Fylt ut skjema under tvang

[PieLill]

Synes ikke Madelenmie høres hysterisk ut, hun tar sitt barn på alvor. Det er en mors oppgave å høre på sitt barn, ikke dysse ned følelsene til barnet. Ikke si at barnet oppfatter ting feil, en bør møte barn der de er. Ellers kan barnet lett føle seg "tråkket på", og overkjørt av de voksenes verden.

''Synes ikke Madelenmie høres hysterisk ut, hun tar sitt barn på alvor. Det er en mors oppgave å høre på sitt barn, ikke dysse ned følelsene til barnet. Ikke si at barnet oppfatter ting feil, en bør møte barn der de er. Ellers kan barnet lett føle seg "tråkket på", og overkjørt av de voksenes verden.''

Helt enig.

mvh

[PieLill]

Man skal alltid ta sitt barn på alvor, men man skal berolige det og si at det sikkert ikke har skjedd noe alvorlig - men at man sjekker det opp neste dag. Har ikke inntrykk av at det var helt sånn det skjedde...

For all del - madelenemie er en fin mamma:) Men jeg tror det er viktig at vi her inne også hausser opp situasjonen når det helt klart er mye som er uavklart her...

''...men man skal berolige det og si at det sikkert ikke har skjedd noe alvorlig - men at man sjekker det opp neste dag.''

Ikke ubetinget enig. Man skal ikke bagatellisere barns opplevelse eller si/gjøre ting som kan oppleves for barnet som at vi dikterer hva de skal føle.

Tror barn blir mer beroliget av at man forsikrer om at man skal finne en løsning enn at man sier det ikke er så farlig. For dette barnet opplevdes det som noe ille.

mvh

[PieLill]

Jeg tar alltid barn på alvor, men jeg viser ikke alltid barna mine følelser dersom jeg mener følelsene mine kan skremme dem Det er akkurat der jeg mener man skal være forsiktig - og her må man altså "lyve" litt for å beskytte barnet slik at det føler seg trygg

''Jeg tar alltid barn på alvor, men jeg viser ikke alltid barna mine følelser dersom jeg mener følelsene mine kan skremme dem ''

Det er sant.

På den andre siden kan få ting være så helsebringende for et skadeskutt barn som at en trygg og handlekraftig voksen viser sin vrede over det som har skjedd.

Har ingen formening om at man burde vist sinne i denne saken.

mvh

[Gjest Kayia]

''...men man skal berolige det og si at det sikkert ikke har skjedd noe alvorlig - men at man sjekker det opp neste dag.''

Ikke ubetinget enig. Man skal ikke bagatellisere barns opplevelse eller si/gjøre ting som kan oppleves for barnet som at vi dikterer hva de skal føle.

Tror barn blir mer beroliget av at man forsikrer om at man skal finne en løsning enn at man sier det ikke er så farlig. For dette barnet opplevdes det som noe ille.

mvh

Jeg er helt enig. Som jeg skrev i går er det å annerkjenne barns følelser og opplevelser viktig og nødvendig også for å kunne lære dem å grensesette når de føler at egen grenser ikke respekteres.

[PieLill]

''Det er barn det er snakk om her, barn har også rett til å bli respektert!''

Barn har så avgjort rett til å bli respektert. Men vi kan alle føle oss krenket uten at motparten har ment å krenke. Det er viktig å forsøke å se hva den andre har hatt som intensjon med sin handling og ikke utelukkende fokusere på egen opplevelse av situasjonen.

I en behandlingssituasjon vil de fleste fra tid til annen oppleve vanskelige episoder. Noen ganger skyldes dette uvett hos behandleren, men ofte skyldes det primært pasientens sårbarhet. I stedet for utelukkende å være opptatt av at jenta mislikte det som skjedde i dag, tror jeg det vil være vesentlig mer konstruktivt å se på situasjonen som noe som kanskje fortalte behandleren om jentas vansker og som dermed kan være med på å gjøre behandleren bedre i stand til å forstå jenta i fremtiden.

