Bekymret mor

[jubalong70]

Jeg velger å ikke være anonym her, for de fleste vil vel kjenne igjen historien likevel

Saken er at ett av våre barn har vært til utredning for kreft pga svulst i magen. Hun ble operert i mellomjula. Svulsten ble komplett fjernet og så fin ut.

Eneste bekymring kirurgene hadde var at endel gammelt blod fra svulsten (som fikk revne før svulsten ble oppdaget) lakk ut i buken. Om svulsten var ondartet vil dette medføre cellegift uansett krefttype, var svulsten godartet hadde det ikke noe å si.

Mannen min slapp alle bekymringer så fort vi fikk vite dette. Mens jeg, jeg blir bare mer og mer bekymret for hver dag som går.

Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg bekymrer meg for heller. Jeg kjenner jeg aksepterer det hvis hun må ha cellegift. Det er jeg sikker på at vi klarer helt fint.

Likevel synes jeg det blir vanskeligere å vanskeligere.

Vi har fått time til kontroll på sykehuset om 2,5 uke. Det skal bli godt å få litt mer visshet. Men jeg kan jo ikke gå rundt og bli en forknytt klump med tårer som truer med å renne halve dagen

Kan noen si noe veldig fornuftig til meg som får meg til å slippe alle bekymringer, så blir jeg kjempeglad

[Gjest Gåten]

''Kan noen si noe veldig fornuftig til meg som får meg til å slippe alle bekymringer, så blir jeg kjempeglad :)''

Vet ikke om det er fornuftig, men må bare si at du er en utrolig god mor, og gode mødre bekymrer seg...spesielt i din situasjon. Og etter det jeg har lest som du har skrevet, takler du dette veldig fint. Ville vært mer unormalt å ikke bekymre seg. Og det går helt sikker bra alt sammen :-)

[Gjest winda]

Hei, jeg skjønner meget godt at du er nervøs, dette er helt normalt i en sånn situasjon. Jeg vet heller ikke hvordan du skal tenke annet enn at du må prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Som legene uttalte så var jo dette høyst sannsynlig en godartet svulst, du må prøve å holde fast ved dette selv om det er veldig vanskelig.

Jeg opplevde å få høre at et av mine barn hadde en svulst. Gikk i flere uker før vi fikk vite at det var ikke en svulst likevel. Jeg vet ikke hvor mange gale tanker jeg rakk å tenke på den tiden, men det var veldig mange. Så viste det seg at alt gikk bra og at jeg ikke hadde trengt å tenke noen av disse katastrofetankene, egentlig. Masse unyttig bruk av energi

Vi er sikkert laget sånn, som mødre, at vi tenker litt mere katastrofer enn fedrene. Jeg har dessverre ingen oppskrift på hvordan du skal tenke mest mulig positivt og rasjonellt i en sånn situasjon. Kanskje det hjelper litt å se på det som en normal reaksjon fra en mor?

Om dette skulle vise seg å være kreft, og at cellegift er nødvendig, så har de veldig gode behandlingsmuligheter idag. Hun blir meget sannsynlig frisk uansett, selv om det da vil ta litt lengre tid.

Uansett ønsker jeg dere masse lykke til

[Gjest colors]

Den er ikke ondartet!

[jubalong70]

Hei, jeg skjønner meget godt at du er nervøs, dette er helt normalt i en sånn situasjon. Jeg vet heller ikke hvordan du skal tenke annet enn at du må prøve å ikke ta sorgene på forskudd. Som legene uttalte så var jo dette høyst sannsynlig en godartet svulst, du må prøve å holde fast ved dette selv om det er veldig vanskelig.

Jeg opplevde å få høre at et av mine barn hadde en svulst. Gikk i flere uker før vi fikk vite at det var ikke en svulst likevel. Jeg vet ikke hvor mange gale tanker jeg rakk å tenke på den tiden, men det var veldig mange. Så viste det seg at alt gikk bra og at jeg ikke hadde trengt å tenke noen av disse katastrofetankene, egentlig. Masse unyttig bruk av energi

Vi er sikkert laget sånn, som mødre, at vi tenker litt mere katastrofer enn fedrene. Jeg har dessverre ingen oppskrift på hvordan du skal tenke mest mulig positivt og rasjonellt i en sånn situasjon. Kanskje det hjelper litt å se på det som en normal reaksjon fra en mor?

Om dette skulle vise seg å være kreft, og at cellegift er nødvendig, så har de veldig gode behandlingsmuligheter idag. Hun blir meget sannsynlig frisk uansett, selv om det da vil ta litt lengre tid.

Uansett ønsker jeg dere masse lykke til

Ja, det er akkurat slik jeg føler det. Masse katastrofetanker (som jeg generelt også er flink til) og masse unyttig bruk av energi

Det rare er at jeg ser ikke _så_ mørkt på det om hun må ha cellegift, for jeg er overbevist om at det kommer til å gå bra. Det er derfor det er så merkelig at jeg knyter meg så voldsomt. Vet jo ikke helt hva det er jeg bekymrer meg for...

