Jump to content
Hypokondergutten

ville muskelsmertene vært verre nå hvis dette var noe alvorlig?

Recommended Posts

AnonymBruker

En annen ting jeg utelot å nevne som gir mye diffust og smertertilstander litt her og der er angst og bekymringer. Man spenner seg ubevisst og det gir mye muskelrelaterte plager. Mage-tarm problemer, stiv nakke, hodepine osv osv. Lista kan gjøres lang om kroppen ikke klarer slappe av. 

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Hypokondergutten
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

En annen ting jeg utelot å nevne som gir mye diffust og smertertilstander litt her og der er angst og bekymringer. Man spenner seg ubevisst og det gir mye muskelrelaterte plager. Mage-tarm problemer, stiv nakke, hodepine osv osv. Lista kan gjøres lang om kroppen ikke klarer slappe av. 

Anonymkode: e175b...44f

tenkte meg at det var deg ja! Har jo tatt alle rådene på alvor å prøvd så godt jeg kan, mat er ikke en enkel greie. Er ikke bare bare å legge om livsstilen. Har begynt smått som med grovt brød og flere måltid om dagen. Tror nok jeg får en bedre rutine nå som jobb er inne i bilde. Alt tar jeg litt etter litt. Sånn som jeg tenker nå er, hadde dette vært noe alvorlig så hadde jeg nok vært i en mye verre form enn jeg er i nå, tror ikke du og det? Er noe legen min sa til meg. Tenk på at du er frisk, fordi du er det. Du hadde nok ikke vært her i dag hadde du vært alvorlig syk, du hadde nok allerede vært innom sykehuset osv. Vet ikke helt om dette er rett av lege og si, men det beroliget meg iallefall litt.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Ingen endringer er enkle. Da hadde man gjerne ikke holdt på med de tingene man trenger endre på spesielt lenge :) Ting tar tid. Synes det høres ut som du har tatt tak i viktige ting jeg og hurra for det :)

Det er bra at et legen sier beroliger deg. Jeg tror ikke du er alvorlig syk på noe som helst vis og symptomene du beskriver betrakter jeg som diffuse og også noe som kommer og går. Kreft er ikke slik. Det er derfor ingen grunn til at du skal tenke kreft ved de symptomene du har beskrevet her inne. 

 

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ingen endringer er enkle. Da hadde man gjerne ikke holdt på med de tingene man trenger endre på spesielt lenge :) Ting tar tid. Synes det høres ut som du har tatt tak i viktige ting jeg og hurra for det :)

Det er bra at et legen sier beroliger deg. Jeg tror ikke du er alvorlig syk på noe som helst vis og symptomene du beskriver betrakter jeg som diffuse og også noe som kommer og går. Kreft er ikke slik. Det er derfor ingen grunn til at du skal tenke kreft ved de symptomene du har beskrevet her inne. 

 

Anonymkode: e175b...44f

Takk for disse svarene! Hjelper veldig mye å få hjelp fra et forum der man kan snakke om slike ting, er ikke sånn her jeg bor. Angst og slike ting blir vell sett ned på her, derfor jeg kan skrive utrolig mye her. Synes det er flott at du selv tar deg tid til å hjelpe folk med angst. Er helt enig i det du sier, symptomene tyder jo ikke på kreft. Er heller det at hodet tenker nå at hva om det er noe annet alvorlig? Skjønner ikke hvorfor men er liksom som at jeg har en slags demon i hodet som putter negative tanker der hele tiden, er jeg kommet over det ene så dukker det andre opp liksom, er jo helt på tryne spør du meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det siste du beskriver i svaret ditt til meg er godt kjent for meg. Får man ikke umiddelbart forklaring på sine symptomer så kommer uroen for at det er noe alvorlig. Utelukkes det ene, så må det jo være noe annet også det alvorlig. Vi er dårlige på å velge uskyldige, ufarlige tilstander/sykdommer hehe. 

