Fylt ut skjema under tvang

[Madelenemie]

Bare en tanke:

''feiloppfatningene om at aspergere ikke liker å være sosiale ''

Jeg tenker vel at folk flest ville sagt at dette stemmer, siden det vel er et faktum at As'ere sliter litt sosialt sett? Med språk-koder etc.

Du sier du liker det, men at du blir veldig sliten av det. Og ofte gruer du deg jo i forkant av møter? Og vil helst ikke lukke opp døren når det ringer på? Da synes jeg på en måte at man kan kalle det å ikke like å være sosial... Selv om du kanskje liker det hvis alt rundt dette er som du synes det bør være...

Hei!

Jeg fryser og jeg føler meg syk nå.

Skjønner ikke hvorfor, jeg pleier ikke fryse når jeg gruer meg, jeg pleier få stikkesmerter på lårene. Hvis jeg fortsettet å ha stor belastning begynner det å brenne, det er ubehagelig, altså det er en følelse på lårene, en brennende følelse.

Jeg tror jeg må kle meg skikkelig godt, det er dumt min psykiater akkurat i dag skulle reise til Kina og bli der helt til våren...

[Katt-ja]

Hei!

Men feks var jeg på stille kafe i går, etter to timer fikk jeg overbelastningssmerter med trykk inni hodet, jeg sa da at jeg ville hjem. Jeg sa også, at jeg egentlig vil være lenger men blir ubehagelig sliten.

Personene spurte meg så hvorfor jeg betalte men så likevel ikke gikk, og jeg sa at det er fordi jeg ikke vil gå glipp av noe, jeg hygget meg, og ville ikke gå, men så blir jeg sliten og da må jeg jo gå, da vil jeg jo det også, men jeg ville heller hatt det sånn at jeg klarte bedre å gå på kafe uten å bli så sliten. Det var en kafe uten musikk dette.

Mine barn er sånn sosiale som meg, de liker det, er mindre sosiale enn vanlig er, men sånn er vi alle, vi trives godt alene, men av og til er det jo hyggelig å treffe en venn eller en bekjent osv...

Alle aspergeren jeg kjenner hygger seg på gruppen, de er sosiale og noen av dem går til og med på byen, det siste kan ikke jeg så lett gjøre pga av lydsensitivitet, noe ike alle har.

Ok, jeg bare tenker at begrepet "ikke like å være sosial" veldig godt kan bety det som du av og til har forklart oss, at du gruer deg til å snakke med folk, møter, ikke vil lukke opp når det ringer på osv...

Jeg liker ikke spesielt godt å være sosial jeg heller - men er nok mye mer sosial enn deg - og hvis noen skulle ha satt en diagnose på meg, ville jeg ikke ha vært uenig om de hadde sagt om meg at jeg ikke likte å være sosial ;-)

[Gjest anime]

Hei!

Jeg fryser og jeg føler meg syk nå.

Skjønner ikke hvorfor, jeg pleier ikke fryse når jeg gruer meg, jeg pleier få stikkesmerter på lårene. Hvis jeg fortsettet å ha stor belastning begynner det å brenne, det er ubehagelig, altså det er en følelse på lårene, en brennende følelse.

Jeg tror jeg må kle meg skikkelig godt, det er dumt min psykiater akkurat i dag skulle reise til Kina og bli der helt til våren...

Så kjedelig Madelenmie at du ikke er i form, håper det går bra uansett. En blir sliten av slike ting, masse tanker og følelser. Stå på

[Gjest anime]

Hei!

Takk !

Krysser fingrene for deg

[Madelenemie]

Så kjedelig Madelenmie at du ikke er i form, håper det går bra uansett. En blir sliten av slike ting, masse tanker og følelser. Stå på

Hei!

Ja men nå har det gått sånn tilbake med meg, jeg prøvde snakke noen ord på kjøkkenet også ville de ikke ut...

Sånt kan skje når jeg blir sliten, det har ikke vært på lenge, men nå må det ikke stoppe opp, jeg har lyst til å få til å snakke med psykiateren men med et teppe over hodet, sånn er i dag.

Jeg vil ikke hun skal se på meg, og jeg kan snu meg hvis hun ser for mye, jeg gjør ikke det, men fikler med ting og ser ned.

