Ekspertsvar Er engasjerende mennesker slitsomme?

[Bella Dotte]

... passe doser av hva da...? Hva er det jeg gjør feil som folk her inne reagerer på?

 

 

Les her: http://en.wikipedia.org/wiki/Assertiveness

Endret 8. juli 2013 av Bella Dotte

[frosken]

Oj... Jeg hadde tenkt å svare deg her, hww, men frosken, Pårørende og NHD har svart deg ypperlig! Jeg ville kanskje ha føyd til at mennesker som tenker slik, er vanskelige å ha med å gjøre, man må gå på nåler og passe på hva man sier til dem så de ikke blir såret, føler seg forbigått osv. Jeg har hatt sosial angst og tenkt mye på at jeg er i veien, maser osv, men jeg har blitt flinkere til å regulere dette og tåle ubehaget som oppstår ift det. Jeg tror derfor at vennene mine liker meg og ikke er sammen med meg fordi de synes synd på meg.

 

Men jeg vil likevel komme med en "betroelse": Det gikk opp for meg nå at jeg er "passivt aggressiv" mot min psykolog når jeg tenker/sier til ham " du liker meg ikke på ordentlig, du". Og jeg har det samme reaksjonsmønsteret ift en del av min omgangskrets, som jeg ser på som mer "velfungerende" enn meg, jeg er redd for at jeg "elger meg innpå dem". Jeg skal jammen jobbe mer med dette framover.

Så kult at du identifiserte det passiv aggressive:-) Jeg er blant de mennesker som er litt allergisk mot passiv aggressiv atferd, men hvis folk er i stand til å erkjenne hva de gjør de gangene det er aktuelt, så blir alt så mye bedre!

[Gjest]

Så kult at du identifiserte det passiv aggressive:-) Jeg er blant de mennesker som er litt allergisk mot passiv aggressiv atferd, men hvis folk er i stand til å erkjenne hva de gjør de gangene det er aktuelt, så blir alt så mye bedre!

Betyr det at du (fortsatt?) tror jeg ikke er rasjonell i det jeg har fortalt idag?

[frosken]

Betyr det at du (fortsatt?) tror jeg ikke er rasjonell i det jeg har fortalt idag?

Nå skjønner jeg ikke hva du mener?

[Gjest]

Nå skjønner jeg ikke hva du mener?

Hvis jeg forstod deg riktig, så forstod jeg deg sånn at du mente innleggene mine var preget av emosjoer/følelser og ikke fornuft.. jeg skrev det til deg også

[Madelenemie]

Oj... Jeg hadde tenkt å svare deg her, hww, men frosken, Pårørende og NHD har svart deg ypperlig! Jeg ville kanskje ha føyd til at mennesker som tenker slik, er vanskelige å ha med å gjøre, man må gå på nåler og passe på hva man sier til dem så de ikke blir såret, føler seg forbigått osv. Jeg har hatt sosial angst og tenkt mye på at jeg er i veien, maser osv, men jeg har blitt flinkere til å regulere dette og tåle ubehaget som oppstår ift det. Jeg tror derfor at vennene mine liker meg og ikke er sammen med meg fordi de synes synd på meg.

 

Men jeg vil likevel komme med en "betroelse": Det gikk opp for meg nå at jeg er "passivt aggressiv" mot min psykolog når jeg tenker/sier til ham " du liker meg ikke på ordentlig, du". Og jeg har det samme reaksjonsmønsteret ift en del av min omgangskrets, som jeg ser på som mer "velfungerende" enn meg, jeg er redd for at jeg "elger meg innpå dem". Jeg skal jammen jobbe mer med dette framover.

Hei!

 

Jeg tror ikke det er typisk å være passiv aggressiv når man har asperger, da er man jo direkte sier min psykiater. Passiv aggressiv har vel noe indirekte i seg tror jeg. Kanskje du misforstår hva det er? Sånn som du misforstod og trodde du selv var manipulativ, da du fikk forklart at det er du ikke forstod du det og sa "tusen takk for opplysningen" (håper du husker situasjonen?)

