Jeg kommer aldri til å bli bra.

[umakenverdt]

Jeg tror det er best å ta sorgene på forskudd, jeg er så lei av å bli skuffa. Alle gangene noen har sagt at dette fikser vi, men det blir jo aldri fiksa. Mange har lovet meg at føttene skal bli bra. Og like mange ganger har jeg blitt skuffa. Jeg orker ikke det lenger. Jeg syns ikke du er streng i det du skriver, du er fornuftig og mild. Men jeg tør ikke. Jeg må jobbe med meg selv fram til januar, jobbe med å takle at jeg er tilbake på start, at jeg må slutte å håpe, slutte å tro at det en gang vil ordne seg. Slutte å tro at jeg møter noen som forstår meg og som i tillegg kan hjelpe meg. Jeg blir bare skuffa.

Er det mulig å gjøre en mellomting? Tro meg jeg er selv vant med å ta sorgene på forskudd, og jeg har full forståelse for at det er vanskelig å la være. Det å ha et visst håp har imidlertid hjulpet meg . Jeg vet selvsagt ikke om dette stemmer for deg også, men jeg synes det er trist at du skal bli så fortvilet. Tror du det er mulig å håpe, men ikke forvente at du møter noen som forstår deg og som i tillegg kan hjelpe deg? Slik at du blir positivt overrasket dersom du møter en slik behandler, men ikke så voldsomt skuffet dersom ting tar lenger tid enn du hadde håpet?

Jeg tenker at hvis du jobber med å slutte å håpe og tro at det vil ordne seg, vil du kunne bli enda mer desillusjonert og jeg tror ikke livet ditt blir bedre av det. Og prøv å ikke tenke at du er tilbake til start. Du har vært igjennom en rekke utredninger, som sier noe om dine problemer. Og hvis din behandler konkluderer med at det ikke er angst som er ditt hovedproblem, så har du konklusjonen fra ulike kilder og da er den jo enda sikrere  Og du er jo også henvist til undersøkelse når det gjelder adhd.

Jeg skjønner at det tar litt tid å få hodet på plass etter slik ny informasjon som du har fått, men jeg håper virkelig ikke du gir opp. Jeg er overbevist om at du har mye å gi, jeg synes i alle fall du er veldig hyggelig å snakke med

 

 

 

 

[Nicklusheletida]

Men sykepleieren og jeg gikk jo igjennom angst ganske grundig. Også har jeg alltid vært sånn. Jeg husker jeg skulle fylle ut noen greier før jeg skulle noe jeg gruet meg til. Det var jo lett for det var i jule i fjor. Men så skulle jeg skrive ned katastrofetanker, hva jeg trodde kunne gå galt, hvilke fysiske symptomer jeg hadde og hvordan det faktisk hadde gått. Jeg har ingen katastrofetanker, jeg er ikke redd for å rødme eller få hjertebank e.l. Jeg bare gruer meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal oppføre meg eller hva jeg skal si. Så blir jeg sliten fordi jeg ikke klarer følge med og fordi det er for mye lyd og inntrykk som jeg fanger opp. Så det er det jeg gruer meg til. Jeg er ikke redd for det, jeg bare syns det er fryktelig ubehagelig og jeg er sliten lenge etterpå. Når jeg skulle skrive ned hvordan det hadde gått så hadde det jo gått akkurat slik som jeg tenkte. Så satt jeg i et selskap og tenkte nå skal jeg følge med på hva de snakker om. Men jeg klarte det ikke. Jeg faller ut. Når psykiateren spør meg om ting, så får jeg ikke med meg spørsmålene. Om jeg må tenke litt så har jeg ihvertfall glemt spøramålet lenge før jeg rekker finne et svar. Så blir jeg sittende og fundere på hva det var hun hadde spurt om også gjetter jeg ett eller annet.

Den panikken jeg fikk nå er sånn jeg alltid har reagert på ting.

Jeg skal prøve å lene meg tilbake og la de prøve ut. Det værste som kan skje er at jeg blir like ille som i fjor da de prøvde hjelpe meg med den såkalte angsten. Jeg føler at det er som med føttene mine "du har betennelse" "du har ikke betennelse" "du har betennelse" "du har aldri hatt betennelse" "joda, du har betennelse" "jeg har skjært opp og sett, du har ikke betennelse". Nå er det det samme med hodet. "Du har angst" "Du har ikke angst" "Joda, du har angst" "Jeg passer ikke til beskrivelsen av angst" "Men du har angst".

