Ekspertsvar Er engasjerende mennesker slitsomme?

[Gjest]

Det ble dobbeltpostering.

Endret 8. juli 2013 av hww

[Gjest]

• hww: Jeg synes du i dine siste innlegg holder fast ved to ting

A. Jeg vil ikke lære meg å lese andre mennesker og tilpasse min adferd etter det.

 

B. Det finnes ber to varianter av hww: Hww PÅ og hww AV.

 

 

Tenk over nok en gang om du kunne tenke deg en hwwdoseringsknapp.

Hva mener du med det siste?

Du skulle bare visst hvor mye jeg tilpasser meg andre... i RL. Ikke noe problem i hele tatt..

[frosken]

Jeg er redd jeg aldri vil bli trygg på andre. Det finnes ikke en eneste person jeg føler meg trygg på (deres humør osv). Så jeg har ikke noe valg rett og slett..

Det er ikke nødvendig å være fullstendig trygg. Så lenge du ikke risikerer å bli utsatt for vold, så er det ingen grunn til ikke av og til å ta litt risiko mht andres negative reaksjoner.

 

Det er primært små barn som trenger å bli elsket forutsetningsløst, vi andre tåler å bli likt med visse forbehold.

[Gjest]

Det er ikke nødvendig å være fullstendig trygg. Så lenge du ikke risikerer å bli utsatt for vold, så er det ingen grunn til ikke av og til å ta litt risiko mht andres negative reaksjoner.

Det er primært små barn som trenger å bli elsket forutsetningsløst, vi andre tåler å bli likt med visse forbehold.

Het traff du sakens kjerne.. en betent rot og som jeg ikkr har vært helt klar ovrr. Takk.. Endret 8. juli 2013 av hww

[Gjest]

Het traff du sakens kjerne.. en betent rot og som jeg ikkr har vært helt klar ovrr. Takk..

pst. Skjønte du hva nhd mente? Siste setning..

[frosken]

Hva mener du med det siste?

Du skulle bare visst hvor mye jeg tilpasser meg andre... i RL. Ikke noe problem i hele tatt..

Jeg tror du legger noe litt annet i å "tilpasse seg andre" enn jeg gjør. Det virker som om du forbinder tilpasse med nærmest "å underkaste seg den andres vilje". For meg betyr tilpasse mer å ta og gi, fremme egne ønsker i en passende grad, noen ganger stå på mitt hvis jeg synes det er viktig nok, andre ganger være ekstra lydhør for hva en annen ønsker osv. osv.

[Gjest]

• hww: Jeg synes du i dine siste innlegg holder fast ved to ting

A. Jeg vil ikke lære meg å lese andre mennesker og tilpasse min adferd etter det.

 

B. Det finnes ber to varianter av hww: Hww PÅ og hww AV.

 

 

Tenk over nok en gang om du kunne tenke deg en hwwdoseringsknapp.

Jeg skjønner ikke bæra av svaret ditt. Har prøvd å tolke det positivt og som et velmenent råd, men umulig når jeg ikke aner hva du snakker om. Skal jeg likevel tolke det negativt så er ve løsningen at "hwwknappen" er AV.

[frosken]

Jeg skjønner ikke bæra av svaret ditt. Har prøvd å tolke det positivt og som et velmenent råd, men umulig når jeg ikke aner hva du snakker om. Skal jeg likevel tolke det negativt så er ve løsningen at "hwwknappen" er AV.

Skjønner du ikke hva han mener med "doseringsknapp"? Med doseringsknappen sørger man for å slippe ut passe store doser. Ikke alt og ikke intet. men noe i mellom alt og intet.

[Gjest]

Jeg tror du legger noe litt annet i å "tilpasse seg andre" enn jeg gjør. Det virker som om du forbinder tilpasse med nærmest "å underkaste seg den andres vilje". For meg betyr tilpasse mer å ta og gi, fremme egne ønsker i en passende grad, noen ganger stå på mitt hvis jeg synes det er viktig nok, andre ganger være ekstra lydhør for hva en annen ønsker osv. osv.

Jeg tilpasser meg andres humør bl.a. jeg oppfører meg slik at ikke andre skal ha noen grunn til å mislike meg. Kort sagt.. Går jeg utenfor denne "komfortsonen" min, blir jeg usikker, urolig og engstelig. Hvis jeg oppfatter "avvik" fra andre og deres humør, stikker følehornene ut tvert.