Jeg har hatt symptomer på kreft i de fleste organer. Jeg har hatt symptomer på alvorlige muskelsykdommer som ALS, MS o.l. Jeg vet hvor tøft dette er. Det er en alvorlig lidelse som virkelig i perioder ekstremt vanskelig å håndtere/leve med. Også for folk rundt oss, både pårørende og behandlere. For uansett hva de sier, hva de gjør, hva de bruker av sin tid, undersøkelser som blir tatt osv så blir vi aldri helt betrygget. Vi kan trygges i øyeblikk som gir oss kortvarige pauser fra ,men i og med at denne lidelsen i bunn og grunn er en "tankelidelse/frykt" slik jeg ser det, så kan vi ikke bare skru den av. 

Snakk i vei for min del. Jeg tar gjerne en prat om dette og hint. Jeg vet hvor tøft dette er og jeg vet at dette ikke er noe man bare betror til hvem som helst. 

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det siste du beskriver i svaret ditt til meg er godt kjent for meg. Får man ikke umiddelbart forklaring på sine symptomer så kommer uroen for at det er noe alvorlig. Utelukkes det ene, så må det jo være noe annet også det alvorlig. Vi er dårlige på å velge uskyldige, ufarlige tilstander/sykdommer hehe. 

Jeg har hatt symptomer på kreft i de fleste organer. Jeg har hatt symptomer på alvorlige muskelsykdommer som ALS, MS o.l. Jeg vet hvor tøft dette er. Det er en alvorlig lidelse som virkelig i perioder ekstremt vanskelig å håndtere/leve med. Også for folk rundt oss, både pårørende og behandlere. For uansett hva de sier, hva de gjør, hva de bruker av sin tid, undersøkelser som blir tatt osv så blir vi aldri helt betrygget. Vi kan trygges i øyeblikk som gir oss kortvarige pauser fra ,men i og med at denne lidelsen i bunn og grunn er en "tankelidelse/frykt" slik jeg ser det, så kan vi ikke bare skru den av. 

Snakk i vei for min del. Jeg tar gjerne en prat om dette og hint. Jeg vet hvor tøft dette er og jeg vet at dette ikke er noe man bare betror til hvem som helst. 

Anonymkode: e175b...44f

Nøyaktig slik du beskriver det er det for meg, har sikkert hatt alle typer kreft til nå, det med muskelsmerter trodde jo jeg var MS osv. Var sist gang hos legen med lymfeknuter som jeg kjente på kroppen, han kjente på alle å disse var normale, de vistes bare pga min undervekt osv. Han merket at det kanskje ikke holdt helt med dette svaret så han begynte å fåreslå blodprøver for lymfekreft osv. Jeg spurte umiddelbart om han trodde dette var nødvendig, jeg fikk selvfølgelig et klart nei. Da motet jeg meg opp å sa at han bestemmer, det er han som er lege ikke jeg. Jeg vil ikke ta over en behandling selv og tvinge igjennom prøver å ditt og datt bare fordi JEG tror det er noe. Han ble veldig imponert over dette og sa at dette var det absolutt rette valget. Disse prøvene hadde jo kommet tilbake normale som han sa selv. Derfor ser jeg ikke vitsen i å bruke min tid på flere prøver noe som gjør at jeg grubler mere. Har merket i ettertid at jeg har hatt lyst å dra igjen for å ta prøvene, men har klart å la være. Er ikke lett med denne angsten, men heldigvis kommer den bare innimellom nå. Har den ikke konstant som ukene før da jeg trodde jeg kom til å være død innen uken var over.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

AnonymBruker

Jeg synes tankene dine rundt det å stadig ta prøver for å utelukke er konstruktive. Og jeg synes du jobber godt om jeg kan si det slik. For det koster å ikke stadig søke å bli beroliget. Det koster i urolighet om du skjønner hva jeg mener? 

Å gå rundt og faktisk tro at man er døende er en enorm påkjenning og det opptar all tankevirksomhet og tid. Jeg er glad for å høre at du er roligere nå og at du ikke tror at døden er nær forestående, ja du skjønner hva jeg mener hehe. 

 

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg synes tankene dine rundt det å stadig ta prøver for å utelukke er konstruktive. Og jeg synes du jobber godt om jeg kan si det slik. For det koster å ikke stadig søke å bli beroliget. Det koster i urolighet om du skjønner hva jeg mener? 