Jeg har fått øyetics også, og mine vandringer, men siden jeg vet hva det kommer av så skal dette gå bra. Jeg kan rugge når jeg blir sånn, og det må jeg passe på og ikke glemme meg å gjøre når jeg er ute, jeg tar meg i det noen ganger, feks når jeg glemmer meg og sitter på en stolrad da er det lett å vugge syns jeg, spesielt når man oppdager en liten ting man blir seende på.

Ååå så dårlig jeg har det, skulle ønske jeg ikke sa min mann ikke trengte være med, han burde gått ikke jeg. Han var litt irritert da han syns inkompetansen er stor her, og jeg mente vi kunne jo gi dem en sjanse.

Takk

[Madelenemie]

Ok, jeg bare tenker at begrepet "ikke like å være sosial" veldig godt kan bety det som du av og til har forklart oss, at du gruer deg til å snakke med folk, møter, ikke vil lukke opp når det ringer på osv...

Jeg liker ikke spesielt godt å være sosial jeg heller - men er nok mye mer sosial enn deg - og hvis noen skulle ha satt en diagnose på meg, ville jeg ikke ha vært uenig om de hadde sagt om meg at jeg ikke likte å være sosial ;-)

Hei!

ja men med oxytocin klarer jeg til og med å snakke i telefonen.

Men jeg vil jo likevel, jeg blir kjempeglad for å bli invitert på feks fest, men jeg pleier ikke gå, hvis jeg kan slippe.

Men en og en liker jeg av og til å treffe, når jeg er uthvilt og har noe spesielt jeg vil si.

Derfor trodde jeg at man da liker å være sosial, men får det bare dårligere til?

[Madelenemie]

Krysser fingrene for deg

Hei!

Takk

[Gjest anime]

Hei!

Ja men nå har det gått sånn tilbake med meg, jeg prøvde snakke noen ord på kjøkkenet også ville de ikke ut...

Sånt kan skje når jeg blir sliten, det har ikke vært på lenge, men nå må det ikke stoppe opp, jeg har lyst til å få til å snakke med psykiateren men med et teppe over hodet, sånn er i dag.

Jeg vil ikke hun skal se på meg, og jeg kan snu meg hvis hun ser for mye, jeg gjør ikke det, men fikler med ting og ser ned.

Jeg har fått øyetics også, og mine vandringer, men siden jeg vet hva det kommer av så skal dette gå bra. Jeg kan rugge når jeg blir sånn, og det må jeg passe på og ikke glemme meg å gjøre når jeg er ute, jeg tar meg i det noen ganger, feks når jeg glemmer meg og sitter på en stolrad da er det lett å vugge syns jeg, spesielt når man oppdager en liten ting man blir seende på.

Ååå så dårlig jeg har det, skulle ønske jeg ikke sa min mann ikke trengte være med, han burde gått ikke jeg. Han var litt irritert da han syns inkompetansen er stor her, og jeg mente vi kunne jo gi dem en sjanse.

Takk

Så slitsomt, synd du skulle bli på den måten akkurat nå.

[nitty-gritty]

''Jada, men nå kan man kun kontrollere seg selv, ikke andre. Så da kan en generell forberedelse fra Madelenemie, eventuelt mannen hennes, være nødvendig'' Jeg skjønner ikke helt hva du mener? Madelenemie og mannen var jo ikke informert om hva timen skulle inneholde på forhånd? Hvordan kan de da forberede et (muligens autistisk) barn tenker du? Om barnet h a t e r å fylle ut skjema som mangler alternativ som er dekkende for henne, skal de da forberede henne på at at dette kan skje _hver gang_? Jeg er i såfall uenig. Jeg kan ikke se annet enn utrygghet og motløshet vokse ut av det.

Når man vet en utredning skal finne sted, så kan man som voksen forestille seg hva dette muligens innebærer. Å fylle ut skjemaer/svare på spørsmål er ganske vanlig i så måte. Man behøver ikke forberede barnet hver gang, det holder ofte med en generell forklaring og gjennomgang av mulige diagnostiske verktøy.

