Ambulerende tjenester

[Trine]

7 minutter siden, Eva Sofie skrev:

Trine, du får mange gode tips og tilbakemeldinger, men hva gjør du? Jeg synes duu i mange tilfeller avviser dem og vrir og vender på dem til det negative og problematiserer det unødvendig mye. Som jeg skrev, synes jeg du bør forsøke å se på mulighetene i dette tilbudet og ikke forkaste det før det i det hele tatt er forsøkt. Jeg forstår det føles uoverkommelig, men som flere har sagt, kan det kanskje bli en god ordning for deg på sikt - om du lar det få en sjanse. Og jeg gjentar: Hvilket annet alternativ har du når dPS ikke har noe tilbud til deg?

Jeg kan ikke så mye om asperger, men jeg vet at rutiner og forutsigbarhet er viktig. Jeg synes at XbellaX kom med et svært godt råd: "Noe som kanskje kan hjelpe i rotet er å ta 1 stk A3 ark. Øverst på det arket kan du henge bildet av hver av de ulike hjelperne og navn. Under bildene kan dere sammen fylle inn hva den enkelte skal hjelpe deg med, samt ulike overlappinger. Heng den på kjøkkenveggen. På den måten kan du bli litt kjent med dem, venne deg til/øve deg på å se dem, selv når de ikke er der. Kanskje har de faste dager de skal komme i måneden, da kan dere skrive dette ned slik at du vet (sånn ca) hvem som kommer når."

Du skriver at du ikke kan ta bilde av dem, men jeg er ganske sikker på at om du forklarer hva du vil bruke bildene til, vil de være forståelsesfulle. Hadde de ikke kunnskaper om asperger? Da vet de trolig hva som er nødvendig og viktig for at du skal få ordningen best mulig.

Du kommer her med konstruktive løsninger selv: "Men jeg lurer på om de kunne ha faste ting de hjalp meg med. Jeg sa ihvertfall at det ville gjøre det litt lettere." Jeg håper de hører på det. Jeg tror det er viktig at du forteller hvordan du kan få ordningen best mulig slik at den kan fungere for deg. De er ingen tankelesere. Om du synes det er vanskelig å si, kan du som du allerede har fått forslag om, skrive det ned og de kan ta det med seg og se hva de kan gjøre for deg. Jeg er sikker på at de har et ønske om å hjelpe deg og lytte til deg.

PS: Hvor mange troll har du? Jeg har bare ett beist og det holder i massevis

Og slikt som dette er grunnen til at jeg ikke tør å si ifra om ting. Jeg vrir nemlig alt til det negative, og er vanskelig. For det at jeg faktisk kjenner meg selv, vet selv hvor jævlig mye jeg presser meg for å prøve å få det bedre, det har ingenting å si. Nei, jeg er bare negativ!

Nei, jeg kan ikke ta bilde av dem, jeg klarer ikke å spørre om noe sånt for jeg hadde hatet det selv, om jeg hadde fått et sånt spørsmål. Saksbehandleren påsto de hadde kunnskap om asperger, men jeg tviler på at det kan stemme. Da hadde de ikke sendt så mange folk hit, for akkurat det er nettopp noe en med asperger ikke takler.

Selvfølgelig har de et ønske om å hjelpe meg, men det de har gjort er å gi meg noe jeg tror er angst.

Har bare to troll. Ene er fortsatt en drittunge, men han andre har blitt ganske voksen nå.

[XbellaX]

30 minutter siden, Trine skrev:

Ja, det er jo sikkert lett å si når man ikke selv sitter med noe som jeg faktisk tror kan kategoriseres som angst. Jeg skjelver, er kvalm, har vondt i magen og ubehag i brystet, og nei, jeg er ikke fysisk syk! Prøvd å gå det av meg nå, men etter nesten to timer ute, følte jeg meg egentlig bare enda værre.

Du sitter jo med det du tror er angst fordi du tolker situasjonen til det verst tenkelige scenario. Jeg ville synes det var merksnodig om du IKKE fikk angst slik du holder på nå.

[Andreaswell]

3 timer siden, XbellaX skrev:

Tenk om du kunne ta noe av all den energien du bruker på å totalt svartmale hver minste ting og "forutse" at alt kommer til å gå til helvete uansett, - og heller trekke pusten og våge ha litt tillit. 

