Personlighetsforstyrrelser.

[frosken]

Det er vits i å møte uansett. Så lenge du er der, så er du med i en gruppeprosess. Men du gjør det mye enklere for deg selv og andre om du tar sats og sier litt - mens du samtidig kan si at du ikke ønsker å gå for mye inn i alt som foregår akkurat nå.

 

Kanskje kan du også snakke litt med gruppa di om at du har en del aha-opplevelser for tiden rundt dette med unnvikelse.

 

Jeg håper du kommer deg av gårde i morgen. Hyggelig om du forteller hvordan det går i etterkant:-)

[AnonymBruker]

Det er vits i å møte uansett. Så lenge du er der, så er du med i en gruppeprosess. Men du gjør det mye enklere for deg selv og andre om du tar sats og sier litt - mens du samtidig kan si at du ikke ønsker å gå for mye inn i alt som foregår akkurat nå.

 

Kanskje kan du også snakke litt med gruppa di om at du har en del aha-opplevelser for tiden rundt dette med unnvikelse.

 

Jeg håper du kommer deg av gårde i morgen. Hyggelig om du forteller hvordan det går i etterkant:-)

 

Takk for tilbakemeldingen

 

Har fremdeles plan om å reise dit og så får jeg se hva jeg klarer å dele med gruppa. Har ikke vært særlig god på det fra før, så er litt tvilende til hvordan det skal bli. Jeg kan komme med en liten oppdatering i morgen, så får jeg håpe jeg klarer å komme med noe positivt, ikke bare fokusere på alt det negative...    

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Da har jeg vært på gruppa i dag og vet ikke egentlig om jeg har lyst til å si hvordan det gikk da jeg ikke er fornøyd selv. Men siden jeg nå en gang skrev i går at jeg skulle fortelle hvordan det gikk, så følte jeg at jeg burde prøve å skrive noe.

 

Klarte ikke si så mye om hvordan jeg har det og hva jeg tenker på, men merket at de andre forstod likevel. Hu ene sa til og med «slutter du, slutter jeg» (uten at jeg hadde sakt at jeg vurderer det), så nå føler jeg meg litt låst. Snakket med terapeutene etter gruppa, sa jeg fremdeles var usikker på om jeg vil fortsette i gruppa eller ikke. Siden jeg ikke var sikker så synes de jeg skulle utsette avgjørelsen i hvert fall til neste uke, ikke ta en beslutning før jeg var mer sikker. Sannheten er at jeg er veldig splittet, har så mange tanker og følelser som sier motsatte ting. For eksempel så kan jeg tenke at ved å slutte gjør jeg meg selv en bjørnetjeneste, jeg unngår ubehag her og nå, men det hjelper meg ikke å bryte ut av mitt gamle mønster, mens samtidig føler jeg at jeg ikke fortjener å være der, at jeg «smitter» de andre med mitt dårlige humør og at jeg ikke bidrar nok, at jeg ikke klarer å benytte meg av tilbudet og at noen andre burde få min plass.  Har flere motstridene tanker og følelser rundt dette valget, så det virker helt umulig for meg å skulle velge – hva er riktig å gjøre? I tillegg blir dette nok et valg jeg utsetter å ta. Vet ikke om det er klokt av meg heller, burde jeg ikke unngå å utsette ting, er det ikke noe av det jeg bare måtte lære meg, ta valg nå – ikke i morgen eller neste uke…?  

 

Jeg vil så veldig gjerne gjøre de riktige tingene for å bli bedre, er utålmodig og stiller krav til meg selv (hva jeg burde klare), men enda får jeg det ikke til… Kjenner at jeg blir frustrert og at jeg allerede nå mister motet. Synes det er vanskelig å holde ut og fortsette når jeg ikke føler at jeg mestrer det, har nok litt lite evne til å holde ut i motgang i forhold til andre mennesker. Ironisk nok så skrev jeg i går at jeg skulle unngå å fokusere kun på det negative, men se hva jeg også fikk til. Dette innlegget sier vel sitt om den saken, men jeg klarer ikke finne noe positivt dessverre, så da får det bli med dette...  