 

Så rart at du sier slikt til din psykolog? Tror du ikke på han når han sier at han liker deg?

 

Da jeg sa en gang til deg at du er pen (jeg sa også akkurat hva jeg liker på deg), dette til informasjon, ble jeg forbauset da du en annen gang stilte spørsmål ved dette igjen? Jeg tenkte da " ? hørte hun ikke hva jeg sa?"

 

Min psykiater liker meg, det har hun skrevet til meg i mail, jeg vet derfor det og har aldri tvilt på det.

 

Når hun av og til har fått en endring i stemmen, særlig ved et par anledninger da jeg håpet på mer forståelse fordi jeg var lei meg, spurte jeg henne om hun var sint "da svarte hun, "Nei jeg er ikke sint" da er det avklart. Så forklarer hun akkurat hvordan saken forholder seg.

Jeg grubler aldri på avklarte forhold. Jeg ser henne inn i ansiktet når hun endrer stemmen, men jeg ser ikke noen annet enn det vanlige ansiktet, som jeg dessverre likevel ikke kjenner igjen :-( pga av den ansikts-blindheten. 

 

Det jeg kan gruble på er feks når min mann sier "du må da ikke stå og si sånt", jeg skjønner da ingenting, så om kvelden når jeg legger meg tenker jeg, på hvorfor det, og etter at jeg fant ut at jeg bare kan spørre andre mennesker om hvorfor, også min mann, så forstår jeg situasjonen, men ikke alltid, mye er og blir gåtefullt, særlig av sånt som man," ikke skal si". Men det avklarte ofrer jeg ikke en tanke mer.

Derfor er tydelighet deilig. Og alle avklaringer og svar av typen "sånn er det" " det mener jeg", osv...

 

Men da jeg sa det til deg, om at, "det var jo lett for deg å snakke i kveld når det blir snakk om TV serier" og du lo :-). Først skjønte jeg jo ikke hvorfor du lo, men etter at du forklarte for meg, at å si noe sånt kan oppfattes/forstås som at man mener den andre er sløv, forstod jeg det. Fra St hanshaugen og hjem, lo seg så mye at jeg ikke klarte forklare min mann hvorfor jeg lo, for jeg lo meg ihjel ( som er en måte å si at man ler fryktelig mye, men det vet du sikkert)  Jeg kan enda le, og godt at du ikke blir lett fornærmet :-) Det er fint!

 

Saken er at jeg forstår ikke at du ikke tror på de tydelig uttalte ting/ord? Særlig fra din psykolog som er en snill og hjertegod mann. Han vil jo aldri lyve/ si noe usant. Jeg vet han liker deg og jeg håper ikke du tviler på det noe mer.

[Bella Dotte]

Jeg tok opp temaet passiv aggressiv med ham i timen i dag, men jeg hørte selv at det ikke var helt dekkende. Jeg vet ikke hva det er, da, men kanskje at jeg syter eller er selvmedlidende, når jeg sier/mener at han ikke er helt oppriktig, hvordan kan han være så hyggelig mot meg når han bare er psykologen min, osv.

Han har vel aldri sagt at han liker meg, men han benekter det heller ikke. I dag sa jeg at jeg har inntrykk av at han er glad i meg, og da sa han "jammen det var da bra". Han sier selv at han er direkte, men jeg mener han er mer høflig av seg. Til tross for at han er god å snakke med, er det enkelte ting som henger i luften. Jeg vil ikke presse ham på dette, spørre direkte om han liker meg, det synes jeg er flaut, barnslig og frekt. Problemet er muligens at jeg ikke helt kan tro på de ordene som aldri er blitt tydelig uttalt.

[Madelenemie]

Jeg tok opp temaet passiv aggressiv med ham i timen i dag, men jeg hørte selv at det ikke var helt dekkende. Jeg vet ikke hva det er, da, men kanskje at jeg syter eller er selvmedlidende, når jeg sier/mener at han ikke er helt oppriktig, hvordan kan han være så hyggelig mot meg når han bare er psykologen min, osv.

