Pedofili-diagnose

[Gjest Kayia]

"Pedofili betyr for meg først og fremst forelskelse og kjærlighet, og det å være utrolig glad i barn"

Hvordan vil du vise din omsorg og kjærlighet overfor barna? Er kos og kyss ok? Vil du si til dem at du er forelsket i dem? Hvor går grensene?

Et barn har ikke begrepsforståelse nok til å håndtere dette. Hva tror du det vil gjøre med barnet når det blir eldre og begynner å forstå? Barnet vil tro at det er noe "gæernt med meg, for noe må jeg ha gjort for at en voksen er forelska i meg". Et barn er ikke i stand til, og burde aldri være nødt til, å forholde seg til denne typen følelser fra en voksen.

Det som for deg vil være "naturlige følelser" du omtaler som kjærlighet, vil for barnet være en belastning. Et overgrep er ikke nødvendigvis en fysisk handling.

''Hvordan vil du vise din omsorg og kjærlighet overfor barna? Er kos og kyss ok? Vil du si til dem at du er forelsket i dem? Hvor går grensene? Et barn har ikke begrepsforståelse nok til å håndtere dette.'' Dette er interessant. Relasjoner og samspill er jo ikke matematikk, og det er jo ikke engang sånn at det er ord eller begreper barn ikke skjønner som gjør dette vrient. I såfall ville man kunne lære seg hva man skal si eller gjøre.

Derimot er relasjoner og samspill både kontekstavhengig og så innmari finstemt, og utsagn eller handlinger som er "riktige" og "fine" mellom to i en situasjon kan være helt "kleine" i en annen - eller mellom andre personer. Selv har jeg foreksempel sagt til jr maaaaange ganger at jeg er super-duperglad i han, at han er verdens beste osv, uten at dette har blitt rart eller tvilsomt i det hele tatt.

[Sør]

''Men her var det snakk om en bedrukken kvinne/mann som ikke ville merket om noen forgrep seg. Da er det liten forskjell.''

Nei, det er stor forskjell.

En voksen som har blitt utsatt for overgrep - "bedrukken" eller ikke, har en modenhet som gir oss mulighet til å - ihvertfall teoretisk - bearbeide tankene og reaksjonene våre etterpå ut fra et voksent perspektiv.

Barns hjerner er ikke ferdig utviklet. De har ikke denne muligheten.

Det at du ikke begriper dette, vitner om svært lite innsikt.

I tillegg så er jo "sofaepisoden" noe som skjer en og annen kveld, i løpet av en fest.

Barn er jo noe som er der permanent. Hver eneste dag og natt, og mulighetene/sjansene er derfor langt større.

Med vennlig hilsen

[Gjest Kayia]

Da burde kanskje ingen få barn lenger da? Tenk på alle heterofile som slår sine barn?

Jeg tror manges poeng her er at dersom man har en legning eller personlighet som gir større sansynlighet for en atferd må man ta konsekvensen av dette. Dersom jeg hadde vært utro i fylla burde jeg vurdere mitt forhold til alkohol, dersom jeg hadde slått et barn eller terrorisert min familie budre jeg oppsøkt hjelp for å arbeide med temperamentet mitt osv. Dersom du tenner på barn bør du håndtere dette med ansvarlighet, hvilket betyr la deg diagnostisere og behandle.

[Gjest togli]

Da blir det vel som en homofil mann som er sammen med en kvinne.... Det går en stund, men ofte ikke lenge, fordi de lever en løgn.

Med vennlig hilsen

Men er det virkelig slik at man er enten-eller? Kan det ikke være som med bifile? At man er både pedofil og heterofil?

[Gjest togli]

Jeg vil alltid respektere hvis noen ikke vil jeg skal passe deres barn. Selv om det er helt absurd for meg å tenke at noen ser på meg som en fare for deres barn. Men foreldre skal få lov til å passe sine barn slik de vil, og slippe å være engstelige.

Et annet eksempel er hvis noen har var tent på en person som lå i sofaen og var så bedrukken at han/hun ikke ville merket om du gjorde noe seksuelt, hvordan kan dere være sikker på at dere ikke ville gjort noe, hvis dere mener jeg bør holde meg unna barn?

Det er nettopp dette jeg prøver å finne ut av her inne nå

[Gjest togli]

Ikke sant, man endrer ikke personlighet eller har automatisk dårlig moral,dårlig impulskontroll, andre verdier ut ifra hvilken legning man har, inkludert pedofili. Hvis jeg var heterofil hadde jeg vært akkurat den samme personen.