 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

Det er vanskelig å se hva du har å vinne på å slutte i gruppa nå - annet enn å unngå noen utfordrende situasjoner og vanskelige følelser. I en del slike grupper har man en regel at dersom man vil slutte, så må man uansett møte opp de fire påfølgende gangene slik at gruppa kan få være med på en avslutning. Jeg håper det er en slik regel der du går, for det å trekke seg ut av gruppe i en vanskelig fase synes jeg ikke gir mening.

 

Nå skal du jo søkes til en planlagt innleggelse. For meg virker det logisk at du fortsetter i gruppa inntil du skal innlegges, og så kan du i løpet av innleggelsen reflektere over og diskutere med personalet hva slags behandling du skal satse på fremover.

[Madelenemie]

Jeg skal egentlig på møte med sønnen min på skolen kl 10, men klarer ikke det nå. Jeg er helt rasert inni meg.

Jeg tror jeg må si meg fornøyd med det jeg har fått til og slutte å kjempe for å få det bedre.

Lykke til med din prosess. Du vil bli sterkere med tiden - som deg trodde jeg ting var umulig å få til, men jeg kom langt. Jeg er sikker på st det er mulig for deg også.

Hei!

 

Blir du rassert av noe noen skriver, av en kommentar?

 

Da har du mye å lære av meg :-) men du vil jo ikke??

 

Jeg leste gjennom tråden fort og kan ha mistet noe, men om du ikke møtte til en avtale pga av følelser, så er det umodent av deg. Som foreldre går datoer, klokkeslett, avtaler foran oss selv, uansett hvor sliten man er så avlyser man ikke et møte eller en avtale, i vertfall ikke om det er for barna, helst ikke ellers heller.

Jeg fikk omgangssyke i dag, jeg dro til tannlegen, men jeg sa det til han, for jeg tenkte på ubehaget for han om jeg kastet opp på ustyret hans, og det streifet meg griseriet og å få spy i vranghalsen, han syns det var fint jeg kom og brydde seg ikke sa han, spyr du så spyr du, sa han, og jeg gjorde ikke det, men jeg følte meg syk så ca på ettermiddagen ble jeg bra .-) Omgangssyke varer ca en dag,

[AnonymBruker]

Det er vanskelig å se hva du har å vinne på å slutte i gruppa nå - annet enn å unngå noen utfordrende situasjoner og vanskelige følelser. I en del slike grupper har man en regel at dersom man vil slutte, så må man uansett møte opp de fire påfølgende gangene slik at gruppa kan få være med på en avslutning. Jeg håper det er en slik regel der du går, for det å trekke seg ut av gruppe i en vanskelig fase synes jeg ikke gir mening.

 

Nå skal du jo søkes til en planlagt innleggelse. For meg virker det logisk at du fortsetter i gruppa inntil du skal innlegges, og så kan du i løpet av innleggelsen reflektere over og diskutere med personalet hva slags behandling du skal satse på fremover.

 

Er litt usikker på hvordan den regelen er der jeg går, husker vi snakket om det i starten, men så har de som har sluttet stort sett bare forsvunnet uten å møte opp en del ganger, for så og slutte helt. Hadde nok gjort det samme selv om jeg ikke hadde kommet meg tilbake i dag, for jo lengere tid det går, jo verre er det å komme tilbake... Følte selv at ved at jeg møtte opp i dag sørget jeg for å holde døra åpen for å kunne fortsette og at jeg skulle ta et valg etter å ha kjent på hvordan det var å være der i dag, men det tror jeg er en dårlig strategi nå. Uansett så har jeg blitt enig med behandlerne å vente med å ta en beslutning til neste uke, det skulle også være temaet den dagen uten at jeg slapp å være i fokus, mer som et generelt tema som kan være aktuelt for flere.   

