Borderline personlighetsforstyrrelse.

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en kvinne på 22 som har diagnosene bipolar lidelse, ADHD og eupf. Men jeg tror ikke at jeg egentlig har eupf. Symptomene på eupf kom ikke ordentlig før etter min første mani som 16 åring. Før dette var jeg mer stabil i stemningsleiet, altså mindre reaktiv i stemningsleiet og følelsene mine var mindre intense. Selvbildet mitt var også mye mer stabil før min første mani. Selvmordstanker, selvskading og selvmordsforsøk kom heller ikke før etter min første depresjon. Jeg var nok mer ustabil, humørsyk, aggressiv og intensiv før den bipolare lidelsen brøt ut, men det kan kanskje tilskrives  ADHD? I etterkant av min første mani var jeg nok ganske typisk borderline mellom de klare depresjonene. Humøret mitt var en en ekstrem berg- og dalbane, selvbildet mitt var også veldig ustabilt, i den form av at jeg tidvis kunne føle meg uovervinnelig, og andre ganger følte jeg meg som verdens verste menneske, og selvbildet mitt svingte sammen med humøret. Jeg fikk også større sinneproblemer. Jeg begynte også med rusmidler. Da fikk jeg dissosiative symptomer og jeg ble mer paranoid, samt at jeg fikk mer angst. Da jeg sluttet med rusmidler forsvant disse symptomene. Jeg ble i grunn bare mer og mer ustabil, og depresjonene ble verre. Jeg skal også ærlig innrømme at jeg også ble ganske oppmerksomhetssyk etter hvert. Før jeg ble deprimert var jeg en veldig privat person som hatet oppmerksomhet, etter hvert begynte jeg å ha få et behov for å få oppmerksomhet og omsorg. Sannsynligvis grunnet min ensomhet, og foreldre som ikke viste empati for min situasjon.  Etter tre år i psykiatrien hadde jeg bare blitt dårligere, og fungerte dårlig i hverdagen. Etter hvert endte jeg opp hos en fantastisk psykiater, som fant ut at jeg hadde bipolar lidelse. Jeg ble satt på stemningsstabiliserende og sentralstimulerende. Jeg fikk et nytt liv av medisinene. Jeg ble mer stabil, både i humør og selvbilde, mindre impulsiv, mindre sint, depresjonene forsvant, selvskadingen avtok, og det samme gjorde min oppmerksomhetssøkende atferd. Jeg klarte deretter å fullføre videregående, og har nå begynt på en universitetsutdannelse. Jeg har ikke gått i terapi på to, tre år og føler ikke behov for det, da jeg ikke plages med symptomer på verken bipolar lidelse eller eupf. Med tanke på at mine eupf symptomer gikk over såpass brått så lurer jeg på om det er en mulighet for at det skyldtes en vanskelig livssituasjon, med tanke på hyppige depresjoner og sorg over konsentrasjonsevne og evnen til å fungere på skolen, gjerne i kombinasjon med adhd og bipolar? Eller er det mulig at jeg bare vokste det av meg?

Anonymkode: 6d100...4bb

[Psykia AS]

En personlighetsforstyrrelse medfører et stabilt avvik over tid. Den går ikke over pga behandling av bipolar lidelse og ADHD. Men kombinasjonen av ubehandlede symptomer på bipolar lidelse og ADHD vil av mange kunne feiltolkes som eupf. Dette fordi svært mange ikke forholder deg til de generelle kriteriene for en slik tilstand, hvor alle skal være oppfylt samtidig. Det  nest siste punktet på listen under har aldri vært oppfylt i ditt tilfelle vil jeg tro:

Generelle kriterier for personlighetsforstyrrelser (ICD-10 F60)

Alle kriteriene nedenfor må være oppfylt samtidig. 

• Det er dokumentert at den enkeltes karakteristiske og varige mønstre av indre opplevelse og atferd som en helhet avviker markant fra hva som er kulturelt forventet og akseptert (utenfor «normen»). Slike avvik må foreligge i minst to av følgende funksjonsområder: 
  • kognisjon (dvs. måter å oppfatte og tolke ting, mennesker og hendelser; danne holdninger og bilder av seg selv og andre);
  • følelser (bredden av, intensitet, og hensiktsmessigheten av emosjonell opphisselse og respons); 
  • impulskontroll og tilfredsstillelse av behov;
  • måter å forholde seg til andre på og til å håndtere mellommenneskelige situasjoner.
• Avviket må manifestere seg som en gjennomtrengende atferd som er rigid, maladaptivt, eller på annen måte dysfunksjonell over et bredt spekter av personlige og sosiale situasjoner (dvs. avviket er ikke begrenset til et bestemt «utløsende» stimuli eller en bestemt situasjon). 
• Det foreligger personlig lidelse og/eller negativ innvirkning på sosiale situasjoner som tydelig er knyttet til atferd som nevnt i kriterium 2.
• Det er dokumentert at avviket er stabilt og av lang varighet og at det alltid har sin debut i slutten av barndommen eller ungdomsårene.
• Avviket kan ikke forklares som en manifestasjon eller konsekvens av andre psykiske lidelser hos voksne, selv om episodiske eller kroniske tilstander fra F00-F59 eller F70-F79 kan eksistere samtidig eller inntreffe etter avviket.
• Organisk hjernesykdom, skade eller dysfunksjon i hjernen må utelukkes som mulig årsak til avviket. (Hvis en organisk årsakssammenheng påvises, bør kategoriF07.- brukes.)

http://psykia.no/personlighetsforstyrrelser.html