Vet du alt du skriver her passer så med slik min sønn har det. Han har heller ingen katastrofetanker, han er ikke redd får å treffe folk. Det virker mer som han er redd for hvordan han skal bli oppfattet. At han tenker mye på hvordan han ordlegger seg osv og faller ut og glemmer lytte fordi han er mer opptatt av hvordan han selv ter seg. Dermed er han helt utslitt etterpå. For meg virker han flink når han samtaler med folk. Det ser ikke ut til at han har et eneste problem, men etterpå er han sliten og småparanoid kan være (ikke alltid). Han har heldigvis noen nære venner han har hatt i mange år og sammen med de har han det ikke slik. Om dette er sosialangst, vet jeg ikke. Han selv tror, men han har hatt et tilfelle av panikkangst også. Det var etter en slitsom dag. Kan ikke sosialangst slå ut på forskjellige måter da ? Håper Nhd kunne svart her.

Min sønn har som du vet immunsvikt også som kan ha utløst det psykiske, men det er vanskelig å vite. Gikk bra i mange år med immunsvikten frem til han ble myndig og skiftet over fra barneavdeling til voksenavdeling. Da ble ikke vi foreldre innvolvert lenger og ting ramlet sammen mer og mer. Så flyttet jeg ut og fikk null oversikt. I går fant jeg ut ved en tilfeldighet at de har doblet dosen hans også og Gud vet hvor lenge han skulle hatt dobbel dose. Han ble overrasket selv også og faren følger ikke med.  Jeg fikk sjokk . Hvis han skulle ha hatt dobbel dose lenge uten at jeg har ant noe, er det jo ikke rart at han ble så dårlig for et år siden. Det har vært en lang kamp for meg som mor til en myndig person og få lov til å hjelpe han. De har jo taushetsplikt overalt, men hvem skal hjelpe en myndig person, når han selv ikke greier å hjelpe seg selv ? Det har vært så frustrende at du aner ikke.

Men nå ser det ut til at jeg endelig har nådd gjennom og det blir tatt tak  ting på flere områder. Skal ikke gå i detaljer, men det er snakk om å hjelpe han til å være i stand til å hjelpe seg selv i fremtiden. Overlegen på Rikshospitalet har tatt meg på alvor, så nå ser jeg lysere på det. Som du skjønner er det her både en form for angst i mild form ( Hadde sikkert vært verre uten cipralex) og en annen sykdom.

 

[Trine]

 

Jeg synes det virker som om du har katastrofetanker. Jeg orker ikke gå tilbake i tråden for å sitere deg, men du nevner på redsel for å bli verre, har ikke tro på at ny behandler kan komme inn med nye innspill fordi du er redd for å bli skuffet, forstår ikke hvorfor du ikke får prøve medisin når andre får, at NAV kanskje vil stoppe stønadene dine om det går for lang tid, "det verste som kan skje..." osv. Det er jo også en angst å grue seg fordi man ikke vet hvordan man skal oppføre seg eller hva man skal si (jf. den siden jeg har lenket til tidligere ang. sosial angst). Panikk er en form for angst.

Når det kommer til ADHD-medisiner som du ikke får, som andre får, synes jeg du skal slå deg til ro med at fagfolkene gjør en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. I ditt tilfelle ser de det som mest hensiktsmessig å vente med medisin. Det er lite du kan gjøre med det og jeg har vanskelig for å forstå at du ikke kan tenke "OK" og legge det til sides inntil du er ferdig utredet. Det vil spare deg for ekstremt mye energi tror jeg. Svaret på utredningen kommer, ja eller nei, medisiner eller ei. Det du gjør nå er å plage deg selv. Jeg forstår du er fortvilet, men som jeg også har sagt, synes jeg du graver deg lenger ned i gjørma med å repitere dette om og om igjen i denne tråden.

Men:

Jeg kom over Nasjnal faglig retningslinjer for utredning, behandling og oppfølging av ADHD (hyperkinetisk forstyrrelse). Jeg vet ikke om den er av interesse, men tenkte kanskje det kunne være OK å vite om.

