valgte du mannens navn når du giftet deg?

[Gjest trådstarter]

Hvorfor gjorde du det? var det av praktiske grunner, tradisjonelle grunner? Eller hadde han et fint navn?

Og de av dere som ikke gjorde det, hva var grunnen til at dere beholdt eget navn?

[Gjest Ulvinnen]

Jeg beholdt mitt eget etternavn fordi jeg var knyttet til det. Dessuten følte jeg at fru Vestvang slett ikke var meg, det var svigermor. Jeg tilbød min mann å ta mitt etternavn, men det ønsket han ikke, dessverre.

[Gjest Elextra]

Jeg beholdt navnet mitt da jeg giftet meg.

Det hadde ingen ting med hans navn å gjøre, men snarere det faktum at navnebytte i hvertfall tidligere var et symbol på at kvinnen var underordnet mannen, og til en viss grad forsvant som meningsbærende selvstendig individ da hun giftet seg. Dette var ikke noe jeg følte meg komfortabel med å bekrefte.

I ettertid ser jeg at det kan ha en viss praktisk betydning å ha samme etternavn på hele familien, men det medfører ingen egentlige vanskeligheter ikke å ha det.

[KaVa]

Kunne ikke fallt meg inn å ta min manns navn - jeg er den jeg er, og jeg er knyttet til mitt relativt sjeldne etternavn, og ville for alt i verden ikke bytte til min manns overordentlig vanlige etternavn. Dessuten da navnet mitt tilnærmet være et parodinavn på en nordmann....

[laban]

Nei, jeg beholdt mitt eget. Jeg hadde hatt det navnet i nesten 30 år og ville hatt problemer med å omdefinere det. Dessuten gadd jeg ikke alt administrasjonsarbeidet - dette var før Internett, og jeg så for meg en uoverstigelig mengde blanketter og telefonsamtaler for å endre navn alle steder jeg var registrert.

Mannen min har et sjeldnere navn enn jeg, men verken hans eller mitt er veldig vanlig. Begge ungene har bare hans navn, nettopp fordi det er ganske sjeldent - og fordi mitt er litt lettere å vitse med (typen "Sund" som kan forveksles med "sunn" hvis man ønsker å fleipe, noe barn ofte gjør).

Det hadde passet godt å henge hans navn bakpå mitt, både på meg selv og ungene - det ville ikke blitt mer enn tre stavelser tilsammen. Svigerfamilien min var veldig for det alternativet, men jeg er ikke så glad i den løsningen, og mannen min var totalt likegyldig. På klasselister osv. er våre barn nesten alene om å ikke ha mellomnavn. Hvis ungene vil hete "Sund Fjellstad", kan de ordne det selv.

[Gjest prust]

Ja, jeg valgte mannen min sitt navn da vi giftet oss, og fjernet mitt eget etternavn. Grunnen til at jeg gjorde det, var at jeg ønsket at vi skulle ha ett felles etternavn, og jeg ønsket å være tradisjonell og bruke hans. Han har et ganske sjeldent navn, men det hadde forsåvidt jeg også.

Da vi giftet oss i 1994 var det veldig vanlig at alle venninnene mine beholdt sitt gamle etternavn og tok mannen sitt i tillegg. jeg ville protestere litt og ikke gjøre som alle andre.

Nå i dag er det kanskje litt vemodig at jeg ikke har mitt gamle etternavn. Det er likevel veldig praktisk i forhold til barna, at vi bare ett navn felles.

[AAA]

Nei jeg beholdt mitt eget navn.

Årsakene var flere. Det var praktisk, tungvint å skifte, i tillegg ser jeg rett og slett ikke den store hensikten med å skifte.

Og så har jeg et sjeldent etternavn i tillegg, bare 18 i Norge med det navnet faktisk.

Ungene heter mitt navn som mellomnavn og pappen sitt etternavn.

[meimei]

Nei, selvfølgelig ikke.

[Gjest bikku]

Jeg beholdt mitt etternavn. Det er greit å skifte sivilstand når man gifter seg, uten å skifte identitet av den grunn...

Mitt etternavn er litt spesielt, og mannens er av den helt ordinære typen. Barna våre har hans etternavn.

[Gjest høstløv]

Ja, selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg synes at det er hyggelig at vi har samme etternavn, det viser at vi to hører sammen.