 

Du har sikkert rett i det du sier om at det er et dårlig tidspunkt å trekke seg ut og at det muligens ikke er noe å vinne på å trekke meg ut nå. Likevel er jeg usikker, er ikke bare om å gjøre å slippe ubehaget, handler også om en dårlig samvittighet for mye, blant annet føler jeg meg som en "dårlig pasient" fordi jeg ikke klarer å delta på samme måte som de andre og at jeg tar opp en plass noen andre har mer rett på enn meg.   

 

Vet jo ikke når den innleggelsen blir da, sikkert en del ventetid. Helst skulle jeg ønske at jeg kunne fått plass før sommeren for å få litt struktur og orden på livet mitt igjen, for så å kunne søke skole til høsten og kombinere det med samtale på poliklinikken. Har ikke lyst til å kaste bort enda et år, har så lyst til å kunne leve et normalt liv og klare å ta en utdannelse...

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[slabbedask]

Hei!

 

Blir du rassert av noe noen skriver, av en kommentar?

 

Da har du mye å lære av meg :-) men du vil jo ikke??

 

Jeg leste gjennom tråden fort og kan ha mistet noe, men om du ikke møtte til en avtale pga av følelser, så er det umodent av deg. Som foreldre går datoer, klokkeslett, avtaler foran oss selv, uansett hvor sliten man er så avlyser man ikke et møte eller en avtale, i vertfall ikke om det er for barna, helst ikke ellers heller.

Jeg fikk omgangssyke i dag, jeg dro til tannlegen, men jeg sa det til han, for jeg tenkte på ubehaget for han om jeg kastet opp på ustyret hans, og det streifet meg griseriet og å få spy i vranghalsen, han syns det var fint jeg kom og brydde seg ikke sa han, spyr du så spyr du, sa han, og jeg gjorde ikke det, men jeg følte meg syk så ca på ettermiddagen ble jeg bra .-) Omgangssyke varer ca en dag,

 

Hadde jeg hatt omgangssyke er tannlegen det siste stedet jeg ville gått!!

Endret 12. februar 2014 av slabbedask

[frosken]

Jeg mener at den dårlige samvittigheten og forestillingen om at andre kan bruke plassen bedre, er en del av det ubehaget du bør prøve å utholde. Det tar ofte svært lang tid før folk opplever at de fullt ut klarer å bruke gruppetiden optimalt, så du er neppe den eneste i gruppa som av og til føler dette.

 

Uansett, så synes jeg ut i fra diskusjonen om "herding" at det du kan sørge for akkurat nå er å la være å slutte i gruppa, møte hver gang, tåle ubehaget, komme tilbake gangen etter osv. osv. Jeg mener du er i stand til å sørge for å alltid møte opp, selv om du kanskje kommer til å synes det er kjipt å være der, ikke får til å si så mye osv. Gruppa er en konkret arena hvor du kan øve på å unngå ubehag.

[Madelenemie]

Hadde jeg hatt omgangssyke er tannlegen det siste stedet jeg ville gått!!

Hei!

 

Det handler ikke om å ville, men en avtale , og tannlegen ville ha meg der, beklageligvis, for jeg var syk, trodde ble frisk ca kl 16.00, mne så ble jeg blek igjen. Tannlegen sprutet i vei og jeg brakk meg i \bilen, måtte tenke, system og strategi og kjør på, for  følte meg grønn og kvalm og skjelven.

 

Da jeg holdt på med noe på kontoret, kom min foreleser innom, han sa jeg så rar ut, jeg så meg selv i speilet  da han gikk og jeg syns jeg så blek og merkelig ut/sliten ut...., jeg så ikke mer, for tenkte jeg  er så travel.

 

Jeg brakk meg klokken 04.00 ca, det sa uægrjæ og videre, skjedde det sammen, heldigvis er jeg bra nå, kvalm, men jeg vet at omgansgsyke varer en dag, det er jeg glad for.

[Bella Dotte]

Omgangssyke heter lissom omgangssyke fordi den er ...jævlig... smittsom!

