Forvirring

[umakenverdt]

Av og til kan jeg le av meg selv og mitt indre kaos, mens av og til kommer den bunnløse håpløsheten og jeg kan ikke forstå at jeg klarte å le, eller skjønne hva jeg lo av. Av og til blir jeg så oppgitt av meg selv som lar småting styre livet mitt, men så kommer den voldsomme redselen og følelsen av oppgitthet blir helt borte. Plutselig kjenner jeg små stikk av ensomhet, men så kommer usikkerheten og forteller meg at jeg fortjener ikke ha noen å være med. Jeg kjenner på sinne over at jeg lar meg styre av ødeleggende tanker, men så kommer skammen og stilner alle andre følelser. Jeg kjenner på en følelse av mestring, men så innser jeg hvilket udugelig menneske jeg er. Jeg aksepterer at jeg synes noe er vanskelig, før jeg kjefter meg huden full for akkurat det samme. Jeg føler meg som et menneske, før jeg igjen innser hvilket motbydelig monster jeg er.

Kan dette være bedring? Denne jagingen frem og tilbake, kan det være tegn på endring? Det er så krevende å være tilstede og jeg forstår egentlig ikke hvordan mennesker greier det. På en måte er det lettere å være redd og gjemme seg, ikke utsette seg for tilstedeværelse. Forsvinne bort fra alle tanker. Men da må jeg dra frem nysgjerrigheten. AV og til tenker jeg at det eneste som redder meg fra å forsvinne er nysgjerrigheten. Det eneste som ikke er drevet fra utrygghet, frykt og skam er nysgjerrigheten. Kanskje den kan hjelpe meg mot endring?

[Gjest]

Høres ut som en humpete vei mot bedring.. 

[emilie321]

Er enig med MxxM, tror det kan være en humpete vei mot bedring.

@umakenverdt, Mye av det du skriver, både nå og tidligere er som jeg skulle ha skrevet det selv. Og jeg er iallefall i bedring.

For mange år siden var tankekaoset mitt konstant, følte meg null verdt og at jeg ikke fortjente noenting. Jeg var ødeleggende for alle. Fantes det en negativ tanke så kom den garantert inn i mitt hode. Ikke greide jeg noe heller. Nå kommer mye av dette kaoset (tullet) sjeldnere og sjeldnere, mest i depressive perioder.  Noe henger dessverre fast ennå, men er i bedring på det også. 

Bare hold fast ved det positive og så fortsett den jobben du gjør, da vil du mest sannsynlig se ordentlig bedring etterhvert.

 

[Gjest]

Når jeg over tid leser det du skriver så ser iallefall jeg bedring hos deg. Jeg vet også at det kan være vanskelig å se forbedringene selv. 

Det er noe med «vondt skal vondt fordrive». På veien mot målet blir det både opp og ned-turer. Jeg synes det virker som noe sånt skjer med deg også. 

Prøv å se om du finner en «rød tråd». Midt oppi dette kaoset av opp og ned turer er den der. Den viser at det går oppover. Men den kan være vanskelig å finne. Sånn er det iallefall hos meg. 

Endret 4. november 2018 av Gjest

[frosken]

11 timer siden, umakenverdt skrev:

Av og til kan jeg le av meg selv og mitt indre kaos, mens av og til kommer den bunnløse håpløsheten og jeg kan ikke forstå at jeg klarte å le, eller skjønne hva jeg lo av. Av og til blir jeg så oppgitt av meg selv som lar småting styre livet mitt, men så kommer den voldsomme redselen og følelsen av oppgitthet blir helt borte. Plutselig kjenner jeg små stikk av ensomhet, men så kommer usikkerheten og forteller meg at jeg fortjener ikke ha noen å være med. Jeg kjenner på sinne over at jeg lar meg styre av ødeleggende tanker, men så kommer skammen og stilner alle andre følelser. Jeg kjenner på en følelse av mestring, men så innser jeg hvilket udugelig menneske jeg er. Jeg aksepterer at jeg synes noe er vanskelig, før jeg kjefter meg huden full for akkurat det samme. Jeg føler meg som et menneske, før jeg igjen innser hvilket motbydelig monster jeg er.

Kan dette være bedring? Denne jagingen frem og tilbake, kan det være tegn på endring? Det er så krevende å være tilstede og jeg forstår egentlig ikke hvordan mennesker greier det. På en måte er det lettere å være redd og gjemme seg, ikke utsette seg for tilstedeværelse. Forsvinne bort fra alle tanker. Men da må jeg dra frem nysgjerrigheten. AV og til tenker jeg at det eneste som redder meg fra å forsvinne er nysgjerrigheten. Det eneste som ikke er drevet fra utrygghet, frykt og skam er nysgjerrigheten. Kanskje den kan hjelpe meg mot endring?

Nysgjerrigheten din er gull verdt, og den, i kombinasjon med flere av dine personlige egenskaper, gjør at du både blir bedre og at du mestrer strevsomme ting svært godt. Jeg er imponert over deg:-)

Du både fortjener å ha noen å være med - og du blir godt likt av mennesker rundt deg. Du er lett å like. 

God søndag:-)

[umakenverdt]

1 time siden, MxxM skrev:

Når jeg over tid leser det du skriver så ser iallefall jeg bedring hos deg. Jeg vet også at det kan være vanskelig å se forbedringene selv. 

Det er noe med «vondt skal vondt fordrive». På veien mot målet blir det både opp og ned-turer. Jeg synes det virker som noe sånt skjer med deg også. 

Prøv å se om du finner en «rød tråd». Midt oppi dette kaoset av opp og ned turer er den der. Den viser at det går oppover. Men den kan være vanskelig å finne. Sånn er det iallefall hos meg. 

Ja, det er kanskje slik. Kanskje den røde tråden nettopp er forvirringen, de nye følelsene og kampen for å stå i det. Takk  

[umakenverdt]

1 time siden, frosken skrev:

Nysgjerrigheten din er gull verdt, og den, i kombinasjon med flere av dine personlige egenskaper, gjør at du både blir bedre og at du mestrer strevsomme ting svært godt. Jeg er imponert over deg:-)

Du både fortjener å ha noen å være med - og du blir godt likt av mennesker rundt deg. Du er lett å like. 

God søndag:-)

God søndag

Tusen takk, det var hyggelig sagt. Jeg er veldig takknemlig for nysgjerrigheten. I en del tilfeller klarer jeg la den gå foran og det kjennes ikke drevet av frykt, som det meste annet er.