Det er ikke sikkert denne "melt down" kunne vært forhindret ved en generell forberedelse, men det er i alle tilfeller en god ide for oss som har barn med spesielle behov

[frosken]

Jeg tror du har misforstått om du har tolket det som at mange i tråden mener dette er (rapporterbar) tvang. Jeg er i allefall ikke en av disse, og har forstått det som de fleste reagerer som meg, nemlig at dette var uklokt og til dels uprofesjonelt håndtert. De fleste forstår også at dette har ført til unødig vonde følelser for både mor og datter nå i ettertid. Det er mulig dette har vært ment godt, men siden Madelenemie sier at hun opplever at de hverken har trodd på hennes stadfestede eller datterens mulige autisme tenker jeg at de muligens ikke har tilnærmet seg dette sofistikert nok. Dersom de hadde antatt at det å fylle ut et skjema om hvorvidt du er "glad" eller "sur" etc ville være problematisk for et barn ville jeg forvente at de sørget for å gjennomføre den testen en av dagene mor eller far satt på venterommet og kunne trøste datter etterpå.

''Jeg tror du har misforstått om du har tolket det som at mange i tråden mener dette er (rapporterbar) tvang''

Jeg har ikke trodd at folk mener det er rapporterbar tvang, men jeg reagerer på at folk tenker at det er fornuftig å betegne episoden som tvang.

Siden jenta reagerte så negativt, så er det opplagt at fremgangsmåten ikke har vært god. Etter min oppfatning innebærer ikke det nødvendigvis at det som ble gjort var kritikkverdig, kanskje var det nettopp en slik episode som måtte til for at psykologen fikk se noen av de vanskene denne ungdommen strever med.

[Madelenemie]

Så slitsomt, synd du skulle bli på den måten akkurat nå.

Hei!

Det er slike øyetics jeg har og jeg hater det!

det er lenge siden jeg hadde det, men nå er alt rolig og bra og det henger nok sammen med det, jeg fikk det når jeg ble sliten feks. Jeg hadde likevel mest som barn.

Håndvridning er jeg gjør, ikke fikling, som jeg skrev, jeg vrir håndleddene mine rundt og rundt og klarer ikke stoppe, det er flaut, min psykiater sier det henger sammen med lei-seg og stress, men er i Kina snart.

Min psykiater sier det er autisme og ikke tics.

Takk for at du er her nå.

[Katt-ja]

Hei!

ja men med oxytocin klarer jeg til og med å snakke i telefonen.

Men jeg vil jo likevel, jeg blir kjempeglad for å bli invitert på feks fest, men jeg pleier ikke gå, hvis jeg kan slippe.

Men en og en liker jeg av og til å treffe, når jeg er uthvilt og har noe spesielt jeg vil si.

Derfor trodde jeg at man da liker å være sosial, men får det bare dårligere til?

''Derfor trodde jeg at man da liker å være sosial, men får det bare dårligere til?''

Joda, du har jo rett i det :-)

Og fagpersonell burde sikkert være mer nøyaktig, men sånn i dagligtalen ville jeg i alle fall ikke reagert om noen hadde påstått det om meg - at jeg ikke likte å være sosial - selv om jeg sikkert er mye mer sosial enn deg...

[Madelenemie]

Når man vet en utredning skal finne sted, så kan man som voksen forestille seg hva dette muligens innebærer. Å fylle ut skjemaer/svare på spørsmål er ganske vanlig i så måte. Man behøver ikke forberede barnet hver gang, det holder ofte med en generell forklaring og gjennomgang av mulige diagnostiske verktøy.

Det er ikke sikkert denne "melt down" kunne vært forhindret ved en generell forberedelse, men det er i alle tilfeller en god ide for oss som har barn med spesielle behov

Hei!

Jeg/vi forestiller oss sjelden hva som skjer, det som skjer skjer brått og uventet. Derfor er lister og regler og forklaringer med på å trygge hverdagen.

Forberedelse har mye å si, men at man må/blir oppfordret til å lyve på skjemaer, gjør det umulig for henne å fylle dem ut!

Hun lyver ikke.

[nitty-gritty]

Hei!

Jeg/vi forestiller oss sjelden hva som skjer, det som skjer skjer brått og uventet. Derfor er lister og regler og forklaringer med på å trygge hverdagen.

Forberedelse har mye å si, men at man må/blir oppfordret til å lyve på skjemaer, gjør det umulig for henne å fylle dem ut!

Hun lyver ikke.

Jeg har stor forståelse for den tilretteleggingen som er optimal for mennesker med asperger. Dessverre vil det ikke være optimalt til enhver tid og dette er noe selv de med asperger må godta så godt de kan.

