Deprimert 16-åring..

[Kyrra]

Er ei fortvila mor som lurer på hva jeg skal/kan gjøre? Jeg har 2 sønner, den ene er 19 og den andre 16 (blir 17 til våren) Den yngste er så deprimert..men vil ikke snakke med noen om det. Han sluttet videregående til jul, Det var mye gråt og fortvilelse før den tid, da han følte han hadde valgt feil linje etc Jeg så ikke annen mulighet enn å prøve å støtte og hjelpe ham som best jeg kunne, i valget han tok. Det var enighet om at han skulle prøve å få seg jobb, men etter endel søknader ser han at det slettes ikke er lett når man er så ung. I tillegg sluttet han å trene fra nyttår. Ville bare IKKE selvom jeg forsøkte å få han til å fortsette. Han trivdes jo så godt i starten. Det var ingen glød eller gnist, og nå syns jeg det er verre enn noen gang. Han sier selv at han ikke ser vitsen i å leve. Jeg har tatt dette svært alvorlig og prøvd å få han til å snakke. Men han vet ikke selv hva som gjør han sånn, sier han. (Han har hatt et skiftende humør i årevis) Jeg har rådet han til å snakke med profesjonelle...men han nekter. Jeg har ikke mulighet til fysisk å dra med meg/tvinge den store gutten. Er det noen som kan gi meg noen råd??? Han virker så tom og lite livsglad. Mye pc-spilling.. Han hjelper til med snømåking og andre småting, men ellers er livet hans lite sosialt(annet enn via dataen) De 2 helgene han har vært ute de siste ukene, har han drukket noe alkohol (men var ikke full) Er sint på oss voksne for at han ikke har fått lov å overnatte hos kompis (da vi fikk vite om alkoholen) Ellers har jeg prøvd å gi han masse kjærlighet, omsorg og positiv feedback, for at han skal ha tro på seg selv...

Er så fortvilet!!!

[Katt-ja]

Har ingen gode råd, håper noen andre har noe konstruktivt å komme med

Får helt vondt av å lese det...

Kanskje stresse ned - innse at halvåret er "tapt", konsentrere seg om å ha noen hyggelige måneder - og langsomt legge planer for neste år?

Snakke med fastlege, BUP?

En ting er sikkert - uansett hvor ille han har det, har du det sannsynligvis verre...

Klem fra

[Kyrra]

Har ingen gode råd, håper noen andre har noe konstruktivt å komme med

Får helt vondt av å lese det...

Kanskje stresse ned - innse at halvåret er "tapt", konsentrere seg om å ha noen hyggelige måneder - og langsomt legge planer for neste år?

Snakke med fastlege, BUP?

En ting er sikkert - uansett hvor ille han har det, har du det sannsynligvis verre...

Klem fra

Takk for støtte!

Ja jeg prøver å hjelpe han til å tenke positivt og se lyspunkter, samt ta en dag av gangen. Men jeg føler ikke jeg når inn. Ja, det ER virkelig tungt å være mor i en slik situasjon! Jeg har tenkt å kontakte fastlegen min, for evt å få råd der... Satser på å få gjort det på mandag.

[Gjest Nerda]

Takk for støtte!

Ja jeg prøver å hjelpe han til å tenke positivt og se lyspunkter, samt ta en dag av gangen. Men jeg føler ikke jeg når inn. Ja, det ER virkelig tungt å være mor i en slik situasjon! Jeg har tenkt å kontakte fastlegen min, for evt å få råd der... Satser på å få gjort det på mandag.

Skjønner godt at du synes at dette er vondt og vanskelig! Jeg er overbevist om at sønnen din har en depresjon han trenger mer hjelp med. Fastlegen er stedet man begynner. Fastlegen kan selv tilby samtaler, henvise til psykolog eller psykiater...

Jeg tror du gjør det du kan få gjort. Det er ikke nødvendigvis bruk for medisin (antidepressiva), men en uavhengig samtalepartner som kan hjelpe sønnen din med samtaler. Samtaler for å sette ord på det som er vondt, for å se om det er andre måter å tenke på osv.

Jeg har personlig satt pris på at foreldrene mine har vært meg nær, lytta til meg. Det var nok, men jeg hadde psykiatrisk hjelp også. De vanskelige tingene var ikke så lett å snakke med foreldrene mine om i starten. Dette var rett og slett fordi de kjenner meg alt for godt! Å åpne seg for en helt uavhengig person (psykolog for min del) var så mye lettere. Jeg visste den jeg snakket med hadde taushetsplikt og at de vi snakket om forble i det rommet vi satt i.

