NHD - kollektiv kognitiv terapi/treningsopplegg?

[Gjest hambro]

Livsstilspostene dine fikk mange lesere her, og jeg kaster meg frempå og spør: Kunne du vurdert å starte et liknende "opplegg" for folk med psykiske lidelser? Her inne er det folk med en rekke ulike diagnoser, men det har slått meg at en felles utfordring for mange av oss er hvordan vi skal komme oss opp av grøfta etter en dårlig periode.

Jeg kan bruke meg selv som eksempel. Jeg har BPII og har etterhvert lært meg at de dårlige periodene kommer og går uten at jeg nødvendigvis trenger å bli aktivt suicidal av den grunn. Det er imidlertid svært vanskelig å komme i gang med normal aktivitet etter en sykdomsperiode.

De tre siste ukene har jeg vært i en tilstand av agitert depresjon/blandet episode. I går slapp endelig uroen taket. Men all min energi de siste ukene har gått med på å holde psyken i sjakk; jeg har ikke gjort noe som helst utover det som har vært påkrevd på jobb, jeg har gjort svært lite husarbeid (har heldigvis en mann jeg kan støtte meg til i disse periodene), jeg har avlyst alt sosialt samvær, jeg har ikke klart å opprettholde treningsrutinene mine, og jeg har ikke sovet, selv med medisiner (Zyprexa/Imovane ved behov). Og jeg er fullstendig utslitt/mentalt mørbanket.

Nå trenger jeg å komme i gang igjen. Klesvasken har hopet seg opp, jeg har angst for mailene jeg har ignorert, vennene jeg ikke har tatt kontakt med, jeg vet jeg burde trene, men får det ikke til. Er nå "rent" moderat deprimert, og ingenting er lystbetont. Så: Hvordan løfte seg opp etter hårpisken?

Erfaringsmessig kommer jeg nå til å forsøke å få til alt på en gang, kommer dermed bare til å prokrastinere og få null mestringsfølelse. Jeg skjønner at det er smart å begynne i det små, men selv etter ti år går det like skeis hver gang jeg prøver.

Til dere andre på forumet: Hvordan griper dere an hverdagen etter en sykdomsperiode (eller *i* en mildere sykdomsperiode)? Hvordan prioriterere dere, hvordan bygger dere opp selvdisiplinen igjen?

[Gjest UPF58]

Jobber du? Jeg fatter bare ikke at du klarer det du gjør NÅ! Du er skikkelig flink! Jeg har UPF og har ikke vasket eller ryddet huset mitt på 3 år.Sorg etter tap av foreldre har ikke gjort meg bedre,tvert i mot.Nå har det gått 5 år og livet er litt bedre.Ved hver lønning skal jeg nå besøke graven og ta med blomster.Jeg sover fra kl 3-11 drikker kaffe og spiser sjokolade.Frokost/lunsj kl 13-14 middag kl 18-19 "Middaghshvil" kl 17-18.så holder jeg ut helt til kl 3.00

Dette er ingen døgnrytme for en som jobber! Ble uføretrygdet i februar 2002 og har hatt 2-3 suicudale eppisoder.At du ikke er skilt og fremdeles har jobb,er jo helt fantastisk.Du må ha en Gud til mann! Men hvor "psyk" er du egentlig? Dette må du få utredet.

Over 90% av de mentalt syke har jo ingen jobb! Det er jo ingen 30 dagers Bondevik vi snakker om her,vi snakker om varige traumer etterfulgt av sykdom,eller overbelastning fulgt av utbrenthet.Vi leker ikke "gale" her,vi er det!

[Gjest hambro]

Jobber du? Jeg fatter bare ikke at du klarer det du gjør NÅ! Du er skikkelig flink! Jeg har UPF og har ikke vasket eller ryddet huset mitt på 3 år.Sorg etter tap av foreldre har ikke gjort meg bedre,tvert i mot.Nå har det gått 5 år og livet er litt bedre.Ved hver lønning skal jeg nå besøke graven og ta med blomster.Jeg sover fra kl 3-11 drikker kaffe og spiser sjokolade.Frokost/lunsj kl 13-14 middag kl 18-19 "Middaghshvil" kl 17-18.så holder jeg ut helt til kl 3.00

Dette er ingen døgnrytme for en som jobber! Ble uføretrygdet i februar 2002 og har hatt 2-3 suicudale eppisoder.At du ikke er skilt og fremdeles har jobb,er jo helt fantastisk.Du må ha en Gud til mann! Men hvor "psyk" er du egentlig? Dette må du få utredet.

