Asperger

[Madelenemie]

Jeg kan ikke vise til så mye fra barndommen min annet enn det jeg husker selv eller noen rare ting jeg har blitt fortalt om meg selv. Tror ikke foreldrene mine vil se på min anderledeshet som en sykdom for de er så opptatt av at man skal være den man er og at ingenting er "feil". De mener jeg er veldig sta. Men ellers vet jeg ikke hva de mener. Tror ikke lærere husker hvordan jeg var. De har jo hatt mange elever etter det. Jeg har ingen venner fra tiden jeg gikk på skole heller. Jeg leste et sted at diagnosen ikke kom før i 1994 (tror det var da). Så da jeg var liten var det ikke noe som het asperger.

Ok

Man må ikke alltid vise dokumentasjon fra barndom, de fleste jeg kjenner fikk diagnosen på grunnlag av at de mente de hadde den og selvsagt tester og utredning.

Skal finne link til deg snart.

[Trine]

Ok

Man må ikke alltid vise dokumentasjon fra barndom, de fleste jeg kjenner fikk diagnosen på grunnlag av at de mente de hadde den og selvsagt tester og utredning.

Skal finne link til deg snart.

 

Ok. De får jo snakke med hvem de vil, de som skal utrede meg, men jeg tror ikke det er så mange som virkelig vet hvordan jeg er.

[AnonymBruker]

Ok. De får jo snakke med hvem de vil, de som skal utrede meg, men jeg tror ikke det er så mange som virkelig vet hvordan jeg er.

 

Tror de gjerne vil snakke med foreldre eller eldre søsken.

Anonymous poster hash: 40131...f32

[AnonymBruker]

Hmm...men om legen min henviser meg for utredning av asperger og det viser seg at jeg ikke har det, må jeg da henvises på nytt for å se om jeg kan ha noe annet eller er det slik at når man først er i systemet så gir de ikke opp før de finner ut hva som er galt? 

 

Vil anta du henvises videre hvis første utreder mener du ikke har as, men kanskje, for eksempel, en pf.

 

Er pf noe man er født med? Trodde det var noe man utviklet over tid.

 

 

Stememr det.

Anonymous poster hash: 40131...f32

[Trine]

 

Tror de gjerne vil snakke med foreldre eller eldre søsken.

Anonymous poster hash: 40131...f32

 

 

Det kan de jo gjøre, men familien min vet egentlig veldig lite om meg. Det jeg er redd for et at foreldrene mine skal være så redde for at jeg har en eller annen sykdom at de bagatelliserer mine særheter. Jeg vet jeg var sær som barn også. De vil jo sikkert at jeg skal være normal og ikke ha noen problemer.

[Trine]

 

Vil anta du henvises videre hvis første utreder mener du ikke har as, men kanskje, for eksempel, en pf.

 

 

Stememr det.

Anonymous poster hash: 40131...f32

 

 

Ok, håper det.

 

Hva stemmer? At det er medfødt eller at man utvikler det over tid?

[Madelenemie]

Ok. De får jo snakke med hvem de vil, de som skal utrede meg, men jeg tror ikke det er så mange som virkelig vet hvordan jeg er.

Hei!

Dette er en brosjyre fra Ullevål der jeg ble utredet hvordan utredning skjer.

http://www.oslo-universitetssykehus.no/SiteCollectionDocuments/Om%20oss/Avdelinger/Kvinne-%20og%20barneklinikken/RFM/Retningslinjer%20utredning%20ASF%20voksne.pdf

Mange steder skjer utredning på andre måter, jeg vet mennesker som bare har sagt de tror de har det, også blitt utredet uten at andre som familie er inne i bildet. For min del ville familie vært umulig, da de er syke, men jeg var såpass påfallende at de allerede første konsultasjon mente jeg burde utredes, og etter andre gang, fikk jeg diagnosen.

Tror mer der er i tvilstilfeller de henter inne annen informasjon, men selv da er ikke dette alltid nødvendig.

