valgte du mannens navn når du giftet deg?

[KaVa]

Det er jeg faktisk helt enig i!

Man kan skifte navn fordi man har lyst eller fordi man ønsker å slippe diskusjonen om hvilket etternavn barna skal ha

Det er ikke navnet som bestemmer om man hører sammen, og det er ikke navnet som bestemmer identiteten

''

Det er ikke navnet som bestemmer om man hører sammen, og det er ikke navnet som bestemmer identiteten

''

Enig

[Gjest togli]

Uklart formulert ser jeg. Det jeg mener er at begge disse påstandene er egnet til å høres nedlatende ut når man står på motsatt side i diskusjonen. Så jeg er ikke enig med deg i at det er bare de som ikke har skiftet navn som høres nedlatende ut.

Det er to her inne som virker litt nedlatende til de som har skifta etternavn og en som virker nedlatende til de som ikke gjør det

Sjekk svaret mitt til "høstløv"

[Gjest høstløv]

Hvorfor så selvfølgelig?

Det var mest vanlig da vi giftet oss for 32 år siden, og jeg var lei av å ha et vanlig etternavn som endte på-sen.

Samtidig, som jeg tidligere skrev, så viser det at vi to hører sammen.

[Gjest togli]

Det var mest vanlig da vi giftet oss for 32 år siden, og jeg var lei av å ha et vanlig etternavn som endte på-sen.

Samtidig, som jeg tidligere skrev, så viser det at vi to hører sammen.

Den første grunnen din er helt klart forståelig, men jeg skjønner ikke helt at man hører mer sammen om man har felles etternavn eller ikke

[Gjest bikku]

Man skifter jo ikke identitet selv om man endrer på navnet sitt

Min identitet sitter iallefall ikke i navnet, men i den jeg er som person

Tja, si ikke det. For min egen del forblir jeg den samme - uavhengig av hvilket navn jeg bærer. Men for verden utenom ville et navneskifte ha gjemt meg i både telefonregistre, adressesøk og googling. Så på den måten skifter man absolutt identitet ved å skifte navn, ja.

[Gjest bikku]

Det virker som om noen av de som har beholdt sine egne etternavn har en eller annen nedlatende holdning til de som har valgt å ta mannens- eller kvinnens etternavn når de gifta seg? Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke hver enkelts måte å gjøre det på respekteres?

Hvis det er mitt innlegg du sikter til, så tror jeg du misforstår i fhd til at jeg har nedlatende holdning. Det er helt ok at andre velger anderledes enn meg, men det ville ha vært upraktisk for _meg_ å plutselig ha et navn som ikke var gjenkjenbart for utenomverden.

[Gjest annlovinda]

Når jeg giftet meg for 11 år siden tok jeg min manns etternavn. Gjorde det nok mest fordi vi ville ha samme etternavn som eventuelle barn.

Men etter at jeg ble skilt tok jeg tilbake mitt gamle etternavn.

[Gjest J31!]

Valgte å ta hans etternavn pga tradisjon og fordi vi syntes det ble ryddigere på den måten.

[Gjest togli]

Tja, si ikke det. For min egen del forblir jeg den samme - uavhengig av hvilket navn jeg bærer. Men for verden utenom ville et navneskifte ha gjemt meg i både telefonregistre, adressesøk og googling. Så på den måten skifter man absolutt identitet ved å skifte navn, ja.

Jeg skjønner hva du mener, men dette påvirker jo ikke meg personlig?

For min del er identiteten knyttet mest opp mot språket mitt, den minoriteten jeg tilhører og det landet jeg bor i.

[Gjest høstløv]

Hvorfor så selvfølgelig?

Ser du henviser til mitt innlegg lenger nede i tråden, og jeg mente ikke å være nedlatende. Men på den tiden vi giftet oss var det mest vanlig å ta etternavnet til mannen min. Og dessuten synes jeg at mitt pikenavn var kjedelig, og ville heller hete det samme som mannen min.