Retningslinjen skal bidra til å gi et godt kunnskapsgrunnlag for utredning, diagnostikk og behandling.

ADHD debuterer i barnealder og kan være en tilstand som varer inn i ungdoms- og voksen- alder. ADHD medfører ofte funksjonsnedsettelse i forhold til skole, jobbprestasjoner og sosiale relasjoner. Det er stor variasjon i tilstandsbildet, fra lette, moderate til alvorlige tilstander med store funksjonsnedsettelser. ADHD kan innebære en risiko for utvikling av rusmiddelproblemer og sosial mistilpasning. Nyere funn indikerer at tidlig identifikasjon og behandling av ADHD kan gi en bedre prognose.

Retningslinjen bidrar til god kunnskap om utredning, diagnostikk og behandlingstiltak slik at personer med en ADHD-diagnose kan få hjelp til å ha et så godt liv som mulig.

Det er ikke katastrofetanker, det kalles klok av skade. Når man har blitt skuffet nok ganger så er det liten grunn til å tro at det plutselig skal snu. Men samme det. Hele verden, unntatt de som forstår meg, mener jeg har angst. I såfall er jeg født med angst og det er det faktisk ingen som er. Så da må jeg være unik. Jeg har alltid forberedt meg på det værste og alltid gruet meg til å måtte være sammen med andre. Det som gjør meg fortvilet er at de løy for meg på dps og de trekker en konklusjon på bakgrunn av et jævla skjema som det ikke er mulig å fylle ut riktig fordi ting ikke er enten ja eller nei og de forholder seg ikke til resultatene fra Glenne.

[Trine]

Er det mulig å gjøre en mellomting? Tro meg jeg er selv vant med å ta sorgene på forskudd, og jeg har full forståelse for at det er vanskelig å la være. Det å ha et visst håp har imidlertid hjulpet meg . Jeg vet selvsagt ikke om dette stemmer for deg også, men jeg synes det er trist at du skal bli så fortvilet. Tror du det er mulig å håpe, men ikke forvente at du møter noen som forstår deg og som i tillegg kan hjelpe deg? Slik at du blir positivt overrasket dersom du møter en slik behandler, men ikke så voldsomt skuffet dersom ting tar lenger tid enn du hadde håpet?

Jeg tenker at hvis du jobber med å slutte å håpe og tro at det vil ordne seg, vil du kunne bli enda mer desillusjonert og jeg tror ikke livet ditt blir bedre av det. Og prøv å ikke tenke at du er tilbake til start. Du har vært igjennom en rekke utredninger, som sier noe om dine problemer. Og hvis din behandler konkluderer med at det ikke er angst som er ditt hovedproblem, så har du konklusjonen fra ulike kilder og da er den jo enda sikrere  Og du er jo også henvist til undersøkelse når det gjelder adhd.

Jeg skjønner at det tar litt tid å få hodet på plass etter slik ny informasjon som du har fått, men jeg håper virkelig ikke du gir opp. Jeg er overbevist om at du har mye å gi, jeg synes i alle fall du er veldig hyggelig å snakke med

De gangene jeg har hatt et lite håp så ender det med et realt slag i trynet så jeg syns ikke det er noen god idé å håpe på noe. Jeg håpet uten å forvente nå og du ser jo hvordan det gikk.

Jeg gir ikke opp, det vet du. Jeg kan ikke gi opp, samme hvor mye jeg vil det. Hva skal jeg gjøre da liksom, sende gutta til deg? Men jeg er så sliten nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

[Trine]

Vet du alt du skriver her passer så med slik min sønn har det. Han har heller ingen katastrofetanker, han er ikke redd får å treffe folk. Det virker mer som han er redd for hvordan han skal bli oppfattet. At han tenker mye på hvordan han ordlegger seg osv og faller ut og glemmer lytte fordi han er mer opptatt av hvordan han selv ter seg. Dermed er han helt utslitt etterpå. For meg virker han flink når han samtaler med folk. Det ser ikke ut til at han har et eneste problem, men etterpå er han sliten og småparanoid kan være (ikke alltid). Han har heldigvis noen nære venner han har hatt i mange år og sammen med de har han det ikke slik. Om dette er sosialangst, vet jeg ikke. Han selv tror, men han har hatt et tilfelle av panikkangst også. Det var etter en slitsom dag. Kan ikke sosialangst slå ut på forskjellige måter da ? Håper Nhd kunne svart her.