Skjønner... Nå er det jo slik at pedofile sikkert er den mest forhatte menneskegruppen vi har.... Det må være grusomt å ha denne legningen når en selv vet utrolig godt at pedofili er helt feil :-/

[Gjest togli]

Vel, nå er det jenter jeg tiltrekkes av da. Mener dere da at jeg kunne jobbet med små gutter?

Ikke spør meg..... men et godt spørsmål..

[Gjest togli]

De fleste som tiltrekkes av barn tiltrekkes også av voksne. Så for mange kan det gå bra. Men sånn er det dessverre ikke for meg. Uansett, pedofilien er ikke noe jeg må gå å undertrykke for å ikke skulle skade noen. Akkurat som jeg ikke går i en butikk og må holde igjen impulsene så jeg ikke stjeler.

Men mener du da at du ikke tiltrekkes av voksne i det hele tatt? Og vet du om det er spesielle grunner til at du ble pedofil? Vet ikke om forskningen har avdekket fysiske "mangler" hos pedofile eller om det kun er et resultat av miljø?

[Sør]

Men er det virkelig slik at man er enten-eller? Kan det ikke være som med bifile? At man er både pedofil og heterofil?

Men han som startet denne tråden sier jo at han ikke blir tiltrukket av voksne.

Med vennlig hilsen

[Gjest togli]

Det er en interessant og viktig stemme du innfører her Togli, og jeg blir også sittende å tenke på forholdet mellom preferanser, lyster og kontroll. Kan man leve med en preferanse og ha så sterk viljestyrke at man alltid greier å motstå all fristelse, alltid, rett og slett fordi man vet at handlingen er både uetisk, umoralsk og forbudt? Jeg vet ikke, men kjenner at jeg personlig ikke kunne våge å stole på at denne kontrollen aldri ville få en sprekk, aldri unntaksvis, i affekt, i en krisesituasjon, i alkoholrus osv fikk utløp, og saken er jo at konsekvensene ved en liten sprekk potensielt ville være så voldsomme for den andre part, det uskyldige barnet.

For å konkretisere: Dersom jeg av en eller annen grunn ble tvunget til å adoptere bort et barn og kunne velge, ville jeg kunne adoptert det bort til en voksen med kontrollert pedofil legning? Nei, jeg ville ikke det. Jeg kjenner godt at jeg tror at mitt barn (og dets barn igjen) ble best ivaretatt hos en med pedofil legning, og da av to grunner faktisk. Den mest åpnebare er jo faren for overgrep, men i tillegg ville jeg tror at legningen ville være ødeleggende for mange situasjone i barn/ voksen- relasjonen, og at barnet derfor ble frarøvet naturlige settinger hvor man viser og utøver varme, omsorg, kjærlighet og nærhet (eksempelvis å krype under samme dyne, bade sammen sitte på fanget og se tv etc).

På samme tid som jeg har lyst til å rose trådstarter for h*ns åpenhet og ærlighet om et tabubelagt tema, må jeg uttrykke min ikke-aksept for h*ns uvilje mot å se alvoret i situasjoen. Bør h*n ta imot hjelp? Selvfølgelig. Vil det være ok for h*n å få en diagnose, og vil en diagnose bety at h*n ikke vil kunne feks adoptere eller få egne barn? Det er faktisk sekundært. Det er barns sikkerhet i hans nærhet som er primært her.

Etter min mening bør trådstarter minne seg seg igjen og igjen, år etter år, til evig tid at dette ikke først og fremst handler om h*n, men om det evt barnet h*n vil kunne komme til å forgripe seg på. Det er der hovedfokuset alltid må ligge.

''Det er en interessant og viktig stemme du innfører her Togli, og jeg blir også sittende å tenke på forholdet mellom preferanser, lyster og kontroll. Kan man leve med en preferanse og ha så sterk viljestyrke at man alltid greier å motstå all fristelse, alltid, rett og slett fordi man vet at handlingen er både uetisk, umoralsk og forbudt? Jeg vet ikke, men kjenner at jeg personlig ikke kunne våge å stole på at denne kontrollen aldri ville få en sprekk, aldri unntaksvis, i affekt, i en krisesituasjon, i alkoholrus osv fikk utløp, og saken er jo at konsekvensene ved en liten sprekk potensielt ville være så voldsomme for den andre part, det uskyldige barnet.''

