Jeg er så sint!

[Gjest motløs]

Hva skal jeg gjøre?

Jeg er så sint hele tiden.

Ungene får kjeft for alt.

Småting som jeg tidligere

smilte av, irriterer meg så

voldsomt at jeg eksploderer.

Som, f.eks i går, da jeg oppdaget

at ungene hadde vært flittig med

ansiktsvask og tre nye kluter var tatt

i bruk på kort tid. For en evighet

siden ville jeg bare sagt vennlig

at "man kan bruke en klut flere ganger".

(og vært stolt over at de vasker

seg uoppfordret!)

I går brølte jeg til to stille unger

at de ga meg så mye å vaske!

Så sendte jeg de opp på rommene for å rydde.

Etterpå følte jeg meg mer oppvridd

enn de tre klutene som hang dryppende på

badet. Gråten tok meg. Jeg vil ikke være

sånn!! Så jeg tørket tårene og gikk opp

for å si "unnskyld". Guttungen gråt

fordi han "var så sliten av å rydde".

Minsten får også gjennomgå. En liten

pjokk som vil gjøre alt selv, men som

selvsagt gjør feil og mamma blir utålmodig.

I beste fall.

Hverdagen har blitt så tung og jeg ser

ingen ende på det. Hver gang jeg brøler

til ungene, vokser smerten i magen og

tårene presser på.

Jeg vet inderlig vel at dette ikke er

sunt for noen, men jeg vet ikke hvordan

jeg skal ordne opp i dette.

Jeg tør ikke, klarer ikke si det til

mannen min. Han ville bli engstelig og

sannsynligvis føle at han gjør for lite.

Tror ikke jeg klarer å si det høyt.

Det er ille nok å sette ordene på en skjerm.

Hvordan si at jeg er en dårlig mor?

Jeg vil være den mammaen jeg var!

Den mammaen som spøkte og lo med ungene.

Tok uhell med et smil og, uten å tenke

over det, samtalte med ungene og svarte

på alle rare spørsmål.

Min tidligere samboer sa en gang;

"Du er så tålmodig, du! Jeg skjønner

ikke at du klarer å svare på alt jentungen

spør om". Den gangen reagerte jeg på utsagnet

med undring. "Går det virkelig an å ikke svare?"

Nå husker jeg nesten ikke hvordan

vi hadde det. Av og til glemmer jeg å

svare når ungene snakker til meg.

Sjelden har jeg mer enn en setning

til respons. Ofte svarer jeg "vent litt"

uten å høre hva som blir sagt.

Jeg er deprimert og sliten av mye

som har skjedd i familien. Men det kan

jeg takle. Det er sinnet på toppen av det

hele som gjør det så trist her hjemme.

Og så blir jeg mer deprimert av å

kjefte.

Jeg forstår ikke hvorfor jeg

er så sint. Kanskje jeg ikke takler

det som har skjedd, allikevel?

I går skulle jeg si det til mannen min.

Men, nei. Jeg fikk ikke ut et ord.

Jeg hater å syns synd på meg selv.

Så selv om det ville hjelpe ungene,

klarer jeg ikke snakke om det av redsel

for å høres selvmedlidende ut.

Jeg har mistet så mye i år, men

nå er jeg redd for at ungene har "mistet"

meg.

Det er ikke "meg". Jeg er ikke sånn!

Hva kan jeg gjøre?

[Gjest også lei]

Hei

Vil bare si at jeg har det på samme måten. Skriker og kjefter på 3- åringen min og kan bli rasende på en liten på 6 mnd! Noen dager har jeg det bra og da tar jeg alt på en fornufteig måte. Jenta mi har en mor som leker med henne, forklarer og tøyser, andre dager fyker jeg i taket for ingen ting. Velter hun et glass kan jeg på gode dager si at "Det var et uhell.Det kan skje alle. Kom, så tørker vi opp sammen" På dårlige dager kan jeg kjefte og si stygge ting som "Du KLARER bare ikke å drikke ordentlig, gjør du? Skal du bare drikke av flaske resten av livet?" Stakkars vesle jente. Hun må jo bli nervøs av å ikke viet hvor hun har meg. Og hun fortjener virkelig ikke all den kjeften hun får. Jeg er sintest når jeg er trøtt og har sovet lite. Ofte merker jeg at jeg lar sinne som egentlig er rettet mot mannen min gå ut over ungene.

Jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Før jeg ble voksen var jeg alltid glad og positiv, og jeg har også fått høre hvor tålmodig jeg var. Nå føler jeg at jeg misliker meg selv. Jeg har det så godt i livet, kjekk jobb, god mann, deilige unger og fin familie og venner ellers. Likevel er jeg bare sur og misfornøyd og sint. Det er frustrerende og leit. Vet ikke hvor lenge mannen min kan holde ut med meg.

jeg trodde helt ærlig jeg skulle bli en god mor for ungene mine, men jeg er ikke det. Ikke i det hele tatt. Av og til tenker jeg "stakkars unger som har meg til mor. Jeg kommer til å ødelegge dem"

Har lurt litt på om homøpati kunne ha hjulpet. Jeg klarer liksom ikke finne årsaken til at jeg er blitt sint, kritisk, negativ og sur. Men det er pyton!

[Gjest uplo]

Jeg blir så lei meg når jeg leser innlegget ditt. Jeg forstår at du er sliten og lei. At du "savner" noe, og har mye innestengt som du ikke vet hvordan du skal få ut. Og jeg kan ikke foreslå noe annet enn at du tar kontakt med legen/psykolog eller kanskje et familievernkontor. De har psykologer der også. Det kan være et sted å begynne.

Men jeg har lyst å si noe annet også. Jeg tror ikke du aner hvilken skade du påfører barna ved å kjefte på dem! Og spesielt ikke når det er så ufortjent som i den situasjonen du beskriver. Jeg trekker klare paralleller til min barndom. Der jeg stadig fikk kjeft for diverse ting som jeg enten ikke hadde gjort eller som jeg hadde gjort. Ingenting var godt nok. Jeg har ikke mange barndomsminner, men de jeg har er ikke noe jeg trekker fram i sosiale sammenhenger nei. For min del har konsekvensen blitt at jeg ikke har noe lyst å besøke barndomshjemmet, det blir pliktbesøk 1-2 ganger i året.

Og en liten pjokk som vil gjøre alt selv. Du må spørre deg selv om du vil at barna skal bli trygge på seg selv og få nok selvtillit. Da må man bygge opp under barnets ønsker om å gjøre ting selv. Ikke bryte det ned.

Men jeg tror du innerst inne er klar over alt dette. Men at du rett og slett ikke har kontroll over følelser/tankemønster. Snakk med mannen din og søk hjelp. Det blir en vinn-vinn situasjon! I stedet for at alle taper!

Lykke til! *klem*

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

irritasjon og sinne er ofte et symptom på depresjon.

Jeg synes du skal ringe fastlegen din allerede i dag. Be om en rask time for vurdering. Småbarnsforeldre blir ofte prioritert, så du bør komme inn i løpet av kort tid.

[Gjest motløs]

Jeg blir så lei meg når jeg leser innlegget ditt. Jeg forstår at du er sliten og lei. At du "savner" noe, og har mye innestengt som du ikke vet hvordan du skal få ut. Og jeg kan ikke foreslå noe annet enn at du tar kontakt med legen/psykolog eller kanskje et familievernkontor. De har psykologer der også. Det kan være et sted å begynne.

Men jeg har lyst å si noe annet også. Jeg tror ikke du aner hvilken skade du påfører barna ved å kjefte på dem! Og spesielt ikke når det er så ufortjent som i den situasjonen du beskriver. Jeg trekker klare paralleller til min barndom. Der jeg stadig fikk kjeft for diverse ting som jeg enten ikke hadde gjort eller som jeg hadde gjort. Ingenting var godt nok. Jeg har ikke mange barndomsminner, men de jeg har er ikke noe jeg trekker fram i sosiale sammenhenger nei. For min del har konsekvensen blitt at jeg ikke har noe lyst å besøke barndomshjemmet, det blir pliktbesøk 1-2 ganger i året.

Og en liten pjokk som vil gjøre alt selv. Du må spørre deg selv om du vil at barna skal bli trygge på seg selv og få nok selvtillit. Da må man bygge opp under barnets ønsker om å gjøre ting selv. Ikke bryte det ned.

Men jeg tror du innerst inne er klar over alt dette. Men at du rett og slett ikke har kontroll over følelser/tankemønster. Snakk med mannen din og søk hjelp. Det blir en vinn-vinn situasjon! I stedet for at alle taper!