[slabbedask]

Hei!

 

Det handler ikke om å ville, men en avtale , 

 

Joda, men det er lov å være syk også. 

[slabbedask]

Omgangssyke heter lissom omgangssyke fordi den er ...jævlig... smittsom!

 

Og å ligge i tannlegestolen og munnen full av instrumenter mens man er skikkelig spysjyk er ikke akkurat spesielt lurt.

[AnonymBruker]

Jeg mener at den dårlige samvittigheten og forestillingen om at andre kan bruke plassen bedre, er en del av det ubehaget du bør prøve å utholde. Det tar ofte svært lang tid før folk opplever at de fullt ut klarer å bruke gruppetiden optimalt, så du er neppe den eneste i gruppa som av og til føler dette.

 

Uansett, så synes jeg ut i fra diskusjonen om "herding" at det du kan sørge for akkurat nå er å la være å slutte i gruppa, møte hver gang, tåle ubehaget, komme tilbake gangen etter osv. osv. Jeg mener du er i stand til å sørge for å alltid møte opp, selv om du kanskje kommer til å synes det er kjipt å være der, ikke får til å si så mye osv. Gruppa er en konkret arena hvor du kan øve på å unngå ubehag.

 

Du har rett, jeg burde klare å gjennomføre det å møte opp. Vil jo gjøre de riktige tingene for å bli bedre, er bare ikke alltid like klart for meg hva som er riktig å gjøre. Har innimellom et eget sett med logiske tanker - som for andre nok ikke ser fullt så logiske ut...   

 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

 

Du har rett, jeg burde klare å gjennomføre det å møte opp. Vil jo gjøre de riktige tingene for å bli bedre, er bare ikke alltid like klart for meg hva som er riktig å gjøre. Har innimellom et eget sett med logiske tanker - som for andre nok ikke ser fullt så logiske ut...   

 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

 

Lurer forresten på en ting til, fikk høre at jeg reagerte forutsigbart på noe. Hvordan kan de si det? De visste vel ikke hvordan jeg ville reagere/tenke om det de presenterte for meg? Ble nesten litt fornærmet. Er det slik at de ser på alle under en kam (diagnose) og at de tenker hun har den diagnosen og kommer sikkert til å tenke det og det...? Ser de ikke individene bak diagnosene? (Det handlet her om hvordan jeg reagerte/tenkte når de presenterte forslaget om en innleggelse for meg.)  

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[frosken]

 

Lurer forresten på en ting til, fikk høre at jeg reagerte forutsigbart på noe. Hvordan kan de si det? De visste vel ikke hvordan jeg ville reagere/tenke om det de presenterte for meg? Ble nesten litt fornærmet. Er det slik at de ser på alle under en kam (diagnose) og at de tenker hun har den diagnosen og kommer sikkert til å tenke det og det...? Ser de ikke individene bak diagnosene? (Det handlet her om hvordan jeg reagerte/tenkte når de presenterte forslaget om en innleggelse for meg.)  

Anonymous poster hash: b29c4...c70

 

Du har nok gjennom lang tid vist typiske reaksjonsmønstre, og dette har sannsynligvis også kommet tydelig frem under utredningen. Dette gir dem god grunn til å ha noen tanker om hvordan du kommer til å reagere på forslag fra deres side. De fikk jo ganske rett også, gjorde de ikke?

[AnonymBruker]

Uansett hvem det var, er stillstand preget av at motforestillinger mot endring får dominere. Hvis en ikke endrer sin adferd, blir alt som før.

 

Gjelder dette også de med Asperger?

Anonymous poster hash: dae35...ef0

[AnonymBruker]

Du har nok gjennom lang tid vist typiske reaksjonsmønstre, og dette har sannsynligvis også kommet tydelig frem under utredningen. Dette gir dem god grunn til å ha noen tanker om hvordan du kommer til å reagere på forslag fra deres side. De fikk jo ganske rett også, gjorde de ikke?

 

De gjorde visst det...

