Jump to content
Fionys

Dødsønske

Recommended Posts

Fionys

Kjenner jeg begynner å bli lei av å våkne hver eneste dag med dødsønske. Det føles så meningsløst og frustrerende fordi jeg kommer ikke til å dø hvis det ikke skjer en alvorlig ulykke eller lignende, så hvorfor må jeg være plaget med disse tankene. Tidligere har jeg vært noe plaget med selvmordstanker, men dette handler ikke om at jeg har lyst til å ta selvmord, men ganske konkret at jeg skulle ønske jeg var dø, så jeg føler ikke det er like alvorlig som da jeg hadde selvmordstanker. Bare sånn for å ha sagt det så er det ingen fare for selvmord. Det er utrolig plagsomt å våkne hver eneste dag med dødsønske, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt det. Jeg har tatt et standpunkt om at jeg skal leve til jeg dør naturlig for mine barn, jeg kan leve resten av livet mitt uten å ha det bra, for at barna mine skal ha det bra. Jeg vil ikke skape problemer for mine barn, derfor har jeg valgt å leve. 

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

frosken
4 minutter siden, Fionys skrev:

Kjenner jeg begynner å bli lei av å våkne hver eneste dag med dødsønske. Det føles så meningsløst og frustrerende fordi jeg kommer ikke til å dø hvis det ikke skjer en alvorlig ulykke eller lignende, så hvorfor må jeg være plaget med disse tankene. Tidligere har jeg vært noe plaget med selvmordstanker, men dette handler ikke om at jeg har lyst til å ta selvmord, men ganske konkret at jeg skulle ønske jeg var dø, så jeg føler ikke det er like alvorlig som da jeg hadde selvmordstanker. Bare sånn for å ha sagt det så er det ingen fare for selvmord. Det er utrolig plagsomt å våkne hver eneste dag med dødsønske, men jeg vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt det. Jeg har tatt et standpunkt om at jeg skal leve til jeg dør naturlig for mine barn, jeg kan leve resten av livet mitt uten å ha det bra, for at barna mine skal ha det bra. Jeg vil ikke skape problemer for mine barn, derfor har jeg valgt å leve. 

Tenker du at du er deprimert? Er det bare om morgenen du er opptatt av dødsønskene eller plager det deg hele tiden? 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fionys
14 minutter siden, frosken skrev:

Tenker du at du er deprimert? Er det bare om morgenen du er opptatt av dødsønskene eller plager det deg hele tiden? 

Ja jeg er deprimert og har vært det ganske lenge, faktisk noen år med noen små pauser, men holder på å starte opp igjen med litium etter at jeg slutta på den. Det er ingenting som jeg hittil har prøvd som tar helt knekken på depresjon. På morgen er dødsønske verst og det er ikke noe koselig å våkne og det første man tenker på er at man skulle ønske man var død. Plages også litt på ettermiddagen og noen ganger kommer tanken på andre tidspunkt også. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
stjernestøv
9 timer siden, Fionys skrev:

Ja jeg er deprimert og har vært det ganske lenge, faktisk noen år med noen små pauser, men holder på å starte opp igjen med litium etter at jeg slutta på den. Det er ingenting som jeg hittil har prøvd som tar helt knekken på depresjon. På morgen er dødsønske verst og det er ikke noe koselig å våkne og det første man tenker på er at man skulle ønske man var død. Plages også litt på ettermiddagen og noen ganger kommer tanken på andre tidspunkt også. 

Tenker at det er ikke så rart at du har dødsønske når du er deprimert, du har det jo ikke bra da. Håper medisinen vil hjelpe deg til å få det bedre,og at dødsønske da forsvinner. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Cesium

Jeg kjenner meg veldig igjen. Mitt eneste mål her i livet er å overleve frem til jeg blir gammel. Jeg føler at jeg klarer ikke å leve. Vil dø. Men det er ikke et alternativ å dø. Så jeg kjemper meg gjennom. Håper bare at dødsønsket en dag skal forsvinne. Jeg håper at det blir bedre for deg også. ❤️

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fionys
1 time siden, stjernestøv skrev:

Tenker at det er ikke så rart at du har dødsønske når du er deprimert, du har det jo ikke bra da. Håper medisinen vil hjelpe deg til å få det bedre,og at dødsønske da forsvinner. 