Han har vel aldri sagt at han liker meg, men han benekter det heller ikke. I dag sa jeg at jeg har inntrykk av at han er glad i meg, og da sa han "jammen det var da bra". Han sier selv at han er direkte, men jeg mener han er mer høflig av seg. Til tross for at han er god å snakke med, er det enkelte ting som henger i luften. Jeg vil ikke presse ham på dette, spørre direkte om han liker meg, det synes jeg er flaut, barnslig og frekt. Problemet er muligens at jeg ikke helt kan tro på de ordene som aldri er blitt tydelig uttalt.

Hei!

 

 

Syns det var et grumsete og utydelig svar fra han!

 

Skjønner godt at du syns et direkte spørsmål er flaut, på den andre siden har du jo bedt om klemmer og får det, så det burde vel ikke være mer flaut?

 

Min psykiater skriver tydelig til meg at liker meg, det betyr mye! Men jeg har aldri spurt, heller ikke om klemmer :-) men har ikke likt klemming før jeg forstod meg på saken. Merkelig hvor lett alt man forstår er:-)

 

Jeg mener å huske noe som din psykolog har sagt som jo viser at han liker deg selv om han ikke er tydelig nok med ord :-) stikkord "ligne på vennskap" :-) Men kanskje du har gått for langt med å ønske nærhet og klemmer kanskje det gjør det rett og slett vanskeligere å si feks det du vil høre.

 

Jeg sitter jo ca en meter fra min psykiater, og håndhilser kun, samt får klemmer hver gang jeg gir gave, da blir det ikke sånn følelse av at man blir for nære, det er ekkelt hvis man blir for nære noen fysisk og mentalt. Man trenger rom rundt seg, rom bare for seg selv.

[Gjest]

Jeg blir litt overrasket når du påstår at jeg har vært "etter deg" over lang tid/år.  Jeg tror ikke jeg har svart deg mer enn mange andre.  Og det siste året knapt i det hele tatt.  Men jeg har muligens vært litt skarpere i tonen, og rett på sak.  Det har ikke vært vondt ment, for i mitt hode kan klare tilbakemeldinger ofte være greit.  Men vi tenker forskjellig:-)

 

Det snakkes om sårbarhet/hensyn i denne tråden, men nå er det faktisk slik at mange kan være sårbare selv om de ikke roper det ut over dette forumet med jevne mellomrom :-)  Og jeg liker absolutt ikke tilbakemeldinger av typen:  Deg snakker jeg ikke med.

 

Jeg skal ikke plage deg/svare deg mer, og beklager at du har oppfattet meg som ..ja..en stalker...For det har aldri vært min intensjon:-)  Ønsker deg alt godt.

Hei,

Jeg begynner å innse at du har hatt rett hele tiden. Unnskyld. Jeg håper du vil fortsette å påpeke negative ting du måtte se i fremtiden. Jeg tror det kan hjelpe meg mye.

[Gjest]

Hei,

Jeg begynner å innse at du har hatt rett hele tiden. Unnskyld. Jeg håper du vil fortsette å påpeke negative ting du måtte se i fremtiden. Jeg tror det kan hjelpe meg mye.

Ps. Jeg har vært sint på deg mange ganger fordi jeg har følt at du bare har vært ute etter meg (les: kritisere meg fordi du ikke liker meg osv). Men jeg har ikke turt å vise det. Jeg gar faktisk ikke ant hvordan jeg skulle gjort det heller. Akkurat nå føler jdg ikke noe sinne mot deg. Men hadde jeg følt det, så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg skulle gjort der nå heller. Jeg håper å få hjelp til det.

Ønsker deg alt godt - fra innerst av hjertet (og ja, jeg mener det).

[Madelenemie]

Ps. Jeg har vært sint på deg mange ganger fordi jeg har følt at du bare har vært ute etter meg (les: kritisere meg fordi du ikke liker meg osv). Men jeg har ikke turt å vise det. Jeg gar faktisk ikke ant hvordan jeg skulle gjort det heller. Akkurat nå føler jdg ikke noe sinne mot deg. Men hadde jeg følt det, så vet jeg faktisk ikke hvordan jeg skulle gjort der nå heller. Jeg håper å få hjelp til det.