Å gå rundt og faktisk tro at man er døende er en enorm påkjenning og det opptar all tankevirksomhet og tid. Jeg er glad for å høre at du er roligere nå og at du ikke tror at døden er nær forestående, ja du skjønner hva jeg mener hehe. 

 

Anonymkode: e175b...44f

Hahah ja skjønner hva du mener, eneste positive jeg har fått ut av dette er at jeg har fått sett hvor mye psyken din kan påvirke det fysiske i kroppen, jeg har aldri trodd at det var en sammenheng, men det vet jeg nå iallefall. Disse tankene er jo det aller værste. Det kommer først fysisk og så overføres det psykisk på en måte, er helt sykt å tenke på at kropp og sjel er så nær, føler samtidig at dette faktisk er noe leger og helsevesen må få orden i kjappest mulig. Wilhelmsen er fantastisk og jeg var heldig som fikk respons fra han, selv føler jeg at jeg har lyst å snakke med han personlig om problemene. Men dette er da ikke mulig nå pga jobb osv. Er helt sykt at ikke hver eneste kommune har et tilbud for dette fordi det er jo faktisk et stort problem i Norge som blir sett veldig ned på.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
43 minutter siden, Hypokondergutten skrev:

Hahah ja skjønner hva du mener, eneste positive jeg har fått ut av dette er at jeg har fått sett hvor mye psyken din kan påvirke det fysiske i kroppen, jeg har aldri trodd at det var en sammenheng, men det vet jeg nå iallefall. Disse tankene er jo det aller værste. Det kommer først fysisk og så overføres det psykisk på en måte, er helt sykt å tenke på at kropp og sjel er så nær, føler samtidig at dette faktisk er noe leger og helsevesen må få orden i kjappest mulig. Wilhelmsen er fantastisk og jeg var heldig som fikk respons fra han, selv føler jeg at jeg har lyst å snakke med han personlig om problemene. Men dette er da ikke mulig nå pga jobb osv. Er helt sykt at ikke hver eneste kommune har et tilbud for dette fordi det er jo faktisk et stort problem i Norge som blir sett veldig ned på.

Har du noen gang tenkt over hva som har gitt deg angst/bekymringer for sykdommer/død? Hva som gjør at du er katastrofetenker? Hva som har utløst dette i deg?

Kropp og sjel/tanker henger nøysammelig sammen og det er derfor viktig å pleie/styrke begge deler. Jeg har jo også blitt veldig kunnskapsrik når det kommer til å vite litt om mange ulike sykdommer. Ikke at jeg betrakter det som positivt egentlig, ville heller vært en mer avslappet person som plasserte symptomer under "uforklarlige bagateller" som trolig går over :)

Jeg har, som jeg skrev tidligere, hatt et par konsultasjoner hos Wilhelmsen. Det ga meg noen tankevekkere og et par virkelig gode latterkuler hehe, men det løste ingenting - dessverre. Kanskje det ville fungert annerledes for deg. At det er vanskelig å få det til akkurat nå, å motta behandling av ham gjør jo ikke at det er utelukket for alltid om du ikke får dette under kontroll. Du vet han er der. 

Det finnes god hjelp å få hos andre også. Jeg har egentlig aldri oppsøkt noen aktivt utover Wilhelmsen for mine plager med dette, da jeg har en lege som er tilgjengelig for meg til nesten enhver tid om jeg sklir helt ut. Han har hjulpet meg ekstremt mye når panikken virkelig har tatt meg. Det finnes nok ikke mange i Norge med dette som spesialfelt, men jeg vil tro det finnes en del som kan være dyktige på metakognitiv behandling. Det kan kanskje virke litt vanskelig å finne dem, men der kan kanskje din lege være til hjelp om du skulle ønske og aktivt prøve en slik behandling en eller annen gang. 

 

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du noen gang tenkt over hva som har gitt deg angst/bekymringer for sykdommer/død? Hva som gjør at du er katastrofetenker? Hva som har utløst dette i deg?

