valgte du mannens navn når du giftet deg?

[morsan]

Ja, for her i huset er det mest regninger, som kommer i konvolutter, og jeg sørger for at det er hans navn, som står på alle regninger, for da kan han få lov til å betale de.

*he he*

[morsan]

Det var akkurat det vi skulle skjønner du :-). Min venninne skulle gifte seg, og hadde dobbeltbryllup. Og for skams skyld syntes jeg vi måtte ha en liten oppmerksomhet til det andre brudeparet også. Bruden hadde jeg hilst på, men ikke mannen og jeg ante ikke hva han het...

(Nå løste saken seg greit, jeg spurte på den lokale blomsterbutikken og de hadde laget is tand såpass mange blomsterhilsener at de visste navnet.)

he he... Jeg skulle til å si akkurat det samme som Elextra, men i dette tilfellet skjønner jeg at "til brudeparet" ikke hadde passet:-)

[morsan]

''Syns det med mangfold er viktig,kjedelig hvis (nesten) hele Norge skulle Hansen til etternavn :(''

Du kan nok være ganske sikker på at det knapt er noen Hansen og Jensen igjen om en generasjon eller to...

Som Fred Olsen visstnok skal ha sagt da en person (en reporter?) spurte han om han ikke ville skifte navn, da "Olsen" jo var et så vanlig navn:

" I mine kretser er 'Olsen' et særdeles uvanlig navn."

;-)

[morsan]

I neste generasjon er det antakelig uvanlig og eksklusivt å hete Hansen - det blir vel flere Finkenstjert!

LOL, Finkenstjert høres ut som noen som skal i operaen med fru Fiinbeck! ;-)

[Gjest Elextra]

LOL, Finkenstjert høres ut som noen som skal i operaen med fru Fiinbeck! ;-)

Eller - som min venninne vurderte å bytte sitt -sen navn til: Stinkenfjert! :-)

[morsan]

Eller - som min venninne vurderte å bytte sitt -sen navn til: Stinkenfjert! :-)

upps! ;-)

[Gjest sjøstjerna]

Tok min mann's navn. Jeg ville at alle i kjernefam skulle ha samme etternavn.

Rart å bytte navn- i begynnelsen. Men jeg ble fort vant. :-)

[Gjest]

Jeg vokste opp ien familie med 3 forskjellige etternavn. Jeg og to søsken hadde vår fars etternavn. Han døde tidlig, etter mange år giftet vår mor seg igjen. Da tok hun tilbake sitt pikenavn, mens min stefar og halvsøster hadde felles etternavn. Dette var egentlig veldig naturlig og uproblematisk.

Valgte likevel å ta min manns navn da vi giftet oss - ønsket å være familie med ett felles navn. er fornøyd med det og føler ikke jeg har oppgitt identiteten min

[Gjest Ino]

Jeg byttet ut mitt eget etternavn med min manns da vi giftet oss og tror faktisk ikke jeg ville byttet igjen hvis vi ble skilt heller, men det kan jo hende situasjonen ville ført til at jeg følte det annerledes...

Hvorfor byttet jeg ?

Jo for våre etternavn var veldig like, og å beholde det ene som mellomnavn ville blitt helt merkelig...

Vi valgte hans i stedet for mitt, fordi vi begge syntes det var finest :-)

[Gjest trådstarter]

Jeg tok mannen min sitt navn da vi giftet oss og beholdt mitt eget som mellomnavn. Dette gjorde jeg hovedsaklig fordi jeg synes det er praktisk at alle i familien har samme etternavn og for å markere at vi er en familie.

Men hadde det vært like naturlig for deg om han tok ditt navn?

[Gjest trådstarter]

Jeg valgte å ta min manns navn som etternavn, men beholdt mitt navn som mellomnavn.

Dette gjorde jeg fordi mitt etternavn kun brukes av min familie, og jeg ikke ønsket å "kvitte meg" med det.

Vi har også valgt å gi dette mellomnavnet til ungene våre.

Jeg ønsket å ta min manns etternavn da jeg føler det binder oss sammen også for resten av samfunnet. Familien blir en helhet, ikke bare for oss, men for alle som hører navnet.

Men ville det bundet dere like mye sammen om han tok ditt etternavn? om han hadde insistert på det, ville du likt det?

[Gjest Elextra]

Jeg beholdt mitt eget navn, uten noen tillegg. Grunnen? Tja, jeg er glad i navnet mitt - det er enkelt og greit, men ikke veldig vanlig. Dessuten var det godt innarbeidet i jobbsammenheng.

Hadde mannen min hatt et enkelt etternavn, ville vi kanskje vurdert en kombinasjonsgreie, men hans etternavn er sammensatt og langt, så det ville blitt altfor kronglete og rart. Og ettersom han heller ikke var lysten på å bytte etternavn, ble det ingen endringer for noen av oss.

Ungene har hans etternavn. Det betydde mye for ham, og for meg var det ikke så viktig, dessuten passet det bedre sammen med fornavnene deres.

''Ungene har hans etternavn. Det betydde mye for ham, og for meg var det ikke så viktig''

Slik er det her og. Og jeg antydet vel i et svakt øyeblikk at eventuelle barn kunne få hans etternavn da jeg meddelte at jeg ville beholde mitt navn. Min mann ville nok likt at jeg tok hans :-)

[willow]

Nei, det er bare jeg som heter det jeg hete her i landet (hele navnet), og ja, jeg har ikke så lyst til å skifte det ut med Hansen (ingen spøk). Når det gjelder eventuelle barn synes jeg godt de kan få hete Hansen, da mitt navn fort kan skape en del stavetrøbbel. Så får de selv velge hva de vil ha når de blir eldre

[Gjest togli]

''Det er en mulighet, men jeg føler også her at mannfolka favoriseres Det er oftere de som får navnet på konvolutten enn kona, eller?''

