valgte du mannens navn når du giftet deg?

[Gjest Tatjana]

Samme her.

Og så var det skrevet på en del kort til bryllupet vårt: "Til Bruudeparet Hansen" (dvs mannens etternavn...)

For å styre unna den fella pleier jeg å skrive: "Til brudeparet Kari og Per".

Dog slet jeg litt en gang en perifer bekjent skulle gifte seg og jeg ikke ante hva mannen het. Hverken fornavn eller etternavn... :-D

[Gjest brullebuff]

Da mine foreldre giftet seg i 1970 beholdt min mor sitt etternavn. Jeg og min søster fikk mors etternavn som mellomnavn. Da min søster giftet seg kvittet hun seg med mllomnavnet, beholdt sitt etternavn som mellomnavn, og tok sin manns etternavn. Hva jeg selv gjør når/om jeg gifter meg vet jeg ikke. Kanskje kommer det litt an på hva vedkommende heter. Å bytte til Hansen eller lignende ser jeg ikke den store hensikten med i alle fall.

[Gjest Elextra]

For å styre unna den fella pleier jeg å skrive: "Til brudeparet Kari og Per".

Dog slet jeg litt en gang en perifer bekjent skulle gifte seg og jeg ikke ante hva mannen het. Hverken fornavn eller etternavn... :-D

''Dog slet jeg litt en gang en perifer bekjent skulle gifte seg og jeg ikke ante hva mannen het''

Med mindre man skal i dobbeltbryllup er det da ikke noe problem å bare skrive "Til brudeparet" på konvolutten :-)

[Gjest Elextra]

Da mine foreldre giftet seg i 1970 beholdt min mor sitt etternavn. Jeg og min søster fikk mors etternavn som mellomnavn. Da min søster giftet seg kvittet hun seg med mllomnavnet, beholdt sitt etternavn som mellomnavn, og tok sin manns etternavn. Hva jeg selv gjør når/om jeg gifter meg vet jeg ikke. Kanskje kommer det litt an på hva vedkommende heter. Å bytte til Hansen eller lignende ser jeg ikke den store hensikten med i alle fall.

I neste generasjon er det antakelig uvanlig og eksklusivt å hete Hansen - det blir vel flere Finkenstjert!

[Gjest Ulvinnen]

''Jeg tilbød min mann å ta mitt etternavn, men det ønsket han ikke, dessverre.''

Ikke min heller;-) Hans kronargument var at han da hadde fått akkurat samme navn som fetteren min *he he*

He he, det var et poeng ;-)

Jeg husker ikke lenger hva min mann argumenterte med.

[Gjest Tatjana]

''Dog slet jeg litt en gang en perifer bekjent skulle gifte seg og jeg ikke ante hva mannen het''

Med mindre man skal i dobbeltbryllup er det da ikke noe problem å bare skrive "Til brudeparet" på konvolutten :-)

Det var akkurat det vi skulle skjønner du :-). Min venninne skulle gifte seg, og hadde dobbeltbryllup. Og for skams skyld syntes jeg vi måtte ha en liten oppmerksomhet til det andre brudeparet også. Bruden hadde jeg hilst på, men ikke mannen og jeg ante ikke hva han het...

(Nå løste saken seg greit, jeg spurte på den lokale blomsterbutikken og de hadde laget is tand såpass mange blomsterhilsener at de visste navnet.)

[Gjest høstløv]

Bare bytt fornavn. Jeg vet om flere som har gjort det. Jeg vurderte det selv i ungdommen fordi mitt eget er et dusinnavn. Men det navnet jeg ville ta viste seg også å være vanlig, så jeg henla prosjektet.

Moren min ville bli meget snurt, hvis jeg gjør det. For jeg sa en gang at jeg aldri har likt navnet mitt, og hun steilet omtrent, for det er jo henne, som har valgt det.

[Gjest togli]

''For min egen del kunne jeg nok ha skifta etternavn mange ganger uten å føle at jeg "mista" noe av identiteten min. Det er mulig jeg hadde følt det annerledes om det var fornavnet mitt det var snakk om, ''

Men her er folk forskjellige. En mann jeg kjenner sa at han aldri har vært så veldig opptatt av etternavnet sitt eller knyttet så mye av sin identitet til dette navnet, så han kunne godt bytte bort etternavnet sitt. (Han er dog ikke gift)

Jeg derimot legger veldig mye av min identitet i etternavnet. Det skyldes nok en kombinasjon av mange faktorer - et kort fornavn og et veldig langt etternavn har kanskje noe betydning, men også slik som at navnet stammer fra en gård ,ed samme navn, at vi er svært få som heter det i Norge, at jeg vokste opp som en av "xx-søstrene" osv osv.