Ønsker deg alt godt - fra innerst av hjertet (og ja, jeg mener det).

Hei!

 

 

Det er enkelt, man bare sier det "jeg er irritert fordi...." så svarer den andre også er det oppklart etter noen frem og tilbake, ikke blir man enig alltid, men man har sagt/skrevet hva man føler.

 

Jeg kunne aldri hatt venner eller bekjentskaper jeg ikke kunne oppklart og vært ærlig og tydelig med.

[Madelenemie]

Tvertimot, synes jeg. Jeg synes det er fint at forumet og alle dere fins, at vi kan støtte og informere hverandre, prate og utveksle erfaringer. Jeg opplever ikke brukerne her som uselvstendige. Derimot at vi er litt opposisjonelle og slett ikke vil godta "oppleste og vedtatte" sannheter, men stiller spørsmålstegn når vi kjenner at det er noe som skurrer, feks ved "ekspertsvar".

Hei

Helt enig :-)

Eneste grunn til at jeg ønsket jeg var barn igjen er, Internett :-)

Velsignelse for oss med autisme, her finner vi svarene!

Likevel er jeg stor takknemlig til de NT som svarer godt og grundig på det jeg burde, men likevel ikke vet, pga feil fokus/ hjernefungering.

Informasjon om mye finner jeg, men det som skjer inni menneskene, hvorfor de handler tenker og sier en del ting gjør dere best i å forklare for meg :-) jeg plukker det opp!

[tonie]

Er det en negativ egenskap å være nysgjerrig på ting, spørrende, lærevillig, engasjerende, hjelpsom? Dvs, synes flertallet det er slitsomt/masete å være sammen med "slike"?

Har dere noen tanker rundt dette?

Jeg vet det ikke finnes noe fasitsvar, men.. jeg vil gjerne høre hva andre tenker om dette da jeg er litt usikker rundt dette temaet.

Ja, jeg synes noen ganger det er slitsomt med mennesker som må spørre om alt mulig, og ikke bare kan tenke selv, gjøre egne valg, lese bruksanvisningen, lese oppskriften, google, eller hva som nå skal til for å finne svaret. Jeg har skjønt at det for enkelte er en sosial greie, det med å spørre om tusen ting. De liker å skravle, og for å få andre på glid funker det med spørsmål, for da må de jo svare. Andre spør og graver om ting de egentlig fint skjønner selv for å liksom gjøre seg hjelpeløse og små. Det skjønner jeg ikke bæret av, og det kan irritere meg. Det er sikkert ikke veldig pent av meg, men ja, jeg kan bli irritert.

 

Hjelpsomme mennesker. Tja, det kommer an på graden av hjelpsomhet. Noen ganger oppfører folk seg som tjenestefolk som logrer rundt, snakker en etter munnen og tilbyr seg omtrent å hjelpe til med å fullføre setningen for en. Det blir masete og altfor mye. Normal hjelpsomhet er en veldig fin ting. Jeg synes det er flott med mennesker som vil trå til når det trengs, og som tilbyr seg å hjelpe uten å bli spurt først.

 

Å være lærevillig og nysgjerrig er veldig positivt i mine øyne. Alle jeg har møtt som har nådd en svært høy alder har vært av det slaget:)

 

Og engasjement er vel sjelden feil? Engasjerte mennesker har en egen glød, og de smitter gjerne andre med måten de er på. Det er klart, hvis den engasjerte messer i det uendelige om sitt, da kan det også bli en smule slitsomt. Perfekte engasjerte mennesker vet når nok er nok, lar andre også slippe til, og kan snakke om annet enn favorittemaet sitt nå og da.

