Jeg kommer aldri til å bli bra.

[frosken]

Fordi ingen enda har kunnet tilføre noe som helst. Så hvorfor skal jeg ha troa på at ei angstspesialistdame skal være redningen når jeg ikke engang har angst? Hun jeg var hos nå sa jeg skulle få behandling for angst som disse tåpelige skjemaene mener jeg har. Det hjelper ikke en dritt med eksponering eller gruppesamtaler, det gjør alt bare veldig mye værre. Jeg skjønner ikke at det kan være så vanskelig å forstå at noen ikke ønsker utsette seg selv for tortur når det ikke hjelper på sikt.

Du kan ikke vite at behandler ikke er i stand til å hjelpe deg videre før du en gang har møtt vedkommende. Men det er klart at jo mer du overbeviser deg selv om at ingenting vil nytte, jo større sjanse er det da også for at ingenting nytter.

[umakenverdt]

Problemet er at jeg mener jeg ikke har angst. Jeg er som Aspergers inc skriver, født på feil planet. Det er ikke så moro å måtte igjennom en behandling som bare trykker meg enda lenger ned, som får meg til å føle meg enda mer udugelig og håpløs. Det er det som er problemet.

Jeg føler at de ikke bryr seg, når de ikke gidder se på resultatene av utredningen på Glenne, de kunne satt meg på medisiner og sett om det hjalp. Og om jeg hadde fått angst av dem så kunne jeg bare sluttet med dem igjen, men det gidder de ikke. I stede setter de igang en behandling som er meningsløs.

Jeg likte å prate med sykepleieren fordi hun forsto meg og aksepterte at jeg er litt anderledes.

Takk for at du heier på meg! 

Jeg forstår at du ikke kjenner deg igjen i det som står om angst og at behandlingen for det tidligere ikke har vært bra for deg.

Likevel lurer jeg på om det er mulig å ikke ta alle disse disse sorgene på forskudd. Jeg tror ikke det er fordi de ikke gidder at de ikke setter deg på medisiner. De har tatt en faglig vurdering av at de ikke vil sette deg på medisiner enda. De har slik jeg forstår det ikke utelukket adhd, men trenger mer data for å eventuelt kunne konkludere med det. Jeg forstår at du synes det er frustrerende at de ikke har sett på resultatene fra Glenne, men kanskje de de ønsker å foreta en selvstendig vurdering først? 

Hvis denne behandleren er en angstspesialistdame så tilsier jo det at hun vil kunne vurdere hvorvidt du har angst eller ikke. Det er jo fullt mulig for deg å informere henne om ditt synspunkt om at du ikke kjenner deg igjen i det som skrives i angst. Da får du diskutert dette og dere kan vurdere hvordan dere skal gjennomføre videre behandling.

Jeg vil tro at hvis du forteller om hvordan du opplevde behandlingen for angst tidligere, så vil dere kunne jobbe på en annen måte. Jeg er overbevist om at hun ønsker å hjelpe deg i så stor grad hun klarer. Og slik jeg forstår det vil behandlingen kunne legges til rette slik at du ikke opplever at den trykker deg ned. Ingen er tjent med at du føler deg mer udugelig og håpløs, og det er jo hun klar over!

Kanskje denne angstspesialisten vil forstå deg også! Det er lov å håpe. Jeg tenker at det beste nå er dersom du klarer å åpne for at denne behandlingen kan bli bedre enn du tror. Jeg skjønner det er vanskelig, men jeg tror du hadde fått det litt bedre dersom du klarte det.

Du må si hvis du synes jeg er for streng mot deg nå. Det eneste jeg ønsker er at du skal slippe å føle på denne voldsomme fortvilelsen og håpløsheten!

 

[Trine]

Du kan ikke vite at behandler ikke er i stand til å hjelpe deg videre før du en gang har møtt vedkommende. Men det er klart at jo mer du overbeviser deg selv om at ingenting vil nytte, jo større sjanse er det da også for at ingenting nytter.

Jeg kan jo vite at angstbehandling gjør meg værre. Jeg har fått det før. Jeg sier ikke at ingenting vil hjelpe, men å gå i sirkel slik som de gjør nå hjelper meg ikke. Og det er bare å beklage, men jeg mister trua når de ikke gidde prøve behandle det som mest sannsynlig er problemet, men finner på noe annet de kan behandle.