For meg er etternavnet mitt llike viktig for min identitet som fornavnet.

Ettersom jeg føler det slik for mitt etternavn, er det rart å oppdage at andre ikke har de samme følelsene for sitt etternavn, og derfor bytter det bort for et mer begernset praktikalitetsargument.

Jeg har nok også dette forholdet til mitt pikenavn som nå er mitt mellomnavn. Dette navnet er også navnet på stedet jeg bor og er oppvokst, samt at vi er svært få som heter det. Det er mulig jeg ikke føler mitt "nye" etternavn er noe problem fordi jeg alltid bruker mellomnavnet før etternavnet uansett?

[Gjest togli]

Jeg endrer rekkefølgen og skriver da til f eks min venn Per hansen: "Til Per Hansen med familie, Jordvbærsvingen 3..."

Da spiller det jo ingen rolle om kona heter Hansen eller Olsen:-)

Det er en mulighet, men jeg føler også her at mannfolka favoriseres Det er oftere de som får navnet på konvolutten enn kona, eller?

[Gjest brullebuff]

Samme her. Men jeg er blant dem som oppgav mer enn navnet mitt ved å gifte meg. Både personlighet og identitet gikk gradvis fløyten. Å få tilbake mitt pikenavn var en sterk opplevelse, litt som å komme hjem, og det blir ikke på tale å få samme etternavn med en ny mann. Det er heller ikke greit for meg at han tar mitt navn heller. For meg er det noe symbolsk viktig over å beholde navnene nå. Vi er to mennesker som velger å bo sammen, men vi går aldri opp i hverandre.

Andre folk gjør som de vil, men jeg synes det er litt rart at ikke flere protesterer mot at det er kvinnen som pga tradisjon fortsatt skal hete det samme som mannen. Dette har faktisk litt med manglende likestilling å gjøre for meg.

''Andre folk gjør som de vil, men jeg synes det er litt rart at ikke flere protesterer mot at det er kvinnen som pga tradisjon fortsatt skal hete det samme som mannen. Dette har faktisk litt med manglende likestilling å gjøre for meg.''

Opptil flere i min omgangskrets "protesterer "mot dette i alle fall. Jeg har flere venner/bekjente der parene har beholdt hvert sitt navn og barnet har fått fars etternavn som mellomnavn og mors etternavn som etternavn f.eks. Tror ikke jeg kjenner noen der mannen har tatt kvinnens etternavn, men det er vel heller ikke likestillingsmessig noe bedre enn at kvinnen tar mannens etternavn.

[Druzilla]

Jeg beholdt mitt eget etternavn fordi jeg var knyttet til det. Dessuten følte jeg at fru Vestvang slett ikke var meg, det var svigermor. Jeg tilbød min mann å ta mitt etternavn, men det ønsket han ikke, dessverre.

Er ikke gift enda,men hvis jeg gjør det en gang(som jeg håper på) kommer jeg nok ikke til å bytte etternavn.Grunnen er at det er veldig skjeldent,er vel bare 6 stk eller noe utenom meg som har det(kanskje blitt noen flere p.g.a. folk har fått unger).I tillegg syns jeg det er pent også

[Gjest høstløv]

Sleng gjerne på yrket også, det virker liksom så usnobbete: "Fru banksjef Harald Hansen" el.l.

For 5-6 år siden var det faktisk en mann på min egen alder, som kalte meg fru Ola Nordmann, og jeg steilet med en gang, for som jeg sa, jeg er meg og er ikke bare en frue til mannen min, men han var helt oppriktig overrasket over at jeg ikke tok det som et kompliment.

[Gjest brullebuff]

I neste generasjon er det antakelig uvanlig og eksklusivt å hete Hansen - det blir vel flere Finkenstjert!

Hehe, ja du kan kanskje ha rett i det. Men enn så lenge er telefonkatalogen fyllt med ekstremt mange Hansen, noen få med mitt etternavn, og så og si ingen med min mors etternavn. Så kanskje jeg skulle ta min mors etternavn i steden (og spørre om ikke min partner kanskje vil det samme?)