Tenkte de bare sa dette på grunn av diagnosen, ikke på grunn av hvordan jeg har reagert på ting tidligere, men ser jo at det er en viss sammenheng nå... 

 

Rart hvor "ulogisk" jeg tenker om ting, for når jeg ser andre forklare det for meg forstår jeg jo poengene, men jeg ville aldri tenkt slik selv... Tar alt i verste mening uansett!

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Du har nok gjennom lang tid vist typiske reaksjonsmønstre, og dette har sannsynligvis også kommet tydelig frem under utredningen. Dette gir dem god grunn til å ha noen tanker om hvordan du kommer til å reagere på forslag fra deres side. De fikk jo ganske rett også, gjorde de ikke?

 

Føler meg faktisk ganske dum som ikke ser slike ting selv. Ikke rart jeg misoppfatter/mistolker en del utsagn og situasjoner når jeg ikke ser dette en gang... 

Anonymous poster hash: b29c4...c70

[AnonymBruker]

Tenkte jeg skulle bidra litt med min historie. Jeg er ny her på tråden, men har lest mesteparten av det som står i den. For ca 10 år siden var jeg en person preget av dyp depresjon, selvmordstanker og et par selvmordsforsøk. Jeg gikk jevnlig til psykolog et par år, og deltok også i gruppebehandling. Men droppet ut etter et par uker. Jeg ble tilbudt døgnopphold, men avslo, siden jeg mente at jeg kunne håndtere dette selv. Og det er vel HER ordet herding kommer inn: Dette med at tidens tann vil kanskje hviske ut dette. Jeg vokste iallefall opp, og ble en ganske så tøff dame. Jeg gikk ut fra psykiatrien med sikkert 6-7 ulike personlighetsforstyrrelser, samt en alkoholavhengighet. Alkoholavhengigheten fikk jeg behandlet med et dagopphold på en klinikk over flere uker. Depresjonen ble jeg bare gradvis kvitt. Det var vel ikke noe spesifikt som gjorde at den ble borte, men livssituasjonen min forandret seg. Plutselig hadde jeg en samboer, og følte meg ikke så ensom lenger. Og depresjonen ble borte.

 

Dette med personlighetsforstyrrelser er noe jeg finner svært interessant i ettertid. Jeg har barn selv nå, og har på grunn av en sønns oppførsel på skolen blitt bedt om å fylle ut diverse skjemaer. Og dette bare fordi han bråket endel i klassen i siste halvdel av en klasse, og første halvdel av neste klasse. Han har blitt betydelig bedre, og det er ingen store spørsmål lenger. Poenget mitt er at vi hele tiden i dag ønsker å sette oss selv, og andre inn i boksen vi kaller "normal". Etter min mening burde denne boksen blitt betydelig utvidet. Jeg har for eksempel gått inn forlik med meg selv, og akseptert at jeg alltid vil score høyt på endel personlighetsforstyrrelser. Jeg vil alltid være introvert, fordi jeg trives slik. Og jeg vil alltid være høysensitiv. Og legg merke til ordene jeg bruker for å beskrive dette. I psykiatrien vil dette bli betegnet som unnvikende, schizoid osv. Men jeg aksepterer at det er slik jeg er, og jeg ønsker faktisk å være slik. Jeg ønsker å tilbringe mye tid med meg selv, og å unngå sosiale tilstelninger. Jeg ønsker å være et rart, merkelig menneske, som er mer opptatt av ozonlaget, enn hvem som vant siste års grammy-utdeling. Og det er helt ok!

 

Vet ikke hva NHD legger i begrepet "herding", men dette er min definisjon. Så lenge jeg fikk til livs alkoholproblemet mitt, så gikk alt annet av seg selv. Og depresjonen, som skyldtes min barndom og oppvekst, ble behandlet ved at jeg valgte å være åpen for familie og venner.  Og ikke minst ved at jeg ga livet en sjanse, og fant mitt livs kjærlighet.