[Trine]

Jeg forstår at du ikke kjenner deg igjen i det som står om angst og at behandlingen for det tidligere ikke har vært bra for deg.

Likevel lurer jeg på om det er mulig å ikke ta alle disse disse sorgene på forskudd. Jeg tror ikke det er fordi de ikke gidder at de ikke setter deg på medisiner. De har tatt en faglig vurdering av at de ikke vil sette deg på medisiner enda. De har slik jeg forstår det ikke utelukket adhd, men trenger mer data for å eventuelt kunne konkludere med det. Jeg forstår at du synes det er frustrerende at de ikke har sett på resultatene fra Glenne, men kanskje de de ønsker å foreta en selvstendig vurdering først? 

Hvis denne behandleren er en angstspesialistdame så tilsier jo det at hun vil kunne vurdere hvorvidt du har angst eller ikke. Det er jo fullt mulig for deg å informere henne om ditt synspunkt om at du ikke kjenner deg igjen i det som skrives i angst. Da får du diskutert dette og dere kan vurdere hvordan dere skal gjennomføre videre behandling.

Jeg vil tro at hvis du forteller om hvordan du opplevde behandlingen for angst tidligere, så vil dere kunne jobbe på en annen måte. Jeg er overbevist om at hun ønsker å hjelpe deg i så stor grad hun klarer. Og slik jeg forstår det vil behandlingen kunne legges til rette slik at du ikke opplever at den trykker deg ned. Ingen er tjent med at du føler deg mer udugelig og håpløs, og det er jo hun klar over!

Kanskje denne angstspesialisten vil forstå deg også! Det er lov å håpe. Jeg tenker at det beste nå er dersom du klarer å åpne for at denne behandlingen kan bli bedre enn du tror. Jeg skjønner det er vanskelig, men jeg tror du hadde fått det litt bedre dersom du klarte det.

Du må si hvis du synes jeg er for streng mot deg nå. Det eneste jeg ønsker er at du skal slippe å føle på denne voldsomme fortvilelsen og håpløsheten!

 

Jeg tror det er best å ta sorgene på forskudd, jeg er så lei av å bli skuffa. Alle gangene noen har sagt at dette fikser vi, men det blir jo aldri fiksa. Mange har lovet meg at føttene skal bli bra. Og like mange ganger har jeg blitt skuffa. Jeg orker ikke det lenger. Jeg syns ikke du er streng i det du skriver, du er fornuftig og mild. Men jeg tør ikke. Jeg må jobbe med meg selv fram til januar, jobbe med å takle at jeg er tilbake på start, at jeg må slutte å håpe, slutte å tro at det en gang vil ordne seg. Slutte å tro at jeg møter noen som forstår meg og som i tillegg kan hjelpe meg. Jeg blir bare skuffa.

[Beautiful_Creatures]

Fy fader nå må jeg si jeg blir forbannet på dine vegne! Angst er en av de vanligste tilleggs lidelsene til ADHD og mange får hjelp med sin angst AV medisinene! Mange opplever at det var ikke angst slik de trodde men derimot URO som kan virke som angst. 

Etter det jeg har lest du har skrevet tror jeg det kan være en veldig stor sjans for at du har ADHD og da finnes det hjelp! Det finnes mange ulike type medisiner og ikke alle gir samme bivirkninger. Jeg har f.eks angst og synes Ritalin forverrer det litt, men det betyr ikke at jeg ikke har diagnosen eller at det ikke finnes hjelp.

Desverre er det offentlige helt jævlig å forholde seg til mange ganger. Skulle sånn ønske du kunne fått en utredning privat. Har du mulighet f.eks over noen måneder å spare opp noen tusen kroner så tror jeg du kan få ekstremt god og RIKTIG hjelp. 

Hvis du får tilbud om nevropsykologisk undersøkelse så ta den, uansett for det vil de spørre etter hvis du senere skulle komme til utredning. Hva sa de i forhold til diagnose forresren, tror E at du har det men de vil ikke medisinere deg, eller tror de ikke du har diagnosen likevel?

Jeg skjønner deg så godt mht til det med nav, det er et stort problem som gjør mange unødig nervøse for å miste pengene helt sykt spør du meg!

