Han ler meg opp i ansiktet

[Mamma til to]

Hei, jeg er litt fortvila.. Minstemann på 4 1/2 har begynt å le meg opp i ansiktet når jeg snakker alvorlig med ham. Han har gjort dette en 4-5 ganger det siste halvåret, og en gang til faren. Dette synes vi er en alvorlig reaksjon og jeg kjenner meg rådvill. Når jeg spør ham hvorfor han gjør dette, svarer han at han vet ikke, det bobler bare fram. Etter en stund, når han er rolig, kan vi snakke om det, og da er han alvorlig og ser ut til å skjønne at dette ikke er noe han skal gjøre. Det er fortvilende fordi han selv ikke greier å hente seg inn og vi blir provosert og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe ham ut av det. Dessuten trenger jeg tips til hvordan vi skal forholde oss til det når det skjer. Takker for svar! Hilsen

[Lillemus]

Han er bare fire år! Hvem har vel ikke opplevd - langt eldre enn det! - at man ikke klarer å holde latteren tilbake selv om man egentlig burde ta situasjonen langt mer alvorlig enn som så.

 

Med mindre han gjør det helt bevisst så ville jeg ikke lagd noen store scener av dette, men gitt ham beskjed der og da om at han ikke skal le og - avhengig av situasjonen - sagt ferdig skjenneprekenen eller snudd ryggen til og latt ham på den måten vite at det ikke går inn på deg.

[mussa]

Hei, jeg er litt fortvila.. Minstemann på 4 1/2 har begynt å le meg opp i ansiktet når jeg snakker alvorlig med ham. Han har gjort dette en 4-5 ganger det siste halvåret, og en gang til faren. Dette synes vi er en alvorlig reaksjon og jeg kjenner meg rådvill. Når jeg spør ham hvorfor han gjør dette, svarer han at han vet ikke, det bobler bare fram. Etter en stund, når han er rolig, kan vi snakke om det, og da er han alvorlig og ser ut til å skjønne at dette ikke er noe han skal gjøre. Det er fortvilende fordi han selv ikke greier å hente seg inn og vi blir provosert og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe ham ut av det. Dessuten trenger jeg tips til hvordan vi skal forholde oss til det når det skjer. Takker for svar! Hilsen

 

Hei!

Er ingen ekspert, men på programmet "familieråd med Jo Frost" i går snakket de om akkurat dette. Frost sa at barnet gjorde dette for å "balansere ut" foreldrenes humør. Det er altså en reaksjon på foreldrenes sinne/frustrasjon/irritasjon. Dette ligger nok ganske dypt i barnets overlevelsesinstinkter, så jeg vil anta at det bare forverrer situasjonen om man som voksen reagerer med ytterligere sinne og blir provosert. Vil bli en ond sirkel slik jeg ser det.  

 

Vet ikke om dette var til hjelp

Lykke til!

[Magda]

Jeg tror dette er en slags forsvarsreaksjon, fordi han føler seg beklemt på en måte, og ikke vet hvordan han skal oppføre seg. Det handler ikke om latterliggjøring av dere. 

 

Jeg tenker at du bare avslutter samtalen hvis han ler, men ikke lag noe nummer ut av det - da vil han kanskje bli enda mer usikker i den situasjonen. 

Endret 15. oktober 2014 av Magda

[Magda]

Hei!

Er ingen ekspert, men på programmet "familieråd med Jo Frost" i går snakket de om akkurat dette. Frost sa at barnet gjorde dette for å "balansere ut" foreldrenes humør. Det er altså en reaksjon på foreldrenes sinne/frustrasjon/irritasjon. Dette ligger nok ganske dypt i barnets overlevelsesinstinkter, så jeg vil anta at det bare forverrer situasjonen om man som voksen reagerer med ytterligere sinne og blir provosert. Vil bli en ond sirkel slik jeg ser det.  

 

Vet ikke om dette var til hjelp

Lykke til!

Det hørtes veldig fornuftig ut.

[Mamma til to]

Takk for svar.  Jeg tar til etterretning det dere sier om å ikke gjøre notis av oppførselen og prøve å forstå at det er en forsvarsmekanisme som han ikke kontrollerer selv.

 

Det at det er en dempende reaksjon på sinne virker rart for vi har ikke nødvendigvis vært spesielt mer sinte når han har begynt å le.. men jeg har vært borti denne reaksjonen hos elever før, t.o.m.store gutter på 13 år, og det er derfor jeg ble litt usikker når sønnen min som er så liten plutselig begynte med det (ut i det blå), for jeg ønsker virkelig ikke at han skal fortsette med det, da det oppleves som svært ufint.

 

Likevel, han er ikke 5 ennå, og vi har tid og anledning til å hjelpe han ut av det.

 

Skal være enda mer fokusert på min rolle i det neste gang, så kanskje jeg kan dempe han igjen,

[Madelenemie]

Hei, jeg er litt fortvila.. Minstemann på 4 1/2 har begynt å le meg opp i ansiktet når jeg snakker alvorlig med ham. Han har gjort dette en 4-5 ganger det siste halvåret, og en gang til faren. Dette synes vi er en alvorlig reaksjon og jeg kjenner meg rådvill. Når jeg spør ham hvorfor han gjør dette, svarer han at han vet ikke, det bobler bare fram. Etter en stund, når han er rolig, kan vi snakke om det, og da er han alvorlig og ser ut til å skjønne at dette ikke er noe han skal gjøre. Det er fortvilende fordi han selv ikke greier å hente seg inn og vi blir provosert og jeg vet ikke hvordan jeg skal hjelpe ham ut av det. Dessuten trenger jeg tips til hvordan vi skal forholde oss til det når det skjer. Takker for svar! Hilsen

Hei!

 

Han syns vel alvorlige mennesker ser komiske ut, det syns jeg.

 

Det beste er å ikke hisse seg opp/bli provosert av det, da vil jeg anta han syns det er enda mer morsomt.

 

Så bare fortsett å snakke med vanlig stemme, ikke lag noe kommentarer på at han ler, etter en stund vil det avta/roe seg.