[Colette]

Ja, jeg synes noen ganger det er slitsomt med mennesker som må spørre om alt mulig, og ikke bare kan tenke selv, gjøre egne valg, lese bruksanvisningen, lese oppskriften, google, eller hva som nå skal til for å finne svaret. Jeg har skjønt at det for enkelte er en sosial greie, det med å spørre om tusen ting. De liker å skravle, og for å få andre på glid funker det med spørsmål, for da må de jo svare. Andre spør og graver om ting de egentlig fint skjønner selv for å liksom gjøre seg hjelpeløse og små. Det skjønner jeg ikke bæret av, og det kan irritere meg. Det er sikkert ikke veldig pent av meg, men ja, jeg kan bli irritert.

 

 

Jeg er så enig i dette.  På meg virker den slags oppførsel mer som et behov for oppmerksomhet enn at man egentlig spør om noe man ønsker svar på/kunnskap om. Og som man deretter ønsker å regulere oppførselen sin etter

[Gjest Ladytron]

Er det en negativ egenskap å være nysgjerrig på ting, spørrende, lærevillig, engasjerende, hjelpsom? Dvs, synes flertallet det er slitsomt/masete å være sammen med "slike"?

Jeg synes for det meste at det er ok med folk som er nysjerrig på ting, spørrende og lærevillig. Engasjement er stort sett bra (er selv ganske nysjerrig av meg og liker å lære mer om hva andre driver med), men hvis det er folk som er så engasjerte at de kan prate i evigheter og veldig detaljert om spesifikke hobbier og interesser (spesielt hvis de ikke matcher mine interesseområder) så synes jeg det kan bli slitsomt. Hjelpsomhet er helt greit, men på mange områder liker best å ordne ting selv. Hvis det blir veldig mange spørsmål om å hjelpe og slikt så kan jeg i noen tilfeller tenke at det virker litt falskt og tilgjort.

[Gjest]

Det hender seg at jeg blir sliten, lei og oppgitt over meg selv også. Jeg føler meg som et gnagsår. Og da blir jeg sint på meg selv.

[Ayia]

Ja, jeg synes noen ganger det er slitsomt med mennesker som må spørre om alt mulig, og ikke bare kan tenke selv, gjøre egne valg, lese bruksanvisningen, lese oppskriften, google, eller hva som nå skal til for å finne svaret. Jeg har skjønt at det for enkelte er en sosial greie, det med å spørre om tusen ting. De liker å skravle, og for å få andre på glid funker det med spørsmål, for da må de jo svare. Andre spør og graver om ting de egentlig fint skjønner selv for å liksom gjøre seg hjelpeløse og små. Det skjønner jeg ikke bæret av, og det kan irritere meg. Det er sikkert ikke veldig pent av meg, men ja, jeg kan bli irritert.

 

Hjelpsomme mennesker. Tja, det kommer an på graden av hjelpsomhet. Noen ganger oppfører folk seg som tjenestefolk som logrer rundt, snakker en etter munnen og tilbyr seg omtrent å hjelpe til med å fullføre setningen for en. Det blir masete og altfor mye. Normal hjelpsomhet er en veldig fin ting. Jeg synes det er flott med mennesker som vil trå til når det trengs, og som tilbyr seg å hjelpe uten å bli spurt først.

 

Å være lærevillig og nysgjerrig er veldig positivt i mine øyne. Alle jeg har møtt som har nådd en svært høy alder har vært av det slaget:)

 

Og engasjement er vel sjelden feil? Engasjerte mennesker har en egen glød, og de smitter gjerne andre med måten de er på. Det er klart, hvis den engasjerte messer i det uendelige om sitt, da kan det også bli en smule slitsomt. Perfekte engasjerte mennesker vet når nok er nok, lar andre også slippe til, og kan snakke om annet enn favorittemaet sitt nå og da.