Har opplevd det, det skaper bare uro hos meg, slik som idag. Klarte ikke å kose meg på det som skulle være en fin feriedag med min sønn jeg knapt har sett i sommer.. så sterk er den uroen og engstelsen..

Hvis du skjønner hva jeg mener.

[frosken]

Jeg tilpasser meg andres humør bl.a. jeg oppfører meg slik at ikke andre skal ha noen grunn til å mislike meg. Kort sagt.. Går jeg utenfor denne "komfortsonen" min, blir jeg usikker, urolig og engstelig. Hvis jeg oppfatter "avvik" fra andre og deres humør, stikker følehornene ut tvert.

Har opplevd det, det skaper bare uro hos meg, slik som idag. Klarte ikke å kose meg på det som skulle være en fin feriedag med min sønn jeg knapt har sett i sommer.. så sterk er den uroen og engstelsen..

Hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg skjønner at du synes dette er ubehagelig. Tror allikevel du bør tenke nøye gjennom hvorvidt unnvikelsesstrategier er det som vil gi deg et godt liv. Når man ofte velger unngåelsesatferd, så vil komfortsonen forbli svært smal.

 

Din tenkning rundt dette temaet er relativt unyansert og umoden. Jeg tror du kan ha mye å vinne på å utfordre deg selv samt reflektere over dine egne tanker og reaksjoner når du gjør det.

[Gjest]

Jeg skjønner at du synes dette er ubehagelig. Tror allikevel du bør tenke nøye gjennom hvorvidt unnvikelsesstrategier er det som vil gi deg et godt liv. Når man ofte velger unngåelsesatferd, så vil komfortsonen forbli svært smal.

 

Din tenkning rundt dette temaet er relativt unyansert og umoden. Jeg tror du kan ha mye å vinne på å utfordre deg selv samt reflektere over dine egne tanker og reaksjoner når du gjør det.

Det har ingen hensikt å diskutere dette hvis du ikke tror meg når jeg sier at det er slik hverdagen min er (hvis jeg ikke misforstår deg nå). Jeg har ingenting å vinne på å bare drysse på med vonde følelser og kort sagt glemme sak.

Det er slik min som jeg har beskrevet over min verden er.

[Pårørende]

 jeg oppfører meg slik at ikke andre skal ha noen grunn til å mislike meg. 

 

 

Hei Hww!

Her har du laget deg et UMULIG prosjekt synes jeg. Du kan aldri ha kontroll over hva andre liker eller ikke liker, og det "verste" av alt - folk misliker ikke de samme tingene! Så uansett hva du gjør eller sier kan du risikere at noen misliker det... Men hva så? Det er ikke hva andre irriterer seg over som definerer hvem du er.

 

Jeg kjenner ingen som er perfekte. Alle jeg kjenner kan av og til si eller gjøre ting jeg i gitte situasjoner kan irritere meg over (hvorvidt jeg blir irritert handler ofte mer om meg selv enn om dem da...). Jeg er ikke mindre glad i venner og familie av den grunn. Blir det for mye, så sier jeg fra på en fin måte, og minner meg selv på at det er hver sin gang... 

 

Jeg får inntrykk av at du bruker mye tid på å gruble over hva andre tenker om deg. Her på DOL også. Det virker veldig slitsomt. Og sikkert vanskelig å komme ut av hvis man er vant til å tenke sånn. Hva kan du gjøre for å redusere denne grublingen? Gjør den deg godt, eller er det mest til besvær?

[Gjest]

Hei Hww!

Her har du laget deg et UMULIG prosjekt synes jeg. Du kan aldri ha kontroll over hva andre liker eller ikke liker, og det "verste" av alt - folk misliker ikke de samme tingene! Så uansett hva du gjør eller sier kan du risikere at noen misliker det... Men hva så? Det er ikke hva andre irriterer seg over som definerer hvem du er.

 

Jeg kjenner ingen som er perfekte. Alle jeg kjenner kan av og til si eller gjøre ting jeg i gitte situasjoner kan irritere meg over (hvorvidt jeg blir irritert handler ofte mer om meg selv enn om dem da...). Jeg er ikke mindre glad i venner og familie av den grunn. Blir det for mye, så sier jeg fra på en fin måte, og minner meg selv på at det er hver sin gang... 

 

Jeg får inntrykk av at du bruker mye tid på å gruble over hva andre tenker om deg. Her på DOL også. Det virker veldig slitsomt. Og sikkert vanskelig å komme ut av hvis man er vant til å tenke sånn. Hva kan du gjøre for å redusere denne grublingen? Gjør den deg godt, eller er det mest til besvær?