Jeg tror man med omtrent hundre prosents sikkerhet kan gå ut fra at behandler ikke hadde dårlige intensjoner med å be jenta fylle ut skjemaet.

''Men vi kan alle føle oss krenket uten at motparten har ment å krenke. Det er viktig å forsøke å se hva den andre har hatt som intensjon med sin handling og ikke utelukkende fokusere på egen opplevelse av situasjonen. ''

Gode intensjoner er selvsagt en formildende omstendighet ved en krenkelse. Men når et barn faktisk har blitt krenket, uavhengig av intensjon, er første prioritet å vise forståelse og aksept for barnets opplevelse. Ikke å legge stein til barnets byrde ved å benekte deres opplevelse med at det ikke var slik ment.

Den svake part i denne saken er barnet. Barnet blir styrket av å få høre at dette er virkelig ikke greit, for deretter og finne en fornuftig måte å håndtere det på.

mvh

[Madelenemie]

''Jeg har ikke sagt til min psykiater det de først sa nemlig dette: "din mor kan ikke ha asperger syndrom"''

Dette til gir grunn til å stille spørsmål ved både kompetanse og holdninger.

Absurd.

mvh

Hei!

:-) Takk for ditt engasjement, din støtte og dine erfaringer og hjelp.

Det betydde mye for meg, ellers ville bli så lei, for ville tenke, enda mer "hva er galt med meg?"

Så viste det seg, galt med psykolog, men ikke der mer, så det som skjedde var ikke riktig, og du og mange forstod helt riktig at jeg følte riktig.

Imidlertid har jeg tenkt i ettertid, at ikke lett for andre foreldre som opplever feil behandling, for også her på dol kom noen få, men likevel kraftfulle nok innvendinger mot det jeg (som mor) mente å være feil behandling av et barn, press eller tvang, hvilket ord liten forskjell, barn sa jo følte tvang og gråt og sendte så mange sms...

Det sier meg nok og burde inngå som lærdom for dem som bagatelliserte mitt barns alvorlige erfaring, den tror jeg har brent seg fast.

[Madelenemie]

Her synes jeg dere som foreldre skal stole på egen dømmekraft. Både jenta, din egen erfaring og din manns tidlige slutning.

mvh

Hei!

Ja jeg tror du hadde helt rett!!

:-) men tusen takk for støtten!

Nå er jeg frisk og fit for fight , ... eller hva det nå heter?

[PieLill]

Hei!

:-) Takk for ditt engasjement, din støtte og dine erfaringer og hjelp.

Det betydde mye for meg, ellers ville bli så lei, for ville tenke, enda mer "hva er galt med meg?"

Så viste det seg, galt med psykolog, men ikke der mer, så det som skjedde var ikke riktig, og du og mange forstod helt riktig at jeg følte riktig.

Imidlertid har jeg tenkt i ettertid, at ikke lett for andre foreldre som opplever feil behandling, for også her på dol kom noen få, men likevel kraftfulle nok innvendinger mot det jeg (som mor) mente å være feil behandling av et barn, press eller tvang, hvilket ord liten forskjell, barn sa jo følte tvang og gråt og sendte så mange sms...

Det sier meg nok og burde inngå som lærdom for dem som bagatelliserte mitt barns alvorlige erfaring, den tror jeg har brent seg fast.

Det er ikke helt uvanlig at pasienten/budbringeren gjøres til problemet ved feilbehandling. Slik kan skape vonde og surrealistiske situasjoner, spesielt om man ikke har erfaring med slikt fra før.

Barns opplevelser skal så absolutt tas på alvor. Enig med deg i at diskusjonen om 'tvang' er riktig betegnelse ikke endrer noe på hva som faktisk skjedde.

