Hvorfor kan man skjelve av angsten?

[Gjest shaky-girl]

Jeg hadde et durabelt angstanfall for noen uker tilbake. Det var selvsagt ikke hyggelig. Men nå i ettertid er det noe som fascinerer meg ved det "anfallet".

For det første da jeg våknet var jeg så livredd at jeg ikke turte reise meg opp fra senga(!) Lå nesten to timer før jeg greide å stå opp. Folk kom og pratet med meg, men jeg var helt paralysert av angsten. Det har til informasjon aldri skjedd tidligere med meg at angsten har tatt hele kontrollen. Og jeg håper det ikke skjer igjen...

Men hvertfall; jeg begynte å skjelve noe aldeles fryktelig! Jeg skalv som om jeg skulle ha vært på Nordpolen uten klær! Jeg skalv i timesvis og det måtte en sobril til (som jeg aldri har tatt tidligere) før den jævla feilmonterte hjernen min greide å roe seg ned.. Hun ene dama på legesenteret kom bort og holdt rundt meg, men ikke en gang det fikk meg til å roe meg ned..

Jeg lurer rett og slett på hvorfor kroppen reagerte med å skjelve så voldsomt på grunn av angst/redsel? Jeg frøs jo ikke i det hele tatt.

Jeg skjønner ikke logikken i det. Jeg kan forstå at man får hjertebank, blir svimmel og stresset og sånt under et angstanfall, men den skjelvingen finner jeg ingen logisk forklaring på.

Håper noen kan gjøre meg litt klokere:o)

[lille04]

Hei

Jeg har flere ganger opplevd det samme som deg.Sliter med mye angst for tiden, og har kraftige panikkanfall til tider som gjør at jeg skjelver MYE etterpå. Tror forklaringen ligger i adrenalinet som pumpes ut under et angstanfall. Adrenalinet skal gjøre deg klar og mobilisere kroppen til å flykte eller kjempe mot "faren". Man spenner musklene enormt, og de overflødige stresshormonene i kroppen fører til skjelving.

Det er ufarlig, men helt forferdelig ubehagelig!!

Håper du klarer å jobbe deg gjennom angsten. Husk; det er ikke farlig. Aksepter den og ikke la den ta kontrollen over livet ditt. En bok som har hjulpet meg enormt er "Hope and help for your nerves" eller "Essential help for your nerves" av Dr. Claire Weekes.

[Gjest keira]

Husk at det er normalt at kroppen fysiologisk går i beredskap og spenner muskler ved sterk angst. Fra å ha en spent muskel til at det glir over i kramper er ikke uvanlig. Jeg vil kalle mine mange panikkanfall i begynnelsen av tenårene som kramper, nærmest spasmer når det var på det aller verste. Mennesker rundt meg syntes det nærmest lignet et epilepsianfall, siden jeg også bare lå på bakken og ristet. Etterpå følte jeg meg mørbanket fysisk. Jeg var svært ung, 13 år når det startet, og mistet helt kontrollen. Etterhvert lærte jeg meg selv å ta mer kontroll over anfalletså jeg ikke selv eskalerte det. Enhver med angst kan selv eskalere angsten. Jeg kunne nærmest gått inn i et panikkanfall nå hvis jeg gikk inn i følelsene og fremkalte det.

Det er mulig det er noen andre fysiologiske mekanismer som gjør at vi fryser også, som kanskje har å gjøre med at vi hyperventilerer. Det vet jeg ikke helt, men tror på å ta mest mulig kontroll i situasjonen. Den beste sobrilen er en annens stemme. Å ikke få gli helt inn i angstbobla. Så har man muligheten til det, bruke stemmen som en livline ut til et annet menneske som kan hjelpe en til å ikke gli inn i den fullstendige panikk.

En liten digresjon; Jeg tror jeg var 16-17 år første gangen jeg klarte det. Jeg satt i en kjempestor sal med masse mennesker rundt meg, og selv om det ikke var sosial fobi jeg led av kjente jeg anfallet var på vei. For første gang klarte jeg å si til sidemannen at jeg holdt på å få et angstanfall. Jeg tror ikke jeg kjente vedkommende spesielt godt heller. Jeg spurte om hun kunne snakke med meg. Jeg lot være å springe ut, lot det bære og briste og anfallet gled gradvis over. Hmm, det er lenge siden jeg har tenkt på denne episoden nå. Jeg er litt stolt over akkurat denne unge jenta:o) Den gang foraktet jeg meg for angstproblemene mine.

Men jeg har sobril liggende selv, for det er mange årsaker til angst og ikke alltid er det lett å stoppe den.

Mvh

[tjohei]

Kjenner meg igjen i dette. Men jeg har lært å akseptere angsten min. Er ikke redd for at andre skal se det. Det har gitt meg mer ro. Det går over.