Lykke til! *klem*

Hei.

Takk for svar.

"Men jeg har lyst å si noe annet også. Jeg tror ikke du aner hvilken skade du påfører barna ved å kjefte på dem!"

Joda, og det er derfor jeg skriver. Det er derfor jeg forteller dem hvor glad jeg er i dem, derfor jeg skryter av dem når de er flinke eller de ser ut til å trenge litt oppmuntring (etter f.eks å ha tegnet en sak han/hun ikke er fornøyd med).

Det er derfor jeg sier "unnskyld" når jeg har kjeftet eller vært urettferdig. Jeg kan ta rundt ungene mine og fortelle hvor gode de er uten at de har gjort annet enn å komme inn i rommet. *s*

De vet at jeg er glad i dem og de kommer og sier det samme til meg. Jeg sier aldri sånt som "du er dum" eller "du gjør aldri noe riktig".

Når det gjelder pjokken, tror jeg du misforstod meg. Han får selvfølgelig prøve å kle på seg selv, vaske seg, skrelle poteter, tørke støv osv. Han er jo "stor gutt"*s*

Jeg prøvde å beskrive situasjoner som han er for liten til å få lov til, men hvor han prøver å tøye grensene.

Jeg vet hva som skader og derfor skrev jeg....

[Gjest uplo]

Hei.

Takk for svar.

"Men jeg har lyst å si noe annet også. Jeg tror ikke du aner hvilken skade du påfører barna ved å kjefte på dem!"

Joda, og det er derfor jeg skriver. Det er derfor jeg forteller dem hvor glad jeg er i dem, derfor jeg skryter av dem når de er flinke eller de ser ut til å trenge litt oppmuntring (etter f.eks å ha tegnet en sak han/hun ikke er fornøyd med).

Det er derfor jeg sier "unnskyld" når jeg har kjeftet eller vært urettferdig. Jeg kan ta rundt ungene mine og fortelle hvor gode de er uten at de har gjort annet enn å komme inn i rommet. *s*

De vet at jeg er glad i dem og de kommer og sier det samme til meg. Jeg sier aldri sånt som "du er dum" eller "du gjør aldri noe riktig".

Når det gjelder pjokken, tror jeg du misforstod meg. Han får selvfølgelig prøve å kle på seg selv, vaske seg, skrelle poteter, tørke støv osv. Han er jo "stor gutt"*s*

Jeg prøvde å beskrive situasjoner som han er for liten til å få lov til, men hvor han prøver å tøye grensene.

Jeg vet hva som skader og derfor skrev jeg....

Jeg er lei meg hvis du oppfattet mitt innlegg som "et angrep" på deg. Det var det ikke ment som. Jeg forstår så altfor godt hva en depresjon er og hva det fører med seg, det å leve med tomhet og aggresjon.

Men jeg vet også hvordan det er å vokse opp med en deprimert forelder. Et barnesinn er nå engang et barnesinn. Og selv fått høre "unnskyld" mange mange ganger. Jeg tviler ikke på at min mor er glad i meg og har vært det i alle år. Men "skaden" har likevel skjedd.

Uansett håper jeg at du søker hjelp og at du også snakker ut med mannen din om dette. Ønsker også lykke til!

[Gjest tårer]

Hei

Vil bare si at jeg har det på samme måten. Skriker og kjefter på 3- åringen min og kan bli rasende på en liten på 6 mnd! Noen dager har jeg det bra og da tar jeg alt på en fornufteig måte. Jenta mi har en mor som leker med henne, forklarer og tøyser, andre dager fyker jeg i taket for ingen ting. Velter hun et glass kan jeg på gode dager si at "Det var et uhell.Det kan skje alle. Kom, så tørker vi opp sammen" På dårlige dager kan jeg kjefte og si stygge ting som "Du KLARER bare ikke å drikke ordentlig, gjør du? Skal du bare drikke av flaske resten av livet?" Stakkars vesle jente. Hun må jo bli nervøs av å ikke viet hvor hun har meg. Og hun fortjener virkelig ikke all den kjeften hun får. Jeg er sintest når jeg er trøtt og har sovet lite. Ofte merker jeg at jeg lar sinne som egentlig er rettet mot mannen min gå ut over ungene.