 

Altså, ikke meningen å tråkke over noen her nå, men; vet du hva slsgs utfordringer de med asperger har? De trenger å forutse, de må ha forutsigbarhet. Og ja, hva hvis ikke? Min erfaring- Går i vranglås. Å ha tillit til mennesker man ikke har møtt har ikke engang jeg, eller de fleste jeg kjenner. Og ha tillit til systemet? Nah.

[Andreaswell]

Jeg må ærlig si at det er utrolig lite forståelsesfulle svar her! Opplegget Trine har fått er jo helt på trynet i forhold til hennes vansker. I strid mot generelle asperger vansker. Hvorfor skal dere sitte bak skjermen og si at hun vrir og vrenger på ting til det negative? Og si at «nei, det er bare å skjerpe seg?» Fordi det er slik dere tenker? Vel, slik tenker ikke hun! Og ikke jeg, selv uten asperger. Dette er reelt for Trine, så syns det er direkte ufint å be et annet menneske endre sin tankegang når dere ikke aner hvordan dette menneske tenker. (Trenger ingen lang lekse om at vi kan endre tankesett og bla bla bla, for alle kan faktisk ikke det)

[XbellaX]

Akkurat nå, Andreaswell skrev:

Altså, ikke meningen å tråkke over noen her nå, men; vet du hva slsgs utfordringer de med asperger har? De trenger å forutse, de må ha forutsigbarhet. Og ja, hva hvis ikke? Min erfaring- Går i vranglås. Å ha tillit til mennesker man ikke har møtt har ikke engang jeg, eller de fleste jeg kjenner. Og ha tillit til systemet? Nah.

Som nevnt i det første innlegget jeg skrev skulle jeg ønske at disse fire ble introdusert/innlemmet gradvis, det kunne hjulpet noe. Dersom det faktisk ikke er mulig så er det slik med Asperger som andre diagnoser at man rett og slett bare må overleve startproblemer. Det kan være et mareritt jeg har ingen problemer med å se det, men jeg tror at på lang sikt så er Trine langt bedre sikret enn om kun 1 person skulle hatt ansvaret for oppfølgingen. Jeg tolker dette som at de ønsker å verne om henne, og gi henne flere "krykker" i det som for dem kan være en ganske hektisk og krevende koordinerings-hverdag. 

Jeg mener ikke at Trine "bare skal skjerpe seg", jeg mener at Trine kan vente litt med å tolke. Trekke pusten og vente. Kommunisere og sammen finne løsninger- slik jeg snakket om A3 arket i går. Fordi hva er egentlig alternativet her? I blant må man klare seg gjennom en kjip situasjon i det håp om å få det litt mer ok. Det koster i blant skjorta, men det KAN være verdt det.

[Andreaswell]

2 minutter siden, XbellaX skrev:

Som nevnt i det første innlegget jeg skrev skulle jeg ønske at disse fire ble introdusert/innlemmet gradvis, det kunne hjulpet noe. Dersom det faktisk ikke er mulig så er det slik med Asperger som andre diagnoser at man rett og slett bare må overleve startproblemer. Det kan være et mareritt jeg har ingen problemer med å se det, men jeg tror at på lang sikt så er Trine langt bedre sikret enn om kun 1 person skulle hatt ansvaret for oppfølgingen. Jeg tolker dette som at de ønsker å verne om henne, og gi henne flere "krykker" i det som for dem kan være en ganske hektisk og krevende koordinerings-hverdag. 

Jeg mener ikke at Trine "bare skal skjerpe seg", jeg mener at Trine kan vente litt med å tolke. Trekke pusten og vente. Kommunisere og sammen finne løsninger- slik jeg snakket om A3 arket i går. Fordi hva er egentlig alternativet her? I blant må man klare seg gjennom en kjip situasjon i det håp om å få det litt mer ok. Det koster i blant skjorta, men det KAN være verdt det.

Og er det ikke nettopp kommunikasjon/sosiale ferdigheter som er typiske utfordringer for de med asperger? Jeg mener virkelig ikke å være kverulerende her, og jeg er ingen ekspert. Men jeg forstår ikke at så mange «tar så lett på det». Og det at det KAN være vært det, er ofte ikke en god motivasjonsfaktor i seg selv. 

Finnes alltid alternativer, det er «bare» det å finne dem. Jeg vet ikke, og jeg sier ikke at det er lett.