Senere viste min barnejournal at de mistenkte barneautisme da jeg var 7 år, så på mer er det mye informasjon.

For mange voksne med Asperger, fins det lite dokumentasjon, da tror jeg de bare bruker lenger tid og gjør flere tester og flere typer utredninger.

Jeg skal skaffe deg noen andre navn også, for nå kom jeg på at privat klinikk der noen som er i jobb og ser helt normal ut, fort fikk diagnosen Asperger. For damen det gjaldt var det en lettelse, og hun virker nå veldig glad, da dette som hun sier forklarer mye i hennes barndom av annerledeshet, hun får også støttesamtaler med utgangspunkt i konkret oppfattelse, altså " autismeterapi" heter ikke det:-)

Men er tilrettelagt for vår måte å oppfatte og forstå på.

[AnonymBruker]

Ok, håper det.

 

Hva stemmer? At det er medfødt eller at man utvikler det over tid?

 

At man utvikler det over tid.

Anonymous poster hash: 40131...f32

[Trine]

Hei!

Dette er en brosjyre fra Ullevål der jeg ble utredet hvordan utredning skjer.

http://www.oslo-universitetssykehus.no/SiteCollectionDocuments/Om%20oss/Avdelinger/Kvinne-%20og%20barneklinikken/RFM/Retningslinjer%20utredning%20ASF%20voksne.pdf

Mange steder skjer utredning på andre måter, jeg vet mennesker som bare har sagt de tror de har det, også blitt utredet uten at andre som familie er inne i bildet. For min del ville familie vært umulig, da de er syke, men jeg var såpass påfallende at de allerede første konsultasjon mente jeg burde utredes, og etter andre gang, fikk jeg diagnosen.

Tror mer der er i tvilstilfeller de henter inne annen informasjon, men selv da er ikke dette alltid nødvendig.

Senere viste min barnejournal at de mistenkte barneautisme da jeg var 7 år, så på mer er det mye informasjon.

For mange voksne med Asperger, fins det lite dokumentasjon, da tror jeg de bare bruker lenger tid og gjør flere tester og flere typer utredninger.

Jeg skal skaffe deg noen andre navn også, for nå kom jeg på at privat klinikk der noen som er i jobb og ser helt normal ut, fort fikk diagnosen Asperger. For damen det gjaldt var det en lettelse, og hun virker nå veldig glad, da dette som hun sier forklarer mye i hennes barndom av annerledeshet, hun får også støttesamtaler med utgangspunkt i konkret oppfattelse, altså " autismeterapi" heter ikke det:-)

Men er tilrettelagt for vår måte å oppfatte og forstå på.

 

Ok, tusen takk for all informasjonen. Jeg liker ikke å ikke vite. Skulle ønske det var klare svar på alt. Men det er vel litt for mye å forlange.

[Trine]

 

At man utvikler det over tid.

Anonymous poster hash: 40131...f32

 

 

Ok, men det har vært noe rart med meg fra jeg var liten.

[Madelenemie]

Det kan de jo gjøre, men familien min vet egentlig veldig lite om meg. Det jeg er redd for et at foreldrene mine skal være så redde for at jeg har en eller annen sykdom at de bagatelliserer mine særheter. Jeg vet jeg var sær som barn også. De vil jo sikkert at jeg skal være normal og ikke ha noen problemer.

Mange barn med autisme har foreldre en eller begge med trekk av autisme.

Foreldre med autisme er dårligere til å se feks at noe var avvikende ved sitt barn, ikke rart da man oppfatter avvik som normalt om man selv er litt sånn, eller, noen foreldre er opptatt av at alt skal ha vært normalt osv... Og benekter realitet.

Jeg tror du bør lese mer om Asperger selv nå, les gjerne en god fagbok, og se noen youtube videoer, der ser du levende mennesker med autisme, og ikke stereotypiene fra litteraturen. Feks kan du lese professor Gildbergs bok og barnepsykiater Svenny kopps sin doktorgradsavhandling på jenter med autisme, den er god, du finner den på net.

