, men jeg kan være mer eller mindre av det - og har forsøkt begge deler. Jeg er også oppmerksom, husker på andre, ordner hyggelige ting for andre osv - og jeg vet de synes det, for de takker alltid, og sier "du er alltid så ..." snill, flink, omtenksom osv. Det er forsåvidt ikke sikkert de mener det - men jeg ser jo at ingen andre (eller veldig få) gjør det samme, og aldri noen gang for meg. Hvorfor er det aldri noen som ringer meg? Eller spør om jeg vil være med på noe? Eller bare lurer på hvordan jeg egentlig har det? Er jeg virkelig _så_ lite interessant, og _så_ vanskelig å være glad i?

Jeg vet at alle har mer enn nok med seg selv, sånn er det jo for alle - men om de ikke føler at de trenger meg til noe, så gjør de kanskje ikke det heller? Og hva er vitsen da? Hva er det egentlig jeg bidrar med til verden?

Jeg har brukt de siste ukene på å analysere konsekvensene av at jeg ikke er her lenger. Og jeg har ikke klart å finne noen, med unntak av Billa - som vil merke noen forskjell. Mamma vil merke det, og sikkert bli uendelig trist - men samtidig tror jeg hun på et vis vil forstå det. Ikke akseptere det, men forstå det.

Billa må jo lide for de valgene jeg har tatt, jeg kan ikke tilby henne familie, hun må flytte mellom foreldrene sine, hun vil aldri få søsken - hun går glipp av en hel masse bare pga meg. Om hun får være hos faren sin hele tiden, og han får ny samboer - så kan kanskje de tilby henne alt jeg ikke kan? Kanskje de kan gi henne søsken med tiden, og et roligere liv der hun ikke må flytte mellom oss som nå? Han kommer jo hvertfall fra en familie som fortsatt bryr seg om hverandre - så han har antagelig bedre forutsetninger enn meg.

I går gikk jeg fra mamma kl 18.30, og lot Billa være igjen der med henne og den yngste søsteren min. Da klarte jeg ikke mer. Og når jeg har kommet til det punktet at jeg faktisk går fra barnet mitt på juleaften fordi jeg ikke klarer mer - og tenker, jeg tror egentlig jeg burde ha mot nok til å forlate dem - de ville fått det bedre, da skjønner jeg jo selv at jeg egentlig burde ringe noen å si at jeg trenger noe? Hjelp eller behandling, eller svar eller hva som helst?

Men jeg tør ikke.... Og jeg klarer ikke...

Jeg tør ikke fordi jeg ikke vil at folk skal se denne siden av meg. Jeg vil ikke at de skal si "ta deg sammen og slutt å klage" - og avvise meg. Jeg har jo egentlig ingenting å klage for? Hverken misbrukt eller mishandlet, ikke lutfattig, og ikke sulten...

Alle sier alltid; du som er flink, du får til alt, du har oppnådd så mye, du er så flink med slik og sånn - men det er ikke sånn? De ser ikke at alt bare er en eneste stor løgn, og at jeg er utrolig god til å holde den flytende. Jeg skjønner ikke at de ser meg som så sterk, og utholdende og flink - jeg føler virkelig at det er helt motsatt? Og jeg skjønner ikke hva de baserer det på? Har vi så forskjellig syn på verden at de ikke klarer å se den virkelige? Den jeg ser?

Det hender jo noen av dere sier det også, "hvordan orker du alt dette"? Men jeg gjør jo ikke det... Jeg vil ikke heller... Og nå er det nok - nå har jeg kommet dit at jeg faktisk for alvor ikke vil mer.

Jeg skal ikke gjøre noe med det nå, jeg unner ikke barnet mitt å minnes julen som noe forferdelig. Men hver eneste dag er en kamp for å fortsette med glansbildet mitt, male det pent og strø glitter på. Passe på alle som trenger det, og holde skipet flytende.

Dette innlegget er etter all sannsynlighet så langt at ingen har orket å lese hele - og jeg vet utmerket godt av ingen av dere verken kan gjøre noe, eller fikse det for meg. Det er for min egen del, fordi jeg skjønner at jeg trenger å lufte ut noe, om enn ikke alt, og fordi jeg faktisk ikke tør å si noe til noen av de som man ellers skulle håpe at ville gjort noe med det. Og jeg synes egentlig selv jeg tøff som har turt å skrive noe her, ettersom jeg vet det vil ødelegge ettermælet mitt for all tid. Nå ser dere jo hvordan virkelig er - den egentlige meg, som er langt fra noe å trakte etter. Samtidig er det på et vis ufarlig...