Din datter vil nok bære dette med seg lenge. Men det kan bli et godt minne fordi hun opplever at mamma og pappa, ser, hører, bryr seg og handler. At dere setter grensene hun ikke klare å sette. Som foreldre har vi heldigvis store muligheter til å snu det vonde til noe godt for våre barn.

mvh

[Madelenemie]

Det er ikke helt uvanlig at pasienten/budbringeren gjøres til problemet ved feilbehandling. Slik kan skape vonde og surrealistiske situasjoner, spesielt om man ikke har erfaring med slikt fra før.

Barns opplevelser skal så absolutt tas på alvor. Enig med deg i at diskusjonen om 'tvang' er riktig betegnelse ikke endrer noe på hva som faktisk skjedde.

Din datter vil nok bære dette med seg lenge. Men det kan bli et godt minne fordi hun opplever at mamma og pappa, ser, hører, bryr seg og handler. At dere setter grensene hun ikke klare å sette. Som foreldre har vi heldigvis store muligheter til å snu det vonde til noe godt for våre barn.

mvh

Hei!

Jeg begynner nå å komme tilbake til mitt viksomme jeg.

Jeg skriver nå en oppgave, STOR, der jeg går igjennom ,selv alle tester, alle rapporter, jeg har bedt om alt av råmateriale, så dette skal jeg bruke tiden min på.

Det skal bli en grundig beskrivelse av de fleste og viktigste forhold i mitt barns liv, hvem som får det får jeg vurdere underveis, hun skal få hjelp og skal ikke snakke, alene med et menneske mer, som ikke hører, forstår og tar henne på alvor.

Akkurat nå vil mitt barn bare snakke med meg, bare lene til meg, bare sove hos meg, sliten, men jeg er mor, og vet og kan og har hjerte der det skal være og styrken tross mitt handikap til å legge min egen slitenhet og behov til side.

Jeg har en åpen dialog med barnepsykiater, som har beklaget så mange ganger at det står det stor respekt av. men jeg sa "jeg kom med mitt barn til dere for å få hjelp og IKKE for at hun skal bli sykere", da sa barnepsykiater igjen, at "vi er så lei oss, hva kan jeg gjøre nå for å gjøre dette bra?" jeg svarte "det skal jeg tenke på og komme tilbake til.

Barnepsykiater har skrevet to gode raporter, de takker jeg henne for, de er så bra skrevet at jeg syns det er beundringsverdig, hun har jobbet og tenkt grundig på dette, vitner hvert ord om.

Jeg snakker nå med barnepsykiater sammen mitt barn, hun har beklaget for mitt barn, med mange ord og forklaringer på hvor vondt det er å åpne sitt hjerte også ikke bli hørt.

Jeg svarte mer utrfyllende ofr mittt barn, hun vil snakke gjennom meg sier hun, da jeg skal si ordene for hun vil ikke snakke mer.

Det er greit sa jeg, du snakker til meg, du kan være med, men du er liten og du kan og skal og kan lene deg til meg. Nå skriver jeg på oppgaven, redegjørelsen, permen, beskrivelsene, over mitt barn , og for hver dårlig erfaring hun får så skjønner jeg at jeg bare har en lang og krevende jobb og prosess foran meg. Jeg jobber hver time fri jeg har med besrkivelser, redegjørelser, forklaringer m.m.

Jeg bad noen om hjelp, det har jeg fått :-)

Så dette skal gå bra, og det har jeg fortalt min datter, da smilte hun, gikk sin vei, men jeg hørte tonene fra rommet i timer, skaler og glede og utholdenhet, for ens barn orker en mye, klarer en mer, og derfor kommer jeg ikke til å få å være på dol mye, jeg har et stort, pluss ett til prosjekt jeg arbeider på, men jeg skal holde deg informert , jeg følte du og en del andre virkelig forstod og tok på alvor når et barn sier stopp, forteller om redsel og tvang, og tvang var det og skjemaet er borte!