Kropp og sjel/tanker henger nøysammelig sammen og det er derfor viktig å pleie/styrke begge deler. Jeg har jo også blitt veldig kunnskapsrik når det kommer til å vite litt om mange ulike sykdommer. Ikke at jeg betrakter det som positivt egentlig, ville heller vært en mer avslappet person som plasserte symptomer under "uforklarlige bagateller" som trolig går over :)

Jeg har, som jeg skrev tidligere, hatt et par konsultasjoner hos Wilhelmsen. Det ga meg noen tankevekkere og et par virkelig gode latterkuler hehe, men det løste ingenting - dessverre. Kanskje det ville fungert annerledes for deg. At det er vanskelig å få det til akkurat nå, å motta behandling av ham gjør jo ikke at det er utelukket for alltid om du ikke får dette under kontroll. Du vet han er der. 

Det finnes god hjelp å få hos andre også. Jeg har egentlig aldri oppsøkt noen aktivt utover Wilhelmsen for mine plager med dette, da jeg har en lege som er tilgjengelig for meg til nesten enhver tid om jeg sklir helt ut. Han har hjulpet meg ekstremt mye når panikken virkelig har tatt meg. Det finnes nok ikke mange i Norge med dette som spesialfelt, men jeg vil tro det finnes en del som kan være dyktige på metakognitiv behandling. Det kan kanskje virke litt vanskelig å finne dem, men der kan kanskje din lege være til hjelp om du skulle ønske og aktivt prøve en slik behandling en eller annen gang. 

 

Anonymkode: e175b...44f

Jeg vet egentlig ikke hvorfor det startet, det kan vel ha mye med en tid der jeg ikke hadde mye kontakt med venner, mye fritid, lite kjærlighet, mye drama med en jente som endte i totalt kaos, til slutt var det bare meg, pcen, youtube å spill. Høres jo dramatisk å trist ut, men jeg oppfattet det ikke som det. Når man ikke hadde skole eller jobb, så ble det jo 6 måneder med pc stolen, senga å sjåførsetet til kjørelæreren. Dette er nok hovedgrunnen til plagene. Det startet jo med et utslett jeg fikk 23.desember, endte opp med å søke på meg skabb, altså jeg googlet meg frem til det. Har aldri vært en person som går til lege generelt så gikk ikke til han da. Etter dette roet seg ned så kom alt det andre, det startet med nummenhet/slapphet i kroppen, følte at hodet mitt var tungt osv. Etter dette kom kvalme, oppkast og mageproblemer. Det var da jeg gjorde det værste valget i mitt liv. Siden det ikke var mange rundt meg, valgte jeg google. Dette endte jo opp i katastrofe å nå sitter jeg her i dag med jobb, en jente som faktisk det kan bli noe med å en angst som er helt jævlig. Føler at etter jeg fikk angsten gikk alt i livet oppover. Jeg fikk billappen, fikk kontakt med venner igjen, fikk kontakt med en jente igjen og klarte og skaffe meg en jobb. Sånn jeg noen ganger tenker det når angsten slår inn så er dette den store oppturen jeg ha hørt mange har hatt før den drastiske nedturen av å få en alvorlig sykdom. Vet jo dette høres vldig rart ut, men det føles ut som at det er det som skjer. Legen min er flink som jeg har sagt, ingeting å klage på der. Han tar godt vare på meg å jeg vet at han har rett, men det er jo dette da, hva hvis? Jeg blir gal av denne tanken, har aldri hatt en frykt for døden, skjer det så skjer det brukte jeg å si, men føler at jeg ikke kan si det samme nå etter å ha tenkt på hvor mye jeg ikke har fått gjort endaa i livet mitt. Angsten har satt livet mitt i et bedre perspektiv å vist meg hvor heldig jeg er som faktisk lever og har alt jeg har. Har hatt en fantastisk barndom så ligger ingenting i det, har en far som er alkoholiker så er oppfostret av en mor som har gått igjennom helvette for å få meg dit jeg er i dag. Hun har gått 3 år med en brukket fot som elger ikke har klart å ordnet. Hun har problemer med håret pga feil medisinering av leger i ung alder, og hun har leddgikt. Hun er alt for meg kan man vel si. At jeg nå har plaget henne med mine problemer gjør meg vondt. Hun har tatt påkjenning på dette med kosthold fordi hun tror det er hennes feil. Noe det ikke er. Alt er min feil, og at folk rundt meg skal føle på mine problemer er noe som skremmer meg. Derfor har jeg kommet inn her å diskuterer det med dere, jeg vil virkelig ikke plage henne nå. Hun har nok å streve med. Ble kanskje et veeldig langt svar, men ja det er ikke så mye annet enn google som kan ha trigget denne angsten sånn som jeg ser det.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Det er ganske vanlig at man kan gå fra å være nesten "likegyldig" til døden til å plutselig frykte den. Ofte inntreffer dette ved ulike "overganger" i livet. Fra barn til pubertet, fra pubertet til voksenlivet, fra enslig til tosomhet, ved bytte av jobb, når man får barn osv osv. Altså når man beveger seg over i noe annet/noe nytt. I stedet for at det blir ei spennende ny tid hvor man gleder seg over ting, kan det bli kriserbetont og mye grublerier. 