Takk Kayia.. Jeg er jo livredd for at noen skal tro jeg "beskytter" pedofile for det gjør jeg så absolutt ikke. Jeg er vel heller der at jeg synes alle mennesker skal bli "hørt" og at vi ikke skal se oss blinde på en diagnose og tenke at _sånn_ er man om man er pedofil eller noe helt annet... Jeg er oppriktig interessert i å diskutere dette for å, om mulig, forstå den pedofiles tanker også. Ellers helt enig med deg i det å ta sjanser... Det er ingen menneskerett å få barn. Det er ikke kun pedofile som ikke skal ha barn...

''For å konkretisere: Dersom jeg av en eller annen grunn ble tvunget til å adoptere bort et barn og kunne velge, ville jeg kunne adoptert det bort til en voksen med kontrollert pedofil legning? Nei, jeg ville ikke det. Jeg kjenner godt at jeg tror at mitt barn (og dets barn igjen) ble best ivaretatt hos en med pedofil legning, og da av to grunner faktisk. Den mest åpnebare er jo faren for overgrep, men i tillegg ville jeg tror at legningen ville være ødeleggende for mange situasjone i barn/ voksen- relasjonen, og at barnet derfor ble frarøvet naturlige settinger hvor man viser og utøver varme, omsorg, kjærlighet og nærhet (eksempelvis å krype under samme dyne, bade sammen sitte på fanget og se tv etc).''

Et godt poeng!

''På samme tid som jeg har lyst til å rose trådstarter for h*ns åpenhet og ærlighet om et tabubelagt tema, må jeg uttrykke min ikke-aksept for h*ns uvilje mot å se alvoret i situasjoen. Bør h*n ta imot hjelp? Selvfølgelig. Vil det være ok for h*n å få en diagnose, og vil en diagnose bety at h*n ikke vil kunne feks adoptere eller få egne barn? Det er faktisk sekundært. Det er barns sikkerhet i hans nærhet som er primært her.''

Du har helt rett i det! Som sagt over.. det er ingen menneskerett å få barn....

''Etter min mening bør trådstarter minne seg seg igjen og igjen, år etter år, til evig tid at dette ikke først og fremst handler om h*n, men om det evt barnet h*n vil kunne komme til å forgripe seg på. Det er der hovedfokuset alltid må ligge.''

Klokt svart

[Gjest togli]

Men han som startet denne tråden sier jo at han ikke blir tiltrukket av voksne.

Med vennlig hilsen

Stemmer det! Så det ikke før nå....

[Gjest Mattiasen]

Hvor setter du grensen mellom omsorg og overgrep?

Overgrep er seksuelle handlinger, fysisk eller verbalt. Omsorg er å gi omsorg, kjærlighet, støtte, hjelp...ja, vet ikke om det var svar på det du lurte på?

[Gjest Mattiasen]

"Pedofili betyr for meg først og fremst forelskelse og kjærlighet, og det å være utrolig glad i barn"

Hvordan vil du vise din omsorg og kjærlighet overfor barna? Er kos og kyss ok? Vil du si til dem at du er forelsket i dem? Hvor går grensene?

Et barn har ikke begrepsforståelse nok til å håndtere dette. Hva tror du det vil gjøre med barnet når det blir eldre og begynner å forstå? Barnet vil tro at det er noe "gæernt med meg, for noe må jeg ha gjort for at en voksen er forelska i meg". Et barn er ikke i stand til, og burde aldri være nødt til, å forholde seg til denne typen følelser fra en voksen.

Det som for deg vil være "naturlige følelser" du omtaler som kjærlighet, vil for barnet være en belastning. Et overgrep er ikke nødvendigvis en fysisk handling.

Men poenget mitt var ikke at jeg vil noen gang inngå i et kjærlighetsforhold med et barn, eller si at jeg er forelsket og slike ting. Jeg ville alltid ha holdt slike følelser inni meg, på samme måte som de seksuelle følelsene.

Jeg er enig i at barn ikke skal vikles inn i kompliserte voksne følelser og forhold.

[Gjest Mattiasen]

''Hvordan vil du vise din omsorg og kjærlighet overfor barna? Er kos og kyss ok? Vil du si til dem at du er forelsket i dem? Hvor går grensene? Et barn har ikke begrepsforståelse nok til å håndtere dette.'' Dette er interessant. Relasjoner og samspill er jo ikke matematikk, og det er jo ikke engang sånn at det er ord eller begreper barn ikke skjønner som gjør dette vrient. I såfall ville man kunne lære seg hva man skal si eller gjøre.