For meg har dette prosjektet faktisk funka bra i alle år. Dvs, jeg vet selvsagt ikke hva folk tenker om meg. Men jeg oppfører meg slik at de i hvertfall ikke sier noe eller at jeg merker det på andre eller stemningen (litt klønete setning, men håper du skjønner hva jeg mener?).

Feks, la oss si at jeg går utenfor min konfortsone og sier noe jeg vanligvis ikke ville turt å si til noen. Merker jeg noe negativt når jeg sier det, trekker jeg meg tilbake og tar lærdom av det (som feks kan være å huske at sånt sier jeg ikke flere ganger). Merker jeg ikke noe negarivt, tør jeg å kanskje si det samme eller noe lignende senere. Det betyr ikke at jeg vet hva de tenker - det betyr bare at jeg tolker det som at de ikke tenker negativt siden jeg ikke merker noe.

Selvfølgelig er det slitsomt/til besvær. Men det er og har vært min eneste måte å "overleve" på, takle relasjoner. Alt annet føles håpløst ut. Jeg er ikke stødig nok, og trygg nok på noen overhode til å skulle endre på det. Jeg tror det vilke blitt for tøft. Og hvorfor skulle jeg endre det npr det funker så bra som det faktisk gjør..

[Bella Dotte]

Oj... Jeg hadde tenkt å svare deg her, hww, men frosken, Pårørende og NHD har svart deg ypperlig! Jeg ville kanskje ha føyd til at mennesker som tenker slik, er vanskelige å ha med å gjøre, man må gå på nåler og passe på hva man sier til dem så de ikke blir såret, føler seg forbigått osv. Jeg har hatt sosial angst og tenkt mye på at jeg er i veien, maser osv, men jeg har blitt flinkere til å regulere dette og tåle ubehaget som oppstår ift det. Jeg tror derfor at vennene mine liker meg og ikke er sammen med meg fordi de synes synd på meg.

 

Men jeg vil likevel komme med en "betroelse": Det gikk opp for meg nå at jeg er "passivt aggressiv" mot min psykolog når jeg tenker/sier til ham " du liker meg ikke på ordentlig, du". Og jeg har det samme reaksjonsmønsteret ift en del av min omgangskrets, som jeg ser på som mer "velfungerende" enn meg, jeg er redd for at jeg "elger meg innpå dem". Jeg skal jammen jobbe mer med dette framover.

[Pårørende]

For meg har dette prosjektet faktisk funka bra i alle år. Dvs, jeg vet selvsagt ikke hva folk tenker om meg. Men jeg oppfører meg slik at de i hvertfall ikke sier noe eller at jeg merker det på andre eller stemningen (litt klønete setning, men håper du skjønner hva jeg mener?).

Feks, la oss si at jeg går utenfor min konfortsone og sier noe jeg vanligvis ikke ville turt å si til noen. Merker jeg noe negativt når jeg sier det, trekker jeg meg tilbake og tar lærdom av det (som feks kan være å huske at sånt sier jeg ikke flere ganger). Merker jeg ikke noe negarivt, tør jeg å kanskje si det samme eller noe lignende senere. Det betyr ikke at jeg vet hva de tenker - det betyr bare at jeg tolker det som at de ikke tenker negativt siden jeg ikke merker noe.

Selvfølgelig er det slitsomt/til besvær. Men det er og har vært min eneste måte å "overleve" på, takle relasjoner. Alt annet føles håpløst ut. Jeg er ikke stødig nok, og trygg nok på noen overhode til å skulle endre på det. Jeg tror det vilke blitt for tøft. Og hvorfor skulle jeg endre det npr det funker så bra som det faktisk gjør..

 

Hvis det funker for deg, og du lever godt med å ha det sånn, er det jo ikke et problem. Det er det bare du som kan vite sikkert.

 

Om du derimot ikke synes det funker lenger (siden du tross alt tar det opp som et tema på DOL), men ikke ser hvordan det kan fungere annerledes, kan du kanskje ha noe å hente på å tenke over responsen du har fått i denne tråden.

 

På meg synes det som du innimellom forsvarer denne samspillsstrategien og innimellom problematiser du den selv. Jeg synes Frosken pekte på noe viktig lenger her opp i forhold til behovet for fullstendig og uforbeholden bekreftelse.