[Gjest høstløv]

''Andre folk gjør som de vil, men jeg synes det er litt rart at ikke flere protesterer mot at det er kvinnen som pga tradisjon fortsatt skal hete det samme som mannen. Dette har faktisk litt med manglende likestilling å gjøre for meg.''

Opptil flere i min omgangskrets "protesterer "mot dette i alle fall. Jeg har flere venner/bekjente der parene har beholdt hvert sitt navn og barnet har fått fars etternavn som mellomnavn og mors etternavn som etternavn f.eks. Tror ikke jeg kjenner noen der mannen har tatt kvinnens etternavn, men det er vel heller ikke likestillingsmessig noe bedre enn at kvinnen tar mannens etternavn.

Sønnen min har tatt konas etternavn.

[Gjest brullebuff]

Jeg har også stusset over at det fortsatt er ekstremt mye mer vanlig å ta mannens navn når man gifter seg enn å ikke gjøre det.

Som barn syntes jeg det var forferdelig å tenke på at jeg som gift "måtte" bytte navn, for slik var det jo den gangen. Men jeg la jo merke til at en del skueespillerinner ikke tok mannens navn, og da jeg spurte moren min om dette, var forklaringen at de hadde blitt berømt under pikenavnet sitt.

Jeg håpet da at jeg "rakk" å bli berømt før jeg skulle gifte meg, slik at jeg slapp å skifte navn! *he he* Men særlig god tid hadde jeg jo ikke, da jeg jo selvsagt skulle gifte med som 18-åring....;-)

Nå ble jeg verken berømt eller tenåringsbrud, men ettersom jeg tenkte slik allerede på 70-tallet var det med den største selvfølge at jeg beholdt navnet mitt uendret da jeg giftet meg på 90-tallet.

Men jeg ble ganske overrasket over at de fleste av mine jevnaldrende med den største selvfølge tok mannens navn. Og nå ser jeg at damer som er 10-15 år yngre enn meg fortsatt helst tar mannens navn.

Rart.

''Som barn syntes jeg det var forferdelig å tenke på at jeg som gift "måtte" bytte navn, for slik var det jo den gangen.''

Jeg er muligens noe yngre enn deg (?) men da mine foreldre giftet seg i 1970 beholdt min mor sitt navn. De fleste av mine klassevenner hadde imidlertid samme tanke som deg, og skjønte aldri det at foreldrene min kunne ha to forskjellige etternavn.

[Gjest høstløv]

Det er en mulighet, men jeg føler også her at mannfolka favoriseres Det er oftere de som får navnet på konvolutten enn kona, eller?

Ja, for her i huset er det mest regninger, som kommer i konvolutter, og jeg sørger for at det er hans navn, som står på alle regninger, for da kan han få lov til å betale de.

[Gjest Ulvinnen]

Moren min ville bli meget snurt, hvis jeg gjør det. For jeg sa en gang at jeg aldri har likt navnet mitt, og hun steilet omtrent, for det er jo henne, som har valgt det.

Da får du beholde navnet ditt som et fornavn nr to, og la henne fortsette å bruke det

[Gjest Ulvinnen]

Er ikke gift enda,men hvis jeg gjør det en gang(som jeg håper på) kommer jeg nok ikke til å bytte etternavn.Grunnen er at det er veldig skjeldent,er vel bare 6 stk eller noe utenom meg som har det(kanskje blitt noen flere p.g.a. folk har fått unger).I tillegg syns jeg det er pent også

Da er det absolutt ingen grunn til å bytte. Og la barna dine også få ditt navn. Jeg mener det er viktig å ta vare på sjeldne etternavn, så vi ikke mister mangfoldet.

[Lotte :o)]

Jeg så et dørskilt en gang, der foreldrene hadde "hver sin" sønn på den måten du beskriver. Jeg vet at begge guttene er felles.

Men de hadde også hundens navn på dørskiltet - og han hadde begges etternavn :-))

*LOL*

Rariteter i navneveien finnes *hehe*

[Gjest brullebuff]

''Det jeg synes er litt snodig (sikkert fordi det føles uvant?) er når et par har flere barn og barna har ulike etternavn. Da føler jeg det nesten blir litt sånn "dette er min unge og han er din" ;)''

Enig i det, men jeg har heller ikke hørt om tilfeller der barn av samme foreldre har ulike navn.

''Enig i det, men jeg har heller ikke hørt om tilfeller der barn av samme foreldre har ulike navn.''

Jeg har faktisk vært bordi det også. En fikk fars etternavn som mellomnavn og mors som etternavn og barn nr to motsatt.