Vet ikke om dette var så mye hjelp, men jeg tror det er bra å vise at man er der, vise at man har omsorg, være på tilbudssiden. Det virker på meg som om du forsøker på dette. Så skrittet dere eventuelt må ta er å søke faglig kompetanse for å få mer hjelp til sønnen din.

Jeg håper det beste for dere!

[Kyrra]

Skjønner godt at du synes at dette er vondt og vanskelig! Jeg er overbevist om at sønnen din har en depresjon han trenger mer hjelp med. Fastlegen er stedet man begynner. Fastlegen kan selv tilby samtaler, henvise til psykolog eller psykiater...

Jeg tror du gjør det du kan få gjort. Det er ikke nødvendigvis bruk for medisin (antidepressiva), men en uavhengig samtalepartner som kan hjelpe sønnen din med samtaler. Samtaler for å sette ord på det som er vondt, for å se om det er andre måter å tenke på osv.

Jeg har personlig satt pris på at foreldrene mine har vært meg nær, lytta til meg. Det var nok, men jeg hadde psykiatrisk hjelp også. De vanskelige tingene var ikke så lett å snakke med foreldrene mine om i starten. Dette var rett og slett fordi de kjenner meg alt for godt! Å åpne seg for en helt uavhengig person (psykolog for min del) var så mye lettere. Jeg visste den jeg snakket med hadde taushetsplikt og at de vi snakket om forble i det rommet vi satt i.

Vet ikke om dette var så mye hjelp, men jeg tror det er bra å vise at man er der, vise at man har omsorg, være på tilbudssiden. Det virker på meg som om du forsøker på dette. Så skrittet dere eventuelt må ta er å søke faglig kompetanse for å få mer hjelp til sønnen din.

Jeg håper det beste for dere!

Takk for svar og råd. Det som virker vanskelig for sønnen min er å selv finne ut konkret HVA som gjør vondt inni han! Det er bare mørkt og vondt liksom, uten at han skjønner og vet hvorfor. Jeg skulle så inderlig ønske at han var villig til å prate med noen, lege, psykolog eller hvem det måtte være han har tillit til. (Forstår at ikke alltid mamma`n er den rette, dessverre... Jeg skulle så mer enn gjerne hjulpet!) Men han holder fast på at han ikke har noen tro på slike samtaler. Og det er vanskelig å hjelpe en som ikke vil ha hjelp. Og fryktelig vondt å se fortvilelsen hans, tårene hans...tomheten i blikket, og ikke minst høre ordene hans når han er inne på at han har lyst å ta livet sitt.

I ettermiddag så jeg smilet hans...uten noen spesiell grunn. Da sa han at han ikke hadde det noe bedre selv om han smilte. Det måtte jeg ikke tro. Og det tror jeg nok heller ikke. Huff, stakkars gutten min!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du/dere må motivere han til å søke hjelp. Han trives helt sikkert ikke med situasjonen, og dere må prøve å få han til å forstå at dersom ting skal endre seg, må han få hjelp.

Husk at mange depresjoner er en ren sykdom, og at det ikke trenger å være noen ytre grunn til at han har det slik.

[Kyrra]

Du/dere må motivere han til å søke hjelp. Han trives helt sikkert ikke med situasjonen, og dere må prøve å få han til å forstå at dersom ting skal endre seg, må han få hjelp.

Husk at mange depresjoner er en ren sykdom, og at det ikke trenger å være noen ytre grunn til at han har det slik.

Takk for svar! Det høres på mange måter så "enkelt" ut, å motivere han til å få hjelp! Men Hvordan? Jeg har Virkelig prøvd å prate for han, forklare, ufarliggjøre etc Har du andre tips?

[PieLill]

Takk for svar! Det høres på mange måter så "enkelt" ut, å motivere han til å få hjelp! Men Hvordan? Jeg har Virkelig prøvd å prate for han, forklare, ufarliggjøre etc Har du andre tips?

Dette hørtes vondt ut.

Har du forsøkt å diskutere saken med din fastlege og/eller hans? Kan hende har h*n/de noen gode tips å komme med.