[Gjest]

For meg har dette prosjektet faktisk funka bra i alle år. Dvs, jeg vet selvsagt ikke hva folk tenker om meg. Men jeg oppfører meg slik at de i hvertfall ikke sier noe eller at jeg merker det på andre eller stemningen (litt klønete setning, men håper du skjønner hva jeg mener?).

Feks, la oss si at jeg går utenfor min konfortsone og sier noe jeg vanligvis ikke ville turt å si til noen. Merker jeg noe negativt når jeg sier det, trekker jeg meg tilbake og tar lærdom av det (som feks kan være å huske at sånt sier jeg ikke flere ganger). Merker jeg ikke noe negarivt, tør jeg å kanskje si det samme eller noe lignende senere. Det betyr ikke at jeg vet hva de tenker - det betyr bare at jeg tolker det som at de ikke tenker negativt siden jeg ikke merker noe.

Selvfølgelig er det slitsomt/til besvær. Men det er og har vært min eneste måte å "overleve" på, takle relasjoner. Alt annet føles håpløst ut. Jeg er ikke stødig nok, og trygg nok på noen overhode til å skulle endre på det. Jeg tror det vilke blitt for tøft. Og hvorfor skulle jeg endre det npr det funker så bra som det faktisk gjør..

Tillegg: den eneste jeg var så trygg på som jeg ble, som jeg slapp meg løs til og viste den sanne meg til, reagerte igså negativt på meg og nin adferd. Dere har jo dessuten sett hvordan det har gått her inne på dol når jeg har gått utav denne komfortsonen min. Det har ofte ført til mssse negativt og mye vondt. Hvordan Skal jeg fikse sånt da? Resultatet blir jo at holder nye for meg selv, er forsiktig med hva jeg sier og gjør - kort sagt oppfører meg bra og tilpasser meg andre.

[Bella Dotte]

Tillegg: den eneste jeg var så trygg på som jeg ble, som jeg slapp meg løs til og viste den sanne meg til, reagerte igså negativt på meg og nin adferd. Dere har jo dessuten sett hvordan det har gått her inne på dol når jeg har gått utav denne komfortsonen min. Det har ofte ført til mssse negativt og mye vondt. Hvordan Skal jeg fikse sånt da? Resultatet blir jo at holder nye for meg selv, er forsiktig med hva jeg sier og gjør - kort sagt oppfører meg bra og tilpasser meg andre.

 

 

Det må jo være en balanse! En mellomting mellom dørmatte og torpedo.

[Gjest]

Hvis det funker for deg, og du lever godt med å ha det sånn, er det jo ikke et problem. Det er det bare du som kan vite sikkert.

 

Om du derimot ikke synes det funker lenger (siden du tross alt tar det opp som et tema på DOL), men ikke ser hvordan det kan fungere annerledes, kan du kanskje ha noe å hente på å tenke over responsen du har fått i denne tråden.

 

På meg synes det som du innimellom forsvarer denne samspillsstrategien og innimellom problematiser du den selv. Jeg synes Frosken pekte på noe viktig lenger her opp i forhold til behovet for fullstendig og uforbeholden bekreftelse.

Ja, jeg har behov for bekreftelse - særlig på at ting er i orden. Før spurte jeg ofte mibe nærmeste når jeg følte noe var galt, om noe var galt. Dette reagerte de (forståelig nok) på, så jeg sluttet med det. Jeg må la være å få bekreftelse, men i stedet blir jeg urolig så lenge det står på. Det går utover mitt humør og jeg blir stressa og tung i sinn (deppa, lei meg, nedfor, utafor). Jeg vet at dette skyldes faren min, der namma lagde "smilemunn" og "surmunn" da vi møtte henne i døra etter feks skolen. Dette fortalte meg/oss hvordan stemningen var hjemme og hvorvidt vi måtte være forsiktig.

Mye av grunnen til at jeg tar det opp som tema her inne, er nok at jeg synes det er vondt til tider og at det er tungt å bære vonde følelser. For jeg takler svært dårlig å romme vonde følelser. Jeg har oppdaget at jeg gjør alt for å unngå dem.

[Gjest]

Det må jo være en balanse! En mellomting mellom dørmatte og torpedo.

Det er nettopp den balansen jeg sliter så j**** med...

[Gjest]

Skjønner du ikke hva han mener med "doseringsknapp"? Med doseringsknappen sørger man for å slippe ut passe store doser. Ikke alt og ikke intet. men noe i mellom alt og intet.

... passe doser av hva da...? Hva er det jeg gjør feil som folk her inne reagerer på?