Det du skriver om at livet nå, som egentlig da burde være ei gladtid for deg, assosieres med en opptur du får fordi du har en snikende sykdom og den vil kunne føre til døden kan jeg godt kjenne meg igjen i. Og det er egentlig merkelig greier. Jeg vet at eneste grunnen til at jeg kan tenke slik er at det er blitt meg fortalt at noen rett før de dør har noen gode dager midt i elendigheten og så dør de og at man ofte får beskrevet at alt  var tipp-topp og der kom døden eller alvorlig sykdom og tok deg på senga . Bare for å fucke til alt det bra liksom hehe. Jeg er sikker på at mange av de som blir rammet av sykdom/ulykker feks lever et helt vanlig a-4 liv med sine bekymringer og grå hverdager og PANG uten noen spesiell opptur i forkantJeg er sikker på at INGEN som blir diagnostisert med alvorlig sykdom har "opptur" som direkte årsak til at sykdommen rammet, som et symptom på. Hvorfor tenker man da slik? Jo igjen er det katastrofetenkeren som dessverre kommer på besøk. Opptur/bra=farlig. Ingenting varer evig og blablabla. Igjen handler dette om at vi ønsker så inderlig å ha kontroll. Vi tåler dårlig at vi må leve med de usikkerhetsmomentene som finnes i livet. 

Jeg har gjort meg noen refleksjoner rundt dette med å leve med usikkerhet/ingen garantier kontra et liv med visshet om det var valgbart. Jeg har kommet frem til at, fordi livet vil by på kriser/mulig sykdom og garantert egen død og andres død, så foretrekker jeg uvissheten. Jeg kan da være lykkelige i de sekundene/den tiden jeg er uvitende om. Dvs jeg kan være lykkelig uvitende om jeg ikke bruker disse sekundene på grublerier/tenkte scenarior :)

Jeg forstår tanken/ønsket ditt om ikke å belaste din mor. Det er en fin tanke. Men husk at ei mor vet/sanser og hun liker å være for sitt barn. Så ikke steng henne helt ute.  Om min sønn led, ville jeg defintivt ønsket å være den han søkte til og med det kunne tilby ører, kjærlighet og omsorg selv om jeg ikke kunne fjerne det vonde. Nå vet jeg jo hvor altoppslukende og slitsomme våre tanker om kan, så at du søker til dette forumet for å avlaste andre og gi deg selv mulig ro er fint :)

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ganske vanlig at man kan gå fra å være nesten "likegyldig" til døden til å plutselig frykte den. Ofte inntreffer dette ved ulike "overganger" i livet. Fra barn til pubertet, fra pubertet til voksenlivet, fra enslig til tosomhet, ved bytte av jobb, når man får barn osv osv. Altså når man beveger seg over i noe annet/noe nytt. I stedet for at det blir ei spennende ny tid hvor man gleder seg over ting, kan det bli kriserbetont og mye grublerier. 