Nå virker det som om du leter etter bedre løsninger for utredningen av din datter og det er flott, men jeg tror kanskje det er en fordel å øve seg på at noen opplevelser i så måte kan være vanskelige å takle, men at det sjeldent/aldri er grunn til panikk

[Gjest Kayia]

''Jeg tror du har misforstått om du har tolket det som at mange i tråden mener dette er (rapporterbar) tvang''

Jeg har ikke trodd at folk mener det er rapporterbar tvang, men jeg reagerer på at folk tenker at det er fornuftig å betegne episoden som tvang.

Siden jenta reagerte så negativt, så er det opplagt at fremgangsmåten ikke har vært god. Etter min oppfatning innebærer ikke det nødvendigvis at det som ble gjort var kritikkverdig, kanskje var det nettopp en slik episode som måtte til for at psykologen fikk se noen av de vanskene denne ungdommen strever med.

''kanskje var det nettopp en slik episode som måtte til for at psykologen fikk se noen av de vanskene denne ungdommen strever med'' Det er jeg enig i, og det er det mitt inntrykk at mange i tråden også tenker. ''Etter min oppfatning innebærer ikke det nødvendigvis at det som ble gjort var kritikkverdig'' Det er her uenigheten ligger. De fleste har problemer med å forstå at dette _måtte_ utføres en dag foreldrene ikke var tilstede og uten at foreldrene var informert på forhånd.

[Gjest anime]

Hei!

Det er slike øyetics jeg har og jeg hater det!

det er lenge siden jeg hadde det, men nå er alt rolig og bra og det henger nok sammen med det, jeg fikk det når jeg ble sliten feks. Jeg hadde likevel mest som barn.

Håndvridning er jeg gjør, ikke fikling, som jeg skrev, jeg vrir håndleddene mine rundt og rundt og klarer ikke stoppe, det er flaut, min psykiater sier det henger sammen med lei-seg og stress, men er i Kina snart.

Min psykiater sier det er autisme og ikke tics.

Takk for at du er her nå.

Min sønn hadde også tics når han var barn, han fikler fremdeles med hendene slik du beskriver. Var veldig dumt din psykiater skulle reise akkurat nå, kan du prøve å tenke på hva hun ville sagt til deg?

[PieLill]

Så synd at dette skjedde. Hvordan har det gått i dag?

Ingen god håndtering fra spesialistens side.

''Hun motsatte seg, prøvde nekte for forstod ikke spørsmål og svar, men fikk beskjed om at måtte krysse på noe.

Så ble hun veldig redd, for redd for å ikke være høflig, fikk vondt i magen, prøvde kontakte meg, ville jeg skulle komme, men jeg var ikke tilgjengelig.

... sier ble så redd, ble tvunget.

...lukket til slutt øynene, ga opp og gjorde som psykologen sa, men ble kvalm, sliten og redd. Fylte ut på kommando sier hun.''

Lurer på følgende:

Hva var det som var så viktig med dette skjemaet at det var verdt å risikere både barnets trygghet og tillit for? Hvorfor kunne det ikke utsettes?

Hvilken verdi har resultatet om barnet ikke skjønte spørsmålene og i tillegg var redd, forvirret og frustrert mens hun svarte på dem?

Kan det hende at spesialisten mistolket 'forstår ikke' som 'usikker på. (Mange barn sier at de ikke forstår når de i realiteten er usikker eller føler seg overveldet.)

Slik jeg forstår det tenker din datter i stor grad i absolutter. Dvs enten er svaret helt riktig eller så er det helt feil? Presenteres hun for et skjema der hun skal krysse av for hva som er mest riktig/minst feil, kommer hun i en umulig situasjon om det ikke forklares på hennes premisser.

Tror ikke det som hendte kan defineres som tvang i en helsefaglig/juridisk sammenheng.

Derimot er det grunn til å tro at hennes _opplevelse_ kan karakteriseres som en slags manipulativ tvang. En type manipulasjon som personer i en eller annen maktposisjon kan utøve uten at det er tilsiktet og uten at de er bevisst på at det er det som skjer.

Fort gjort med andre ord. Særlig om den man har å gjøre med oppfatter og reagerer på ting på en atypisk måte som man ikke har sett for seg på forhånd.

Jeg ser flere har foreslått at du skal bagatellisere hendelsen overfor din datter. Jeg er ikke enig i dette. Selvsagt skal du ikke krisemaksimere eller på andre måter smøre tykkere på. Men det er viktig for jenta å bli tatt på alvor og blir forstått i sin opplevelse av det som hendte. Etter mitt syn ligger nøkkelen til mestring der.