Min sønn har som du vet immunsvikt også som kan ha utløst det psykiske, men det er vanskelig å vite. Gikk bra i mange år med immunsvikten frem til han ble myndig og skiftet over fra barneavdeling til voksenavdeling. Da ble ikke vi foreldre innvolvert lenger og ting ramlet sammen mer og mer. Så flyttet jeg ut og fikk null oversikt. I går fant jeg ut ved en tilfeldighet at de har doblet dosen hans også og Gud vet hvor lenge han skulle hatt dobbel dose. Han ble overrasket selv også og faren følger ikke med.  Jeg fikk sjokk . Hvis han skulle ha hatt dobbel dose lenge uten at jeg har ant noe, er det jo ikke rart at han ble så dårlig for et år siden. Det har vært en lang kamp for meg som mor til en myndig person og få lov til å hjelpe han. De har jo taushetsplikt overalt, men hvem skal hjelpe en myndig person, når han selv ikke greier å hjelpe seg selv ? Det har vært så frustrende at du aner ikke.

Men nå ser det ut til at jeg endelig har nådd gjennom og det blir tatt tak  ting på flere områder. Skal ikke gå i detaljer, men det er snakk om å hjelpe han til å være i stand til å hjelpe seg selv i fremtiden. Overlegen på Rikshospitalet har tatt meg på alvor, så nå ser jeg lysere på det. Som du skjønner er det her både en form for angst i mild form ( Hadde sikkert vært verre uten cipralex) og en annen sykdom.

 

Men jeg har jo alltid blitt sliten av folk. Reaksjonene mine på alt, de har alltid vært sånn. Men det kommer ikke fram i disse skjemaene man skal fylle ut. Jeg har gått på venlafaxin i over et år og jeg merker ingen forskjell. Nå har de økt dosen, men jeg merker fortsatt ikke noe.

Sønnen din er heldig som har en mor som deg, som stiller opp så mye. Håper han blir bedre og klarer å ta vare på seg selv etterhvert.

[AnonymBruker]

Men jeg har jo alltid blitt sliten av folk. Reaksjonene mine på alt, de har alltid vært sånn. Men det kommer ikke fram i disse skjemaene man skal fylle ut. Jeg har gått på venlafaxin i over et år og jeg merker ingen forskjell. Nå har de økt dosen, men jeg merker fortsatt ikke noe.

Det er nok ikke godtatt at noen er annerledes og ikke som normalen. 

Anonymkode: 77ca6...4fe

[umakenverdt]

De gangene jeg har hatt et lite håp så ender det med et realt slag i trynet så jeg syns ikke det er noen god idé å håpe på noe. Jeg håpet uten å forvente nå og du ser jo hvordan det gikk.

Jeg gir ikke opp, det vet du. Jeg kan ikke gi opp, samme hvor mye jeg vil det. Hva skal jeg gjøre da liksom, sende gutta til deg? Men jeg er så sliten nå at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.

Jeg synes det er trist at du føler slik angående det å håpe. Skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne bidra med, men ser ikke helt hva det skulle være.

Jeg er glad du skriver at du ikke gir opp! Du får ikke sende gutta til meg. Ikke fordi jeg ikke ville ha syntes det var veldig hyggelig, men fordi jeg vet at de gir deg mye, og at du er en flott eier for dem  

Jeg forstår at du er sliten. Det synes å være et fryktelig vondt sted du er på nå. Ønsker virkelig at du finner noe som gjør at du klarer å tenke på noe annet om enn kun for en liten stund.

PS: Ikke at det har noe med deg å gjøre, men jeg trodde man kunne ha angst fra man er svært liten? Hvis jeg har angst, så har jeg i alle fall hatt det så lenge jeg kan huske. Jeg husker jo ikke de helt første årene mine, men fra siste årene i barnehagen i alle fall... Kanskje det bare er jeg som ikke er godt nok utlært om tema  Uansett mente ikke å komme med en digresjon, men ble bare litt i tvil ved disse opplysningene...

[AnonymBruker]

hva er det du vil bli bra fra? (orker ikke lese hele tråden....)