Nå har jeg bare lest første siden i tråden, men kjære deg, prøv å få noen dager på deg, så får du det litt på avstand og så vil det føles litt lettere å tenke. Jeg er sikker på det order seg for deg på sikt, men synes det er veldig trist at du må oppleve dette her!

Send meg gjerne PM hvis det er noe du lurer på:-)

trøsteklem hvis du vil ha:-)

 

Endret 1. desember 2015 av Beautiful_Creatures

[Trine]

Fy fader nå må jeg si jeg blir forbannet på dine vegne! Angst er en av de vanligste tilleggs lidelsene til ADHD og mange får hjelp med sin angst AV medisinene! Mange opplever at det var ikke angst slik de trodde men derimot URO som kan virke som angst. 

Etter det jeg har lest du har skrevet tror jeg deg kan være en veldig stor sjans for at du har ADHD og da finnes det hjelp! Det finnes mange ulike type medisiner og ikke alle gir samme bivirkninger. Jeg har f.eks angst og synes Ritalin forverrer det litt, men det betyr ikke at jeg ikke har diagnosen eller at det ikke finnes hjelp.

Desverre er det offentlige helt jævlig å forholde seg til mange ganger. Skulle sånn ønske du kunne fått en utredning privat. Har du mulighet f.eks over noen måneder å spare opp noen tusen kroner så tror jeg du kan få ekstremt god og RIKTIG hjelp. 

Hvis du får tilbud om nevropsykologisk undersøkelse så ta den, uansett for det vil de spørre etter hvis du senere skulle komme til utredning. Hva sa de i forhold til diagnose forresren, tror E at du har det men de vil ikke medisinere deg, eller tror de ikke du har diagnosen likevel?

Jeg skjønner deg så godt mht til det med nav, det er et stort problem som gjør mange unødig nervøse for å miste pengene helt sykt spør du meg!

Nå har jeg bare lest første siden i tråden, men kjære deg, prøv å få noen dager på deg, så får du det litt på avstand og så vil det føles litt lettere å tenke. Jeg er sikker på det order seg for deg på sikt, men synes det er veldig trist at du må oppleve dette her!

Send meg gjerne PM hvis det er noe du lurer på:-)

trøsteklem hvis du vil ha:-)

 

Jeg svarer deg på pm jeg, så jeg ikke gjentar meg selv for mye i tråden. Jeg er ganske stressa nå. Eller, jeg er jo alltid stressa, men nå er jeg enda mer stressa. Og jeg som prøver å røyke mindre, det er ikke lett akkurat nå. Jeg er veldig interessert i å høre din mening. Du har jo ganske god greie på dette. Så nå skal jeg bare ut og lufte hodet litt, så skal jeg prøve å skrive en kort versjon av frustrasjonen, på pm.

Tusen takk for trøsteklemmen, trengte det nå.

[Beautiful_Creatures]

Nei, det er ganske slitsomt. Vi får ikke passe inn sammen.

Slenger med på den jeg også;-)))

[Elionoe]

Jeg synes du har et pesimistisk grunnsyn og jeg tror du har blitt litt for "opphengt" i at de sier du har angst. Jeg synes Umakenverdt har et godt poeng og les det hun skrev en gang til:

"kanskje den nye du får er like flink eller flinkere. Det må være mulig å håpe Jeg skjønner du er frustrert over at ting tar så lang tid, men de vil i alle fall til bunns i hva dine problemer skyldes "

De må stole på skjemaene du selv har fylt ut og de viser at du har angst. Mener du at du har fylt de ut feil? Jeg synes du nå bør legge de pesimistiske tankene om angst bort og gå inn i terapien med åpent sinn. Det kan være den nye behandleren har en annen tilnærming til angstproblematikken som vil hjelpe deg.

Velger du å ta sorgene på forskudd synes jeg ærlig talt du har lite å klage over. Slik du holder på i denne tråden, synes jeg det ser ut som om du kun begraver deg lenger ned i gjørma, blir deprimert og blir enda mer pesimistisk. Du har overbevist deg selv om at den nye behandleren ikke kan hjelpe. Det synes jeg er å sette en spesialists kompetanse i tvil på liten personlig erfaring. Jeg tror den nye kan ha noe å tilføre deg, men om du har bestemt deg for det motsatte, kan ingen behandler overbevise deg. Vi forsøker så godt vi kan å hjelpe i denne tråden, men det eneste vi blir møtt med er pesimisme og gjentakelser om at angstterapi vil gjøre deg verre.

