Mimre, mimre... fra en emosjonell mor

[påskelilje]

I forbindelse med konfirmasjon, har jeg dypdykket litt i DOLs historikk, og funnet en del episoder opp gjennom årene som var gode å lese på nytt. Det var virkelig livlig her i den perioden der vi delte mye av gode og av mindre gode dager! Jeg fant et par morsomme historier om hun minste, som er verdt å ta med i en tale - og så fant jeg jo noen ærlige beskrivelser av ektemannens klesstil (for dere som husker det....!), noen vonde minner fra både samlivsproblemer, familierelasjoner og fra frustrerte perioder der jeg hadde minimalt med overskudd - men flest glimt fra normaldager med hverdagsaktiviteter og -episoder. Når en leser det, så husker jeg jo så godt episodene, og det er så rart å tenke på at det er gått 10-15 år siden det skjedde... Jeg ser jo på bildene (jeg holder jo selvsagt på med bildefremvisning de siste dagene før Den Store Dagen) at vi har forandret oss temmelig mye, men inni meg kjenner jeg meg som en blanding av en 30-åring og en mer erfaren femti-om-bare-et-par-år

Det ble jo til at jeg leste noen innlegg om både den ene og den andre, og det er jo både fint og vemodig å se hvordan livene våre har blitt, hvordan de små barna våre er blitt voksne og hvordan valgene vi tar hver eneste dag former livene våre i dag. Jeg ble temmelig emosjonell, og tårene rant i går kveld da jeg satt inne på rommet til hun eldste og hadde en sånn fin prat om livet generelt i smått og stort, mens vi hørte på "Slipping through my fingers". Jeg er så uendelig glad i hvert av de tre barna mine, de er blitt veldig ulike, sterke og sårbare på hver sine måter, og jeg setter så veldig pris på den tilliten vi har oss i mellom, at de kommer til meg med store og små ting, og at vi sammen merker at det meste blir mindre skremmende og mer håndterbart når en deler det med en annen. Jeg håper at vi har gitt ungene våre trygghet og verdier som de kan bygge sine liv videre på, at de kjenner dypt i hjertet at de hører til hos oss selv om de skal ut og fly og stå på egne bein nå

[Lillemus]

1 time siden, påskelilje skrev:

Jeg ser jo på bildene (jeg holder jo selvsagt på med bildefremvisning de siste dagene før Den Store Dagen) at vi har forandret oss temmelig mye, men inni meg kjenner jeg meg som en blanding av en 30-åring og en mer erfaren femti-om-bare-et-par-år

 Samme her. Føler meg overhodet ikke som en 50-åring! Forleden dag snakket jeg med en ny kollega og vi skravlet nå om litt forskjellig, ungene våre bl.a. og da jeg hørte meg selv si:"Yngste hos meg blir 19 til høsten..." så stoppet jeg og tenkte forundret, "nei, jo, nei... 19? Nei, det kan da ikke stemme?!"  Men det gjør det...

[Gjest Gargamel]

Jeg liker ikke å lese de første innleggene mine med problemene den gangen. Det føles nesten som om det er skrevet av en annen person. Det blir mer gufs fra fortiden enn noe jeg vil mimre over.

Ellers er jeg enig i at årene går fort, og særlig når barn plutselig blir voksne. Fra 12 til 15 år går de fra barn til voksne. Ikke bare fysisk, men faktisk også mentalt.

[påskelilje]

1 time siden, Gargamel skrev:

Jeg liker ikke å lese de første innleggene mine med problemene den gangen. Det føles nesten som om det er skrevet av en annen person. Det blir mer gufs fra fortiden enn noe jeg vil mimre over.

Ellers er jeg enig i at årene går fort, og særlig når barn plutselig blir voksne. Fra 12 til 15 år går de fra barn til voksne. Ikke bare fysisk, men faktisk også mentalt.

Jeg er litt delt. Det er vondt å lese fra de vonde periodene. Men vi kom oss gjennom det, og har det bra sammen nå. Jeg fornekter jo ikke de vonde periodene, og ser at vi kunne nok fått det bedre mye før dersom vi hadde tatt tak sammen i det som var vanskelig. Det er jo noen tyngre dager fremdeles innimellom, men vi er mye flinkere nå til å snakke om det enn vi var før. Og så håper jeg jo at vi er litt bedre eksempler for ungdommene nå enn vi var for noen år siden, slik at ikke de går i samme fella. Derfor synes jeg det kan være lærerikt å lese om det som ikke funket, selv om det gjør vondt å kjenne på følelsene rundt det. Men jeg vil ikke bli i det vonde, heller bare ha det som et minne vi kan lære av.

Jada - ungene utvikler seg enormt mentalt, men jeg merker at det hos 15-åringen er temmelig svart-hvitt-tenking, og at ikke hun er helt voksen ennå, selv om hun føler seg som voksen selv

[påskelilje]

2 timer siden, Lillemus skrev:

 Samme her. Føler meg overhodet ikke som en 50-åring! Forleden dag snakket jeg med en ny kollega og vi skravlet nå om litt forskjellig, ungene våre bl.a. og da jeg hørte meg selv si:"Yngste hos meg blir 19 til høsten..." så stoppet jeg og tenkte forundret, "nei, jo, nei... 19? Nei, det kan da ikke stemme?!"  Men det gjør det...

Vi driver og tenker på oppussing av stue og kjøkken, og evt utbytting av stuemøbler. Det er særlig 15-åringen som synes møblene er såååååå treige og gammeldagse. Jeg er kjapp til å tenke at det ikke var sååååå lenge siden vi kjøpte dem - men det var faktisk til min 30 års dag, så hun har jo faktisk rett i at det er en stund siden

Og kjøkkenet, som jeg har gnålt litt om de siste ti årene, er fremdeles det samme, og det funker jo. Spørsmålet nå er om vi skal gi det en sjanse med ny maling, eller om vi skal bytte det helt ut... Det er 22 år gammelt, og litt stygt på en del av frontene.... Jeg som vanligvis tenker lang levetid på tingene, er på vippen til å bytte det ut - men det funker jo, så vi kan jo ha det litt til da....

[Lillemus]

23 minutter siden, påskelilje skrev:

Og kjøkkenet, som jeg har gnålt litt om de siste ti årene, er fremdeles det samme, og det funker jo. Spørsmålet nå er om vi skal gi det en sjanse med ny maling, eller om vi skal bytte det helt ut... Det er 22 år gammelt, og litt stygt på en del av frontene.... Jeg som vanligvis tenker lang levetid på tingene, er på vippen til å bytte det ut - men det funker jo, så vi kan jo ha det litt til da....

Vi har et helt fungerende furukjøkken som vi malte for noen år siden. Jeg synes egentlig det fungerer helt utmerket til tross for at det er 33 år gammelt, men når jeg så begynner å tenke grundigere så finner jeg en del ting jeg kunne tenkt meg å gjøre noe med... Blir ikke byttet noe kjøkken her av flere grunner så det er bare å la være å tenke på det.  Men om dere tenker å bo der "resten av livet" og har råd til det så synes jeg dere skal spandere på dere et nytt kjøkken dersom det gamle egentlig synger på siste verset.