Anonymkode: 1a10f...0e8

[Trine]

Det er nok ikke godtatt at noen er annerledes og ikke som normalen. 

Anonymkode: 77ca6...4fe

Nei, det er sant. Man må være slik som det står i boka.

[Trine]

Jeg synes det er trist at du føler slik angående det å håpe. Skulle virkelig ønske det var noe jeg kunne bidra med, men ser ikke helt hva det skulle være.

Jeg er glad du skriver at du ikke gir opp! Du får ikke sende gutta til meg. Ikke fordi jeg ikke ville ha syntes det var veldig hyggelig, men fordi jeg vet at de gir deg mye, og at du er en flott eier for dem  

Jeg forstår at du er sliten. Det synes å være et fryktelig vondt sted du er på nå. Ønsker virkelig at du finner noe som gjør at du klarer å tenke på noe annet om enn kun for en liten stund.

PS: Ikke at det har noe med deg å gjøre, men jeg trodde man kunne ha angst fra man er svært liten? Hvis jeg har angst, så har jeg i alle fall hatt det så lenge jeg kan huske. Jeg husker jo ikke de helt første årene mine, men fra siste årene i barnehagen i alle fall... Kanskje det bare er jeg som ikke er godt nok utlært om tema  Uansett mente ikke å komme med en digresjon, men ble bare litt i tvil ved disse opplysningene...

Jeg leste at man ikke kan være født med angst. Jeg husker heller ikke de aller føste årene, men etter hva foreldrene mine har fortalt så var jeg sånn da også.

Jeg tror ikke noen kan bidra med noe. Om 3 uker skal jeg på telttur så jeg får prøve å fokusere på det.

[Trine]

hva er det du vil bli bra fra? (orker ikke lese hele tråden....)

Anonymkode: 1a10f...0e8

Gudene vet. ADHD, som plutselig er angst, eller begge deler, eller kanskje noe helt annet. Jeg vil bare kunne slappe av og ikke bli så sliten av folk. Jeg vil ha konsentrasjonsevne og klare å gjøre noe.

[AnonymBruker]

Gudene vet. ADHD, som plutselig er angst, eller begge deler, eller kanskje noe helt annet. Jeg vil bare kunne slappe av og ikke bli så sliten av folk. Jeg vil ha konsentrasjonsevne og klare å gjøre noe.

Ok, hva er det du vil klare å ha konstentrasjonsevne til å gjøre?

Anonymkode: 1a10f...0e8

[umakenverdt]

Jeg leste at man ikke kan være født med angst. Jeg husker heller ikke de aller føste årene, men etter hva foreldrene mine har fortalt så var jeg sånn da også.

Jeg tror ikke noen kan bidra med noe. Om 3 uker skal jeg på telttur så jeg får prøve å fokusere på det.

Ok, da kan det hende at heller ikke jeg har angst da. Takk for opplysningene 

JA, prøv å fokusere på det! Blir det deg og gutta da? Jeg håper det får tankene dine over på litt andre ting også. Og hvis du trenger å få ut litt galle en dag, er du alltid velkommen til å skrive det av deg i pm  

[*skal*]

Hadde bare lyst å skrive noen ord til deg, fordi jeg kjenner meg igjen i panikken din eller hva man skal kalle det. Når man har fått behandling som har gjort en værre, så er det vanvittig tøft å oppleve at man kanskje må gjøre det igjen. Man vet det er tøft, kanskje et helvete, og at man sannsynligvis kommer ut dårligere i andre enden, når man i utgangspunktet er dårlig fra før. 

Jeg har vært der, og det skal fortsatt ikke mye "trussel" om den type behandling til før jeg mister helt motet. Heldigvis behøver det ikke bli sånn. Jeg håper virkelig behandleren du skal treffe i januar er av den kloke og lyttende typen, så du kan få støtte i venteperioden istedenfor at du skal få det verre. Men jeg skjønner godt at du tar sorgene på forskudd, når man blir skuffet mange nok ganger på viktige ting er det vanskelig å la det være. 

Håper du alikevel kan kjenne på glimt av håp innimellom, for det ER der, også når du ikke ser det. 

Lykke til! 

[Trine]

Ok, hva er det du vil klare å ha konstentrasjonsevne til å gjøre?