Helt enig i det du skriver her. Jeg legger det samme i lærevillig, nyskjerrig og engasjert som deg - de jeg kjenner som jeg vil beskrive med disse adjektivene er alle proaktive og på hugget, ikke "små" eller "hjelpeløse". Jeg er selv utrolig glad i smalltalk og "jabbing", jabber gjerne om alt og intet, men jeg syns ofte de som liker å fremstå som martyrer, "ofre" - eller politisk überkorrekte for den saks skyld - ofte blir litt grunne og blittelitt kjedelige. Jeg liker at folk står for noe, tror på noe, og ikke snur kappa etter vinden ved første motstands veg. Mot er jo så mye mer interessant! Men, for all del, dette betyr ikke at jeg slår hånda av dem av den grunn - jeg liker bare innimellom å konfrontere dem bittelitt i gjerningsøyeblikket hehe

Endret 13. juli 2013 av Kayia

[Gjest]

Ja, jeg synes noen ganger det er slitsomt med mennesker som må spørre om alt mulig, og ikke bare kan tenke selv, gjøre egne valg, lese bruksanvisningen, lese oppskriften, google, eller hva som nå skal til for å finne svaret. Jeg har skjønt at det for enkelte er en sosial greie, det med å spørre om tusen ting. De liker å skravle, og for å få andre på glid funker det med spørsmål, for da må de jo svare. Andre spør og graver om ting de egentlig fint skjønner selv for å liksom gjøre seg hjelpeløse og små. Det skjønner jeg ikke bæret av, og det kan irritere meg. Det er sikkert ikke veldig pent av meg, men ja, jeg kan bli irritert.

 

Hjelpsomme mennesker. Tja, det kommer an på graden av hjelpsomhet. Noen ganger oppfører folk seg som tjenestefolk som logrer rundt, snakker en etter munnen og tilbyr seg omtrent å hjelpe til med å fullføre setningen for en. Det blir masete og altfor mye. Normal hjelpsomhet er en veldig fin ting. Jeg synes det er flott med mennesker som vil trå til når det trengs, og som tilbyr seg å hjelpe uten å bli spurt først.

 

Å være lærevillig og nysgjerrig er veldig positivt i mine øyne. Alle jeg har møtt som har nådd en svært høy alder har vært av det slaget:)

 

Og engasjement er vel sjelden feil? Engasjerte mennesker har en egen glød, og de smitter gjerne andre med måten de er på. Det er klart, hvis den engasjerte messer i det uendelige om sitt, da kan det også bli en smule slitsomt. Perfekte engasjerte mennesker vet når nok er nok, lar andre også slippe til, og kan snakke om annet enn favorittemaet sitt nå og da.

Det vil si at dere blir irriterte over meg? Det er ikke ment passivt aggressivt - jeg spør fordi jeg ønsker å ta til mwg og endre på det som er negativt ved min atferd. Vil jo ikke irritere andre.. Takk for tilbakemeldingene

[frosken]

Det vil si at dere blir irriterte over meg? Det er ikke ment passivt aggressivt - jeg spør fordi jeg ønsker å ta til mwg og endre på det som er negativt ved min atferd. Vil jo ikke irritere andre.. Takk for tilbakemeldingene

 

 

Temaet i denne tråden er formulert generelt, ikke spesifikt om deg. Jeg oppfatter det ikke som at svarene til tonie og flere andre handler om hva de synes om deg, de svarer hva de tenker generelt om temaet i tråden.

[Ayia]

Det vil si at dere blir irriterte over meg? Det er ikke ment passivt aggressivt - jeg spør fordi jeg ønsker å ta til mwg og endre på det som er negativt ved min atferd. Vil jo ikke irritere andre.. Takk for tilbakemeldingene

Mitt svar var generellt, basert på tonies svar på ditt generelle åpningsspørsmål. Det var altså ikke spesielt rettet mot deg som person.  

 

Som jeg skrev i svaret er jeg glad i en god diskusjon, men enkelte brukere gidder jeg ikke engang å lese innleggene til, enten fordi jeg misliker argumentasjonsteknikken eller fordi rett og slett fordi meningsuniverset bakenfor er så langt fra min mitt at jeg ikke gidder bruke tid på det. Du er ikke en av dem disse brukerne jeg dropper.

 

Men; den dagen jeg kjenner på irritasjon over bruk eller brukere her inne kommer jeg til å logge av frivillig og kjapt, jeg er jo ikke her for å plage meg selv heller hehe.

Endret 13. juli 2013 av Kayia