Det du skriver om at livet nå, som egentlig da burde være ei gladtid for deg, assosieres med en opptur du får fordi du har en snikende sykdom og den vil kunne føre til døden kan jeg godt kjenne meg igjen i. Og det er egentlig merkelig greier. Jeg vet at eneste grunnen til at jeg kan tenke slik er at det er blitt meg fortalt at noen rett før de dør har noen gode dager midt i elendigheten og så dør de og at man ofte får beskrevet at alt  var tipp-topp og der kom døden eller alvorlig sykdom og tok deg på senga . Bare for å fucke til alt det bra liksom hehe. Jeg er sikker på at mange av de som blir rammet av sykdom/ulykker feks lever et helt vanlig a-4 liv med sine bekymringer og grå hverdager og PANG uten noen spesiell opptur i forkantJeg er sikker på at INGEN som blir diagnostisert med alvorlig sykdom har "opptur" som direkte årsak til at sykdommen rammet, som et symptom på. Hvorfor tenker man da slik? Jo igjen er det katastrofetenkeren som dessverre kommer på besøk. Opptur/bra=farlig. Ingenting varer evig og blablabla. Igjen handler dette om at vi ønsker så inderlig å ha kontroll. Vi tåler dårlig at vi må leve med de usikkerhetsmomentene som finnes i livet. 

Jeg har gjort meg noen refleksjoner rundt dette med å leve med usikkerhet/ingen garantier kontra et liv med visshet om det var valgbart. Jeg har kommet frem til at, fordi livet vil by på kriser/mulig sykdom og garantert egen død og andres død, så foretrekker jeg uvissheten. Jeg kan da være lykkelige i de sekundene/den tiden jeg er uvitende om. Dvs jeg kan være lykkelig uvitende om jeg ikke bruker disse sekundene på grublerier/tenkte scenarior :)

Jeg forstår tanken/ønsket ditt om ikke å belaste din mor. Det er en fin tanke. Men husk at ei mor vet/sanser og hun liker å være for sitt barn. Så ikke steng henne helt ute.  Om min sønn led, ville jeg defintivt ønsket å være den han søkte til og med det kunne tilby ører, kjærlighet og omsorg selv om jeg ikke kunne fjerne det vonde. Nå vet jeg jo hvor altoppslukende og slitsomme våre tanker om kan, så at du søker til dette forumet for å avlaste andre og gi deg selv mulig ro er fint :)

Anonymkode: e175b...44f

Å leve liv i usikkerhet er jeg vandt til, å leve her å nå er noe jeg vil gjøre hver eneste dag, men det er jo problematisk når angsten slår inn, tro meg jeg har ikke stengt min mor ute, det går ikke. Har snakket med henne om dette og hun skjønner at det er vanskelig, men jeg vil ikke plage henne mer fordi hun har nok problemer selv å vil heller hjelpe henne. Dette med oppturene tror jeg kan ha mye med det at man blir litt for mye oppmerksom på ting som skjer i livet, har merket mange ting som jeg aldri hadde brydd meg om før. Det er dette jeg mener med at man får mer perspektiv på livet med angst. Kan jo faktisk være en positiv ting som gjør deg mere takknemmlig, men tror heller jeg hadde byttet tilbake til før jeg fikk angsten siden det er så mange negative sider til angsten.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
3 minutter siden, Hypokondergutten skrev:

Å leve liv i usikkerhet er jeg vandt til, å leve her å nå er noe jeg vil gjøre hver eneste dag, men det er jo problematisk når angsten slår inn, tro meg jeg har ikke stengt min mor ute, det går ikke. Har snakket med henne om dette og hun skjønner at det er vanskelig, men jeg vil ikke plage henne mer fordi hun har nok problemer selv å vil heller hjelpe henne. Dette med oppturene tror jeg kan ha mye med det at man blir litt for mye oppmerksom på ting som skjer i livet, har merket mange ting som jeg aldri hadde brydd meg om før. Det er dette jeg mener med at man får mer perspektiv på livet med angst. Kan jo faktisk være en positiv ting som gjør deg mere takknemmlig, men tror heller jeg hadde byttet tilbake til før jeg fikk angsten siden det er så mange negative sider til angsten.