De må ha dokumentasjon på at du ikke har angst, men noe annet, slik at du kan få den riktige hjelpen og slik at også NAV har noe å forholde seg til. Kommer de til at du har ADHD og ikke angst, kan det være at medisinene vil hjelpe deg såpass at du kan klare en stillesittende jobb som krever konsentrasjon.

Opp med humøret jente!

[tonie]

Jeg har jo ikke noe problemer med å være i jobb dersom jeg blir bra. Men jeg føler at de bare roter med hodet mitt, hvordan skal jeg kunne bli bra av det?

Da forveksler jeg deg nok med en annen her, for jeg trodde ikke du var det minste interessert i å komme tilbake i jobb. Jeg aner dessverre ikke hvordan du skal kunne bli bra, men det er mulig du kan mase deg til fortgang i utredningen. Folk får spader av mas og gjør mye for å slippe, kanskje de kan lose deg til rett sted raskere hvis du gir på litt ekstra?

[Beautiful_Creatures]

Jeg skjønner fakrisk veldig godt at det tar litt tid å "omrokke" hjernen etter et sånt møte. Da kan man virke pessimistisk en stund men for mange som har opplevd mye motgang er det en "mestringsstrategi" som sikkert er vanskelig for andre å forstå. Trine sine reaksjoner i denne tråden kan sikkert virke pessimistiske og "enveisfokusert", men dette er faktisk veldig typisk både ADHD og om hun skulle ha et snev av asperger. 

Jeg er ofte sånn at jeg forbereder meg på det "verste'" og så blir jeg heller positivt overrasket. Da unngår jeg det sjokket som setter meg sånn tilbake hvis det verste skjer, men det betyr ikke at jeg er pessimistisk, bare at jeg hjelper den delen av meg som ikke klarer å omstille så raskt på "sjokk". Og så blir jeg veldig glad når det går bra og tenker at aller innerst inne visste jeg egentlig det. Jeg måtte bare være forberedt:-)

Jeg kjenner meg så godt igjen i disse reaksjonsmønstrene til Trine. Det betyr ikke at man ikke henter fram styrken sin igjen, men man bruker lenger tid enn andre på å "rase fra seg" først. Det er som et sjokk for hjernen og man klarer ikke omstille så rask som mange her vil hun skal gjøre. Det kommer seg, men det tar litt tid. 

Den samtalen med sykepleieren tror jeg betydde mye og var veldig bra at du fikk ringt Trine:-) 

Du skal se at dette ordner seg Trine, men ikke vanskelig å forstå ut du er pessimistisk akkurat nå. 

[Trine]

Da forveksler jeg deg nok med en annen her, for jeg trodde ikke du var det minste interessert i å komme tilbake i jobb. Jeg aner dessverre ikke hvordan du skal kunne bli bra, men det er mulig du kan mase deg til fortgang i utredningen. Folk får spader av mas og gjør mye for å slippe, kanskje de kan lose deg til rett sted raskere hvis du gir på litt ekstra?

Slik situasjonen er nå så orker jeg ikke tenke på jobb, men om jeg får riktig behandling og blir bedre så ser jeg ingen grunn til at jeg ikke skal jobbe. Hmm, ja, jeg burde vel mase, men jeg er ikke noe god på det. Jeg hater det faktisk. Og ikke vet jeg hvor de skal sende henvisningen heller så jeg vet ikke hvor jeg skal mase. Jeg maste før en operasjon og det var lurt, men da hadde jeg en arbeidsgiver å skylde på. Men jeg burde ihvertfall ringe og si at om de får en avbestilling så kan de ringe meg.

