Ambulerende tjenester

[Jokke89]

Og jeg liker heller ikke å bli kryssforhørt !

[Jokke89]

At folk er forskjellige, og at det muligens finnes noen med asberger som ikke sitter inne hele døgnet og prøver å være sosial av og til ! DET er det  det handler om !

[Trine]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men da skyldes det angst, ikke aspergeren.

Anonymkode: 730d2...3c0

Jeg har ikke sosial angst, men pga asperger syns jeg situasjoner hvor jeg må kommunisere med andre er veldig vanskelig. Jeg blir også veldig stressa av alt som skjer rundt meg. Da kan det hjelpe å ha med en person jeg er trygg på, som kan ta over når jeg ikke klarer lenger, og som kan passe på at jeg kommer bort fra situasjoner når det blir for mye, eller som minner meg på å ta pause og å puste. Det er flere ting jeg ikke klarer å få gjort om jeg skal ordne det alene, fordi det oppleves som overveldende. Om noen blir med meg og hjelper meg gjennom situasjonen, kan jeg klare å få til ting jeg ellers ikke ville klart.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jokke89 skrev:

At folk er forskjellige, og at det muligens finnes noen med asberger som ikke sitter inne hele døgnet og prøver å være sosial av og til ! DET er det  det handler om !

Jeg syntes det blir galt at staten skal sponse fritidsavktiviteter. Det er sikkert mange «friske» som kunne tenke seg gratis kinobiletter til venner.

Anonymkode: 730d2...3c0

[Jokke89]

Jeg har heldigvis aldri hatt problemer med å snakke for meg, greier å snakke rundt folk, men blir jeg stressa, er det verre, som Trine sier.. Jeg er liksom den typen som kan ringe NRK og be om å få delt opp lisensen, og få det, uten problemer, mens andre kanskje ikke greier det. Og jeg kan greie meg i sosiale situasjoner og jeg, om jeg på en måte føler meg komfortabel. Greier meg ok på en høyskole til og med med det sosiale, jeg trenger bare å ha kjemi med de jeg har med å gjøre ..  Jeg har tvangstanker jeg, da, som kødder til livet mitt mer enn bra er.. Tvangstanker om at jeg er ufør osv. osv. Men det er jo bare noe jeg må prøve å leve med, selv om det er JÆVLIG vanskelig

[Jokke89]

Hva du synes er galt, har egentlig ingen betydning, reglene er som de er !

[Jokke89]

Å si at de med ledsagerbevis utnytter systemet, er faktisk ganske drøyt, synes jeg ! Er en grunn til at mennesker får ledsagerbevis, for noen er det faktisk den eneste muligheten de har til å komme seg ut, og det synes jeg faen meg er bra at de får ! Det handler faktisk om livskvalitet.!

[Jokke89]

Liker ikke å være ufør jeg heller, men bruker jo honnørkortet likevel !

[Jokke89]

Men nå har tråden til Trine sklidd ut, så tror vi stopper her jeg, gitt

[Trine]

19 minutter siden, Jokke89 skrev:

Men nå har tråden til Trine sklidd ut, så tror vi stopper her jeg, gitt

Haha, denne tråden sklei ut allerede da noen fant ut at de skulle prøve å finne noe jeg kunne ha på meg til jul. Jeg syns det er interessant å lese om rettigheter andre har fått. Selv har jeg ikke behov for ledsagerbevis for det eneste stedet jeg drar frivillig er der jeg trener hundene og det går greit for jeg klarer å prate om hunder. Jeg drar også i matbutikken alene. Det er når jeg skal ha noe jeg må få hjelp av betjeningen til å finne, eller hvis jeg må i en butikk hvor jeg vet at de kommer og spør om jeg trenger hjelp, at jeg helst må ha med meg noen eller nærmest tvinges til å dra, for å få handlet det jeg skal ha.

Men å diskutere dette med de anonyme er ganske umulig egentlig. Du hadde ikke fått ledsagerbevis om du ikke hadde hatt rett på det. Å ikke bruke honnørkort fordi man syns det er flaut, er jo ihvertfall veldig lite økonomisk smart. Jeg tenker at med så mye utfordringer, er det helt greit å også få noen fordeler. Man har jo ikke muligheten til å tjene så mye penger som de som jobber når man er ufør.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Jokke89 skrev:

Å si at de med ledsagerbevis utnytter systemet, er faktisk ganske drøyt, synes jeg ! Er en grunn til at mennesker får ledsagerbevis, for noen er det faktisk den eneste muligheten de har til å komme seg ut, og det synes jeg faen meg er bra at de får ! Det handler faktisk om livskvalitet.!

Du skrev at tok med vennene dine på kino, og at vennen din da (med ditt ledsagerbevis) kommer inn gratis. Mener du da at denne vennen din aldri hadde giddet å dratt med deg på kino dersom du ikke ga han gratis billett? Det er jo på en måte det du sier.

Tråden har forøvrig sklidd ut for lengst.