Derimot er relasjoner og samspill både kontekstavhengig og så innmari finstemt, og utsagn eller handlinger som er "riktige" og "fine" mellom to i en situasjon kan være helt "kleine" i en annen - eller mellom andre personer. Selv har jeg foreksempel sagt til jr maaaaange ganger at jeg er super-duperglad i han, at han er verdens beste osv, uten at dette har blitt rart eller tvilsomt i det hele tatt.

Ikke sant, på samme måte som jeg har sagt "jeg er glad i deg" til barn i min familie, uten at det har vært noe rart. Man kan da være glad i, og elske barn også uten å være forelsket og ha seksuelle følelser for de, akkurat som man kan være glad i, og elske jevnaldrende venner, familiemedlemmer osv. Det er ingen forskjell på oss der.

[Gjest Mattiasen]

''Hvorfor skal mange lide pga noe få har gjort?

''

Jeg anser det ikke som å måtte _lide_ å ikke få jobbe med barn. Hvis det er din definisjon på lidelse, så vil det være en enda større grunn til å at du ikke bør jobbe med barn.

Det er en lidelse å høre at dere mener jeg bør holde meg langt unna barn. Jeg blir rett og slett deprimert av det, og gir meg en følelse av å være et dårlig menneske. Jeg er ikke et dårlig menneske, og det er frustrerende at folk tenker det bare pga mine følelser som jeg ikke har valgt selv. Jeg kan være like flink med barn som dere, og bety like mye for barn som dere.

[Gjest Mattiasen]

Hvor har du det fra at det er "utrolig få overgrep"?

Statistikk. Omtrent 1,5% av overgrep mot barn skjer av lærere/trenere o.l.

[Gjest Mattiasen]

Jeg tror manges poeng her er at dersom man har en legning eller personlighet som gir større sansynlighet for en atferd må man ta konsekvensen av dette. Dersom jeg hadde vært utro i fylla burde jeg vurdere mitt forhold til alkohol, dersom jeg hadde slått et barn eller terrorisert min familie budre jeg oppsøkt hjelp for å arbeide med temperamentet mitt osv. Dersom du tenner på barn bør du håndtere dette med ansvarlighet, hvilket betyr la deg diagnostisere og behandle.

Det er forskjell på å VÆRE utro, eller VÆRE voldelig, og det å ha følelser for barn. Du kan være utro i tankene dine, ha lyst til å slå noen, eller ha følelser for noen, uten at det er farlig i det hele tatt. Jeg tar ansvar: jeg forgriper meg ikke.

[Gjest Mattiasen]

Det er en interessant og viktig stemme du innfører her Togli, og jeg blir også sittende å tenke på forholdet mellom preferanser, lyster og kontroll. Kan man leve med en preferanse og ha så sterk viljestyrke at man alltid greier å motstå all fristelse, alltid, rett og slett fordi man vet at handlingen er både uetisk, umoralsk og forbudt? Jeg vet ikke, men kjenner at jeg personlig ikke kunne våge å stole på at denne kontrollen aldri ville få en sprekk, aldri unntaksvis, i affekt, i en krisesituasjon, i alkoholrus osv fikk utløp, og saken er jo at konsekvensene ved en liten sprekk potensielt ville være så voldsomme for den andre part, det uskyldige barnet.

For å konkretisere: Dersom jeg av en eller annen grunn ble tvunget til å adoptere bort et barn og kunne velge, ville jeg kunne adoptert det bort til en voksen med kontrollert pedofil legning? Nei, jeg ville ikke det. Jeg kjenner godt at jeg tror at mitt barn (og dets barn igjen) ble best ivaretatt hos en med pedofil legning, og da av to grunner faktisk. Den mest åpnebare er jo faren for overgrep, men i tillegg ville jeg tror at legningen ville være ødeleggende for mange situasjone i barn/ voksen- relasjonen, og at barnet derfor ble frarøvet naturlige settinger hvor man viser og utøver varme, omsorg, kjærlighet og nærhet (eksempelvis å krype under samme dyne, bade sammen sitte på fanget og se tv etc).