Anonymkode: 1a10f...0e8

Jobbe, lære ting, følge med i samtaler, lese....

[Trine]

Ok, da kan det hende at heller ikke jeg har angst da. Takk for opplysningene 

JA, prøv å fokusere på det! Blir det deg og gutta da? Jeg håper det får tankene dine over på litt andre ting også. Og hvis du trenger å få ut litt galle en dag, er du alltid velkommen til å skrive det av deg i pm  

Har du snakket med foreldrene dine om hvordan du var som liten? Jeg vet jo ikke hvor tidlig man kan få angst, det kommer kanskje an på om det ligger i familien eller ikke.

Blir et menneske og en hund i tillegg til meg og gutta. Blir nok bra. Gå på ski og få litt ro, borte fra verden.

Tusen takk Jeg skal huske på det, men jeg vil ikke plage deg med galla mi.

[Elionoe]

PS: Ikke at det har noe med deg å gjøre, men jeg trodde man kunne ha angst fra man er svært liten? Hvis jeg har angst, så har jeg i alle fall hatt det så lenge jeg kan huske. Jeg husker jo ikke de helt første årene mine, men fra siste årene i barnehagen i alle fall... Kanskje det bare er jeg som ikke er godt nok utlært om tema  Uansett mente ikke å komme med en digresjon, men ble bare litt i tvil ved disse opplysningene...

Det å ha angst er noe alle mennesker (og dyr) har som instingt i seg. Uten frykten, angsten, triggeren til å rømme, hadde vi fra naturens side ikke vært i stand til å flukte fra farer.

"Angst og redsel er naturlige reaksjoner som alle har. Mens redsel og frykt er reaksjoner som vanligvis gjør at vi søker bort fra en farlig situasjon – altså en reaksjon som er tilpasset den ytre situasjonen er angst når redselen ikke står i forhold til den ytre faren, når den varer uforholdsmessig lenge og også kommer selv når det er ingenting å frykte. Angsten kan gi både psykiske og kroppslige plager og kan være svært slitsomt å oppleve over tid. Noen utvikler det som kalles for angstlidelser og får sin livskvalitet forringet."

Kan du bl.a. lese på krisepsyk.no.

Det er med andre ord ikke uvanlig å ha følt på angst så lenge du kan huske, hvis angsten oppsto tidlig i livet.

[Trine]

Hadde bare lyst å skrive noen ord til deg, fordi jeg kjenner meg igjen i panikken din eller hva man skal kalle det. Når man har fått behandling som har gjort en værre, så er det vanvittig tøft å oppleve at man kanskje må gjøre det igjen. Man vet det er tøft, kanskje et helvete, og at man sannsynligvis kommer ut dårligere i andre enden, når man i utgangspunktet er dårlig fra før. 

Jeg har vært der, og det skal fortsatt ikke mye "trussel" om den type behandling til før jeg mister helt motet. Heldigvis behøver det ikke bli sånn. Jeg håper virkelig behandleren du skal treffe i januar er av den kloke og lyttende typen, så du kan få støtte i venteperioden istedenfor at du skal få det verre. Men jeg skjønner godt at du tar sorgene på forskudd, når man blir skuffet mange nok ganger på viktige ting er det vanskelig å la det være. 

Håper du alikevel kan kjenne på glimt av håp innimellom, for det ER der, også når du ikke ser det. 

Lykke til! 

Tusen takk. Ikke at det er godt at du har den erfaringen, men alikevel godt å høre at jeg ikke er den eneste som reagerer på denne måten. Jeg føler liksom at jeg ikke har mer å gå på. At jeg ikke takler så veldig mange flere knekker, så da er jeg jo redd for å bli værre.

Ja, det er vel alltid håp eller muligheter. Det går seg nok til.

[Aspergers Inc.]

Har du snakket med foreldrene dine om hvordan du var som liten? Jeg vet jo ikke hvor tidlig man kan få angst, det kommer kanskje an på om det ligger i familien eller ikke.

Blir et menneske og en hund i tillegg til meg og gutta. Blir nok bra. Gå på ski og få litt ro, borte fra verden.

Da er du ikke så einstøing som du gir uttryk for.

[Trine]

Da er du ikke så einstøing som du gir uttryk for.

Fordi det finnes et menneske i denne verden jeg klarer dra på tur med?