Men har du lest helt hit - så er jeg imponert over innsatsen

[adelie]

Hei, jeg leste alt, jeg.

Jeg tenker at du må være så ærlig som du vil være i en intervjusituasjon. Vise folk at du ikke er så sterk og vellykket som endel tror. Begynne å tørre det.

''verken kan gjøre noe, eller fikse det for meg. ... ..noen av de som man ellers skulle håpe at ville gjort noe med det. ''

Og til dette siste, så er det du selv som kan redde deg selv. Men du kan få hjelp. Når du har det så ille, trenger du hjelp, hjelp til å se ting slik de er, og ikke så sortmalt som du ser det nå.

Stå på, dette er en utfordring, det er tøft, det er vondt, men du har din datter og henne skal du leve for.

[AneM1365380603]

Så trist å lese at du har det sånn. Kanskje du har kommet inn i en depresjon som du trenger hjelp til å komme ut av?

Jeg har lest en del av det du skriver om forholdet ditt til kjæresten din. Jeg vil gjette at det forholdet suger mye energi ut av deg. Det er så mye negativt at jeg lurer på om det er verdt å satse på. Tror du det?

Nå er du sliten, trist og lei. Det er ikke noe nederlag å innrømme det, heller tvert i mot. Det er godt å få hull på byllen. Kan du fortelle det til noen som står deg nær? Kanskje de kan vise deg litt ekstra omsorg. Det er jo også greit å slippe et spill for galleriet. Du er jo ikke bare den pliktoppfyllende og flinke Persille, men også ei som kan ha det vanskelig.

[pekkaline]

Kjære persille, dette var leit å lese. Det som står sterkest for meg er at du må oppsøke din tidligere sjef. Du må få en klarhet i hva du tror at de tror og mener. Når man er nedfor som du er nå, da tolker man desverre ting i negativ retning. Finn ut av det!

Billa. Du er jo en god mor, det må du ikke glemme.

Familien din, de skal være dine nærmeste. Prøv å snakk med dem om tankekjøret ditt.

Venner, du stiller opp i massevis og har kanskje mere energi enn vennene dine? I min hverdag så har vi lite kontakt med vennene selv om vi er glade i dem. Så derfor må du ikke tenke at de ikke liker deg, det har bare blitt sånn desverre.

Kjæresten synes jeg nok kanskje du skal tenke mindre på, han stiller lite opp for deg når du trenger det. Men du har kanskje ikke fortalt han om tankene?? Åpenhet er viktig.

Leilighet. Kunne du flyttet til et rimeligere sted å bo? Ut av byen kanskje? Du har jobben du begynte i enda? Finn ut av det med din tidligere sjef, ansikt til ansikt. Får du jobben tilbake så er masse på vei tilbake til deg. Da ser du ting på en annen måte.

Jeg forstår at du har det veldig tungt og at det jeg har skrevet bare blir skumlest? Jeg tror du kan prøve en anonym teletjeneste, kunne det vært noe?

Legen din må du også kontakte. Det finnes medisiner som kan hjelpe deg over den verste kneika. Du må hjelpe deg selv nå, ingen andre for øyeblikket. Kanskje du kan få samtale med psyk.sykepleier.

Sender deg en klem og lykke til. Finn frem motet jeg vet du har!

[skal]

''Men, samtidig tør jeg ikke si det til noen, ikke engang til legen - fordi jeg skjønner konsekvensen av det.''

Jeg tror ikke du skjønner konsekvensene av det. Billa blir ikke tatt fra deg hvis du har kreft eller diabetes. Heller ikke om du har en alvorlig depresjon med selvmordstanker.

Det handler ikke om "stempel" eler "sånne mennesker". Det handler om veldig menneskelige reaksoner. Noen av de sterkeste, vakreste, snilleste menneskene jeg kjenner har hatt det sånn.

Konsekvensene av å si ifra, be om hjelp er muligheten til å få det bedre igjen. Skal ikke påstå at det er en enkel jobb, men den er jaggu meg verd det!

Lykke til! Det hanler ikke om hvem du er men om hvordan du har det!

