Snakker du med noen i familien eller slekt om dine psykiske problemer??

[Kvitr]

Har du noen i familien eller slekt som du stoler såppas på at du kan snakke om dine psykiske problemer??

Jeg har selv ingen! Jeg har bare samboeren min og selvfølgelig mine behandlere.

Men ingen i familien min stoler jeg nok på til at jeg kan snakke om mye jeg sliter med!

[stjernestøv]

1 minutt siden, Kvitr skrev:

Har du noen i familien eller slekt som du stoler såppas på at du kan snakke om dine psykiske problemer??

Jeg har selv ingen! Jeg har bare samboeren min og selvfølgelig mine behandlere.

Men ingen i familien min stoler jeg nok på til at jeg kan snakke om mye jeg sliter med!

Snakker ikke om alt, men de vet selvsagt at jeg sliter psykisk. Er jo ofte dårlig. 

[slabbedask]

1 time siden, Kvitr skrev:

Har du noen i familien eller slekt som du stoler såppas på at du kan snakke om dine psykiske problemer??

Jeg har selv ingen! Jeg har bare samboeren min og selvfølgelig mine behandlere.

Men ingen i familien min stoler jeg nok på til at jeg kan snakke om mye jeg sliter med!

Nei. Hva er det med dette behovet folk har for å "snakke" om ting hele tiden? 

Endret 28. juli 2018 av slabbedask

[Kvitr]

1 time siden, slabbedask skrev:

Nei. Hva er det med dette behovet folk har for å "snakke" om ting hele tiden? 

Hmm.

Er ikke der fint at man åpner seg å snakker om ting da? Eller hva synes du er problemet?

[Worrisome Plenty]

Nei, jeg sier ikke mye til familien. Når tvangstanker har poppet opp har jeg sikkert bedt om forsikringer. Men jeg snakker ikke detaljert fra de gangene jeg var psykotisk. Men alle vet min diagnose osv. Jeg ble jo tvangsinnlagt en gang og da trengte de underskrifter.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Worrysome plenty skrev:

Nei, jeg sier ikke mye til familien. Når tvangstanker har poppet opp har jeg sikkert bedt om forsikringer. Men jeg snakker ikke detaljert fra de gangene jeg var psykotisk. Men alle vet min diagnose osv. Jeg ble jo tvangsinnlagt en gang og da trengte de underskrifter.

Hvorfor ble du tvangsinnlagt?

Anonymkode: 4cd12...d4c

[Worrisome Plenty]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor ble du tvangsinnlagt?

Anonymkode: 4cd12...d4c

de mente jeg var for dårlig til å være frivillig innlagt på åpen avdeling. Jeg var der frivillig og planlagt. Så snudde de på flisa og tvangsinnlagte meg på den lukkede. De mente jeg var psykotisk og suicidal. Jeg føler vel att det var å overreagere. Faktisk begynte jeg endelig å spise igjen. Veide 62 kilo og er høy.

[FjellOgDalar]

Mine absolutt nærmeste, men ellers vet ikke de i familien min noe særlig annet enn at jeg har bipolar lidelse jeg noen ganger blir dårlig av. Men jeg forteller jo ikke alt til nære pårørende heller. Noen ganger er det lettere å ta opp vaskelige og fintølende tema eller slikt jeg ville være flau over for når det kommer til pårørende med de som er i en profesjonell rolle og forholder seg deretter. Jeg er glad for at vi har denne åpenheten. Ingen av oss ville hatt det bra med oss selv ellers. De ville ikke forstått, og følt seg avvist om jeg ikke hadde sluppet dem innpå. Men vi har begge parter grenser der og, og å finne diss+respektere de har vært en tidvis krevende prosess. Men med årene har det kommet meg til gode fordi jeg vet de vil backe meg opp på en god måte. Eller så si ifra om de er bekymret for meg på en saklig måte. Funker ikke dette og bekymringen føles alvorlig, kan de kontakte behandler, men selvsagt gjøre meg obs på at "nå gjør vi det" Med mindre jeg er helt utilnærmelig, da har de samtykke om at de kan gjøre det over hodet på meg.