Men, det er vel bare slik jeg er

[jubalong70]

Den er ikke ondartet!

Takk

[laban]

Jeg synes ikke det er det minste rart at du er bekymret.

Jeg tror man er nødt til å tvinge seg til å ta en kort periode om gangen. Ta de utfordringene du har mellom nå og tidspunktet da dere får resultatet, og sett alle de som kommer etterpå, på vent. Når dere har fått prøvesvarene, tar du evt. den perioden som handler om den første kuren, osv. Ellers bruker du kanskje masse energi på ting som ikke blir noe av.

Uansett utfall kan det bli en del slike faser / perioder - fram til neste kontroll, fram til de fastsatte X behandlinger er ferdige, osv. Det er lettere å tenke litt fornuftig rundt det du vet vil skje, så da blir ikke bekymringene så "unyttige" som hvis du tenker masse "hvis" om en fase dere kanskje slipper.

Vet ikke om det ble forståelig. Jeg synes uansett ikke du skal kreve av deg selv at du skal være lykkelig og ubekymret, men du trenger kreftene til de oppgavene som er nærmest, ikke de som kanskje aldri kommer.

Ønsker dere en riktig god helg!

[nitty-gritty]

Jeg synes ikke det er det minste rart at du er bekymret.

Jeg tror man er nødt til å tvinge seg til å ta en kort periode om gangen. Ta de utfordringene du har mellom nå og tidspunktet da dere får resultatet, og sett alle de som kommer etterpå, på vent. Når dere har fått prøvesvarene, tar du evt. den perioden som handler om den første kuren, osv. Ellers bruker du kanskje masse energi på ting som ikke blir noe av.

Uansett utfall kan det bli en del slike faser / perioder - fram til neste kontroll, fram til de fastsatte X behandlinger er ferdige, osv. Det er lettere å tenke litt fornuftig rundt det du vet vil skje, så da blir ikke bekymringene så "unyttige" som hvis du tenker masse "hvis" om en fase dere kanskje slipper.

Vet ikke om det ble forståelig. Jeg synes uansett ikke du skal kreve av deg selv at du skal være lykkelig og ubekymret, men du trenger kreftene til de oppgavene som er nærmest, ikke de som kanskje aldri kommer.

Ønsker dere en riktig god helg!

Godt råd

[Mandolaika]

Jeg tror du er bekymret for at gammelt blod HAR lekket ut i buken og at det er ondartet kreft. Jeg forstår det veldig godt, hvilken mor ville ikke vært bekymret for det? Cellegiften er du i seg selv ikke bekymret for.

Jeg er akkurat som deg, tenker nesten det verste inntil det motsatte er bevist, og får katastrofetanker, noe som kan være veldig slitsomt, for som regel så blir det ikke noe av bekymringene i det hele tatt. :-)

Menn er ofte helt annerledes innrettet, tar det mer som det kommer. Jeg har ikke den evnen alltid, skulle ønske jeg hadde det.

Ønsker dere alt godt og dette går bra!

[Colette]

Først og fremst: Jeg forstår din bekymring inntil prøvesvarene foreligger. Det er et helvete og gå slik og vente...

Jeg er ingen lege, og kan bare fortelle deg hva jeg tenker i denne situasjonen. Jeg tror at legene kan se om det er en godartet eller ondartet svulst, da de ser veldig forskjellige ut. De ville ikke ha nevnt at den kunne være godartet hvis det ikke var akkurat det de trodde:-) Men de kan jo ikke si noe sikkert før de har resultatet av prøvene.

Ellers kan jeg ikke si at jeg har hørt om eggstokkreft hos barn. Jeg håper av hele mitt hjerte at mine tanker stemmer!

[Bookworm]

Jeg tror ikke at jeg kan si noe verken den ene eller den andre retningen, jeg har ingen forutsetninger for å si hvordan det vil gå framover... Men oddsene viser at det vil gå bra.-)

Det eneste jeg tenker på er at det er da overhodet ikke noe merkelig at du er bekymret, selvfølgelig er det slitsomt for deg, men helt naturlig...

Uansett vil jeg si at jeg har tenkt masse på dere, mer enn jeg trodde jeg ville tenke på noen jeg bare har møtt her inne på Dr. Online... Merkelig hvor godt "kjent" man blir med mennesker her inne, selv om vi ikke vet hvem hverandre er...

[Gjest Elextra]

Skjønner du er fra deg av bekymring :/.

Har ingen gode råd, dessverre, ønsker dere bare masse lykke til, skal krysse fingre og tær.

[Katt-ja]

Tror ikke jeg kan hoste opp noe som får deg til å slutte å bekymre deg, nei...for:

Hadde det vært meg, hadde jeg vært kjempenervøs, vært en eneste stor angstklump - jeg synes det virker som du har taklet dette overmenneskelig bra!

Masse, masse lykke til med resultatet - og med å komme deg igjennom tiden fram til dere får svaret!