Jeg handler som jeg tror og kjenner riktig relativt uavhengig av andre, men andre kan være støtten man trenger som gir en styrken og setter tvilen på plass.

Takk :-)

[Madelenemie]

''Jeg har ikke sagt til min psykiater det de først sa nemlig dette: "din mor kan ikke ha asperger syndrom"''

Dette til gir grunn til å stille spørsmål ved både kompetanse og holdninger.

Absurd.

mvh

Hei!

Ja det var da min mann sa at dette stedet er ikke bra her har de ikke kompetanse, men i min troskyldiget... for jeg er vist det, så avklarte jeg ved å stille spørsmål til dem og fikk svar også trodde jeg på det de sa om at "jo vi har god kompetanse".

Jeg vil gjerne holde deg informart i tiden som kommer :-)

Det er to muligheter nå, enten utredning ved det ene stedet i norge der de har god kompetanse i Norge eller dra til utlandet, min datter er en "kopi" av beskrivelsene til dr Svenny Kopp og ikke skal hun måtte si og dele sitt innerste med noen annen enn en som har evne til å forstå.

Men nå snakker ikke mer, er stille, men gladere for sier, ordene er sagt, og jeg er jo der, og jeg vet og skal finne den fagpersonen som er verdig (har nok kompetanse) til å høre ordene om fargene og veiene og tankene, og følelsene, min datter snakker som om hun har autisme, og nå begynner jeg tro det selv :-)

Det komiske er: vil en mor at ens barn skal ha en alvolrig utviklingsforstyrrelse? svaret er: Selvsagt ikke.

Men! har barnet dette vil en mor og en far vite, for avgjørende for forståelsen og kravene og forventingene og fremtiden.

På Bup sa de til mitt barn "ja din mor vil du skal ha denne diagnosen", min datter sa "mamma jeg ble så sjokkert, men jeg svarte bare nei", og da ble jeg en blanding og lattermild og tenkende, ja på at en psykolog kan si slikt til et barn.

Men jeg har hørt det før av andre foreldre, ja de har sagt det samme...Men jeg vet jo at alt man som foreldre vil er at barna skal ha det bra, det er derfor jeg blir fylt av tanker, men også ler for skjønner ikke tanken til de som sa ordene, hvorfor tnker sånn osv...

[Madelenemie]

''De er bare opptatt av at hun ikke har asperger syndrom fordi hun liker å være sosial.''

Jo mer jeg leser det du skriver her, jo mer tenker jeg at dere bør finne noen andre til å gjøre utredningen. Sørg for å 'begrave' journalen.

mvh

Hei!

Takk for det du sa om å "begrave ournalen", det hadde jeg ikke tenkt på!

Kl 15.00 skal jeg jobbe videre på oppgaven, og jeg skal da skrive et slikt brev du sa til visse instanser, takk, min mann sa "det er nok viktig informasjon".

Tusen mange takk :-)

[Madelenemie]

Her synes jeg dere som foreldre skal stole på egen dømmekraft. Både jenta, din egen erfaring og din manns tidlige slutning.

mvh

Hei!

Ja og akkurat det ser jeg du har veldig rett i,

hvordan har du fått denne kunnskapen og viten selv om at man rett og slett kan møte på ukkunskap?

[PieLill]

Hei!

Ja og akkurat det ser jeg du har veldig rett i,

hvordan har du fått denne kunnskapen og viten selv om at man rett og slett kan møte på ukkunskap?

Man gjør seg både egne erfaringer og hører hva andre har opplevd.

mvh

[PieLill]

Hei!

Ja det var da min mann sa at dette stedet er ikke bra her har de ikke kompetanse, men i min troskyldiget... for jeg er vist det, så avklarte jeg ved å stille spørsmål til dem og fikk svar også trodde jeg på det de sa om at "jo vi har god kompetanse".