Så åpenhet og samarbeid tror jeg er viktig om man kan ha det. Det behøver jo ikke å bety at man stadig snakker om de psykiske problemene sine. Slikt kan jeg gjøre med de som vil ha den jobben. Hvis noen skulle stille meg et generelt spørsmål, ville jeg ikke skulle jeg greit kunne svare på det. Blir de for personlige, trår jeg mer forsiktig.

[Knut1980]

Jeg har 1 i familien jeg prater en del med. Men kun 1. 

Mitt tips er om du stoler 99,9% på vedkommende, åpner du deg IKKE opp for vedkommende. 

Det er vertfall min erfaring. 

Endret 28. juli 2018 av Knut1980

[emilie321]

Jeg prater noe med flere i familien, men det er fordi et par temaer gjelder for flere av oss.

Med min absolutt nærmeste har jeg en avtale om at hvis jeg begynner å bli syk så kan hun og fastlegen prate sammen. Hun kan også gå over hode på meg og få meg tvangsinnlagt. Både hun og jeg føler oss tryggere med denne avtalen (Har vært tvangsinnlagt en rekke ganger)

[slabbedask]

2 timer siden, Kvitr skrev:

Hmm.

Er ikke der fint at man åpner seg å snakker om ting da? Eller hva synes du er problemet?

Snakking hjelper da ingen ting. 

[Gjest]

Min mor hjalp meg med praktiske ting da jeg var alvorlig deprimert og ikke klarte å ta hånd om ting selv.  Men vi snakket aldri om det. 

Ellers har jeg ikke fortalt noe til noen andre enn min bestevenninne og til helsepersonell som må vite det de trenger å vite. 

Endret 28. juli 2018 av Gjest

[AnonymBruker]

De var de eneste jeg kunne snakke med om alt.

Anonymkode: 7d288...55e

[Gjest]

Nei, jeg prøver å skåne både familie og venner ved å ikke fortelle noe særlig. De vet at jeg har bipolar lidelse, og at jeg i perioder er syk, men detaljer rundt min sykdom er forbeholdt hjelpeapparatet. 

[AnonymBruker]

Folk snakker ofte for lite sammen er ellers min erfaring. Ofte farer man hit og dit og utsetter og skyver på de vanskelige tingene kanskje. Alle vil vi gjerne leve hele og selvstendige liv. Min tro er i motsetning til mange at man kan være selvstendig og bo hjemme også. Jeg tror det går meget vell.

Anonymkode: 7d288...55e

[AnonymBruker]

Jeg kunne være svært ærlig om personlige ting men da jeg ble psykisk syk gikk det lang tid før jeg klarte å snakke om det. De første årene fortalte jeg bare litt til mannen min. Etter hvert litt til nære venner og til mine voksne barn. I en periode da jeg gikk på store doser medisin fortalte jeg mye til mange. Gjerne til naboen jeg traff på butikken og hvem som helst. Hadde stort behov for å dele og lite « filter» for hva jeg sa. Men selv da klarte jeg ikke å fortelle noe til mine foreldre og søsken. Etter hvert er det bare min mor og far pluss to vennepar som det er absolutt umulig å snakke med ang min psykiske lidelse. Egentlig litt interessant hvorfor akkurat de.  I det siste deler jeg bare mine psyke følelser og tanker med psykologen. 

Anonymkode: bd518...26d

[AnonymBruker]

Nei, jeg snakker aldri med familie, venner eller andre om mine psykiske problemer. Familien min vet selvfølgelig at jeg sliter psykisk og at jeg har fått en diagnose da det var de som fikk meg innlagt da jeg først ble syk. De vet dog ingenting om hva jeg sliter med eller hvilken diagnose jeg har fått.

Anonymkode: 48d11...1f1