Har ikke alltid hatt det når jeg har vært deprimert. For å være ærlig så tror jeg ikke medisinene vil fjerne akkurat dette, men har jo et lite håp om det. Nå har jeg ikke mulighet til å velge det som ville vært den enkleste løsningen så da må jeg jo prøve alt annet. Har ei venninne som mener jeg burde prøve noe alternativt, hun kjenner en som driver med sånt.

58 minutter siden, Cesium skrev:

Jeg kjenner meg veldig igjen. Mitt eneste mål her i livet er å overleve frem til jeg blir gammel. Jeg føler at jeg klarer ikke å leve. Vil dø. Men det er ikke et alternativ å dø. Så jeg kjemper meg gjennom. Håper bare at dødsønsket en dag skal forsvinne. Jeg håper at det blir bedre for deg også. ❤️

Håper også at jeg skal bli bedre og dødsønske en dag forsvinner, men har mistet litt av håpet. Håpet svikter litt for jeg har liksom gjort alle de riktige tingene for at jeg skal bli frisk. Jeg har prøvd diverse medisiner, jeg har gått til behandling og på kurs, jeg har gjort alle tingene som jeg bør gjøre hjemme og jeg lever et liv som ikke trigger sykdommen og bør være postivt for meg. Behandlingen hos psykolog er avsluttet for fremgangen stoppet opp og behandlingen hjalp ikke lenger, psykologen tvilte på at videre behandling ville hjelpe. Så når ikke ekspertene vet hva de skal gjøre for å bli frisk og jeg har fulgt alle råd så vet ikke jeg lenger. Så nå er mitt siste håp at den nye medisinkombinasjon vil hjelpe meg.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

frosken
20 timer siden, Fionys skrev:

Ja jeg er deprimert og har vært det ganske lenge, faktisk noen år med noen små pauser, men holder på å starte opp igjen med litium etter at jeg slutta på den. Det er ingenting som jeg hittil har prøvd som tar helt knekken på depresjon. På morgen er dødsønske verst og det er ikke noe koselig å våkne og det første man tenker på er at man skulle ønske man var død. Plages også litt på ettermiddagen og noen ganger kommer tanken på andre tidspunkt også. 

Jeg tenker at du har lagt et veldig godt grunnlag for et ok liv, gjennom å ha tatt en bestemmelse om å holde deg i livet. Håper ny medisinkombinasjon vil hjelpe deg - og enda mer håper jeg at du ikke slutter å kjempe for å bli bedre. Dersom nåværende psykiater ikke klarer å finne den optimale behandlingen, så kan det hende du bør få en second opinion hos en annen på et senere tidspunkt. 

Også når det gjelder terapi, så tenker jeg at det kan være at du på et senere tidspunkt igjen kan ha nytte av det. 

Når man har gått så lenge deprimert som beskriver at du har gjort, så er det ganske vanskelig å se for seg at livet kan bli annerledes. Jeg antar at du er godt orientert om de behandlingsmulighetene som finnes, - og det kan hende at du på et senere tidspunkt bør be om annen behandling dersom nåværende ikke hjelper deg nok. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fionys
1 time siden, frosken skrev:

Jeg tenker at du har lagt et veldig godt grunnlag for et ok liv, gjennom å ha tatt en bestemmelse om å holde deg i livet. Håper ny medisinkombinasjon vil hjelpe deg - og enda mer håper jeg at du ikke slutter å kjempe for å bli bedre. Dersom nåværende psykiater ikke klarer å finne den optimale behandlingen, så kan det hende du bør få en second opinion hos en annen på et senere tidspunkt. 

Også når det gjelder terapi, så tenker jeg at det kan være at du på et senere tidspunkt igjen kan ha nytte av det. 

Når man har gått så lenge deprimert som beskriver at du har gjort, så er det ganske vanskelig å se for seg at livet kan bli annerledes. Jeg antar at du er godt orientert om de behandlingsmulighetene som finnes, - og det kan hende at du på et senere tidspunkt bør be om annen behandling dersom nåværende ikke hjelper deg nok. 