Jeg vil gjerne holde deg informart i tiden som kommer :-)

Det er to muligheter nå, enten utredning ved det ene stedet i norge der de har god kompetanse i Norge eller dra til utlandet, min datter er en "kopi" av beskrivelsene til dr Svenny Kopp og ikke skal hun måtte si og dele sitt innerste med noen annen enn en som har evne til å forstå.

Men nå snakker ikke mer, er stille, men gladere for sier, ordene er sagt, og jeg er jo der, og jeg vet og skal finne den fagpersonen som er verdig (har nok kompetanse) til å høre ordene om fargene og veiene og tankene, og følelsene, min datter snakker som om hun har autisme, og nå begynner jeg tro det selv :-)

Det komiske er: vil en mor at ens barn skal ha en alvolrig utviklingsforstyrrelse? svaret er: Selvsagt ikke.

Men! har barnet dette vil en mor og en far vite, for avgjørende for forståelsen og kravene og forventingene og fremtiden.

På Bup sa de til mitt barn "ja din mor vil du skal ha denne diagnosen", min datter sa "mamma jeg ble så sjokkert, men jeg svarte bare nei", og da ble jeg en blanding og lattermild og tenkende, ja på at en psykolog kan si slikt til et barn.

Men jeg har hørt det før av andre foreldre, ja de har sagt det samme...Men jeg vet jo at alt man som foreldre vil er at barna skal ha det bra, det er derfor jeg blir fylt av tanker, men også ler for skjønner ikke tanken til de som sa ordene, hvorfor tnker sånn osv...

''Det komiske er: vil en mor at ens barn skal ha en alvolrig utviklingsforstyrrelse? svaret er: Selvsagt ikke.

Men! har barnet dette vil en mor og en far vite, for avgjørende for forståelsen og kravene og forventingene og fremtiden.''

Selvfølgelig. Man drar ikke ungen til lege fordi man ønsker h*n skal ha astma, men for at h*n skal få den beste behandlingen om h*n har det.

"På Bup sa de til mitt barn "ja din mor vil du skal ha denne diagnosen", min datter sa "mamma jeg ble så sjokkert, men jeg svarte bare nei", og da ble jeg en blanding og lattermild og tenkende, ja på at en psykolog kan si slikt til et barn."

Man kan skrive side opp og side ned om hvor forferdelig feil det er å undergrave foreldrenes autoritet ved å si noe slikt til et barn. Dette er ikke bare manglende kompetanse på asberger/autisme; Det er manglende kompetanse generelt.

Jammen godt der har skåret igjennom og fått slutt på galskapen.

''Men jeg har hørt det før av andre foreldre, ja de har sagt det samme...Men jeg vet jo at alt man som foreldre vil er at barna skal ha det bra, det er derfor jeg blir fylt av tanker, men også ler for skjønner ikke tanken til de som sa ordene, hvorfor tnker sånn osv...''

Min løse teori er at disse folkene alt for kategorisk har gjort en vurdering av jente basert på sin vurdering av deg. Eller for å være mer presis, deres vurdering av hva du gjør feil.

Ikke utenktelig at de har sett på deg som en mor med problemer med å skille mellom egne og barnets behov og at du derved projiserer egne problem på barnet. Og når de i tillegg du og dine behandlere tar feil mhp din asberger, blir det ikke akkurat bedre.

Finnes en mulighet for at disse folka ser på seg selv for riddere av den sunne fornuft.

Jeg påstår selvsagt ikke hårdnakket at det er slik det er. Men det er slik det høres ut for meg.

Du/dere har gjort en strålende jobb med å stå rakrygget gjennom dette. De er neimen ikke enkelt.

mvh

[PieLill]

Hei!

Jeg begynner nå å komme tilbake til mitt viksomme jeg.

Jeg skriver nå en oppgave, STOR, der jeg går igjennom ,selv alle tester, alle rapporter, jeg har bedt om alt av råmateriale, så dette skal jeg bruke tiden min på.