Når du har fått oversikt over situasjonen og analysert den, kan det være en ide at du forteller henne hva som ble feil og hvorfor samt hva som i stedet burde vært gjort, som en bekreftelse på hennes erfaring.

Men for å gå ut av situasjonen som seierherre, må du også ha en slagplan for hvordan dere skal håndtere dette videre. (Evt legge en slagplan sammen med henne, men du bør legge de grunnleggened føringene.)

Innbakt i dette bør være en konstatering av at alle folk gjør feil og iblant er vi de uheldige som blir skadelidende. Slik er livet. Så er det veien videre.

Noen ganger kan man velge å ikke en gang ta det opp med vedkommende fordi det ikke har noen hensikt. Men da velger man slik man gjør ikke fordi man er ofre, men fordi man har styrke til å gå videre uansett.

Andre ganger kan en utgave av konfrontasjon være det riktige. Noen ganger tar man kampen for barnet, noen ganger sammen med barnet og andre ganger ruster man barnet til å gjøre det selv.

I noen tilfeller vil man konkludere med at denne personen/dette opplegget kutter vi ut.

En situasjon der et barn krenkes kan snus til styrke, visdom og vekst for barnet om trygge og tydelige voksne sluser barnet gjennom. Grunnleggende er at barnet må få bekreftet sin opplevelse, evt sammen med en nyansering av situasjonen.

mvh

[Gjest Kayia]

Hei!

Denne jenta ligner ganske mye på meg som barn.

Utseendemessig, hun har også asperger.

men jenter med asperger kan se helt upåfallende ut.

Jeg håper de ikke er sinte på meg på BUP, jeg er ganske alene nå for min psykiater reiser til Kina i dag. Jeg er urolig inni meg, på barnehabiliteringen skrev de til meg nå at de trodde det var best (for meg) å ikke blande dem inn nå, jeg forstod ikke hvorfor det? Og jeg vil ikke mase, de er helt sikre de også på at jeg og barna har autisme skrev de,

Jeg ville de skulle ringe dem nå og snakke med dem før jeg kom.

Takk for linken. Det var en utrolig søt jente syns jeg Jeg kjenner flere med asberger (og en autist), og de er ganske ulike mht ansiktsmimikk. To av dem har som deg familie (flere er skilt nå), og en av dem smiler alltid. Jeg mistenker han for å smile også når han sover om du skjønner. Han fungerer ganske bra sosialt, men dårlig i nære relasjoner, for han trenger oppskrift på hvordan han skal vise kjærlighet. Han er som deg en _virkelig_ god forelder, stiller opp på alt og er blid og omgjengelig, men å flørte og tøyse i forhold til voksne behersker han ikke. En av de andre er mye mer alvorlig og veldig korrekt, men siden han jobber i embetsverket gjør han en god jobb. Jeg tror ikke noen av disse er særskilt hardt rammet. Hun som er autist ble som deg diagnostisert veldig tidlig (før det var vanlig), og er svært pleietrengende. Hun møter aldri blikk, rømte mye både fra skole og hjem i oppveksten, og har et vanskelig temperement. Det er sikkert like stor variasjon her som det er for ikke-asbergere tenker jeg.

Takk igjen for fin video - det var en klok ung dame dette

Håper forresten at det har gått fint i dag

[PieLill]

''Jeg er enig i at man som voksen må prøve å avdramatisere overfor barnet, men synes du at det var greit at de tvang barnet til å fylle ut et skjema? ''

Jeg tror ikke de har ment å tvinge jenta. Jeg tror de har ment å oppfordre henne, og at de forsøkte å unngå at hun gikk i lås ved å gi støtte underveis. Jeg betviler ikke at jenta syntes det var ubehagelig, men etter min oppfatning viser det kun at hun strever - ikke at BUP har brukt tvang. Jeg mener også at situasjonen kan ha stor verdi i forhold til at en av BUPs oppgaver er å ta stilling til hva jenta trenger av hjelp og tilrettelegging i skolesammenheng fremover, og hennes ekstreme reaksjon på noe de fleste ville ha funnet relativt ukomplisert, synliggjør hennes behov for særskilt tilrettelegging.

Jeg er overrasket over at såpass mange i denne tråden ser ut til å ta for gitt at det er riktig å kalle det som skjedde tvang.