[Gjest Ingemanns kjære]

Nå er jeg ganske ny her inne. Jeg så vel litt anderledes på det umulige valget i forhold til kjæresten din i forhold til resten av gjengen her inne, men....

Jeg leste hele innlegget ditt. Satt og ønsket at jeg hadde noen magiske ord å gi deg.

Du er modig som skriver alt dette her inne under ditt vanlige nick. Det står det respekt av. Ikke fordi du har noe å skjemmes over, men fordi mange andre har forsøkt å skjule langt mindre problemer eller mindre personlige ting her inne.

Vis innlegget ditt til kjæresten, til den du ser på som din eneste venn, mor di, legen din, til andre.

For det kan hende at "alle" andre bare ser hvor flink du er,hva du mestrer, hvor god du er. Og dermed ikke ser hvor såret du blir over tingene som savnes.

Skulle så gjerne skrevet så mye mer til deg. De riktige ordene som ville gi deg verdens beste selvtillit og får deg til å rette ryggen og smile fra dypt inne i deg.

Avslutter derfor bare med en klem, og håper du hører på megnår jeg sier at du er verd så mye mer enndet du tror du.

[Atene]

Selvfølgelig orket jeg. For dette er jo meg...

Har du hørt på Bjørn Eidsvågs "Sånn som oss"?

"E' du redd for å miste maskå, e' du redd for at me ska se,

redd for ikkje å vær god nok, redd for å ikkje strekka te

e' du redd for å bli avslørt og for at me skal se akkurat det.

Bere du på lengsler, på ta og nederlag,

bere du du på drømmar om ein ny og bedre dag

men syns tidå flyr i fra deg og det e lite som kan skje.

Då e du sånn som oss, då e du sånn som me e.

Då e du sånn som me e då e du sånn som oss.

Du vet litt ka fred e, men mere om å sloss.

Då bryte du snart fartsgrenså på vei te ensomhet.

Alt korttidsvinning e langtidstap, det e det du som vet.

Det du trudde va ingenmannsland e allemannsland min venn.

I det å komma te kort kjenne alle seg igjen.

Då e du sånn som me e, du e sånn som oss.

Du vet litt om ka fred e, men mere om å sloss,

og då kjenne du deg sliten, men du trur du står han av,

og du vet du trenge trøst møkje mer enn nye krav. "

Jeg vet hvor høy terskelen for å søke hjelp er. Men tro meg - det er ikke farlig. Ingen kommer til å ta barnet ditt fra deg. Du kommer til å møte støtte og forståelse, og ros for at du tør å si fra. Det er så utrolig mange fler enn du vet som har eller har hatt det akkurat likedan.

Selv jobber jeg med å våge å si fra om at jeg ikke fikser alt. Det er en høyere terskel.

Og du - det er ikke nødvendig å lyve på jobbintervju. Jeg har lært meg å legge hele sannheten på bordet, og jeg fikk jobb likevel. Fire, faktisk. Arbeidsgivere liker ærlighet (det vet du sikkert).

[Orio]

I så fall er nok du den første som er imponert over min innsats i dag. :- )

Jeg har lest det du skrev, og skjønner en del av hva du mener. Det er mye jeg kunne sagt til deg, men jeg klarer ikke strukturere tankene, så jeg skal bare ta det viktigste.

Billa ville fått det forferdelig hvis hun mistet moren sin. Det må du aldri tvile på. Faren hennes kan få seg en samboer, og de kan få barn sammen selv om du velger å fortsette livet. Hvis du, også når du har det bedre, mener den samværsordningen dere har nå ikke er sunn for Billa, er det også noe dere kan endre på.

At den gamle sjefen ikke ringer deg tilbake kan ha mange årsaker, det mest sannsynlige er vel at han ikke har noen jobb å tilby deg. Men det trenger ikke ha noe med deg å gjøre, sannsynligvis har det helt andre årsaker enn at han ikke var fornnøyd med deg, enten at de har ansatt en ny, eller at de har valgt å ikke besette stillingen for å spare penger.

Og når det gjelder din omtanke for andre mennesker, som du selv sier er det ikke mange som tenker på sånne "små" ting. Hvor mange andre ville fått den omtanken hvis ikke den kom fra deg? Det er de samme som ev. skulle husket på deg. Og når du er så flink til å huske alle kommer de andre helt ut av trening, regner med at du holder rede på ting som bør huskes.