Det skal bli en grundig beskrivelse av de fleste og viktigste forhold i mitt barns liv, hvem som får det får jeg vurdere underveis, hun skal få hjelp og skal ikke snakke, alene med et menneske mer, som ikke hører, forstår og tar henne på alvor.

Akkurat nå vil mitt barn bare snakke med meg, bare lene til meg, bare sove hos meg, sliten, men jeg er mor, og vet og kan og har hjerte der det skal være og styrken tross mitt handikap til å legge min egen slitenhet og behov til side.

Jeg har en åpen dialog med barnepsykiater, som har beklaget så mange ganger at det står det stor respekt av. men jeg sa "jeg kom med mitt barn til dere for å få hjelp og IKKE for at hun skal bli sykere", da sa barnepsykiater igjen, at "vi er så lei oss, hva kan jeg gjøre nå for å gjøre dette bra?" jeg svarte "det skal jeg tenke på og komme tilbake til.

Barnepsykiater har skrevet to gode raporter, de takker jeg henne for, de er så bra skrevet at jeg syns det er beundringsverdig, hun har jobbet og tenkt grundig på dette, vitner hvert ord om.

Jeg snakker nå med barnepsykiater sammen mitt barn, hun har beklaget for mitt barn, med mange ord og forklaringer på hvor vondt det er å åpne sitt hjerte også ikke bli hørt.

Jeg svarte mer utrfyllende ofr mittt barn, hun vil snakke gjennom meg sier hun, da jeg skal si ordene for hun vil ikke snakke mer.

Det er greit sa jeg, du snakker til meg, du kan være med, men du er liten og du kan og skal og kan lene deg til meg. Nå skriver jeg på oppgaven, redegjørelsen, permen, beskrivelsene, over mitt barn , og for hver dårlig erfaring hun får så skjønner jeg at jeg bare har en lang og krevende jobb og prosess foran meg. Jeg jobber hver time fri jeg har med besrkivelser, redegjørelser, forklaringer m.m.

Jeg bad noen om hjelp, det har jeg fått :-)

Så dette skal gå bra, og det har jeg fortalt min datter, da smilte hun, gikk sin vei, men jeg hørte tonene fra rommet i timer, skaler og glede og utholdenhet, for ens barn orker en mye, klarer en mer, og derfor kommer jeg ikke til å få å være på dol mye, jeg har et stort, pluss ett til prosjekt jeg arbeider på, men jeg skal holde deg informert , jeg følte du og en del andre virkelig forstod og tok på alvor når et barn sier stopp, forteller om redsel og tvang, og tvang var det og skjemaet er borte!

Jeg handler som jeg tror og kjenner riktig relativt uavhengig av andre, men andre kan være støtten man trenger som gir en styrken og setter tvilen på plass.

Takk :-)

''Jeg har en åpen dialog med barnepsykiater, som har beklaget så mange ganger at det står det stor respekt av. men jeg sa "jeg kom med mitt barn til dere for å få hjelp og IKKE for at hun skal bli sykere", da sa barnepsykiater igjen, at "vi er så lei oss, hva kan jeg gjøre nå for å gjøre dette bra?" jeg svarte "det skal jeg tenke på og komme tilbake til.''

Det er bra de har innrømmet feil. Det er det slettes ikke alle som gjør. Noen ville blitt indignerte og stått ennå hardere på sitt.

mvh

[Madelenemie]

''Det komiske er: vil en mor at ens barn skal ha en alvolrig utviklingsforstyrrelse? svaret er: Selvsagt ikke.

Men! har barnet dette vil en mor og en far vite, for avgjørende for forståelsen og kravene og forventingene og fremtiden.''

Selvfølgelig. Man drar ikke ungen til lege fordi man ønsker h*n skal ha astma, men for at h*n skal få den beste behandlingen om h*n har det.

"På Bup sa de til mitt barn "ja din mor vil du skal ha denne diagnosen", min datter sa "mamma jeg ble så sjokkert, men jeg svarte bare nei", og da ble jeg en blanding og lattermild og tenkende, ja på at en psykolog kan si slikt til et barn."