Anonymkode: 911e1...d63

[gråstein]

11 minutter siden, Trine skrev:

Haha, denne tråden sklei ut allerede da noen fant ut at de skulle prøve å finne noe jeg kunne ha på meg til jul. Jeg syns det er interessant å lese om rettigheter andre har fått. Selv har jeg ikke behov for ledsagerbevis for det eneste stedet jeg drar frivillig er der jeg trener hundene og det går greit for jeg klarer å prate om hunder. Jeg drar også i matbutikken alene. Det er når jeg skal ha noe jeg må få hjelp av betjeningen til å finne, eller hvis jeg må i en butikk hvor jeg vet at de kommer og spør om jeg trenger hjelp, at jeg helst må ha med meg noen eller nærmest tvinges til å dra, for å få handlet det jeg skal ha.

Det høres ut som sosial angst. Hvordan klarte du å jobbe ute hos kunder tidligere når du har det sånn?

[Jokke89]

Vel, venner var et eksempel. Har dessverre ikke så mange...  Men ledsagerbevis har jeg hatt siden lenge før jeg blei ufør, og om jeg har fått det, så har jeg jo fått det, de deler det ikke ut bare fordi folk skal ha en mulighet til å "kjøpe seg" venner liksom

[yellow ledbetter]

Alle med asperger har vel problemer med sosiale greier i større og mindre grad, men ikke nødvendigvis de samme settingene, og like mye. Og en kan jo klare det en stund i jobbsammenheng, men slite seg ut på det og til slutt bli mye dårligere, i verste fall ufør.

Jeg har aldri vært der, heldigvis. Jeg har knapt vært sjuk en dag siden jeg begynte å jobbe, men for meg kicker angsten inn når jeg må småprate i timevis på fritida i såkalt "hyggelig lag". Jobb var jobb, liksom. I perioder har jeg hatt jobber som innebar en del  pjatt og tompreik innimellom, men jeg lærte meg fort hva jeg skulle si og ikke si. Poenget er ofte å ikke si så mye, for de som insisterer på å småprate holder det gjerne gående selv. Det er bare å si: Å jasså? Så morsomt. Så interessant. Nei, det må du fortelle mer om. Blablabla. Totalt meningsløst, men så lenge det er i arbeidstida og noe en får betalt for så går det jo når en må. 

Sønnen min har fått ledsagerbevis nettopp. Ikke brukt ennå, men det er jo med tanke på støttekontakten. Jeg har ikke satt meg helt inn i hvordan det virker, men kan det brukes hvor som helst? Kino, offentlig transport og hva som helst liksom? Jeg regner med at støttekontakten vet det, altså, men jeg lurer bare. De som driver en kino eller et museum eller whatever skal jo ha pengene sine og ikke bare slippe folk inn gratis liksom.

Å spørre etter ting jeg skal ha i butikker gjør meg null og niks. Ikke å ta telefoner heller, for den del, så lenge det er til folk som faktisk får betalt for å snakke med meg. Men å spørre folk om veien eller i det hele tatt bry folk som har fri skal det mye til før jeg gjør. Sist jeg spurte noen om veien var det en konduktør på toget da jeg gikk av. Han var i det minste på jobb, selv om han ikke akkurat jobbet med å fortelle folk hvor bussen går fra. 

Det verste med butikker er overhjelpsomme ansatte som følger etter deg og maser og vil hjelpe. Sånne butikker handler jeg aldri på. Særlig klesbutikker og lignende. Jeg finner store butikker der jeg kan snoke rundt i fred og ro, og helst har jeg vært innom nettsidene og plukket meg ut hva jeg skal se på før jeg drar. Skal jeg handle elektronikk er det forsåvidt greit. Der har jeg så lite peiling at jeg vil gjerne ha hjelp uansett.

 

[Jokke89]

Kan brukes på kino ja.. Sikkert noen museum. Buss funker det vel på og ! Ferger... Osv osv.

[Jokke89]

https://helsenorge.no/hjelpetilbud-i-kommunen/ledsagerbevis

Der har du reglene

[Trine]

2 timer siden, gråstein skrev:

Det høres ut som sosial angst. Hvordan klarte du å jobbe ute hos kunder tidligere når du har det sånn?

Jeg hadde jo ikke noe valg, måtte klare det. Var konstant sliten og stressa. De fant ut at det ikke var sosial angst etterhvert som jeg hadde fått behandling for det en stund. Jeg er bare veldig usikker på hvordan jeg skal oppføre meg rundt folk, hva jeg skal si og ikke si. Også har jeg altfor lang erfaring med å bli utslitt av folk, og jeg er så dårlig på å få med meg hva de sier. Men jeg får ikke katastrofetanker sånn som når man har angst. Men jeg er veldig redd for å gjøre feil, vet ikke om det er en angstgreie jeg.

[Trine]

44 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Alle med asperger har vel problemer med sosiale greier i større og mindre grad, men ikke nødvendigvis de samme settingene, og like mye. Og en kan jo klare det en stund i jobbsammenheng, men slite seg ut på det og til slutt bli mye dårligere, i verste fall ufør.

