Vrang tenåring

[Gjest Rådvill i dag]

Tenåringen min er min tredje tenåring. Feider av mangt slags slag har det innimellom vært med de alle, jeg var selv en opprørersk tenåring og har derfor stor takhøyde, men aldri har jeg opplevet tenåringer slik som med h*n.

Det er foreløpig ikke noe stort problem med festing o.l., det går mere på dårlig oppførsel hjemme og på skolen. Respektløs oppførsel for voksne, ikke minst for meg som mor. H*n har stjelt penger av meg, flere tusen. SElv etter at det ble oppdaget første gang, og h*n måtte betale meg tilbake av konfirmasjonspengene. H*n skriker banneord rett i fleisen på meg, og er _vanskelig_ i sin oppførsel så og si hele tiden, bortsett fra når noe kan gagne h*n positivt, være til nytte/glede/fordel for seg selv. Da er h*n utrolig grei, en veldig sjarmerende ungdom. Nydelig pen. Flink i alt h*n vil. Godt likt av alle. Viser sitt virkelige jeg, bare hjemme.

Deres far er på samme måten, vi er skilt. Dette sier jeg _ikke_ for å være slem, det var store problemer knyttet til å være hans ektefelle. Min tredje ungdom er sin far opp ad dage, og ser opp til han, selv om han skapte enorme problemer for oss alle over flere år. Jeg har et ønske om å ta ungdommen til psykolog, men h*n nekter. Jeg kan være streng/konsekvent, men har ikke fysisk styrke til å "bære" h*n til terapi. Det ville selvsagt heller ikke vært riktig. (jeg kunne gjerne vært med, for å lære hvilke feil jeg sikkert gjør). H*n har alltid vært en outsider, på den måten at h*n har skilt seg ut slik jeg beskriver. Jeg har prøvd svært mange innfallsvinkler, fra belønning til å skrenke inn på positive ting, til å nekte fritidsaktiviteter og å være med venner en periode, osv., ingenting hjelper. Jeg har også fått ekstern hjelp, men da kom bare de gode sidene h*n'es frem, og h*n lovet meg bot oog bedring. Jeg tror jeg kommer til kort uansett hva jeg prøver.

H*n vil flytte til sin far, noe jeg vurderer å si ja til, men da er slaget tapt. Ikke for min del, men for h*n. Deres far har et helt spesielt følelsesmønster, mye aggresjon og er en sosiopat. (ikke jeg som har satt diagnosen). Jeg frykter selvsagt at dette også gjelder min ungdom, og blir veldig lei meg da ingenting har hjulpet deres far, jeg frykter da at det samme kan gjelde min tenåring. Med deres far har det virkelig vært forsøkt med mye. Jeg har også gått i terapi sammen med deres far, men ting ble om mulig verre. Han var suicidal i alle år, og er det kanskje fortsatt (har ingen kontakt med ham). Mye alkohol, mye bråk, også utenfor husets fire vegger. Han var innlagt på lukket avdeling flere ganger, også tvangsinnlagt. Å være/bli suicidal noe jeg selvsagt frykter kan være tilfelle for tenåringen. Jeg er livredd etter hver diskusjon og/eller krangel, hver gang h*n springer på dør i raseri, og blir borte i timesvis. Jeg er da så redd at jeg blir fysysk dårlig. Jeg er også redd for at andre adferdsmønster går i arv, tendensene er dessverre der.

Dersom h*n har en personlighetsforstyrrelse, hva kan jeg gjøre?? (jeg tror ikke dette er vanlig ungdomsopprør) og hva kan jeg gjøre for å hjelpe? Vær så snille, også andre tips enn å få h*n til vurdering. Det har jeg prøvd før.

[Gjest ei gammel røy]

Det du kan og bør gjøre er å få tenåringen til vurdering hos BUP. En diagnose kan utløse hjelp på mange områder, både medisin, terapi og oppfølging ifht. skole mm., og det er mest sannsynlig det h*n trenger. Ellers kan du fortsette å være en tydelig voksen som gir konsekvenser i forhold til dårlig oppførsel. Dersom h*n stjeler mer fra deg eller andre, bør du anmelde forholdet slik at h*n ser alvoret. Ut fra det du forteller om atferden til både far og barn, bør du så langt det er mulig unngå at h*n flytter permanent til far.