Man kan skrive side opp og side ned om hvor forferdelig feil det er å undergrave foreldrenes autoritet ved å si noe slikt til et barn. Dette er ikke bare manglende kompetanse på asberger/autisme; Det er manglende kompetanse generelt.

Jammen godt der har skåret igjennom og fått slutt på galskapen.

''Men jeg har hørt det før av andre foreldre, ja de har sagt det samme...Men jeg vet jo at alt man som foreldre vil er at barna skal ha det bra, det er derfor jeg blir fylt av tanker, men også ler for skjønner ikke tanken til de som sa ordene, hvorfor tnker sånn osv...''

Min løse teori er at disse folkene alt for kategorisk har gjort en vurdering av jente basert på sin vurdering av deg. Eller for å være mer presis, deres vurdering av hva du gjør feil.

Ikke utenktelig at de har sett på deg som en mor med problemer med å skille mellom egne og barnets behov og at du derved projiserer egne problem på barnet. Og når de i tillegg du og dine behandlere tar feil mhp din asberger, blir det ikke akkurat bedre.

Finnes en mulighet for at disse folka ser på seg selv for riddere av den sunne fornuft.

Jeg påstår selvsagt ikke hårdnakket at det er slik det er. Men det er slik det høres ut for meg.

Du/dere har gjort en strålende jobb med å stå rakrygget gjennom dette. De er neimen ikke enkelt.

mvh

Hei!

:-)

Takk.

Jeg er kjempesliten, mentalt, men dette skal gå bra og jeg gir ikke opp, aldri og ikke, og jeg kan jobbe kjempehardt mot et mål!

Nå gjør jeg det, og det skal bli bra.

I dag jobbet jeg, mot slitenhet og trøtthet og mangel på egne krefter, ... på kvelden tar jeg tigerbalsam, varmepute, og jeg sover som en stein :-) tror utmattelse, men jeg skal stå på lenge, men tror vil bli bra :-)

Takk for forståelsen.

Og for din forklaring jeg tror du har rett med det med projisering... hadde ikke tenkt på det før.

Nå skal jeg snart sove for jeg er mentalt så sliten at jeg har vondt både her og der :-)

[Madelenemie]

''Jeg har en åpen dialog med barnepsykiater, som har beklaget så mange ganger at det står det stor respekt av. men jeg sa "jeg kom med mitt barn til dere for å få hjelp og IKKE for at hun skal bli sykere", da sa barnepsykiater igjen, at "vi er så lei oss, hva kan jeg gjøre nå for å gjøre dette bra?" jeg svarte "det skal jeg tenke på og komme tilbake til.''

Det er bra de har innrømmet feil. Det er det slettes ikke alle som gjør. Noen ville blitt indignerte og stått ennå hardere på sitt.

mvh

Hei!

Takk for opplysning om det. Er enig med deg.

Men nå må avlyse timer fremover, for barn vil ikke snakke og det er jo ikke vits at jeg sitter der.

Barn snakker med meg og er glad og sier nå som ingen gjør henne trist på bup glad igjen.

Ser veldig glad ut, orker mer, og vi har det bra, men nå må et grundig arbeide gjøres for å forberede sak skikkelig, så finne dyktige fagmennesker, med den ekstra interessen som jeg tror ofte mangler om autisme.

:-) jeg har mye å jobbe med og mye søvn jeg må finne rom for, for å være uthvilt til å tenke klart og konstruktivt.

[PieLill]

Hei!

:-)

Takk.

Jeg er kjempesliten, mentalt, men dette skal gå bra og jeg gir ikke opp, aldri og ikke, og jeg kan jobbe kjempehardt mot et mål!

Nå gjør jeg det, og det skal bli bra.