[Trine]

Jeg synes du har et pesimistisk grunnsyn og jeg tror du har blitt litt for "opphengt" i at de sier du har angst. Jeg synes Umakenverdt har et godt poeng og les det hun skrev en gang til:

"kanskje den nye du får er like flink eller flinkere. Det må være mulig å håpe Jeg skjønner du er frustrert over at ting tar så lang tid, men de vil i alle fall til bunns i hva dine problemer skyldes "

De må stole på skjemaene du selv har fylt ut og de viser at du har angst. Mener du at du har fylt de ut feil? Jeg synes du nå bør legge de pesimistiske tankene om angst bort og gå inn i terapien med åpent sinn. Det kan være den nye behandleren har en annen tilnærming til angstproblematikken som vil hjelpe deg.

Velger du å ta sorgene på forskudd synes jeg ærlig talt du har lite å klage over. Slik du holder på i denne tråden, synes jeg det ser ut som om du kun begraver deg lenger ned i gjørma, blir deprimert og blir enda mer pesimistisk. Du har overbevist deg selv om at den nye behandleren ikke kan hjelpe. Det synes jeg er å sette en spesialists kompetanse i tvil på liten personlig erfaring. Jeg tror den nye kan ha noe å tilføre deg, men om du har bestemt deg for det motsatte, kan ingen behandler overbevise deg. Vi forsøker så godt vi kan å hjelpe i denne tråden, men det eneste vi blir møtt med er pesimisme og gjentakelser om at angstterapi vil gjøre deg verre.

De må ha dokumentasjon på at du ikke har angst, men noe annet, slik at du kan få den riktige hjelpen og slik at også NAV har noe å forholde seg til. Kommer de til at du har ADHD og ikke angst, kan det være at medisinene vil hjelpe deg såpass at du kan klare en stillesittende jobb som krever konsentrasjon.

Opp med humøret jente!

Som Beautiful_Creatures så fint forklarer (det er som om hun er inni hjernen min for hun forstår virkelig hvordan den fungerer) jeg må forberede meg på det værste. Det er min mestringsstrategi. Jeg må det for å ha en sjans til å klare motgangen.

Nei, jeg må ikke stole på skjemaene. Det er umulig å fylle dem ut korrekt. Det var ikke jeg som fylte ut, men psykiateren. Skjemaene tar ikke hensyn til at jeg har vært slik som jeg er hele livet. Så på spørsmål hvor man skal sammenligne nå og for 6 mnd siden eller 14 dager så blir det feil uansett. Jeg tror psykiateren svarte endel at det var værre for å få fram problemene, men de er ikke værre, de er som de alltid har vært. Om jeg har et snev av angst, som jeg mener ikke er angst men uro, så hjelper det ikke jobbe med angsten så lenge årsaken fortsatt er der. Det blir som å tro at man kan fjerne en buske ved å klippe den ned, resultatet er at den vokser seg enda tettere og større. Man får ikke adhd av angst, men man kan få angst av adhd.

Men jeg kommer over dette også, akkurat som jeg har kommet over alt annet.

 

[Trine]

Jeg skjønner fakrisk veldig godt at det tar litt tid å "omrokke" hjernen etter et sånt møte. Da kan man virke pessimistisk en stund men for mange som har opplevd mye motgang er det en "mestringsstrategi" som sikkert er vanskelig for andre å forstå. Trine sine reaksjoner i denne tråden kan sikkert virke pessimistiske og "enveisfokusert", men dette er faktisk veldig typisk både ADHD og om hun skulle ha et snev av asperger. 

Jeg er ofte sånn at jeg forbereder meg på det "verste'" og så blir jeg heller positivt overrasket. Da unngår jeg det sjokket som setter meg sånn tilbake hvis det verste skjer, men det betyr ikke at jeg er pessimistisk, bare at jeg hjelper den delen av meg som ikke klarer å omstille så raskt på "sjokk". Og så blir jeg veldig glad når det går bra og tenker at aller innerst inne visste jeg egentlig det. Jeg måtte bare være forberedt:-)

Jeg kjenner meg så godt igjen i disse reaksjonsmønstrene til Trine. Det betyr ikke at man ikke henter fram styrken sin igjen, men man bruker lenger tid enn andre på å "rase fra seg" først. Det er som et sjokk for hjernen og man klarer ikke omstille så rask som mange her vil hun skal gjøre. Det kommer seg, men det tar litt tid. 

Den samtalen med sykepleieren tror jeg betydde mye og var veldig bra at du fikk ringt Trine:-) 

Du skal se at dette ordner seg Trine, men ikke vanskelig å forstå ut du er pessimistisk akkurat nå. 