Har hatt 4 forskjellige psykiatere og det virker som om nåværende psykiater er den som har mest erfaring og den jeg har fått mest hjelp av.

På nåværende tidspunkt fant psykologen og jeg ut av at det kanskje er best for meg med en pause fra terapien, det har vært så mye fokus på diagnoser og sykdom at jeg nesten ble tullete av det. 

Akkurat nå er det vanskelig å tro at livet kan bli annerledes, men jeg har heldigvis god støtte av familie og venner. Jeg har gått 4 år i terapi, har vært på kurs, teste kognitiv terapi, emdr og i tillegg gjort en del hjemmearbeid. Kjenner jeg behovet for behandling på senere tidspunkt vil jeg ta det opp med fastlegen, men akkurat nå er det litt godt å slippe å tenke på det og alle de lange kjøreturene, jeg må nemlig kjøre 1,5 time en vei til behandling. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
8 minutter siden, Fionys skrev:

Har hatt 4 forskjellige psykiatere og det virker som om nåværende psykiater er den som har mest erfaring og den jeg har fått mest hjelp av.

På nåværende tidspunkt fant psykologen og jeg ut av at det kanskje er best for meg med en pause fra terapien, det har vært så mye fokus på diagnoser og sykdom at jeg nesten ble tullete av det. 

Akkurat nå er det vanskelig å tro at livet kan bli annerledes, men jeg har heldigvis god støtte av familie og venner. Jeg har gått 4 år i terapi, har vært på kurs, teste kognitiv terapi, emdr og i tillegg gjort en del hjemmearbeid. Kjenner jeg behovet for behandling på senere tidspunkt vil jeg ta det opp med fastlegen, men akkurat nå er det litt godt å slippe å tenke på det og alle de lange kjøreturene, jeg må nemlig kjøre 1,5 time en vei til behandling. 

Skjønner godt at det kjennes riktig ut å avlutte terapien. Noen mener jo også at det første året etter en avsluttet psykoterapi, er en veldig viktig fase. Da får man anledning til å erkjenne at man kanskje har oppnådd ganske mye, tross alt. 

Jeg mener ikke å komme med "billig trøst". Har imidlertid sett noen ganger at etter flere år med mye depresjon og svingninger, så har det kommet mange ok år - men jeg kan selvfølgelig ikke påstå at det kommer til å skje for deg. 

 

Share this post


Link to post
Share on other sites
AnonymBruker
14 minutter siden, frosken skrev:

Har imidlertid sett noen ganger at etter flere år med mye depresjon og svingninger, så har det kommet mange ok år - men jeg kan selvfølgelig ikke påstå at det kommer til å skje for deg

Men det har kanskje skjedd for deg? Snakker du av egen erfaring nå?

Anonymkode: 4cb65...f46

Share this post


Link to post
Share on other sites
frosken
28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men det har kanskje skjedd for deg? Snakker du av egen erfaring nå?

Anonymkode: 4cb65...f46

Hva er egen erfaring? Hva skal til for at en erfaring er "egen"? Hvis du prøver å spørre om jeg snakker om meg selv når jeg sier at jeg har "sett noen ganger osv", så er det jeg som har "sett" dette - men det er ikke jeg som har strevd med depresjon i årevis for så å få noen bedre år. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
emilie321
51 minutter siden, Fionys skrev:

Har hatt 4 forskjellige psykiatere og det virker som om nåværende psykiater er den som har mest erfaring og den jeg har fått mest hjelp av.

På nåværende tidspunkt fant psykologen og jeg ut av at det kanskje er best for meg med en pause fra terapien, det har vært så mye fokus på diagnoser og sykdom at jeg nesten ble tullete av det. 

Akkurat nå er det vanskelig å tro at livet kan bli annerledes, men jeg har heldigvis god støtte av familie og venner. Jeg har gått 4 år i terapi, har vært på kurs, teste kognitiv terapi, emdr og i tillegg gjort en del hjemmearbeid. Kjenner jeg behovet for behandling på senere tidspunkt vil jeg ta det opp med fastlegen, men akkurat nå er det litt godt å slippe å tenke på det og alle de lange kjøreturene, jeg må nemlig kjøre 1,5 time en vei til behandling. 