I dag jobbet jeg, mot slitenhet og trøtthet og mangel på egne krefter, ... på kvelden tar jeg tigerbalsam, varmepute, og jeg sover som en stein :-) tror utmattelse, men jeg skal stå på lenge, men tror vil bli bra :-)

Takk for forståelsen.

Og for din forklaring jeg tror du har rett med det med projisering... hadde ikke tenkt på det før.

Nå skal jeg snart sove for jeg er mentalt så sliten at jeg har vondt både her og der :-)

''Og for din forklaring jeg tror du har rett med det med projisering... hadde ikke tenkt på det før.''

Mødre med 'egne erfaringer' tror jeg er ekstra utsatt for 'projiseringsanklager' om de ikke er svært bevisste og flinke til å snakke på en slik måte at de over hode ikke refererer til seg selv.

Men de fleste vet selvfølgelig ikke hvordan det kan slå ut før de er så uhelige å støte på 'riktig' person.

For ordens skyld. Det finnes mange dyktige folk som gjør en super jobb. Men de som tar noen kjappe blikk på mor og så vet nøyaktig hva som trengs å gjøres har i overkant gode kår.

mvh

mvh

[PieLill]

Hei!

Takk for opplysning om det. Er enig med deg.

Men nå må avlyse timer fremover, for barn vil ikke snakke og det er jo ikke vits at jeg sitter der.

Barn snakker med meg og er glad og sier nå som ingen gjør henne trist på bup glad igjen.

Ser veldig glad ut, orker mer, og vi har det bra, men nå må et grundig arbeide gjøres for å forberede sak skikkelig, så finne dyktige fagmennesker, med den ekstra interessen som jeg tror ofte mangler om autisme.

:-) jeg har mye å jobbe med og mye søvn jeg må finne rom for, for å være uthvilt til å tenke klart og konstruktivt.

''Men nå må avlyse timer fremover, for barn vil ikke snakke og det er jo ikke vits at jeg sitter der.''

Selv om de beklager så meget, ville ikke min tillit automatisk blitt gjenopprettet. Jo mer du forteller om det som har skjedd, jo mer ligner det på systemsvikt enn en enkeltglipp.

Men det viktigste er, som du sier, jenta som er hovedperson. Hennes tillit og kanskje også vilje til å prøve på nytt er det neppe mye igjen av.

Om man forsøkte å overtale henne til å gå tilbake og hun igjen møtte slik uforstand, ville det blitt helt krise.

mvh

[Madelenemie]

''Men nå må avlyse timer fremover, for barn vil ikke snakke og det er jo ikke vits at jeg sitter der.''

Selv om de beklager så meget, ville ikke min tillit automatisk blitt gjenopprettet. Jo mer du forteller om det som har skjedd, jo mer ligner det på systemsvikt enn en enkeltglipp.

Men det viktigste er, som du sier, jenta som er hovedperson. Hennes tillit og kanskje også vilje til å prøve på nytt er det neppe mye igjen av.

Om man forsøkte å overtale henne til å gå tilbake og hun igjen møtte slik uforstand, ville det blitt helt krise.

mvh

Hei!

Ja nettopp og siden jeg er mammaen hennes, så er det noe med... i vertfall når man er nære hverandre, at man ofte kan føle/ vite hva som er rett.

Jeg snakker med en dame i dag, hun bekreftet den skaden mennesker blir utsatt for når de ikke blir sett og hørt.

Men jeg skal finne noen :-) det vet jeg, jeg må bare gjøre et arbeide også finne rett person, også skal den rette som kan ta i mot hjerte og tankene og det fine i mitt barn f¨å høre, men bare et menneske som virkelig kan høre ordene og ikke lage fortolkninger og fordreininger av det hun sier.

Jeg sitter nå og leser lovforsktifter... jeg blir sliten... hadde ikke orket for min egen del... men for hennes del orker jeg mer.

Det er mange ting jeg må sette meg inn i, og det er ganske annerledes enn biologi...