Jeg har aldri vært der, heldigvis. Jeg har knapt vært sjuk en dag siden jeg begynte å jobbe, men for meg kicker angsten inn når jeg må småprate i timevis på fritida i såkalt "hyggelig lag". Jobb var jobb, liksom. I perioder har jeg hatt jobber som innebar en del  pjatt og tompreik innimellom, men jeg lærte meg fort hva jeg skulle si og ikke si. Poenget er ofte å ikke si så mye, for de som insisterer på å småprate holder det gjerne gående selv. Det er bare å si: Å jasså? Så morsomt. Så interessant. Nei, det må du fortelle mer om. Blablabla. Totalt meningsløst, men så lenge det er i arbeidstida og noe en får betalt for så går det jo når en må. 

Sønnen min har fått ledsagerbevis nettopp. Ikke brukt ennå, men det er jo med tanke på støttekontakten. Jeg har ikke satt meg helt inn i hvordan det virker, men kan det brukes hvor som helst? Kino, offentlig transport og hva som helst liksom? Jeg regner med at støttekontakten vet det, altså, men jeg lurer bare. De som driver en kino eller et museum eller whatever skal jo ha pengene sine og ikke bare slippe folk inn gratis liksom.

Å spørre etter ting jeg skal ha i butikker gjør meg null og niks. Ikke å ta telefoner heller, for den del, så lenge det er til folk som faktisk får betalt for å snakke med meg. Men å spørre folk om veien eller i det hele tatt bry folk som har fri skal det mye til før jeg gjør. Sist jeg spurte noen om veien var det en konduktør på toget da jeg gikk av. Han var i det minste på jobb, selv om han ikke akkurat jobbet med å fortelle folk hvor bussen går fra. 

Det verste med butikker er overhjelpsomme ansatte som følger etter deg og maser og vil hjelpe. Sånne butikker handler jeg aldri på. Særlig klesbutikker og lignende. Jeg finner store butikker der jeg kan snoke rundt i fred og ro, og helst har jeg vært innom nettsidene og plukket meg ut hva jeg skal se på før jeg drar. Skal jeg handle elektronikk er det forsåvidt greit. Der har jeg så lite peiling at jeg vil gjerne ha hjelp uansett.

 

Ja, å ha sosiale problemer i en eller annen grad er vel egentlig et kriterie for å få diagnosen. Jeg "klarte" det fordi jeg ikke klarte å formidle for noen hva jeg slet med. Da har man liksom ikke noe valg. Tror det funker dårlig å gå til legen og få sykemelding fordi man ikke orker å snakke med folk så lenge man ikke har en diagnose. Jeg trodde at om jeg bare øvde nok ville det bli en vane etterhvert. Men problemet ble aldri mindre. Jeg hadde ikke blitt gammel om jeg måtte fortsatt som jeg gjorde, det hadde jeg ikke maktet.

Hyggelige lag er ikke mye hyggelig, jeg kobler ut jeg. Klarer ikke følge med på hva andre sier, og hører egentlig bare masse irriterende summing. Det værste i jobben var nesten de kundene man kjente litt, de man liksom måtte prate med. Eller de som skulle prate mens jeg jobbet, jeg klarer ikke konsentrere meg om å både jobbe og å prate. Men jeg slet jo også med plutselige endringer. F.eks at jeg hadde planlagt en dag og plutselig ble sendt et annet sted enn det jeg hadde planlagt. Da raste verden litt sammen for meg. Jeg bruker lang tid og mye energi på å omstille meg.

Jeg hater telefonen, selv når de jeg prater med får betalt for det. Og å spørre om hjelp i butikken er vanskelig. I sta skulle jeg på posten og hente en pakke. Dama sto og holdt på med ett eller annet der de selger lotto og sånt. Det er jo rett ved siden av posten. Jeg trodde hun hadde sett at jeg kom, men at hun var opptatt med noe. Men etterhvert tenkte jeg at hun nok ikke hadde sett meg. Men jeg ble liksom bare stående. Så kom det ei som skulle betale noe i kassa og da gikk dama bort dit, men da sa hun som skulle betale at jeg sto ved posten og ventet og at jeg var der først. Da fikk jeg beskjed om at jeg jo måtte rope ut at jeg sto der, og ikke bare stå der og vente. Hun sa det på en hyggelig måte altså, men jeg får meg ikke til å gjøre sånt.

[Jokke89]

Greier meg fint i hyggelige lag jeg, så lenge jeg har litt innabords Neida, skal ikke fleipe, men jeg greier å være sosial med personer jeg er trygg på. Familie og sånn.. Mamma, pappa, søstra mi, søskenbarn og sånn... Kan til nød greie andre personer og om kjemien er der  

[Jokke89]

Tanter og onkler... Det går stort sett greit, for de kjenner meg og veit hvem jeg er og hvordan jeg er, de veit at jeg er en raring med asperger Neida, de kjenner meg såpass godt at jeg kan være meg selv, selv om den jeg er er en 28 år gammal uføretrygda mann ... Men det å møte verden er ikke så lett, når man skammer seg sånn som jeg til tider gjør. Ja, jeg skammer meg rett og slett over å være ufør.. Burde sikkert ikke gjøre det, men hva hjelper det at jeg ikke burde gjøre det, når jeg faktisk gjør det ??