Du høres ut som en snill gutt/mann og det at du flytter fokus fra deg selv og over på henne kan sikkert være bra, også for deg :) Jeg tror du er i ferd med å bli voksen. Å bli voksen er en av livets "overganger". Det glade, bekymringsløse får tillegg av tanker om ansvar, konsekvenser av handlinger, hva om/dersom osv. Med angst i tillegg kan livet fremstå som kort, hardt og brutalt. Man blir klar over sårbarheten i det og døden rykker inn og nærmere. Det får tillegg av noe skremmende/potensielt farlig. 

Jeg er noen ganger glad for angsten, fordi den definitivt har gitt meg innsikt og med det gjort meg mer ydmyk og mindre fordomsfull. Men som deg, jeg hadde gjerne vært den foruten da den virkelig til tider har tatt fra meg mye livsglede. 

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Hypokondergutten
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du høres ut som en snill gutt/mann og det at du flytter fokus fra deg selv og over på henne kan sikkert være bra, også for deg :) Jeg tror du er i ferd med å bli voksen. Å bli voksen er en av livets "overganger". Det glade, bekymringsløse får tillegg av tanker om ansvar, konsekvenser av handlinger, hva om/dersom osv. Med angst i tillegg kan livet fremstå som kort, hardt og brutalt. Man blir klar over sårbarheten i det og døden rykker inn og nærmere. Det får tillegg av noe skremmende/potensielt farlig. 

Jeg er noen ganger glad for angsten, fordi den definitivt har gitt meg innsikt og med det gjort meg mer ydmyk og mindre fordomsfull. Men som deg, jeg hadde gjerne vært den foruten da den virkelig til tider har tatt fra meg mye livsglede. 

Anonymkode: e175b...44f

Angsten har gitt mye perspektiv på livet, ja jeg begynner å bli voksen, men føler selv at ungdommen og barnsligheten henger litt der noe som er bra haha. Jobben jeg begynte i idag på burger king er også en ting. Føler at det blir for mye. Alt for mye å huske på å alt for mye stress, er en person som liker teknologi, har lyst å satse på live streaming egentlig, men det tar mye tid å du trenger penger for utstyr m.m. Burger king jobben og folkene er jo flott, men ansvaret og alt som kommer med føles for mye for meg. Vet dette er rart og si etter første dag, men sånn sm jeg føler det så er fast food bransjen ikke noe for meg, det går for fort og alt for mye å huske på med tanke på menyene. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har lyst å ta dette opp med sjefen, men føler at dette er rart etter bare 1 dag på jobb. Tenker også mye på hva min mor å andre kommer til å tenke hvis jeg gir opp etter 1 dag. Er tøft å sitte med en jobb som man gledet seg til, men når alt kommer til alt, så føler man at man har tatt alt for mye vann over hodet...

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
4 minutter siden, Hypokondergutten skrev:

Angsten har gitt mye perspektiv på livet, ja jeg begynner å bli voksen, men føler selv at ungdommen og barnsligheten henger litt der noe som er bra haha. Jobben jeg begynte i idag på burger king er også en ting. Føler at det blir for mye. Alt for mye å huske på å alt for mye stress, er en person som liker teknologi, har lyst å satse på live streaming egentlig, men det tar mye tid å du trenger penger for utstyr m.m. Burger king jobben og folkene er jo flott, men ansvaret og alt som kommer med føles for mye for meg. Vet dette er rart og si etter første dag, men sånn sm jeg føler det så er fast food bransjen ikke noe for meg, det går for fort og alt for mye å huske på med tanke på menyene. Vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Har lyst å ta dette opp med sjefen, men føler at dette er rart etter bare 1 dag på jobb. Tenker også mye på hva min mor å andre kommer til å tenke hvis jeg gir opp etter 1 dag. Er tøft å sitte med en jobb som man gledet seg til, men når alt kommer til alt, så føler man at man har tatt alt for mye vann over hodet...