Den kjæresten din, har dere tatt en alvorlig samtale om fremtiden deres? Det virker ikke som han har noe særlig å tilby deg, eller er villig til å "ofre" noe særlig for å være sammen med deg ("prioritere" er det riktige ordet).

En ting til slutt, antidepressiva er ikke farlige. Det er faktisk farligere å gå med en ubehandlet depresjon. Mitt råd blir at du kontakter legen og sier at du har tenkt deg om og ønsker å prøve antidepressiva. Så kan dere sammen vurdere om du en kort periode skal ha halv sykmelding.

[Gjest xbellax]

Snart kommer du til det punktet hvor du ser at "de" er akkurat som deg... noen sliter mer, noen sliter mindre, men vi er strengt att alle like, vi sitter på hver vår øde øy og forsøker å gjøre så godt vi kan. Vi mennesker feiler, snubler, faller, vurderer, prøver, reiser oss, fortsetter...

Det er et uhyre tynt(og glidende)skille mellom frisk og det å komme i ubalanse psykisk, vi vil alle en eller annen gang måtte trenge hjelp.. Vi har bilen vår jevnlig på verksted, hvorfor steller vi ikke like godt med sjelen vår..

gode tanker til deg persille..

[Orio]

En ting til, det aller viktigste: du kommer ikke til å miste Billa selv om du søker behandling for depresjon.

Svaret mitt ble for øvrig veldig langt, særlig siden jeg ikke klarte å samle tankene nok til å skrive noe fornuftig. Det var derfor jeg glemte å si fra at du ikke trenger bekymre deg for å miste Billa, den tanken var så fjern for meg. :- )

[frosken]

Jeg har lest alt, Persille, og tenkt en god del underveis. Ut i fra hvordan jeg har oppfattet deg disse årene på dol, så er jeg både overrasket og imponert over at du tør å blottstille deg så kraftig som du gjør i dette innlegget.

Jeg tror du finner ut av livet ditt etterhvert, og siden du har en stahet (eller stayeregenskaper?) langt ut over det vanlige, så kan jeg ikke helt forestille meg at du har samvittighet til å forlate Billa. Men jeg synes du skal finne deg en samtalepartner som kan hjelpe deg å sortere hodet ditt, det kan se ut som om du er i ferd med å bli voksen, og med fare for å bruke en klisje så fikk jeg lyst til å si at "Visst gjør det ondt, når knopper brister"...

Litt praktisk: Hvis du har råd til å betale alt selv, så ville jeg foreslått at du kjøpte deg noen timer hos en klok psykiater. Se f.eks. www.ressursklinikken.no Du kan selvfølgelig også få hjelp via det offentlige helsevesenet, men her er faren større for at du i første omgang vil møte på en som du "ordbinder" fullstendig. Hvis du ikke har råd til å kjøpe noen timer til full pris, og vil forsøke å få hjelp hos privatpraktiserende behandler med trygderefusjon, så har jeg muligens noen tips til deg mht hvordan få time.

Til slutt har jeg lyst til å si at innlegget ditt på en måte overrasket meg - samtidig som "it makes sense" i forhold til måten du har skrevet på i flere år. Jeg har pleid å tenke at du er litt "overtent" og "oppå", men nå har du tydeligvis braklandet med full impact...

Enig med Atene i at Bjørn Eidsvåg har tekster som du vil kunne kjenne deg igjen i akkurat nå. Jeg fikk assosiasjoner til "Aleine" eller hva den nå heter som er en del år gammel. Jeg blir fort trøtt av Bjørn Eidsvåg, men tekstene hans er til både å le og grine av på de rette dagene :-)

[Glimtipper]

Kjære Persille.

Du beskriver mye av det jeg har følt den siste tiden, og det på tross av at mye faktisk går min vei. Det ble bare nok ved et eller annet punkt, uten at jeg vet helt hva det ble nok av, og jeg følte meg totalt verdiløs som kjæreste, datter, søster, venn og mamma. Faktisk begynte jeg å lete i hodet etter andre Squishy eventuelt kunne bo hos, slik at han "slapp" meg. Alt ble et bevis på at jeg ikke klarer noen ting.