Over 90% av de mentalt syke har jo ingen jobb! Det er jo ingen 30 dagers Bondevik vi snakker om her,vi snakker om varige traumer etterfulgt av sykdom,eller overbelastning fulgt av utbrenthet.Vi leker ikke "gale" her,vi er det!

Ja, jeg jobber, og tenker å klamre meg fast til den jobben så lenge det overhodet er mulig - den hjelper meg å strukturere hverdagen. Det er derfor det er så viktig for meg å komme meg opp igjen så snart som mulig. For nå går det på dunken - tar ut avspasering og ferie for å ri av stormen. I gode perioder tar jeg igjen det tapte.

Jeg har imidlertid hatt lange perioder (da jeg frilanset/studerte) hvor jeg ikke engang kom meg ut av senga og har vært innlagt på grunn av selvmordsforsøk. Mannen min er nok ingen gud, men i de periodene (ok, nå også) nokså engleaktig, synes jeg ;-)

Jeg er godt medisinert med Lamictal og Zyprexa ved behov og går i ukentlig terapi, det bidrar naturligvis svært mye til funksjonsnivået. Men jeg føler meg langtfra flink, føler at jeg bare vegeterer og burde overlatt jobben min til noen som er friske :-(

Godt å høre at det går litt bedre med deg nå enn for tre-fem år siden, i hvert fall. Får du noen oppfølging/medisiner? Akkurat nå *føles* faktisk ting helsvart for meg, men jeg *vet* at det kommer bedre dager, og det hjelper meg, også til å ignorere hvordan jeg føler meg her og nå. Det er kanskje det viktigste utbyttet jeg har hatt av terapien.

Ønsker deg lykke til :-)

[Gjest UPF58]

Ja, jeg jobber, og tenker å klamre meg fast til den jobben så lenge det overhodet er mulig - den hjelper meg å strukturere hverdagen. Det er derfor det er så viktig for meg å komme meg opp igjen så snart som mulig. For nå går det på dunken - tar ut avspasering og ferie for å ri av stormen. I gode perioder tar jeg igjen det tapte.

Jeg har imidlertid hatt lange perioder (da jeg frilanset/studerte) hvor jeg ikke engang kom meg ut av senga og har vært innlagt på grunn av selvmordsforsøk. Mannen min er nok ingen gud, men i de periodene (ok, nå også) nokså engleaktig, synes jeg ;-)

Jeg er godt medisinert med Lamictal og Zyprexa ved behov og går i ukentlig terapi, det bidrar naturligvis svært mye til funksjonsnivået. Men jeg føler meg langtfra flink, føler at jeg bare vegeterer og burde overlatt jobben min til noen som er friske :-(

Godt å høre at det går litt bedre med deg nå enn for tre-fem år siden, i hvert fall. Får du noen oppfølging/medisiner? Akkurat nå *føles* faktisk ting helsvart for meg, men jeg *vet* at det kommer bedre dager, og det hjelper meg, også til å ignorere hvordan jeg føler meg her og nå. Det er kanskje det viktigste utbyttet jeg har hatt av terapien.

Ønsker deg lykke til :-)

Har akkurat oppdaget at min lege gav meg rett diagnose i 2002 da jeg fikk UPF.Skal bruke både cipramil 20 mg og Seroquelle 100 mg,men jukser litt da jeg blir veldig stiv og støl av cipramil,selv i slik lav dose.Sliter mye med selvinsikt,og skjønner etterhvert at jeg må ta medisiner,men ønsker å trappe ned mye langsommere en jeg har gjort tidligere.Skal bestille time hos min fastlege for mer samtale om dette.Seroquelle er fin å sove på,men hele neste dag er "ødelagt" da jeg ikke er helt våken før i 15 tida,så noen jobb kan jeg nok ikke håpe på i nærmeste fremtid.Enten det,eller så kutter jeg ut SQ og håper CP er bra nok foreløpig.Ergelig at oppegående mennesker MÅ ha disse "krykkene" når man bør kunne klare seg uten.Hjelper det ikke deg å sove hele helgen og overlate mye til din mann av barneoppdragelse og husstell? Du kan jo ta litt utover kvelden etter at du har sovet en time eller to? Eller å ta en middaglur hver kveld? Jeg har funnet ut at 50 års melkedrikking og mye søvn har mye medisin i seg.Frisk luft og mye sollys også.Nå som det er så mye snø,bør man ha solbriller på.D vitaminene er nok "ladet opp" etter bare en time ute.Etter det tror jeg nok øynene trenger sin beskyttelse.