Jeg føler at jeg ikke kjenner meg selv igjen. Før jeg ble voksen var jeg alltid glad og positiv, og jeg har også fått høre hvor tålmodig jeg var. Nå føler jeg at jeg misliker meg selv. Jeg har det så godt i livet, kjekk jobb, god mann, deilige unger og fin familie og venner ellers. Likevel er jeg bare sur og misfornøyd og sint. Det er frustrerende og leit. Vet ikke hvor lenge mannen min kan holde ut med meg.

jeg trodde helt ærlig jeg skulle bli en god mor for ungene mine, men jeg er ikke det. Ikke i det hele tatt. Av og til tenker jeg "stakkars unger som har meg til mor. Jeg kommer til å ødelegge dem"

Har lurt litt på om homøpati kunne ha hjulpet. Jeg klarer liksom ikke finne årsaken til at jeg er blitt sint, kritisk, negativ og sur. Men det er pyton!

Jeg vil anbefale deg familiekontor på det varmeste. Du kan gå dit alene om du vil. Jeg har fått mye god hjelp gjennom familiekontoret. Fikk snakke med en psykolog, oppdage handlingsmønster, finne årsakene, skille voksenrolle/barnerolle, ja, idet hele tatt!

Anbefales!

[Gjest maana]

uff, jeg kjenner meg igjen!Jeg har det på samme måte og har tatt kontakt med legen min å fått noen tabletter...men har ikke begynt på de ennå.

Mail meg gjerne hvis du føler for å "snakke"

[email protected]

[mnmn]

Jeg vil anbefale deg familiekontor på det varmeste. Du kan gå dit alene om du vil. Jeg har fått mye god hjelp gjennom familiekontoret. Fikk snakke med en psykolog, oppdage handlingsmønster, finne årsakene, skille voksenrolle/barnerolle, ja, idet hele tatt!

Anbefales!

Hei Motløs!

Ville bare fortelle deg noe, fra et "barns" synspunkt.

Den måten du beskrev deg selv kjente jeg meg veldig godt igjen i, men gjennom mamman min. Før var mamman min glad, hun danset,tullet, sang, ja var lissom _mamma_. Så kom problemene mellom hun og pappa, og igjennom 3 år med helvete(det ordet som beskriver det mest) så har hun forandret seg gradvis. Nå når hun kommer hjem fra jobb går hun å legge seg...hvis hun ikke bare setter seg ned og leser en ut av hennes utallige bøker (med navn sånn som "Helbredelse" og "Er det min eller din skyld? Før var det latter og prat, nå er det kjeft og innesluttelse. Men det jeg vet er at hun bærer det samme som deg, hjerte hennes skjærer hver gang hun kjefter på meg og broren min for småting(Bruker for mange håndduker på altfor kort tid). Hun har til og med forandret utseende,noe som får meg til å savne henne enda mer. Jeg vet jo selvfølgelig at hun er her for meg og elsker meg over alt på jord, men det føles ikke som _min_ ordentlig mamma, mer som ett slitent kopi.

Vet ikke helt hva jeg vil fram til, men det jeg syns er værst er å se mamman min gråte og deprimert.

Vil kanskje bare råde deg til hjelp. For DEG og familien sin skyld.

Oppi alt dette må jeg bare si at det er på en måte godt å høre at mamman min er ikke alene, og det er heller ikke du

Klem fra datteren som savner den gamle mamman sin!

[Gjest på vei opp igjen]

Stakkars dere...

Slik har jeg og min familie hatt det i flere mnd. før jeg tok fatt i problemet. Jeg gikk til legen, innrømte utslitthet og depresjon overfor henne og familien min. Begynte å ta Johannesurt istedet for annen medisin, ble satt opp på venteliste hos psykolog (har begynt der nå), og sist men ikke minst: Jeg tok ut hormonspiralen for ei uke siden! GJETT om det hjalp!!! Høres helt vilt ut, men samme ettermiddag måtte jeg stoppe helt opp bare for å bli sikker på hva jeg registrerte: Det var som om en grå tåke lettet fra selve hjernen - billedlig talt... I allefall går jeg fortsatt til psykolog, mannen min er helt med i min situasjon, men i den siste uka har jeg blitt så mye, mye bedre..! Søk hjelp uansett og sett deg ned for å snakke med mann og resten av den nære familien. finn gjerne frem disse innleggene her og vis dem frem. Det kan være lettere å formidle ting skriftlig...

God bedring og lykke til!