Men jeg synes fremdeles at det å ha samme etternavn indentifiserer oss som familie.

Til opplysning kan jeg si at sønnen tok etternavnet til kona, da de giftet seg, og det synes jeg er helt OK. De ville også gjerne ha samme navn i familien og valget falt på hennes etternavn.

[Gjest høstløv]

Den første grunnen din er helt klart forståelig, men jeg skjønner ikke helt at man hører mer sammen om man har felles etternavn eller ikke

Slik føler jeg det.

[Gjest togli]

Hvis det er mitt innlegg du sikter til, så tror jeg du misforstår i fhd til at jeg har nedlatende holdning. Det er helt ok at andre velger anderledes enn meg, men det ville ha vært upraktisk for _meg_ å plutselig ha et navn som ikke var gjenkjenbart for utenomverden.

Det var ikke bare ditt innlegg jeg siktet til, men den grunnen du opgir nå synes jeg høres ut som en helt legitim grunn

[laban]

Det virker som om noen av de som har beholdt sine egne etternavn har en eller annen nedlatende holdning til de som har valgt å ta mannens- eller kvinnens etternavn når de gifta seg? Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke hver enkelts måte å gjøre det på respekteres?

Jeg er totalt likegyldig til andres valg av navn. Det er ikke min sak om andre bytter navn, uansett årsak. Jeg har navnet til faren min, andre har navnet til mannen sin...

Hvis andre kvinner vil gå rundt med kilometerlange kombinasjoner av mellomnavn og etternavn, må de gjerne gjøre det. Men det hender jeg tenker at de burde skåne barna sine for den løsningen, når jeg ser navn av typen "Andrine Camilla Frydenlund Storm-Nilsen". Siden det nå er blitt lovlig å sette bindestrek mellom mors og fars navn uten ekstrasøknad, slik at det blir et dobbelt etternavn i stedet for mellomnavn og etternavn, er det heller ikke så lett å redusere det ene navnet til en forbokstav og på den måten kutte lengden litt.

Jeg ser mange navnelister pga. private verv og en jobb der jeg administrerer registre, så jeg ser utrolig mange kjempelange varianter. Våre unger har to stavelser i hvert navn, enkelt og greit. Men jeg ser jo at de er unntakstilfeller, og det er helt i orden.

Det blir interesssant når disse unge med en haug med navn, begynner å slå seg sammen og få barn. Det finnes jo en grense for alt, så hvilken bestemor eller bestefar skal man fornærme ved å ikke videreføre navnet deres til arvingen...?

[Gjest bikku]

Man skifter jo ikke identitet selv om man endrer på navnet sitt

Min identitet sitter iallefall ikke i navnet, men i den jeg er som person

Fra bokmålsordboka:

''sum av element som gir et individ, et samfunn o l individualitet; "jeg"-bevissthet finne, miste sin i- / nasjonal i- / navn, stilling o l til en person fastslå den dødes i- ''

Dermed er et navneskifte også et identitetsskifte.

[Gjest togli]

Ser du henviser til mitt innlegg lenger nede i tråden, og jeg mente ikke å være nedlatende. Men på den tiden vi giftet oss var det mest vanlig å ta etternavnet til mannen min. Og dessuten synes jeg at mitt pikenavn var kjedelig, og ville heller hete det samme som mannen min.

Men jeg synes fremdeles at det å ha samme etternavn indentifiserer oss som familie.

Til opplysning kan jeg si at sønnen tok etternavnet til kona, da de giftet seg, og det synes jeg er helt OK. De ville også gjerne ha samme navn i familien og valget falt på hennes etternavn.

Ok:)

Jeg skjønner begge sider og synes det er fryktelig vanskelig å vite hva som føles "riktig" selv. Jeg valgte å ta mannen min sitt etternavn pga at vi begge ønsket å ha samme etternavn som barna våre (mest praktisk osv.).

