valgte du mannens navn når du giftet deg?

[Gjest høstløv]

Mnja, noe særlig vanlig er det nok ikke:

''Da Statistisk sentralbyrå undersøkte inngåtte ekteskap i 2003, fant de at tre prosent av mennene tok konas navn i tillegg. Og tre prosent hadde valgt å ha bare konas''

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article1835341.ece

Jeg sa ikke at det var veldig vanlig, men at det ble mer og mer vanlig at mannen tar konas etternavn ved giftermål.

Da vi giftet oss for en halv mannsalder siden, var det ingen menn som tok konas etternavn ved giftermål.

[Mrs. Wallace]

http://www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200505/01/index.html

[mariaflyfly]

Da kommer svaret ikke opp som at det er etternavn, men svaret fra SSB blir seende slik ut:

Det er 3, 2, 1 eller 0 som har kombinasjonen Skog Nordmann som mellomnavn-etternavn.

Og da kan en ikke kalle det for etternavn!

Det var jo akkurat det jeg sa.

Mellomnavnet mitt er min mors pikenavn, ergo et etternavn til mellomnavn. Etternavnet er min fars etternavn. Det er 4 stk som har denne kombinasjonen som mellomnavn-etternavn: Mine barn og jeg samt min bror.

[Lotte :o)]

''Men det må alltid staves, da ;-p *upraktisk*''

Du veit at det finnes en egen Facebookgruppe for sånne som oss?

Ja, er medlem der ;-)

[candyqueen_83]

Det var jo akkurat det jeg sa.

Mellomnavnet mitt er min mors pikenavn, ergo et etternavn til mellomnavn. Etternavnet er min fars etternavn. Det er 4 stk som har denne kombinasjonen som mellomnavn-etternavn: Mine barn og jeg samt min bror.

Men etternavnet du skal søke på da er det du har etter din far. Ikke mellomnavnet ditt.

[morsan]

jeg beholdt mitt eget navn, og det gjorde mannen min også (altså beholdt sitt eget).

For min del var det uaktuelt å skulle bytte bort et navn jeg hadde hett hele livet og som jeg hadde mye identitet knyttet til. det ville vært like snodig som å skulle bytte fornavn.

[Gjest høstløv]

jeg beholdt mitt eget navn, og det gjorde mannen min også (altså beholdt sitt eget).

For min del var det uaktuelt å skulle bytte bort et navn jeg hadde hett hele livet og som jeg hadde mye identitet knyttet til. det ville vært like snodig som å skulle bytte fornavn.

Jeg kunne tenke meg å bytte fornavn, for det er meget få personer, som greier å uttale navnet mitt riktig.

Jeg har alltid ønsket meg å hete noe annet enn det jeg heter, hvis jeg byttet til det navnet, som jeg synes er fint, så ville nordmenn kunne uttale det riktig.

[morsan]

Samme her. Men jeg er blant dem som oppgav mer enn navnet mitt ved å gifte meg. Både personlighet og identitet gikk gradvis fløyten. Å få tilbake mitt pikenavn var en sterk opplevelse, litt som å komme hjem, og det blir ikke på tale å få samme etternavn med en ny mann. Det er heller ikke greit for meg at han tar mitt navn heller. For meg er det noe symbolsk viktig over å beholde navnene nå. Vi er to mennesker som velger å bo sammen, men vi går aldri opp i hverandre.

Andre folk gjør som de vil, men jeg synes det er litt rart at ikke flere protesterer mot at det er kvinnen som pga tradisjon fortsatt skal hete det samme som mannen. Dette har faktisk litt med manglende likestilling å gjøre for meg.

Jeg har også stusset over at det fortsatt er ekstremt mye mer vanlig å ta mannens navn når man gifter seg enn å ikke gjøre det.

Som barn syntes jeg det var forferdelig å tenke på at jeg som gift "måtte" bytte navn, for slik var det jo den gangen. Men jeg la jo merke til at en del skueespillerinner ikke tok mannens navn, og da jeg spurte moren min om dette, var forklaringen at de hadde blitt berømt under pikenavnet sitt.

Jeg håpet da at jeg "rakk" å bli berømt før jeg skulle gifte meg, slik at jeg slapp å skifte navn! *he he* Men særlig god tid hadde jeg jo ikke, da jeg jo selvsagt skulle gifte med som 18-åring....;-)

Nå ble jeg verken berømt eller tenåringsbrud, men ettersom jeg tenkte slik allerede på 70-tallet var det med den største selvfølge at jeg beholdt navnet mitt uendret da jeg giftet meg på 90-tallet.

Men jeg ble ganske overrasket over at de fleste av mine jevnaldrende med den største selvfølge tok mannens navn. Og nå ser jeg at damer som er 10-15 år yngre enn meg fortsatt helst tar mannens navn.

Rart.

[morsan]

''For meg er det en fin gest, et symbol på hengivenhet og samhold.