Du burde vært med meg til alle disse utrederene for du klarer sette ord på alt det jeg ikke klarer sette ord på.

[frosken]

Jeg kan jo vite at angstbehandling gjør meg værre. Jeg har fått det før. Jeg sier ikke at ingenting vil hjelpe, men å gå i sirkel slik som de gjør nå hjelper meg ikke. Og det er bare å beklage, men jeg mister trua når de ikke gidde prøve behandle det som mest sannsynlig er problemet, men finner på noe annet de kan behandle.

Men det er vel ikke slik at de ikke har tenkt til å prøve å behandle deg for ADHD dersom utredningen konkluderer med at det er dette som er ditt hovedproblem? At de ikke vil starte med medisinering mht. ADHD før du er ferdig utredet, mener jeg er korrekt. Jeg tenker også at det er en fordel at du får en behandler å forholde deg til også i tiden frem til du er ferdig utredet. Det kan virke som om du kan trenge hjelp på flere områder, og kanskje vil den behandleren du får etter jul være i stand til å hjelpe på flere måter. Selv om psykiateren i går sa at du skulle behandles for angst, så betyr ikke det at ikke også andre problemer vil kunne komme i fokus i timene med en behandler.

[Trine]

Men det er vel ikke slik at de ikke har tenkt til å prøve å behandle deg for ADHD dersom utredningen konkluderer med at det er dette som er ditt hovedproblem? At de ikke vil starte med medisinering mht. ADHD før du er ferdig utredet, mener jeg er korrekt. Jeg tenker også at det er en fordel at du får en behandler å forholde deg til også i tiden frem til du er ferdig utredet. Det kan virke som om du kan trenge hjelp på flere områder, og kanskje vil den behandleren du får etter jul være i stand til å hjelpe på flere måter. Selv om psykiateren i går sa at du skulle behandles for angst, så betyr ikke det at ikke også andre problemer vil kunne komme i fokus i timene med en behandler.

Nei, jeg regner med at de vil prøve å behandle meg for adhd da. Men jeg forstår ikke hvorfor hun sa at de startet med medisiner mens man ventet på undersøkelsen dersom de hadde sterk mistanke om adhd. Også når jeg var der nå så sier hun at de ikke engang har vurdert om de mener jeg har det eller ikke fordi Glenne allerede har gjort det. Men om de går ut ifra det Glenne har funnet ut så er det jo sterk mistanke om at jeg har adhd. Hvorfor kan de sette andre på medisiner, men ikke meg? Hva om det de mener er angst blir borte dersom jeg får behandling for adhd? Ettersom jeg har forstått så får man ganske umiddelbar reaksjon på adhd-medisiner. Da kunne de jo bare prøvd tenker jeg. Og jeg har hørt om mange som blir kvitt uroen med medisiner. Unnskyld at jeg blir så hissig og negativ. Det koker over i hodet og enten kan jeg få det ut ved å skrive ellerså kan jeg få det ut ved å slå løs på ett eller annet. Men nå vil jeg ikke håpe, jeg vil ikke bli mer skuffa. Jeg må bare prøve å glemme dette. Prøve å bare la dagene gå.

[frosken]

Det er lett å forstå at du er frustrert over hvor lang tid som har gått med til utredninger, og det at du må starte litt på nytt hvert sted. Allikevel tror jeg du er best tjent med en bred og grundig utredning, selv om det på kort sikt oppleves som svært frustrerende.

I tillegg til behandling for en eventuell ADHD, så tenker jeg at det ville vært bra for deg med en behandler som kan hjelpe deg å sortere litt bedre relasjonelle forhold.

[Nicklusheletida]

Jeg får ikke medisiner for adhd fordi de mener jeg har angst og at medisinene kan forværre angsten. Men jeg har fått behandling for angst før og da ble jeg bare værre og sykepleieren mente jeg ikke hadde angst. Så må jeg igjennom det samme en gang til. Nå har jeg bare lyst til å dø, men det kan jeg ikke. Men jeg kommer aldri til å få hjelp så jeg forstår ikke hvordan jeg skal klare resten av livet. Jeg orker ikke mer, har ikke lyst til å prøve mer. Jeg kommer aldri til å få det bra.