Så bør du skrive, ta notater, når du leser kommer du på ting, skriv etterpå mer under hvert punkt, tenk og forklare mye om din barndom.

Når du skal til utredning ta med deg dette, la psykiater lese det, evt spør om å få sende det på forhånd.

Jo lenger bak du husker, jo mer detaljer du får skrevet ned, bedre, de er opptatt av tidlig barndom.

[Madelenemie]

Ok, men det har vært noe rart med meg fra jeg var liten.

Det er det viktigste og jo mer du husker, skriver ned, jo mer tyder det på autismevansker.

Jeg skal sende deg mer info, men håper du leser litt og tar notater, det kan hjelpe deg til å konkretisere vanskene du hadde som liten, og det er de de er mest opptatt av. De vet mange med autisme får sent hjelp, de vet mange har fått feil diagnoser, som sosialangst, den går igjen.

[AnonymBruker]

Ok, men det har vært noe rart med meg fra jeg var liten.

 

Jeg vet ikke når en begynner å merke en eventuell personlighetsforstyrrelse.

Anonymous poster hash: 40131...f32

[AnonymBruker]

http://www.helse-stavanger.no/no/SjukdomOgBehandling/brosjyrer/Documents/personlighetsforstyrrelser%20serviceerklering%20web.pdf

Anonymous poster hash: 40131...f32

[Trine]

Madelenemie: Tror jeg må fortsette å lese linken i morgen. Klarer ikke konsentrere meg i dag. Var litt mange vanskelige ord. Så må jeg nesten legge meg nå for jeg må opp tidlig i morgen. Setter pris på all informasjonen jeg får

[Trine]

 

http://www.helse-stavanger.no/no/SjukdomOgBehandling/brosjyrer/Documents/personlighetsforstyrrelser%20serviceerklering%20web.pdf

Anonymous poster hash: 40131...f32

 

 

Tusen takk Skal lese dette også i morgen. Det er fullt i hodet mitt nå.

[Trine]

Skal lese og notere. Om ikke annet så er jeg da ihvertfall forberedt når jeg kommer til en psykiater. Men det er sikkert lang ventetid så forventer ikke å få noen time med det første. Skal lese informasjonen dere har linket til og se på youtube.

 

Tusen takk for gode råd

[Trine]

Har lest litt nå. Jeg syns asperger er det jeg kjenner meg mest igjen i. Om jeg har en personlighetsforstyrrelse så tror jeg det må være unnvikende pf. På en internett-test skåret jeg høyt på det og kjenner meg igjen i en del av det, men ikke den delen med at man ønsker å være sosial, men ikke tør fordi man er redd for avvisning. Jeg ønsker ikke være sosial fordi jeg blir sliten av det, og det er flere grunner til at jeg blir det. Jeg fant et innlegg av en som hadde asperger. Jeg trodde aspergere hadde god konsentrasjonsevne og hukommelse, men vedkommende som skrev innlegget hadde store problemer med det, slik som jeg også har. Kjente meg igjen i mye av det vedkommende skrev.

Så har jeg funnet ut at jeg får prate med forelderene mine dersom de dras inn i utredningen. Fortelle dem at det er bedre for meg å få en diagnose og forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, enn å ikke få noen diagnose. At jeg ikke er gal selv om jeg skulle ha en eller annen sykdom. At det er viktig at de ikke underdriver for å få meg til å virke normal. Det er faktisk ikke umulig at pappa kan ha det samme som meg, bare på en mer egoistisk måte. Farmor hadde problemer også, hun mente hun hadde angst, men det må ha vært noe mer. Hun fikk nok heller angst pga hvordan hun var.

Jaja...nå skal jeg i skogen en tur og trene hunden min.