''

Om det går begge veier kan du jo bytte selv

*he he*

[morsan]

Faren min og kona hans valgte først å ha to forskjellige etternavn - altså beholde sine egne. De ble litt ubehagelig ettersom pappa må reise mye til USA i forbindelse med jobb og da er ofte kona med. Ingen forsto at de var gift og det ble antatt at hun var en elskerinne (siden hotell og forretningsforbinelsene visste han var gift). Hun tok hans navn i tillegg til sitt eget etter noen turer dit.

Vår lille familie har alle forskjellige etternavn. Sønnen min har farens etternavn, sambo har sitt og jeg har mitt. Jeg skulle gjerne sett at vi hadde samme etternavn - i hvert fall jeg og sønnen min. Dette er mest av praktiske hensyn. Vi reiser mye og jeg får ofte oppfølgingsspørsmål i passkontrollen fordi etternavnene våre er forskjellige.

Hillary Clinton skiftet navn først da det ble et problem for Bill i valgkampen om guvernørembetet at han hadde sllik en gjenstridig kone...;-)

jeg ville nok også tatt min manns navn dersom de å beholde mitt eget hadde medført store problemer for han yrkesmessig og/eller sosialt, men slik er det heldigvis ikke i Norge i dag.

En amerikaner jeg kjenner, som bor fast i Norge, skulle innom meg på jobben en dag, og spurte da i resepsjonenn etter en person med mitt fornavn og mannens etternavn. Da han fikk beskjed om at det ikke jobbet noen der ved dette navn, sa han "sjekk med etternavn x, da, jeg tror hun fortsatt benytter pikenavnet sitt"

Han tok det altså for goitt at jeg formelt sett heter mannens etteernavn, men at jeg velger å benytte pikenavnet likevel;-)

[morsan]

Neida, jeg følte meg ikke spesielt truffet. Tenkte det samme som deg da jeg leste noen av svarene. For meg er det ingen big deal følelsesmessig, det er mer en praktisk greie.

Det har aldri vært noe problem med at vi ikke har samme navn alle fire, men det er nok fordi det er jeg som skiller meg ut. Hadde ungene hatt mitt navn og faren vært alene om sitt, hadde nok litt flere lurt på om han var faren eller ikke - de fleste antar nok at jeg er moren uansett hva jeg heter. Men i våre dager er det så mange familievarianter at man ikke kan lese noe som helst om biologien ut av navnene.

Han som er gift med søsteren min tok hennes navn da de giftet seg, så der har både foreldrene og de to barna "mitt" etternavn og bare det. Men svogeren min het "Petter Andersen" fra før, altså et navn han delte med maaange andre. Moren hans tørnet imidlertid nesten av det, til tross for at hun ikke er på talefot med den opprinnelige "Andersen" (altså min søsters svigerfar) etter en helt katastrofal skilsmisse mange år tidligere.

Så etternavn er ingen triviell sak :-))

*knegg* artig historie om svogeren din og hans fraskilte mor! ;-)

[morsan]

Jeg skjønner det, men vi døve har nok en litt annen innfallsvinkel til begrepet "identitet". Vi pleier å skille mellom "hørende" og "døv" identitet f.eks. Begrepet "identitet" er så stort og komplekst og favner så mange områder - og kanskje ikke de samme områdene for alle mennesker. Jeg tviler på at dere som hører, tenker at dere har "hørende" identitet

For min egen del kunne jeg nok ha skifta etternavn mange ganger uten å føle at jeg "mista" noe av identiteten min. Det er mulig jeg hadde følt det annerledes om det var fornavnet mitt det var snakk om, eller evt at jeg droppa mellomnavnet mitt (mitt fødenavn)?

''For min egen del kunne jeg nok ha skifta etternavn mange ganger uten å føle at jeg "mista" noe av identiteten min. Det er mulig jeg hadde følt det annerledes om det var fornavnet mitt det var snakk om, ''

Men her er folk forskjellige. En mann jeg kjenner sa at han aldri har vært så veldig opptatt av etternavnet sitt eller knyttet så mye av sin identitet til dette navnet, så han kunne godt bytte bort etternavnet sitt. (Han er dog ikke gift)

Jeg derimot legger veldig mye av min identitet i etternavnet. Det skyldes nok en kombinasjon av mange faktorer - et kort fornavn og et veldig langt etternavn har kanskje noe betydning, men også slik som at navnet stammer fra en gård ,ed samme navn, at vi er svært få som heter det i Norge, at jeg vokste opp som en av "xx-søstrene" osv osv.

For meg er etternavnet mitt llike viktig for min identitet som fornavnet.

Ettersom jeg føler det slik for mitt etternavn, er det rart å oppdage at andre ikke har de samme følelsene for sitt etternavn, og derfor bytter det bort for et mer begernset praktikalitetsargument.

[morsan]

Ja, jeg valgte mannen min sitt navn da vi giftet oss, og fjernet mitt eget etternavn. Grunnen til at jeg gjorde det, var at jeg ønsket at vi skulle ha ett felles etternavn, og jeg ønsket å være tradisjonell og bruke hans. Han har et ganske sjeldent navn, men det hadde forsåvidt jeg også.