Akkurat nå sitter jeg og smågruer meg til å dra hjem i morgen (er hos mamma), fordi jeg er redd for å føle det på samme måte igjen. Riktignok kommer kjæresten om to uker, men om jeg er i riktig humør, så kan jeg fort tenke negativt om det også. "Jeg fortjener han ikke, jeg kommer ikke til å leve opp til forventningene hans, han liker meg bare fordi han ikke kjenner meg, det blir for mye press, enda en ting jeg kommer til å mislykkes med" osv...

Jeg forteller deg dette fordi jeg vil du skal vite at du ikke er alene om slike følelser

Jeg ble lei meg nå, når jeg hører at du har det vondt. Jeg har tenkt mye på deg de siste månedene og har selvfølgelig skjønt at alt ikke er så greit, men jeg trodde det var en normalt stressende periode.

Vit at tilbudet mitt om å møtes for en kaffekopp står ved lag. Jeg tror vi hadde hatt mye å snakke om

[Gjest Kunne det vært noe?]

Har du noengang hørt om VBA? Voksne barn av alkoholikere. De driver "hjelp til selvhjelpgrupper", og du vil møte mange med samme oppvekstbakgrunn som deg, som gjerne har de samme tankene om seg selv som deg.

Har ikke kjennskap til gruppen selv, men her ei venninne som har mange positive opplevelser og erfaringer med gruppen. Muligheter for å knytte vennskapsbånd med folk som forstår deg bedre, vil du også kunne finne.

Står endel informasjon på nettet om du søker.

Lykke til!

[Gjest mallet]

Jeg kjenner flere familier som er etterlatte etter selvmord, og jeg kan fortelle deg: Det er INGEN som får det bedre når en de har kjær forsvinner, selv om en som er langt nede ofte føler det sånn. Disse familiene, og spesielt barn, blir preget for livet. De vokser opp med følelsen av at mor/far ikke var glad nok i dem og valgte å forlate dem. Det er slik barn tenker, de forstår ikke hvordan en dyp depresjon fungerer.

Hvis du virkelig ønsker å gjøre livet bedre for Billa og deg selv, så må du ikke forlate henne, hverken på den ene eller den andre måten, men ta fatt i problemene. Det er en tung og jævlig prosess, men du kan klare det! Det aller viktigste, første skrittet er å tørre å søke hjelp. Skikkelig, profesjonell hjelp. Det kan ta tid å åpne seg, men du har tatt et skritt allerede ved å skrive ned tankene dine her. Medisiner kan være en god og kanskje nødvendig del av hjelpen, men medisiner alene er ikke nok.

Du kan komme deg gjennom dette, for din egen og Billas skyld!

[lonelyP]

Hei Persille.

Jeg leste alt og vet du hva... jeg kjente meg veldig igjen.

Men 1) hvorfor er det så ille om du bor hos moren din? Jeg mener så lenge det funker og er litt til hjelp for deg i hverdagen så må vel det være greit. Hvis det er andre som mener du skal flytte så har de ikke noe med den saken å gjøre. Dersom du mistrives der er det jo litt annerledes, men kanskje du og moren din kan gjøre noen grep for at ting skal bli bedre. Du er voksen nå og moren din må la deg få være det selv om du bor hjemme hos henne.

2) Det er mange som bryr seg om deg. Moren din, faren din også som holdt seg edru mens han var på besøk hos deg. Faren til Billa er nok opptatt av at Billa har en mor. Du er alt i verden for Billa. Legen din er jo bekymret. Mange her inne på DOL som liker deg, slik har hvertfall jeg oppfattet det. Kollegaer?

3) Når man mistrives i jobben så bytter man jobb. Det finnes andre muligheter enn den gamle jobben din. Ta for deg avisen på torsdag, gå på nettet og søk etter ledige jobber. Ta kontakt med andre firma som du kunne tenke deg å jobbe for.

4) Billa kan ha det utmerket selv om du ikke kan gi henne alt av materialistiske verdier. Det viktigste er de verdiene du kan gi henne som gjør henne rikere som menneske.

5) Den største bøygen er nok å innrømme for seg selv at man har så pass problemer at man trenger hjelp til å komme ut av den vonde spiralen. Ikke tenk på andre mennesker og hva de tenker, det som er viktig er jo at du skal få det bedre.