Setter stor pris på all informasjonen jeg får her

[FGT]

Har lest litt nå. Jeg syns asperger er det jeg kjenner meg mest igjen i. Om jeg har en personlighetsforstyrrelse så tror jeg det må være unnvikende pf. På en internett-test skåret jeg høyt på det og kjenner meg igjen i en del av det, men ikke den delen med at man ønsker å være sosial, men ikke tør fordi man er redd for avvisning. Jeg ønsker ikke være sosial fordi jeg blir sliten av det, og det er flere grunner til at jeg blir det. Jeg fant et innlegg av en som hadde asperger. Jeg trodde aspergere hadde god konsentrasjonsevne og hukommelse, men vedkommende som skrev innlegget hadde store problemer med det, slik som jeg også har. Kjente meg igjen i mye av det vedkommende skrev.

Så har jeg funnet ut at jeg får prate med forelderene mine dersom de dras inn i utredningen. Fortelle dem at det er bedre for meg å få en diagnose og forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, enn å ikke få noen diagnose. At jeg ikke er gal selv om jeg skulle ha en eller annen sykdom. At det er viktig at de ikke underdriver for å få meg til å virke normal. Det er faktisk ikke umulig at pappa kan ha det samme som meg, bare på en mer egoistisk måte. Farmor hadde problemer også, hun mente hun hadde angst, men det må ha vært noe mer. Hun fikk nok heller angst pga hvordan hun var.

Jaja...nå skal jeg i skogen en tur og trene hunden min.

Setter stor pris på all informasjonen jeg får her

asperger er svært arvelig, men den kommer til uttrykk på forskjellige måter, ettersom personlighet du har. husk også at vi er mennesker, ikke maskiner, så vi kan utvikle oss hele tiden. Det å ha en hund som nær venn, eller har god kontakt med, er nokså typisk for AS mennesker. ingen misforståelser der, og mindre stress en med et menneske som en skal leve nær opp til. Da særlig hvis en ikke skjønner hva den andre har behov for. 

Endret 7. januar 2015 av FGT

[Madelenemie]

Har lest litt nå. Jeg syns asperger er det jeg kjenner meg mest igjen i. Om jeg har en personlighetsforstyrrelse så tror jeg det må være unnvikende pf. På en internett-test skåret jeg høyt på det og kjenner meg igjen i en del av det, men ikke den delen med at man ønsker å være sosial, men ikke tør fordi man er redd for avvisning. Jeg ønsker ikke være sosial fordi jeg blir sliten av det, og det er flere grunner til at jeg blir det. Jeg fant et innlegg av en som hadde asperger. Jeg trodde aspergere hadde god konsentrasjonsevne og hukommelse, men vedkommende som skrev innlegget hadde store problemer med det, slik som jeg også har. Kjente meg igjen i mye av det vedkommende skrev.

Så har jeg funnet ut at jeg får prate med forelderene mine dersom de dras inn i utredningen. Fortelle dem at det er bedre for meg å få en diagnose og forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, enn å ikke få noen diagnose. At jeg ikke er gal selv om jeg skulle ha en eller annen sykdom. At det er viktig at de ikke underdriver for å få meg til å virke normal. Det er faktisk ikke umulig at pappa kan ha det samme som meg, bare på en mer egoistisk måte. Farmor hadde problemer også, hun mente hun hadde angst, men det må ha vært noe mer. Hun fikk nok heller angst pga hvordan hun var.

Jaja...nå skal jeg i skogen en tur og trene hunden min.

Setter stor pris på all informasjonen jeg får her

Og som du nevnte og FGT kom inn på nå, vi med asperger er vel generelt mer glad i dyr, ofte.

 

Jeg er veldig glad i dyr, har dyr i hele huset, er glad i mennesker også, men som barn var jeg bare opptatt av dyr,

de bare er seg selv alltid, enkle å være med og bare kos:-) snakker ikke ord heller, blir ikke misforståelser, de blir ikke sure, bærer ikke nag, klager ikke, har ikke noen skjult agenda, og lyver ikke.