Husker du jeg skrev til deg at du er den her inne som ligner mest på min sønn ?

Jeg er ikke ekspert på dette, men jeg tror sosialangst passer bra på deg. Du har beskrevet så mye som tyder på det og jeg tror du er litt hardere angrepet enn min sønn også. Han har satt denne diagnosen på seg selv. Den er litt varierende, men hemmer ikke like mye som hos deg. Likevel mye av det samme dere forteller.

Jeg tror panikken/redselen du reagerer med nå, er en del av angsten.

Jeg synes du skal lene deg tilbake . La de prøve ut. Det er ikke så mye mer du kan få gjort. Ikke bekymre deg .Hva er det verste som kan skje ?

Klem til deg.

[Trine]

Husker du jeg skrev til deg at du er den her inne som ligner mest på min sønn ?

Jeg er ikke ekspert på dette, men jeg tror sosialangst passer bra på deg. Du har beskrevet så mye som tyder på det og jeg tror du er litt hardere angrepet enn min sønn også. Han har satt denne diagnosen på seg selv. Den er litt varierende, men hemmer ikke like mye som hos deg. Likevel mye av det samme dere forteller.

Jeg tror panikken/redselen du reagerer med nå, er en del av angsten.

Jeg synes du skal lene deg tilbake . La de prøve ut. Det er ikke så mye mer du kan få gjort. Ikke bekymre deg .Hva er det verste som kan skje ?

Klem til deg.

Men sykepleieren og jeg gikk jo igjennom angst ganske grundig. Også har jeg alltid vært sånn. Jeg husker jeg skulle fylle ut noen greier før jeg skulle noe jeg gruet meg til. Det var jo lett for det var i jule i fjor. Men så skulle jeg skrive ned katastrofetanker, hva jeg trodde kunne gå galt, hvilke fysiske symptomer jeg hadde og hvordan det faktisk hadde gått. Jeg har ingen katastrofetanker, jeg er ikke redd for å rødme eller få hjertebank e.l. Jeg bare gruer meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal si. Så blir jeg sliten fordi jeg ikke klarer følge med og fordi det er for mye lyd og inntrykk som jeg fanger opp. Så det er det jeg gruer meg til. Jeg er ikke redd for det, jeg bare syns det er fryktelig ubehagelig og jeg er sliten lenge etterpå. Når jeg skulle skrive ned hvordan det hadde gått så hadde det jo gått akkurat slik som jeg tenkte. Så satt jeg i et selskap og tenkte nå skal jeg følge med på hva de snakker om. Men jeg klarte det ikke. Jeg faller ut. Når psykiateren spør meg om ting, så får jeg ikke med meg spørsmålene. Om jeg må tenke litt så har jeg ihvertfall glemt spøramålet lenge før jeg rekker finne et svar. Så blir jeg sittende og fundere på hva det var hun hadde spurt om også gjetter jeg ett eller annet.

Den panikken jeg fikk nå er sånn jeg alltid har reagert på ting.

Jeg skal prøve å lene meg tilbake og la de prøve ut. Det værste som kan skje er at jeg blir like ille som i fjor da de prøvde hjelpe meg med den såkalte angsten. Jeg føler at det er som med føttene mine "du har betennelse" "du har ikke betennelse" "du har betennelse" "du har aldri hatt betennelse" "joda, du har betennelse" "jeg har skjært opp og sett, du har ikke betennelse". Nå er det det samme med hodet. "Du har angst" "Du har ikke angst" "Joda, du har angst" "Jeg passer ikke til beskrivelsen av angst" "Men du har angst".

[AnonymBruker]