[jubalong70]

Tror ikke jeg kan hoste opp noe som får deg til å slutte å bekymre deg, nei...for:

Hadde det vært meg, hadde jeg vært kjempenervøs, vært en eneste stor angstklump - jeg synes det virker som du har taklet dette overmenneskelig bra!

Masse, masse lykke til med resultatet - og med å komme deg igjennom tiden fram til dere får svaret!

Takk, da føler jeg meg ikke unormal i alle fall

[jubalong70]

Skjønner du er fra deg av bekymring :/.

Har ingen gode råd, dessverre, ønsker dere bare masse lykke til, skal krysse fingre og tær.

Tusen takk, setter pris på det

[jubalong70]

Jeg synes ikke det er det minste rart at du er bekymret.

Jeg tror man er nødt til å tvinge seg til å ta en kort periode om gangen. Ta de utfordringene du har mellom nå og tidspunktet da dere får resultatet, og sett alle de som kommer etterpå, på vent. Når dere har fått prøvesvarene, tar du evt. den perioden som handler om den første kuren, osv. Ellers bruker du kanskje masse energi på ting som ikke blir noe av.

Uansett utfall kan det bli en del slike faser / perioder - fram til neste kontroll, fram til de fastsatte X behandlinger er ferdige, osv. Det er lettere å tenke litt fornuftig rundt det du vet vil skje, så da blir ikke bekymringene så "unyttige" som hvis du tenker masse "hvis" om en fase dere kanskje slipper.

Vet ikke om det ble forståelig. Jeg synes uansett ikke du skal kreve av deg selv at du skal være lykkelig og ubekymret, men du trenger kreftene til de oppgavene som er nærmest, ikke de som kanskje aldri kommer.

Ønsker dere en riktig god helg!

Veldig godt sagt, laban. Jeg skal prøve. Utfordringen ligger i at det er sinnsykt travelt på skolen i tillegg til dette. Jeg bør ha hodet skrudd riktig på og ha noen fornuftige tanker, men det har jeg jo ikke...

Var på trening i går, og måtte kjempe besatt for ikke plutselig begynne å gråte. Blir helt oppgitt jeg... Jeg elsker jo den treningen, og det gjør meg jo så godt.

Ja, ja - jeg får bare bite tennene sammen. Ta en dag om gangen og være glad for at vi har det bra

Nå er det 17 dager til kontrollen - det klarer jeg

[laban]

Veldig godt sagt, laban. Jeg skal prøve. Utfordringen ligger i at det er sinnsykt travelt på skolen i tillegg til dette. Jeg bør ha hodet skrudd riktig på og ha noen fornuftige tanker, men det har jeg jo ikke...

Var på trening i går, og måtte kjempe besatt for ikke plutselig begynne å gråte. Blir helt oppgitt jeg... Jeg elsker jo den treningen, og det gjør meg jo så godt.

Ja, ja - jeg får bare bite tennene sammen. Ta en dag om gangen og være glad for at vi har det bra

Nå er det 17 dager til kontrollen - det klarer jeg

Jeg tror det er helt normalt å føle seg sånn. Spesielt siden alt gikk så fort, er det naturlig at du blir litt overveldet etterpå - og at det kommer når du ikke har familien rundt deg og forsøker å virke hverdagslig og "normal".

Ikke forlang av deg selv at du skal være akkurat som ellers hele tiden. Situasjonen er faktisk ikke akkurat som ellers.

[jubalong70]

Jeg tror det er helt normalt å føle seg sånn. Spesielt siden alt gikk så fort, er det naturlig at du blir litt overveldet etterpå - og at det kommer når du ikke har familien rundt deg og forsøker å virke hverdagslig og "normal".

Ikke forlang av deg selv at du skal være akkurat som ellers hele tiden. Situasjonen er faktisk ikke akkurat som ellers.

Tusen takk!!! De ordene hjalp. Du har jo helt rett. Selv om hverdagen er her, tilsynelatende, så er det jo ikke slik vi pleier å ha det.

Takk

[frosken]

Jeg tenker at du skal tillate deg selv å ha det som du har det i disse dagene. Sannsynligvis er dette en form for etterreaksjon fra perioden hvor du måtte mobilisere mye for å komme gjennom den første utredningen og operasjonen.

Ser at du skriver at du har mye å gjøre på skolen om dagen. Hvis det vil hjelpe deg å få noe utsatt, så synes jeg du har grunnlag for å be om det. Ikke alltid at det hjelper med slike utsettelser, men noen ganger kan det å skyve på en eksamen eller innlevering, være det som skal til for at ikke verden går under når ekstra belastninger oppstår.

Også synes jeg du skal unne deg etter eller annet avslappende og luksuriøst. Kanskje du kan kjøpe deg en massasjebehandling?

Bedre tider er sannsynligvis ikke så langt unna:-)

Litt ubekymret hilsen fra

[-På Dol av og til]

Du er en kjempe normal, super mamma. Føler med deg når det gjelder de normale bekymringene dine. Fryktelig vondt.

Krysser alle fingrene mine for deg og hele familien. Tusen gode tanker.