Og vet du hva, en dag så kommer du til å se mange grunner til å leve videre. Du kommer til å se de gode tingene som du ikke ser nå, for de er der, du bare ser dem ikke pga. svartsinnet. Stå på Persille, jeg heier på deg.

[Gjest anonym i dette innlegget]

Dette var vondt å lese, Persille. Jeg skjønner hva du mener med at du ikke er helt på Psykiatri-nivå ennå. Likevel, du kan få svar fra en psykiater på det forumet, og det er ikke snakk om å krysse noen grense, det er snakk om å søke hjelp/tilbakemeldinger der den finnes.

Om antidepressiva føles uaktuelt kan du kjøpe Johannesurt på apoteket. Hyperikum Stada heter det, og hjelper hvertfall meg utrolig mye. Har (hatt) svangerskaps- og fødselsdepresjoner. På det verste har jeg også tenkt at familien min vil få det mye bedre uten meg. Men Johannesurt virket etter få dager, så det er verdt et forsøk!!

Barna våre vil aldri få det bedre av at mamma forsvinner. De vil ikke kunne forstå, kanskje ikke tilgi, kanskje vil historien gjenta seg.....

Det virker også kanskje som at det er denne kjæresten som har fungert som dråpen her? Han synes ikke å være noe å samle på. Ingen får behandle deg slik.

[Persille1365381127]

Jeg har lest alt dere har skrevet - men kan ikke svare på det nå.

Reiser bort noen dager nå ganske straks, så jeg har ikke kapitulert helt selv om jeg ikke svarer

Og jeg skjønner også at jeg ikke _kan_ gi opp - problemet er at jeg virkelig vil. Jeg vil virkelig - men som dere sier, man kan ikke av hensyn til alle andre. Som alltid er det hensynet til "alle andre" som teller mest, også for meg.

[hidi, the scorpion]

Kjære, kjære Persille, så inderlig vondt å lese at du sliter så forferdelig tungt.... Ord blir så meningsløse.

Også jeg ble imponert av din åpenhet. Å vise sårbarhet er tøft, men du _klarte_ det! Billa kam være stolt over en slik mamma, tro meg.

Sender deg mange lyse og varme tanker, Persille, vi er mange her inne som "holder deg oppe" nå....

[Gjest Ulvinnen]

Det var et langt innlegg, Persille. Ikke for langt å leses, men for langt til å kommentere alt. Så jeg vil nøye meg med det som jeg ser som det vesentligste:

''Billa må jo lide for de valgene jeg har tatt, jeg kan ikke tilby henne familie, hun må flytte mellom foreldrene sine, hun vil aldri få søsken - hun går glipp av en hel masse bare pga meg. Om hun får være hos faren sin hele tiden, og han får ny samboer - så kan kanskje de tilby henne alt jeg ikke kan? Kanskje de kan gi henne søsken med tiden, og et roligere liv der hun ikke må flytte mellom oss som nå? ''

Det hjelper ikke Billa det minste om du tar livet av deg - det vil hun lide over resten av livet.

Men om du nå føler at du ikke har nok å gi henne, så kan løsningen være at hun for en periode bare bor hos faren. Det gjør ikke deg til en dårlig mor, men til en mor som er opptatt av hva som er best for barnet sitt.

Hvor lang den perioden skal være, er noe dere må finne ut. Kansje for et år i første omgang, og så kan dere gjøre en ny vurdering da?

Så vil jeg ønske deg lykke til, håper du snart ser lyset i tunellen.

[Gjest togli]

Kjære Persille!

Jeg skjønner at du sliter fælt nå, men jeg kan ikke tro at noen synes du er merkelig på noen som helst måte. Du er utrolig flink til å ordlegge deg og en svært reflektert person!

Du må aldri noensinne tro at barnet ditt vil få det bedre uten deg!!!! Skulle du velge å "forsvinne", vil hun for alltid lide under det.... Det du kan gjøre, er å ta kontakt med f.eks. barnevernet og forklare at du kjenner at du trenger hjelp til å håndtere situasjonen. Det er kanskje det beste du kan gjøre for barnet ditt. Du er sikkert sliten og har tatt på deg altfor mange oppgaver og er opptatt av å hjelpe alle andre enn deg selv? Nå må du lytte til dine behov!! Du og barnet ditt er viktigst nå. Andre får vente...

Det er lov å være svak. Det er lov å be om hjelp. Det er ingen skam å være menneske!!

*varm klem*