På samme tid som jeg har lyst til å rose trådstarter for h*ns åpenhet og ærlighet om et tabubelagt tema, må jeg uttrykke min ikke-aksept for h*ns uvilje mot å se alvoret i situasjoen. Bør h*n ta imot hjelp? Selvfølgelig. Vil det være ok for h*n å få en diagnose, og vil en diagnose bety at h*n ikke vil kunne feks adoptere eller få egne barn? Det er faktisk sekundært. Det er barns sikkerhet i hans nærhet som er primært her.

Etter min mening bør trådstarter minne seg seg igjen og igjen, år etter år, til evig tid at dette ikke først og fremst handler om h*n, men om det evt barnet h*n vil kunne komme til å forgripe seg på. Det er der hovedfokuset alltid må ligge.

Men jeg er jo ingen overgriper. Skjønner dere ikke at det skal noe til for å forgripe seg? Mer enn bare begjær?

Jeg synes det er trist at folk tror så dårlig om et menneske, at de ville vært redd for sine barn med meg rundt.

[Gjest Mattiasen]

''Det er en interessant og viktig stemme du innfører her Togli, og jeg blir også sittende å tenke på forholdet mellom preferanser, lyster og kontroll. Kan man leve med en preferanse og ha så sterk viljestyrke at man alltid greier å motstå all fristelse, alltid, rett og slett fordi man vet at handlingen er både uetisk, umoralsk og forbudt? Jeg vet ikke, men kjenner at jeg personlig ikke kunne våge å stole på at denne kontrollen aldri ville få en sprekk, aldri unntaksvis, i affekt, i en krisesituasjon, i alkoholrus osv fikk utløp, og saken er jo at konsekvensene ved en liten sprekk potensielt ville være så voldsomme for den andre part, det uskyldige barnet.''

Takk Kayia.. Jeg er jo livredd for at noen skal tro jeg "beskytter" pedofile for det gjør jeg så absolutt ikke. Jeg er vel heller der at jeg synes alle mennesker skal bli "hørt" og at vi ikke skal se oss blinde på en diagnose og tenke at _sånn_ er man om man er pedofil eller noe helt annet... Jeg er oppriktig interessert i å diskutere dette for å, om mulig, forstå den pedofiles tanker også. Ellers helt enig med deg i det å ta sjanser... Det er ingen menneskerett å få barn. Det er ikke kun pedofile som ikke skal ha barn...

''For å konkretisere: Dersom jeg av en eller annen grunn ble tvunget til å adoptere bort et barn og kunne velge, ville jeg kunne adoptert det bort til en voksen med kontrollert pedofil legning? Nei, jeg ville ikke det. Jeg kjenner godt at jeg tror at mitt barn (og dets barn igjen) ble best ivaretatt hos en med pedofil legning, og da av to grunner faktisk. Den mest åpnebare er jo faren for overgrep, men i tillegg ville jeg tror at legningen ville være ødeleggende for mange situasjone i barn/ voksen- relasjonen, og at barnet derfor ble frarøvet naturlige settinger hvor man viser og utøver varme, omsorg, kjærlighet og nærhet (eksempelvis å krype under samme dyne, bade sammen sitte på fanget og se tv etc).''

Et godt poeng!

''På samme tid som jeg har lyst til å rose trådstarter for h*ns åpenhet og ærlighet om et tabubelagt tema, må jeg uttrykke min ikke-aksept for h*ns uvilje mot å se alvoret i situasjoen. Bør h*n ta imot hjelp? Selvfølgelig. Vil det være ok for h*n å få en diagnose, og vil en diagnose bety at h*n ikke vil kunne feks adoptere eller få egne barn? Det er faktisk sekundært. Det er barns sikkerhet i hans nærhet som er primært her.''

Du har helt rett i det! Som sagt over.. det er ingen menneskerett å få barn....

''Etter min mening bør trådstarter minne seg seg igjen og igjen, år etter år, til evig tid at dette ikke først og fremst handler om h*n, men om det evt barnet h*n vil kunne komme til å forgripe seg på. Det er der hovedfokuset alltid må ligge.''

Klokt svart

Det er faktisk en menneskerett å få barn. Det står til og med i EUs menneskerettighetslover, og det er ingen unntak for pedofile.

[Sør]

Statistikk. Omtrent 1,5% av overgrep mot barn skjer av lærere/trenere o.l.

Har du en kilde for de tallene?

De fleste overgrep begås nok av foreldre og slektninger.