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men tror at du er yngre enn meg.  I mange år hadde jeg mye selvmordstanker og etterhvert gikk de over til dødstanker, omtrent slik du beskriver dine.  Nå er jeg glad for at jeg lever, får kun selvmordstanker når jeg blir ordentlig syk. Og det er jeg heldigvis ikke så ofte lengere.  Jeg gikk i mange år til en psykiater, for så og ikke ha noe tilbud i noen år. Så for noen år siden begynte jeg på ny i terapi. Og denne terapeuten så meg med nye øyne og kunne gi meg mye nyttig.  Føler selv at jeg har blitt noe bedre de siste årene. Så slaget er ikke tapt for deg. Det går an, selv etter mange år, å få det levelig.

Share this post


Link to post
Share on other sites
Fionys
På 16.10.2019 den 0.20, frosken skrev:

Skjønner godt at det kjennes riktig ut å avlutte terapien. Noen mener jo også at det første året etter en avsluttet psykoterapi, er en veldig viktig fase. Da får man anledning til å erkjenne at man kanskje har oppnådd ganske mye, tross alt. 

Jeg mener ikke å komme med "billig trøst". Har imidlertid sett noen ganger at etter flere år med mye depresjon og svingninger, så har det kommet mange ok år - men jeg kan selvfølgelig ikke påstå at det kommer til å skje for deg. 

 

Jeg har oppnådd ganske mye i terapien, men hadde jo håpet at jeg kunne blitt enda litt bedre. Terapien har vært utrolig krevende, jeg har jobbet med meg selv både i timene og hjemme. Når man kommer til det punktet der alt stagnere så tror jeg det er riktig å avslutte terapien. Det finnes andre behandlingsalternativer som kanskje kunne hjulpet meg, men det er ikke det rette tidspunktet å prøve det ut.

Psykologen jeg hadde mente det kunne være bare for meg å slippe og tenke på terapien og meg selv. Jeg har gått 4 år til ganske intensiv behandling så jeg kjenner det er godt å ikke måtte fokusere på det. 

Går fremdeles til psykiater for medisinvurdering. Har ikke hatt fullt utbytte av noen av medisinene jeg har prøvd hittil så nå håper jeg at det nye kombinasjon skal hjelpe meg litt bedre. Så kanskje det blir som du sier at det kommer noen ok år etter hvert.

På 16.10.2019 den 1.08, emilie321 skrev:

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, men tror at du er yngre enn meg.  I mange år hadde jeg mye selvmordstanker og etterhvert gikk de over til dødstanker, omtrent slik du beskriver dine.  Nå er jeg glad for at jeg lever, får kun selvmordstanker når jeg blir ordentlig syk. Og det er jeg heldigvis ikke så ofte lengere.  Jeg gikk i mange år til en psykiater, for så og ikke ha noe tilbud i noen år. Så for noen år siden begynte jeg på ny i terapi. Og denne terapeuten så meg med nye øyne og kunne gi meg mye nyttig.  Føler selv at jeg har blitt noe bedre de siste årene. Så slaget er ikke tapt for deg. Det går an, selv etter mange år, å få det levelig.

Jeg er i slutten av 30 årene. Har fremdeles et håp om å få det bedre, så lenge det er liv er det håp. Det som har "reddet" meg er at jeg har barn og mange gode folk rundt meg, slik at jeg ikke har muligheten til å legge meg i senga å bli der. Jeg har barn som er utrolig flinke til å si i fra hvis det er noe de synes blir feil. For et par år siden så spurte et av barna mine om hvorfor jeg nesten aldri var sammen med vennene mine lenger. Etter det ble jeg mye flinkere igjen å ta vare på vennskapene. Både barna, venner og andre familiemedlemmer er utrolig flinke til å si i fra til når de ser endringer eller noe de ikke liker, det har hjulpet meg utrolig mye og jeg har ikke sett på dette som noe negativt.

Jeg tror ikke slaget er tapt selv om jeg har dødsønske, kan leve med det så lenge ikke disse tankene går over til å bli selvmordstanker igjen.

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...