[XbellaX]

7 minutter siden, Andreaswell skrev:

Og er det ikke nettopp kommunikasjon/sosiale ferdigheter som er typiske utfordringer for de med asperger? Jeg mener virkelig ikke å være kverulerende her, og jeg er ingen ekspert. Men jeg forstår ikke at så mange «tar så lett på det». Og det at det KAN være vært det, er ofte ikke en god motivasjonsfaktor i seg selv. 

Finnes alltid alternativer, det er «bare» det å finne dem. Jeg vet ikke, og jeg sier ikke at det er lett.

Jeg beklager dypt om det fremstår som om jeg tar lett på det, for det gjør jeg virkelig ikke.

I mine øyne har Trines situasjon over lang tid vært et helvete. Derfor synes jeg dette tiltaket lyder positivt. At det er noen startproblemer er dessverre slik man bare må regne med, selv om man har Asperger er man beklageligvis ikke beskyttet mot innkjøringsproblemer. Forhåpentligvis kan dette gjøre hverdagen hennes litt mer håndterbar. Og jeg sier kan, fordi i blant er kan alt man har å holde seg fast i.

Endret 2. november 2017 av XbellaX

[Andreaswell]

Akkurat nå, XbellaX skrev:

Jeg beklager dypt om det fremstår som om jeg tar lett på det, for det gjør jeg virkelig ikke.

I mine øyne har Trines situasjon over lang tid har vært et helvete. Derfor synes jeg dette tiltaket lyder positivt. At det er noen startproblemer er dessverre slik man bare må regne med, selv om man har Asperger er man beklageligvis ikke beskyttet mot innkjøringsproblemer. Forhåpentligvis kan dette gjøre hverdagen hennes litt mer håndterbar. Og jeg sier kan, fordi i blant er kan alt man har å holde seg fast i.

Jada, har forstått det slik jeg også. At situasjonen har vært et helvete over lang tid. Og den «vanlige mannen eller kvinnen» i gata ville helt sikkert ikke klart å tenke positivt de heller. 

Nei, jeg håper virkelig for hennes skyld at det blir bedre, mye bedre. Men jeg kan ikke fatte og begripe at dette er tilbudet hun får. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, Andreaswell skrev:

Etter lengre tid her inne, så syns jeg absolutt ikke du oppleves som vanskelig. Har et «svigersøskenbarn» med asperger, og hun hadde aldri i verden taklet fire forskjellige mennesker innom i mnd slik. Og det er vel et minimum, da jeg regner med at de også har sykefravær til tider (uten å skremme deg ennå mer) Du fremstår som en person med meget god selvinnsikt på dine utfordringer, så noen av svarene (nå har jeg faktisk lest mer ) syns jeg er direkte smålig og lite forståelsesfulle. Og jeg personlig tror det er slike svar du minst trenger nå, for det kommer nok til å bli tøft! Jeg ser ikke poenget ved å kun beskrive dette som et glansbilde hvor jeg sier «tenk positivt nå, dette løser seg» og meg svada. Det er jeg for direkte og ærlig for (dessverre for noen tydeligvis ) Jeg er positiv til hjelpen, men kritisk til antall personer som skal innom. Og jeg er nysgjerrig på hva slags utdannelse alle disse har. Håper for din del at de har kompetanse som kan hjelpe og bidra deg positivt ihvertfall! For det fortjener du.

Så dette svigersøskenbarnet ditt har ingen venner heller da regner jeg med? Siden hun ikke orker folk tenkte jeg på..

Anonymkode: 911e1...d63

[yellow ledbetter]

Jeg har ikke lest tråden før nå, men jeg forstår deg, Trine. Det blir veldig mange nye folk å forholde seg til, og jeg tenkte også "hvorfor ikke støttekontakt?" med det samme jeg leste det. Da er det i det minste en fast person å forholde seg til. Hvor mye utdannelse de har er nå én ting, men kjemien skal jo liksom stemme også, og som noen andre sa, det er ikke sånn at alle som jobber i sånne team har så mye relevant utdanning, og i alle fall ikke på det som går spesifikt på din diagnose. Hvis det er planlegging av dagligdagse gjøremål du trenger hjelp til, så må en jo ikke nødvendigvis ha høyskoleutdannelse for det.