Faktisk har jeg vurdert å droppe mannen min sitt etternavn i ettertid. Grunnen er at mitt etternavn (nå mitt mellomnavn) er relativt sjeldent i Norge. Hans etternavn er veldig vanlig. Ungene våre ønsker imidlertid ikke at jeg skal droppe vårt felles etternavn, og det respekterer (og forstår) jeg

Jeg er litt opptatt av at man skal velge det man føler er riktig for seg selv, men samtidig se at andre kan føle noe helt annet mht bytte av etternavn eller ikke

[Gjest togli]

Jeg er totalt likegyldig til andres valg av navn. Det er ikke min sak om andre bytter navn, uansett årsak. Jeg har navnet til faren min, andre har navnet til mannen sin...

Hvis andre kvinner vil gå rundt med kilometerlange kombinasjoner av mellomnavn og etternavn, må de gjerne gjøre det. Men det hender jeg tenker at de burde skåne barna sine for den løsningen, når jeg ser navn av typen "Andrine Camilla Frydenlund Storm-Nilsen". Siden det nå er blitt lovlig å sette bindestrek mellom mors og fars navn uten ekstrasøknad, slik at det blir et dobbelt etternavn i stedet for mellomnavn og etternavn, er det heller ikke så lett å redusere det ene navnet til en forbokstav og på den måten kutte lengden litt.

Jeg ser mange navnelister pga. private verv og en jobb der jeg administrerer registre, så jeg ser utrolig mange kjempelange varianter. Våre unger har to stavelser i hvert navn, enkelt og greit. Men jeg ser jo at de er unntakstilfeller, og det er helt i orden.

Det blir interesssant når disse unge med en haug med navn, begynner å slå seg sammen og få barn. Det finnes jo en grense for alt, så hvilken bestemor eller bestefar skal man fornærme ved å ikke videreføre navnet deres til arvingen...?

Ditt innlegg reagerte jeg overhode ikke på heller. Du hadde gode argumenter for hvorfor du valgte som du gjorde, uten å virke nedlatende overfor andre som velger andre løsninger

[Gjest togli]

Slik føler jeg det.

Ok...For meg har tilhørighet mer med hvordan vi har det sammen osv

[Gjest togli]

Fra bokmålsordboka:

''sum av element som gir et individ, et samfunn o l individualitet; "jeg"-bevissthet finne, miste sin i- / nasjonal i- / navn, stilling o l til en person fastslå den dødes i- ''

Dermed er et navneskifte også et identitetsskifte.

Handler ikke det mer om to ulike varianter av "identitet"? Det heter jo å "stjele" andres identitet dersom en person bruker en annens navn (pass etc.).

Jeg er forøvrig enig i at navnet mitt er en del av min identitet, men min indre identitet (oppfatningen av meg selv) endres ikke selv om etternavnet endres. Fornavnet ville kanskje hatt større betydning i så måte?

[Gjest Tatjana]

Nei, jeg beholdt mitt etternavn og han beholdt sitt. For meg var det en følelsesmessig greie, jeg var knyttet til etternavnet mitt som en del av min identitet.

(Nå ser jeg at det argumentet er stemplet ugyldig lenger ned i tråden fordi det er idiotisk, men for meg var det en stor del av grunnen den gang. Og jeg sier det ikke for å være nedlatende, det var knyttet til mine følelser.)

I tillegg har jeg et forholdsvis sjeldent etternavn, godt under 100 som heter det i Norge. Mannen min har et veldig vanlig navn, er vel 8000-10000 som har samme navn.

Ungene har begge navnene, mitt først og hans sist, fordi det var den sammensetningen som hørtes OK ut. Vi har ikke satt inn bindestrek mellom etternavnene, så de forkorter vanligvis mellomnavnet til forbokstaven.

[Gjest høstløv]

Ok...For meg har tilhørighet mer med hvordan vi har det sammen osv

Når vi er i forsamlinger og hilser på ukjente mennesker, da er det ikke alltid at vi er sammen, men når vi presenterer oss, så når folk hører at vi har samme etternavn, så blir vi koblet sammen og jeg slipper å fortelle at jeg altså er gift med NN.