Barnslighet håper jeg kommer tilå henge ved deg hele livet hehe. Jeg er gått ut på dato, men fortsatt ekstremt barnslig. Er det noe jeg virkelig verdsetter ved meg selv så er det nettopp det. Detgir meg alle disse herlige latterkrampene hehe. 

Det er vel en ærlig sak at fastfoodbransjen ikke er noe for deg. At du har andre ønsker for livet som kan gi deg mer mening. Men å gi opp etter en dag fordi det går fort er litt dumt. Om ei uke er det mulig du synes det går tregt ;) Med det mener jeg at etter 1 dag på jobb bør man ikke konkludere med. Spør om du lurer på noe, det er lov. Ta med menyer hjem og les deg opp om slikt finnes tilgjengelig (ligger på nette kanskje) Alt oppleves stressende 1 dag i ny jobb for de fleste av oss. 

Hva vil du live streame?

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Barnslighet håper jeg kommer tilå henge ved deg hele livet hehe. Jeg er gått ut på dato, men fortsatt ekstremt barnslig. Er det noe jeg virkelig verdsetter ved meg selv så er det nettopp det. Detgir meg alle disse herlige latterkrampene hehe. 

Det er vel en ærlig sak at fastfoodbransjen ikke er noe for deg. At du har andre ønsker for livet som kan gi deg mer mening. Men å gi opp etter en dag fordi det går fort er litt dumt. Om ei uke er det mulig du synes det går tregt ;) Med det mener jeg at etter 1 dag på jobb bør man ikke konkludere med. Spør om du lurer på noe, det er lov. Ta med menyer hjem og les deg opp om slikt finnes tilgjengelig (ligger på nette kanskje) Alt oppleves stressende 1 dag i ny jobb for de fleste av oss. 

Hva vil du live streame?

Anonymkode: e175b...44f

Joda vet jo at 1 dag er alt for kort, men med tanke på at det er 20 menyer så føler jeg at dette kommer aldri til  å sitte. Det er heller ingen oppskrifter i butikken av menyene så alt må læres selv, jeg lærer treigt. Går alt for tregt, vet ikke hvordan alt det skal inn i hodet mitt på 1 måned, helt sykt.... streamer på twitch.tv av og til, streamer gaming vettu, veldig morsomt å noe jeg faktisk vil satse på, men tviler på at dette blir mottatt bra av familie så...

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Er det noe penger i det da? Noe du kan leve av?

Klart dette kommer til å sitte. Du er vel ikke treg du som driver med gaming? I skytespill ville jo det fungere dårlig haha. 

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Er det noe penger i det da? Noe du kan leve av?

Klart dette kommer til å sitte. Du er vel ikke treg du som driver med gaming? I skytespill ville jo det fungere dårlig haha. 

Anonymkode: e175b...44f

Hvis du blir stor nok via streaming kan det blir snakk om millioner i året, alle sier jo dette med at det kommer til å sitte, men selv føler jeg at det kommer til å bli bare tøv, takler ikke stresset heller. Kan ikke si jeg er sånn treig nei, men når det kommer til jobb/skole ting så har jeg alltid vært treig og midt på 3 med alt liksom, ser ikke for meg at dette kommer til å gå altså.

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker

Hva du ser for deg og hva som blir det faktiske utfallet kan vi snakke om la oss si  om 1 mnd hehe. Stress i dag, kan være rutine om ei uke. 

Hvis du blir stor? Er det mange som lever av dette? Eller er det som med bloggere? Tusenvis og kun et titall som tjener penger nok til å leve av det?

Anonymkode: e175b...44f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Hypokondergutten
8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hva du ser for deg og hva som blir det faktiske utfallet kan vi snakke om la oss si  om 1 mnd hehe. Stress i dag, kan være rutine om ei uke. 

Hvis du blir stor? Er det mange som lever av dette? Eller er det som med bloggere? Tusenvis og kun et titall som tjener penger nok til å leve av det?

Anonymkode: e175b...44f

Er faktisk mane som lever av det ja, nå er det snart jobb igjen, kjenner gruingen kommer sakte, men sikkert nå...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...