Den yngste sønnen min har fått støttekontakt nå, omsider. Han blir atten snart og bor fortsatt hjemme. Primært er det en å finne på ting med på fritida han trenger, og tro det eller ei, han fikk faktisk en ung mann som har jobbet med barn og unge med autisme. Han er lærer, og jeg antar at støttekontaktjobben er noe han tar ved siden av mer av idealisme, og kanskje som nyttig yrkeserfaring, enn for å tjene så mye penger. Det blir jo ikke mye av ti timer i måneden, liksom. Nå gjenstår det jo å se hvordan det går, men jeg er optimistisk og guttungen er i alle fall positiv så langt.

Jeg håper du har det bedre i dag, i alle fall, og ønsker deg lykke til. Og ikke vær redd for å si fra hvis noe er vanskelig eller hvis du lurer på noe. Det er jobben deres å følge deg opp, og du skal ikke sitte igjen og være redd og føle deg overkjørt. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Trine skrev:

Jeg svartmaler ikke hver minste ting, jeg er realistisk. Hvor mange år nå, har du ikke sagt at jeg svartmaler, at jeg vil få det bedre. Ha tro på psykiateren, ha tro på psykologen, ha tro på ditt, ha tro på datt. Jeg er på nøyaktig samme sted som jeg var. Eneste forskjellen er at jeg har diagnoser og dermed større forståelse hos NAV. Hver gang jeg har tillit til noe, viser det seg at jeg ikke burde hatt den tilliten. Akkurat som nå, jeg hadde tillit til at disse kunne mer om asperger enn psykologen min, men det burde jeg ikke hatt.

4 personer er ingenting, Trine. Jeg har 9 timer i uka og det rullerer på sikkert 15 forskjellige men det er vel 7 stk som er litt mer faste enn de andre. Og jeg har asperger også.

 

 

Anonymkode: 911e1...d63

[Trine]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

4 personer er ingenting, Trine. Jeg har 9 timer i uka og det rullerer på sikkert 15 forskjellige men det er vel 7 stk som er litt mer faste enn de andre. Og jeg har asperger også.

 

 

Anonymkode: 911e1...d63

Hvordan klarer du det?

[Trine]

8 minutter siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg har ikke lest tråden før nå, men jeg forstår deg, Trine. Det blir veldig mange nye folk å forholde seg til, og jeg tenkte også "hvorfor ikke støttekontakt?" med det samme jeg leste det. Da er det i det minste en fast person å forholde seg til. Hvor mye utdannelse de har er nå én ting, men kjemien skal jo liksom stemme også, og som noen andre sa, det er ikke sånn at alle som jobber i sånne team har så mye relevant utdanning, og i alle fall ikke på det som går spesifikt på din diagnose. Hvis det er planlegging av dagligdagse gjøremål du trenger hjelp til, så må en jo ikke nødvendigvis ha høyskoleutdannelse for det.

Den yngste sønnen min har fått støttekontakt nå, omsider. Han blir atten snart og bor fortsatt hjemme. Primært er det en å finne på ting med på fritida han trenger, og tro det eller ei, han fikk faktisk en ung mann som har jobbet med barn og unge med autisme. Han er lærer, og jeg antar at støttekontaktjobben er noe han tar ved siden av mer av idealisme, og kanskje som nyttig yrkeserfaring, enn for å tjene så mye penger. Det blir jo ikke mye av ti timer i måneden, liksom. Nå gjenstår det jo å se hvordan det går, men jeg er optimistisk og guttungen er i alle fall positiv så langt.

Jeg håper du har det bedre i dag, i alle fall, og ønsker deg lykke til. Og ikke vær redd for å si fra hvis noe er vanskelig eller hvis du lurer på noe. Det er jobben deres å følge deg opp, og du skal ikke sitte igjen og være redd og føle deg overkjørt. 

Det som er er at jeg også trenger støttesamtaler, eller jeg trenger noen å prate med når alt blir svart. Og det skulle jeg jo få nå, men så ble det bare kaos istede. Men kanskje en støttekontakt hadde vært bedre. Men andre jeg har hørt om har jo fått en fast psykiatrisk sykepleier som har kommet hjem til dem.