Da vi giftet oss i 1994 var det veldig vanlig at alle venninnene mine beholdt sitt gamle etternavn og tok mannen sitt i tillegg. jeg ville protestere litt og ikke gjøre som alle andre.

Nå i dag er det kanskje litt vemodig at jeg ikke har mitt gamle etternavn. Det er likevel veldig praktisk i forhold til barna, at vi bare ett navn felles.

''Da vi giftet oss i 1994 var det veldig vanlig at alle venninnene mine beholdt sitt gamle etternavn og tok mannen sitt i tillegg. jeg ville protestere litt og ikke gjøre som alle andre.''

He he... Ja, dette med "dobbelt" etternavn var veldig populært på den tiden (og sikkert siden også). Jeg kjenner også en som kuttet sitt eget navn helt nettopp for å markere seg.

Men jeg kjenner også en som argumenterte kliss likt med meg for hvorfor hun hadde beholdt pikenavnet som mellomnavn. DET synes jeg er veldig rart, for for mitt vedkommende er det at pikenavnet reduseres til ett mellomnavn (for deretter å bli en bokstav, for til slutt kanskje forsvinne helt fra bruk) er jevngodt med å fjerne det helt også fra offisielle lister.

[morsan]

''navnebytte i hvertfall tidligere var et symbol på at kvinnen var underordnet mannen''

Jeg husker en gammel dame fra bardommen; hun var gift med Harald Hansen og ble kalt Fru Harald Hansen. Man kunne også bli kalt fru doktor Hansen hvis mannen var lege. Osv... Da jeg fortalte dette for datteren min, ble hun stille ganske lenge :-)

''Jeg husker en gammel dame fra bardommen; hun var gift med Harald Hansen og ble kalt Fru Harald Hansen. ''

Som min mor sa til meg da jeg giftet meg uten å endre navn:

"Du kan ikke kalle deg for fru Hansen, ettersom du ikke heter Hansen, men du kan jo kalle deg for fru Harald Hansen!"

Det er i slike stunder man har mest lyst til å si: "Og da sier vi takk til deg..." ;-)

[morsan]

Fortsatt er det folk som kan skrive "Til familien -mannens fornavn og etternavn" på brev.... :-/

Hvis jeg sender julekort til en stor familie, pleier jeg å skrive "Til familien - etternavn-" (Har mor og far ulike etternavn, setter jeg opp begge navnene med skråstrek mellom).

Jeg endrer rekkefølgen og skriver da til f eks min venn Per hansen: "Til Per Hansen med familie, Jordvbærsvingen 3..."

Da spiller det jo ingen rolle om kona heter Hansen eller Olsen:-)

[morsan]

Jeg har et par ganger opplevd å få julekort med påskriften "til familien [mannens etternavn]", selv om avsender nok vet at jeg heter noe annet.

Samme her.

Og så var det skrevet på en del kort til bryllupet vårt: "Til Bruudeparet Hansen" (dvs mannens etternavn...)

[morsan]

Jeg beholdt mitt eget etternavn fordi jeg var knyttet til det. Dessuten følte jeg at fru Vestvang slett ikke var meg, det var svigermor. Jeg tilbød min mann å ta mitt etternavn, men det ønsket han ikke, dessverre.

''Jeg tilbød min mann å ta mitt etternavn, men det ønsket han ikke, dessverre.''

Ikke min heller;-) Hans kronargument var at han da hadde fått akkurat samme navn som fetteren min *he he*

[Gjest Ulvinnen]

Jeg kunne tenke meg å bytte fornavn, for det er meget få personer, som greier å uttale navnet mitt riktig.

Jeg har alltid ønsket meg å hete noe annet enn det jeg heter, hvis jeg byttet til det navnet, som jeg synes er fint, så ville nordmenn kunne uttale det riktig.

Bare bytt fornavn. Jeg vet om flere som har gjort det. Jeg vurderte det selv i ungdommen fordi mitt eget er et dusinnavn. Men det navnet jeg ville ta viste seg også å være vanlig, så jeg henla prosjektet.

[jubalong70]

Jeg valgte å ta min manns navn som etternavn, men beholdt mitt navn som mellomnavn.

Dette gjorde jeg fordi mitt etternavn kun brukes av min familie, og jeg ikke ønsket å "kvitte meg" med det.

Vi har også valgt å gi dette mellomnavnet til ungene våre.

Jeg ønsket å ta min manns etternavn da jeg føler det binder oss sammen også for resten av samfunnet. Familien blir en helhet, ikke bare for oss, men for alle som hører navnet.

[laban]

''Jeg husker en gammel dame fra bardommen; hun var gift med Harald Hansen og ble kalt Fru Harald Hansen. ''

Som min mor sa til meg da jeg giftet meg uten å endre navn:

"Du kan ikke kalle deg for fru Hansen, ettersom du ikke heter Hansen, men du kan jo kalle deg for fru Harald Hansen!"

Det er i slike stunder man har mest lyst til å si: "Og da sier vi takk til deg..." ;-)

Sleng gjerne på yrket også, det virker liksom så usnobbete: "Fru banksjef Harald Hansen" el.l.