Dessuten hadde jeg et helt vanlig etternavn, som endte på -sen, og hans etternavn er sjeldent, det er i bare hans familie og tilsammen er det under 30 i landet som har det.

[Helmi]

Absolutt ikke. Jeg beholdt mitt navn - dette var i -86 og noen stusset nok over det, men "navnet mitt er meg", hadde aldri fallt inn å ta hans navn.

En annen ting er at barna har kun pappas etternavn. Mitt er så vanskelig å både uttale og skrive riktig at jeg ikke ville belaste ungene med det. Hehe --- så det har vært noen pussige situasjoner i årenes løp der folk ikke har kunnet forstå at barna kan være mine når vi ikke har samme etternavn Men det er ikke egentlig noe problem, det heller.

[Gjest togli]

Jeg tok mannen min sitt navn i tillegg til mitt eget. Vi var enige om at vi ønsket samme etternavn pga barna våre, og sammensetningen av etternavnene våre klinger best med hans sist.

Idag hadde jeg muligens valgt annerledes siden mitt etternavn er spesielt og at det er svært få som heter det. Hans etternavn er veldig vanlig. Han sier også at han godt kunne hatt bare mitt opprinnelige etternavn, men det blir for dumt om hele familien nå skal skifte. Så viktig er det tross alt ikke for oss :-)

[Gjest togli]

Jeg beholdt mitt etternavn. Det er greit å skifte sivilstand når man gifter seg, uten å skifte identitet av den grunn...

Mitt etternavn er litt spesielt, og mannens er av den helt ordinære typen. Barna våre har hans etternavn.

Man skifter jo ikke identitet selv om man endrer på navnet sitt

Min identitet sitter iallefall ikke i navnet, men i den jeg er som person

[AAA]

Man skifter jo ikke identitet selv om man endrer på navnet sitt

Min identitet sitter iallefall ikke i navnet, men i den jeg er som person

Njaaa, man skifter identitet når man skifter navn like mye som man hører mer sammen når man har samme navn tenker jeg.

;-)

[Gjest togli]

Det virker som om noen av de som har beholdt sine egne etternavn har en eller annen nedlatende holdning til de som har valgt å ta mannens- eller kvinnens etternavn når de gifta seg? Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke hver enkelts måte å gjøre det på respekteres?

[Gjest togli]

Ja, selvfølgelig gjorde jeg det. Jeg synes at det er hyggelig at vi har samme etternavn, det viser at vi to hører sammen.

Dessuten hadde jeg et helt vanlig etternavn, som endte på -sen, og hans etternavn er sjeldent, det er i bare hans familie og tilsammen er det under 30 i landet som har det.

Hvorfor så selvfølgelig?

[Gjest togli]

Njaaa, man skifter identitet når man skifter navn like mye som man hører mer sammen når man har samme navn tenker jeg.

;-)

Du tuller nå, ikke sant?

[AAA]

Du tuller nå, ikke sant?

Jeg syns det er ca like tåpelig å være nødt til å ha felles navn for å føle at man hører sammen som å si at man mister identiteten av å skifte navn. Så egentlig tuller jeg ikke, jeg bare syns at argumentene på hver sin side av diskusjonen stinker.

[AAA]

Jeg syns det er ca like tåpelig å være nødt til å ha felles navn for å føle at man hører sammen som å si at man mister identiteten av å skifte navn. Så egentlig tuller jeg ikke, jeg bare syns at argumentene på hver sin side av diskusjonen stinker.

Uklart formulert ser jeg. Det jeg mener er at begge disse påstandene er egnet til å høres nedlatende ut når man står på motsatt side i diskusjonen. Så jeg er ikke enig med deg i at det er bare de som ikke har skiftet navn som høres nedlatende ut.

[Gjest togli]

Jeg syns det er ca like tåpelig å være nødt til å ha felles navn for å føle at man hører sammen som å si at man mister identiteten av å skifte navn. Så egentlig tuller jeg ikke, jeg bare syns at argumentene på hver sin side av diskusjonen stinker.

Det er jeg faktisk helt enig i!

Man kan skifte navn fordi man har lyst eller fordi man ønsker å slippe diskusjonen om hvilket etternavn barna skal ha

Det er ikke navnet som bestemmer om man hører sammen, og det er ikke navnet som bestemmer identiteten