En annen innfallsvinkel er at hans situasjon kan ha en fysisk årsak, jernmangel, B-12-mangel, stoffskifte etc. Han bør derfor gå til lege for å få sjekket dette. Det kan være en mindre skremmende og injurierende(?) innfallsvinkel enn psyken.

Har du briftet legen på forhånd, vil en dyktig lege kunne lykkes med å bygge en kontakt med gutten, som etter hver kan føre til riktig behandling.

Håper dere snart finner en god løsning.

mvh

[Gjest sjøstjerna]

Hva med å foreslå et kafebesøk? Eller ut å spise pizza eller annet han liker? Gå til plassen, og sitt og prat om alt og ingenting. Gi han en positiv opplevelse.

Forsøk å gjøre dette gjerne igjen etter en ukes tid. Og gjenta så ofte dere vil.

Formål er å "lure" han til litt positiv aktivitet.

Ellers så er det lurt å invitere han inn i stua- til dere og spille brettspill, se på et underholdningsprogram eller annet. Vet det er vanskelig, men det viser at dere er interessert i hyggelig omgang med han. Dessuten er det et forsøk på å få redusere hans forsøk på å isolere seg inne på rommet.

For å nå inn: jeg tror på å først forsøke gjøre noe positivt i lag. Deretter kan man forsøke ta en samtale hvor man sier at man forstår han har det vanskelig, men at ansvaret ligger hos han. Si at du er der for han og kan bistå å skaffe hjelp om han ber deg om det. Presiser at om han få det bedre så må han ta et grep selv. Du kan evt foreslå legebesøk for å utelukke fysiske ting. Og så trekke du deg tilbake. Neste gang du snakker til han så er det for å foreslå brettspill eller annet hyggelig.

Jeg vet det er vanskelig, og har vært i liknende situasjon selv.

[frosken]

Takk for svar! Det høres på mange måter så "enkelt" ut, å motivere han til å få hjelp! Men Hvordan? Jeg har Virkelig prøvd å prate for han, forklare, ufarliggjøre etc Har du andre tips?

Hvis dere bruker samme fastlege, så ville jeg kanskje ha tatt en samtale med fastlegen på forhånd slik at han kjenner til bakgrunnshistorien, samt at fastlegen kan komme med sin formening om hvorvidt han er rette instans til å hjelpe.

Noen steder har de helsestasjoner for ungdom med et svært godt utbygd tilbud (inklusive psykiater).

I tillegg bør dere få etablert kontakt med oppfølgningstjenesten for ungdom, slik at han på sikt kan få hjelp til å finne et ok aktivitetstilbud inntil han igjen tar opp skolegang eller evt. får ordinært arbeid.

Håper dere klarer å få motivert ham til å søke hjelp - samt finner god hjelp. Tenkte på innlegget ditt etter å ha lest det i går, og merker at det er fort å føle avmakt når ungdom sliter. De skal jo både få lov til å velge selv - samtidig som de er for unge og har for liten livserfaring til å fullt ut å se konsekvensene av sine valg.

Lykke til:-)

[Kyrra]

Hvis dere bruker samme fastlege, så ville jeg kanskje ha tatt en samtale med fastlegen på forhånd slik at han kjenner til bakgrunnshistorien, samt at fastlegen kan komme med sin formening om hvorvidt han er rette instans til å hjelpe.

Noen steder har de helsestasjoner for ungdom med et svært godt utbygd tilbud (inklusive psykiater).

I tillegg bør dere få etablert kontakt med oppfølgningstjenesten for ungdom, slik at han på sikt kan få hjelp til å finne et ok aktivitetstilbud inntil han igjen tar opp skolegang eller evt. får ordinært arbeid.

Håper dere klarer å få motivert ham til å søke hjelp - samt finner god hjelp. Tenkte på innlegget ditt etter å ha lest det i går, og merker at det er fort å føle avmakt når ungdom sliter. De skal jo både få lov til å velge selv - samtidig som de er for unge og har for liten livserfaring til å fullt ut å se konsekvensene av sine valg.

Lykke til:-)

Takk for flere råd. Godt å merke at noen som kan se ting utenfra bryr seg, for så å komme med råd. Kommer til å forsøke flere av tingene som er nevnt her. Ta en dag av gangen,...og satse på resultater som blir gode for sønnen min på sikt. Takk skal dere ha! Hilsen mamma`n.