Anonymous poster hash: e3491...7ea

[AnonymBruker]

 

Tenkte jeg skulle bidra litt med min historie. Jeg er ny her på tråden, men har lest mesteparten av det som står i den. For ca 10 år siden var jeg en person preget av dyp depresjon, selvmordstanker og et par selvmordsforsøk. Jeg gikk jevnlig til psykolog et par år, og deltok også i gruppebehandling. Men droppet ut etter et par uker. Jeg ble tilbudt døgnopphold, men avslo, siden jeg mente at jeg kunne håndtere dette selv. Og det er vel HER ordet herding kommer inn: Dette med at tidens tann vil kanskje hviske ut dette. Jeg vokste iallefall opp, og ble en ganske så tøff dame. Jeg gikk ut fra psykiatrien med sikkert 6-7 ulike personlighetsforstyrrelser, samt en alkoholavhengighet. Alkoholavhengigheten fikk jeg behandlet med et dagopphold på en klinikk over flere uker. Depresjonen ble jeg bare gradvis kvitt. Det var vel ikke noe spesifikt som gjorde at den ble borte, men livssituasjonen min forandret seg. Plutselig hadde jeg en samboer, og følte meg ikke så ensom lenger. Og depresjonen ble borte.

 

Dette med personlighetsforstyrrelser er noe jeg finner svært interessant i ettertid. Jeg har barn selv nå, og har på grunn av en sønns oppførsel på skolen blitt bedt om å fylle ut diverse skjemaer. Og dette bare fordi han bråket endel i klassen i siste halvdel av en klasse, og første halvdel av neste klasse. Han har blitt betydelig bedre, og det er ingen store spørsmål lenger. Poenget mitt er at vi hele tiden i dag ønsker å sette oss selv, og andre inn i boksen vi kaller "normal". Etter min mening burde denne boksen blitt betydelig utvidet. Jeg har for eksempel gått inn forlik med meg selv, og akseptert at jeg alltid vil score høyt på endel personlighetsforstyrrelser. Jeg vil alltid være introvert, fordi jeg trives slik. Og jeg vil alltid være høysensitiv. Og legg merke til ordene jeg bruker for å beskrive dette. I psykiatrien vil dette bli betegnet som unnvikende, schizoid osv. Men jeg aksepterer at det er slik jeg er, og jeg ønsker faktisk å være slik. Jeg ønsker å tilbringe mye tid med meg selv, og å unngå sosiale tilstelninger. Jeg ønsker å være et rart, merkelig menneske, som er mer opptatt av ozonlaget, enn hvem som vant siste års grammy-utdeling. Og det er helt ok!

 

Vet ikke hva NHD legger i begrepet "herding", men dette er min definisjon. Så lenge jeg fikk til livs alkoholproblemet mitt, så gikk alt annet av seg selv. Og depresjonen, som skyldtes min barndom og oppvekst, ble behandlet ved at jeg valgte å være åpen for familie og venner.  Og ikke minst ved at jeg ga livet en sjanse, og fant mitt livs kjærlighet.

Anonymous poster hash: e3491...7ea

 

 

Takk for at du delte dette og fint å høre at du har fått det bedre, det gir en viss form for håp om at en endring er mulig.

 

Jeg er også enig med deg i at begrepet "normal" burde utvides noe og at det er greit å være annerledes så lenge en fungerer i samfunnet (jobb/skole), ikke utsetter andre for ubehag med sin væremåte og at man er fornøyd med sitt eget liv. Som du selv sa så forsvant depresjonen din når du slo det til ro med tanken om at det var ok å ikke være helt normal og at din livssituasjon endret seg i positiv retning. 

 

Det er det jeg også tror den vil komme til å gjøre for min del, at når jeg oppnår bedre livssituasjon, fungering og livsglede, at depresjonen vil lette - at den er et resultat av den sorgen jeg føler over det livet jeg lever i dag og hvordan jeg ikke klarer å fungere/leve slik JEG ØNSKER å leve. 

Anonymous poster hash: b29c4...c70