Takk. Har det ikke bedre i dag. Og jeg er redd for å si ifra. Jeg er ikke noe god på kommunikasjon. Jeg vet ikke hva man kan og ikke kan si. Og nå er hele systemet mitt overbelastet. Jeg har jo sagt at jeg syns det er vanskelig å forholde meg til flere personer. Men det er noe jeg bare må tåle. Og jeg tar emg jo sammen når de er her, med det resultat at jeg bryter sammen når de har dratt.

[AnonymBruker]

3 timer siden, Andreaswell skrev:

Jeg må ærlig si at det er utrolig lite forståelsesfulle svar her! Opplegget Trine har fått er jo helt på trynet i forhold til hennes vansker. I strid mot generelle asperger vansker. Hvorfor skal dere sitte bak skjermen og si at hun vrir og vrenger på ting til det negative? Og si at «nei, det er bare å skjerpe seg?» Fordi det er slik dere tenker? Vel, slik tenker ikke hun! Og ikke jeg, selv uten asperger. Dette er reelt for Trine, så syns det er direkte ufint å be et annet menneske endre sin tankegang når dere ikke aner hvordan dette menneske tenker. (Trenger ingen lang lekse om at vi kan endre tankesett og bla bla bla, for alle kan faktisk ikke det)

Jeg er så veldig enig med deg!

Anonymkode: 7e6c2...835

[Andreaswell]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så dette svigersøskenbarnet ditt har ingen venner heller da regner jeg med? Siden hun ikke orker folk tenkte jeg på..

Anonymkode: 911e1...d63

Nei, det har hun faktisk ikke. Og måten du skrev denne kommentaren på var utrolig provoserende.

[Andreaswell]

3 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg har ikke lest tråden før nå, men jeg forstår deg, Trine. Det blir veldig mange nye folk å forholde seg til, og jeg tenkte også "hvorfor ikke støttekontakt?" med det samme jeg leste det. Da er det i det minste en fast person å forholde seg til. Hvor mye utdannelse de har er nå én ting, men kjemien skal jo liksom stemme også, og som noen andre sa, det er ikke sånn at alle som jobber i sånne team har så mye relevant utdanning, og i alle fall ikke på det som går spesifikt på din diagnose. Hvis det er planlegging av dagligdagse gjøremål du trenger hjelp til, så må en jo ikke nødvendigvis ha høyskoleutdannelse for det.

Den yngste sønnen min har fått støttekontakt nå, omsider. Han blir atten snart og bor fortsatt hjemme. Primært er det en å finne på ting med på fritida han trenger, og tro det eller ei, han fikk faktisk en ung mann som har jobbet med barn og unge med autisme. Han er lærer, og jeg antar at støttekontaktjobben er noe han tar ved siden av mer av idealisme, og kanskje som nyttig yrkeserfaring, enn for å tjene så mye penger. Det blir jo ikke mye av ti timer i måneden, liksom. Nå gjenstår det jo å se hvordan det går, men jeg er optimistisk og guttungen er i alle fall positiv så langt.

Jeg håper du har det bedre i dag, i alle fall, og ønsker deg lykke til. Og ikke vær redd for å si fra hvis noe er vanskelig eller hvis du lurer på noe. Det er jobben deres å følge deg opp, og du skal ikke sitte igjen og være redd og føle deg overkjørt. 

Må bare sk at det varmer langt inn i hjertet av å høre om slike støttekontakter! Hvor kult hadde det vært å fått en på 40 for han liksom? Viktigste med en støttekontakt er at kjemien stemmer og at de kan gjøre ting sammen. Ofte ender det i vennskap når alder og kjemi passer. En samtalepartner, en å gjøre det man selv velger og på sikt forhåpentligvis en trygg person.

Jeg var selv støttekontakt for noen år siden, og vi utviklet et sterkt vennskap i løpet av de to årene. Er fortsatt venner i dag, selv om jeg ikke er støttekontakten hennes. Det vennskapet har gitt meg mye tilbake, så det betyr mye mer enn lønnen jeg mottok. Det er ikke all verdens, så jeg håper og tror at det finnes mange der ute som gjør dette fordi de ønsker, og ikke kun for å tjene en slant. 

[Andreaswell]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

4 personer er ingenting, Trine. Jeg har 9 timer i uka og det rullerer på sikkert 15 forskjellige men det er vel 7 stk som er litt mer faste enn de andre. Og jeg har asperger også.