''Jeg mener også at situasjonen kan ha stor verdi i forhold til at en av BUPs oppgaver er å ta stilling til hva jenta trenger av hjelp og tilrettelegging i skolesammenheng fremover, og hennes ekstreme reaksjon på noe de fleste ville ha funnet relativt ukomplisert, synliggjør hennes behov for særskilt tilrettelegging''.

De har neppe funnet ut noen av denne hendelsen som ikke kunnet få vite om de hadde snakket grundig med foreldrene.

mvh

[EnolaGay]

Så synd at dette skjedde. Hvordan har det gått i dag?

Ingen god håndtering fra spesialistens side.

''Hun motsatte seg, prøvde nekte for forstod ikke spørsmål og svar, men fikk beskjed om at måtte krysse på noe.

Så ble hun veldig redd, for redd for å ikke være høflig, fikk vondt i magen, prøvde kontakte meg, ville jeg skulle komme, men jeg var ikke tilgjengelig.

... sier ble så redd, ble tvunget.

...lukket til slutt øynene, ga opp og gjorde som psykologen sa, men ble kvalm, sliten og redd. Fylte ut på kommando sier hun.''

Lurer på følgende:

Hva var det som var så viktig med dette skjemaet at det var verdt å risikere både barnets trygghet og tillit for? Hvorfor kunne det ikke utsettes?

Hvilken verdi har resultatet om barnet ikke skjønte spørsmålene og i tillegg var redd, forvirret og frustrert mens hun svarte på dem?

Kan det hende at spesialisten mistolket 'forstår ikke' som 'usikker på. (Mange barn sier at de ikke forstår når de i realiteten er usikker eller føler seg overveldet.)

Slik jeg forstår det tenker din datter i stor grad i absolutter. Dvs enten er svaret helt riktig eller så er det helt feil? Presenteres hun for et skjema der hun skal krysse av for hva som er mest riktig/minst feil, kommer hun i en umulig situasjon om det ikke forklares på hennes premisser.

Tror ikke det som hendte kan defineres som tvang i en helsefaglig/juridisk sammenheng.

Derimot er det grunn til å tro at hennes _opplevelse_ kan karakteriseres som en slags manipulativ tvang. En type manipulasjon som personer i en eller annen maktposisjon kan utøve uten at det er tilsiktet og uten at de er bevisst på at det er det som skjer.

Fort gjort med andre ord. Særlig om den man har å gjøre med oppfatter og reagerer på ting på en atypisk måte som man ikke har sett for seg på forhånd.

Jeg ser flere har foreslått at du skal bagatellisere hendelsen overfor din datter. Jeg er ikke enig i dette. Selvsagt skal du ikke krisemaksimere eller på andre måter smøre tykkere på. Men det er viktig for jenta å bli tatt på alvor og blir forstått i sin opplevelse av det som hendte. Etter mitt syn ligger nøkkelen til mestring der.

Når du har fått oversikt over situasjonen og analysert den, kan det være en ide at du forteller henne hva som ble feil og hvorfor samt hva som i stedet burde vært gjort, som en bekreftelse på hennes erfaring.

Men for å gå ut av situasjonen som seierherre, må du også ha en slagplan for hvordan dere skal håndtere dette videre. (Evt legge en slagplan sammen med henne, men du bør legge de grunnleggened føringene.)

Innbakt i dette bør være en konstatering av at alle folk gjør feil og iblant er vi de uheldige som blir skadelidende. Slik er livet. Så er det veien videre.

Noen ganger kan man velge å ikke en gang ta det opp med vedkommende fordi det ikke har noen hensikt. Men da velger man slik man gjør ikke fordi man er ofre, men fordi man har styrke til å gå videre uansett.

Andre ganger kan en utgave av konfrontasjon være det riktige. Noen ganger tar man kampen for barnet, noen ganger sammen med barnet og andre ganger ruster man barnet til å gjøre det selv.

I noen tilfeller vil man konkludere med at denne personen/dette opplegget kutter vi ut.

En situasjon der et barn krenkes kan snus til styrke, visdom og vekst for barnet om trygge og tydelige voksne sluser barnet gjennom. Grunnleggende er at barnet må få bekreftet sin opplevelse, evt sammen med en nyansering av situasjonen.

mvh

Ahhh jeg skal i møte med rektor på ny skole fredag.. kan du ikke bli med meg.. *skraaaap*