Nei, ikke nødvendigvis, for jeg kan ofte kjøre samme linja overfor venninner av meg.

Det er bra

[Mrs. Wallace]

De fleste voksne som vi kjente hadde giftet seg på tidlig 60-tall. Jeg mener også å huske at loven ble endret sist på 70-tallet/først på 80-tallet fra å ha som hovedregel at kvinnen tok mannens navn ved giftermål, til at begge måtte opplyse om hvilket navn de ville ha etterpå. Det var ihvertfall snakk blant de voksne at navneloven ble endret mht etternavn i forbindelse med giftermål.

Ja, det tok en stund før det ble totalt valgfritt og uten automatikk, dette med etternavn:

''1923: Egen navnelov påla fast slektsnavn for alle nordmenn. Ved giftermål skulle kvinner ta mannens etternavn ved ekteskap. Loven gjorde det også klart at barna skulle overta farens navn. Kun i spesielle tilfeller kunne kvinnen bære det slektsnavnet hun hadde hatt som ugift. I 1923 ble en eventuell navnebevilling gitt mot et gebyr på 40 kroner, tilsvarende rundt 800 kroner i 2004.

1949: Kvinner fikk generell adgang til å søke om å beholde sitt eget navn. Slike søknader ble først innvilget etter at ekteskapet var inngått, og forutsatte samtykke fra ektemannen (NOU 2001:1).

1964: Ordningen om at kvinner måtte søke om å få beholde eget slektsnavn opphører. Kvinner som ønsket å beholde eget slektsnavn trengte nå bare å gi melding om dette før vielsen. Dersom det ikke ble gjort, fikk de automatisk mannens navn.

1979: Ny lovendring som påla begge parter å velge hvilket navn de ville ha etter at ekteskapet var inngått, felles slektsnavn eller beholde slektsnavnet en allerede hadde.''

[morsan]

''Ungene har hans etternavn. Det betydde mye for ham, og for meg var det ikke så viktig''

Slik er det her og. Og jeg antydet vel i et svakt øyeblikk at eventuelle barn kunne få hans etternavn da jeg meddelte at jeg ville beholde mitt navn. Min mann ville nok likt at jeg tok hans :-)

Omtrent som jeg skulle si det selv;-)

Akkurat som jeg helt siden barndommen har vært opptatt av å beholde mitt navn, har han vokst opp med det at kvinner flest jo faktisk tar mannens navn, så han hadde absolutt satt pris på at jeg hadde tatt hans.

vedr navn på barnet, så er det også her fars navn som er brukt. Det var viktigere for ham enn for meg, og uansett synes jeg ikke det er samme sak som navnebytte på voksne personer, barn får jo tilknytning til navnet sitt fra fødselen av slik som jeg gjorde.

[morsan]

Ja, det tok en stund før det ble totalt valgfritt og uten automatikk, dette med etternavn:

''1923: Egen navnelov påla fast slektsnavn for alle nordmenn. Ved giftermål skulle kvinner ta mannens etternavn ved ekteskap. Loven gjorde det også klart at barna skulle overta farens navn. Kun i spesielle tilfeller kunne kvinnen bære det slektsnavnet hun hadde hatt som ugift. I 1923 ble en eventuell navnebevilling gitt mot et gebyr på 40 kroner, tilsvarende rundt 800 kroner i 2004.

1949: Kvinner fikk generell adgang til å søke om å beholde sitt eget navn. Slike søknader ble først innvilget etter at ekteskapet var inngått, og forutsatte samtykke fra ektemannen (NOU 2001:1).

1964: Ordningen om at kvinner måtte søke om å få beholde eget slektsnavn opphører. Kvinner som ønsket å beholde eget slektsnavn trengte nå bare å gi melding om dette før vielsen. Dersom det ikke ble gjort, fikk de automatisk mannens navn.

1979: Ny lovendring som påla begge parter å velge hvilket navn de ville ha etter at ekteskapet var inngått, felles slektsnavn eller beholde slektsnavnet en allerede hadde.''

Ah, tusen takk! :-)

[....AV]

Men hadde det vært like naturlig for deg om han tok ditt navn?

Ja for meg, så. Han ville derimot ikke og ettersom det ikke var så viktig for meg gadd jeg ikke lage noen sak av det.

Ettersom han på alle øvrige områder er for likestilling, så synes jeg det var greit:-)

[Druzilla]

Jeg er helt enig i at du må be mannen din ta ditt navn. Det er koselig når hele familien heter det samme

Så du har min fulle støtte.

Takk for det

[laban]

Jeg byttet ut mitt eget etternavn med min manns da vi giftet oss og tror faktisk ikke jeg ville byttet igjen hvis vi ble skilt heller, men det kan jo hende situasjonen ville ført til at jeg følte det annerledes...

Hvorfor byttet jeg ?

Jo for våre etternavn var veldig like, og å beholde det ene som mellomnavn ville blitt helt merkelig...

Vi valgte hans i stedet for mitt, fordi vi begge syntes det var finest :-)

''...våre etternavn var veldig like, og å beholde det ene som mellomnavn ville blitt helt merkelig''

Jeg kjenner en familie der foreldrene har beholdt hvert sitt navn, av samme årsak som du nevner.

Men begge ungene har faktisk begge navnene, typen "Vestbye Bye". For sikkerhets skyld har de doble fornavn også, så resultatet blir i retning av Tina Sofie Vestbye Bye. Det smaker _skikkelig_ av dårlig kompromiss

synes