 

 

Anonymkode: 911e1...d63

4 personer for henne er ikke nødvendigvis det samme som 4 personer for deg. Er det noe jeg har lært i spesialpedagogikkens verden så er det at sammenligning fører sjeldent noe godt med seg. Aspergere er like forskjellig som alle andre, selv om man oppfyller samme kriterier for å få diagnosen. 

[yellow ledbetter]

3 timer siden, Andreaswell skrev:

4 personer for henne er ikke nødvendigvis det samme som 4 personer for deg. Er det noe jeg har lært i spesialpedagogikkens verden så er det at sammenligning fører sjeldent noe godt med seg. Aspergere er like forskjellig som alle andre, selv om man oppfyller samme kriterier for å få diagnosen. 

Det  har du helt rett i. Sønnen min har høytfungerende autisme, altså hakket "tyngre" diagnose enn Trine og jeg har. Han er overhodet ikke sjenert, og har ikke hatt problemer med å bytte assistent på skolen, så lenge det er noen kjemien stemmer med. Han måtte bytte halvveis i skoleåret i fjor, fordi assistenten hans fikk en lærerstilling, og i år fikk han en ny igjen. Helt uproblematisk, men det er flinke folk som vet hva de driver med og som kommuniserer godt med ham. På ungdomsskolen ble det litt krøll der, med enkelte assistenter og lærere, som enten kjeftet på ham (det er det absolutt verste som kan skje), eller var redde for å være bestemte nok, og bare lot ham melde seg ut og ikke delta. Han lærte mer første året på videregående enn på hele ungdomsskolen, tror jeg, og for første gang gleder han seg til å gå på skolen. Før var det liksom bare "greit". 

[ColaZero]

19 timer siden, Andreaswell skrev:

Krisemaksimer? Jeg står for svaret eg ga Trine, uansett hva du mener jeg burde droppet eller ikke. Det var mange svar, og jeg ville vise sympati da det virket utrolig lite gjennomtenkt med så mange forskjellige mennesker innvolvert. At vi er uenig er da ok?

Men du skrev jo at du ikke hadde lest tråden? Da kan du vel ikke vite at det var mange svar som var utrolig lite gjennomtenkt?

Jeg følte bare at vi var en del som forsøkte å backe opp ts så godt vi kunne og da var det, etter min mening, lite gjennomtenkt å skrive et så bombastisk svar som du gjorde.

Men selvsagt kan vi være uenige. Hadde vi ikke kunnet være det så hadde det blitt vanskelig her inne. Og det er også fint at det er rom for at uenigheter kan påpekes på en ryddig måte.

[AnonymBruker]

9 timer siden, yellow ledbetter skrev:

Jeg har ikke lest tråden før nå, men jeg forstår deg, Trine. Det blir veldig mange nye folk å forholde seg til, og jeg tenkte også "hvorfor ikke støttekontakt?" med det samme jeg leste det. Da er det i det minste en fast person å forholde seg til. Hvor mye utdannelse de har er nå én ting, men kjemien skal jo liksom stemme også, og som noen andre sa, det er ikke sånn at alle som jobber i sånne team har så mye relevant utdanning, og i alle fall ikke på det som går spesifikt på din diagnose. Hvis det er planlegging av dagligdagse gjøremål du trenger hjelp til, så må en jo ikke nødvendigvis ha høyskoleutdannelse for det.

Den yngste sønnen min har fått støttekontakt nå, omsider. Han blir atten snart og bor fortsatt hjemme. Primært er det en å finne på ting med på fritida han trenger, og tro det eller ei, han fikk faktisk en ung mann som har jobbet med barn og unge med autisme. Han er lærer, og jeg antar at støttekontaktjobben er noe han tar ved siden av mer av idealisme, og kanskje som nyttig yrkeserfaring, enn for å tjene så mye penger. Det blir jo ikke mye av ti timer i måneden, liksom. Nå gjenstår det jo å se hvordan det går, men jeg er optimistisk og guttungen er i alle fall positiv så langt.

Jeg håper du har det bedre i dag, i alle fall, og ønsker deg lykke til. Og ikke vær redd for å si fra hvis noe er vanskelig eller hvis du lurer på noe. Det er jobben deres å følge deg opp, og du skal ikke sitte igjen og være redd og føle deg overkjørt. 

Støttekontakt høres kleint ut?

Anonymkode: 730d2...3c0