Men sykepleieren og jeg gikk jo igjennom angst ganske grundig. Også har jeg alltid vært sånn. Jeg husker jeg skulle fylle ut noen greier før jeg skulle noe jeg gruet meg til. Det var jo lett for det var i jule i fjor. Men så skulle jeg skrive ned katastrofetanker, hva jeg trodde kunne gå galt, hvilke fysiske symptomer jeg hadde og hvordan det faktisk hadde gått. Jeg har ingen katastrofetanker, jeg er ikke redd for å rødme eller få hjertebank e.l. Jeg bare gruer meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal si. Så blir jeg sliten fordi jeg ikke klarer følge med og fordi det er for mye lyd og inntrykk som jeg fanger opp. Så det er det jeg gruer meg til. Jeg er ikke redd for det, jeg bare syns det er fryktelig ubehagelig og jeg er sliten lenge etterpå. Når jeg skulle skrive ned hvordan det hadde gått så hadde det jo gått akkurat slik som jeg tenkte. Så satt jeg i et selskap og tenkte nå skal jeg følge med på hva de snakker om. Men jeg klarte det ikke. Jeg faller ut. Når psykiateren spør meg om ting, så får jeg ikke med meg spørsmålene. Om jeg må tenke litt så har jeg ihvertfall glemt spøramålet lenge før jeg rekker finne et svar. Så blir jeg sittende og fundere på hva det var hun hadde spurt om også gjetter jeg ett eller annet.

Den panikken jeg fikk nå er sånn jeg alltid har reagert på ting.

Jeg skal prøve å lene meg tilbake og la de prøve ut. Det værste som kan skje er at jeg blir like ille som i fjor da de prøvde hjelpe meg med den såkalte angsten. Jeg føler at det er som med føttene mine "du har betennelse" "du har ikke betennelse" "du har betennelse" "du har aldri hatt betennelse" "joda, du har betennelse" "jeg har skjært opp og sett, du har ikke betennelse". Nå er det det samme med hodet. "Du har angst" "Du har ikke angst" "Joda, du har angst" "Jeg passer ikke til beskrivelsen av angst" "Men du har angst".

Det kan være angst, men det høres ut som det ligger noe mer bak.

Anonymkode: 988f8...f69

[Elionoe]

Jeg synes du skal lene deg tilbake . La de prøve ut. Det er ikke så mye mer du kan få gjort. Ikke bekymre deg .Hva er det verste som kan skje ?

Klem til deg.

Jeg synes det virker som om du har katastrofetanker. Jeg orker ikke gå tilbake i tråden for å sitere deg, men du nevner på redsel for å bli verre, har ikke tro på at ny behandler kan komme inn med nye innspill fordi du er redd for å bli skuffet, forstår ikke hvorfor du ikke får prøve medisin når andre får, at NAV kanskje vil stoppe stønadene dine om det går for lang tid, "det verste som kan skje..." osv. Det er jo også en angst å grue seg fordi man ikke vet hvordan man skal oppføre seg eller hva man skal si (jf. den siden jeg har lenket til tidligere ang. sosial angst). Panikk er en form for angst.

Når det kommer til ADHD-medisiner som du ikke får, som andre får, synes jeg du skal slå deg til ro med at fagfolkene gjør en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. I ditt tilfelle ser de det som mest hensiktsmessig å vente med medisin. Det er lite du kan gjøre med det og jeg har vanskelig for å forstå at du ikke kan tenke "OK" og legge det til sides inntil du er ferdig utredet. Det vil spare deg for ekstremt mye energi tror jeg. Svaret på utredningen kommer, ja eller nei, medisiner eller ei. Det du gjør nå er å plage deg selv. Jeg forstår du er fortvilet, men som jeg også har sagt, synes jeg du graver deg lenger ned i gjørma med å repitere dette om og om igjen i denne tråden.

Men:

Jeg kom over Nasjnal faglig retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av ADHD (hyperkinetisk forstyrrelse). Jeg vet ikke om den er av interesse, men tenkte kanskje det kunne være OK å vite om.

Retningslinjen skal bidra til å gi et godt kunnskapsgrunnlag for utredning, diagnostikk og behandling.

ADHD debuterer i barnealder og kan være en tilstand som varer inn i ungdoms- og voksen- alder. ADHD medfører ofte funksjonsnedsettelse i forhold til skole, jobbprestasjoner og sosiale relasjoner. Det er stor variasjon i tilstandsbildet, fra lette, moderate til alvorlige tilstander med store funksjonsnedsettelser. ADHD kan innebære en risiko for utvikling av rusmiddelproblemer og sosial mistilpasning. Nyere funn indikerer at tidlig identifikasjon og behandling av ADHD kan gi en bedre prognose.

Retningslinjen bidrar til god kunnskap om utredning, diagnostikk og behandlingstiltak slik at personer med en ADHD-diagnose kan få hjelp til å ha et så godt liv som mulig.